Liker ikke datteren til kjæresten min.

[Anonym bruker]

Har en kjæreste som har en datter på 16 år. Hun er uhøflig, frekk, har et utrolig stygt språk og behandler sin far helt uten respekt. Han aksepterer alt dette og sier bare at hun alltid har vært sånn. Jeg har ikke sagt noe til han, men kan virkelig ikke fordra henne, det er vondt å se hvordan hun behandler han. Det er slik at jeg nesten ikke har lyst å besøke han da hun er der, blir helt satt it av skrikingen hennes. Hvis hun i det hele tatt sier noe, så er det som å høre på en sutrete 5 åring. Er redd dette kan ødelegge mellom oss så velger å ikke si noe i det hele tatt. Jeg stiller opp og kjører og henter henne om det trengs. Snakker med henne og er hyggelig selv om hun svarer sutrete. Er så slitsomt, men er redd jeg sårer han om jeg sier at jeg ikke liker henne. Andre som har opplevd det samme og det har gått seg til etterhvert? Føler dette er ødeleggende mellom oss da jeg ser at han ikke klarer å sette grenser for henne. 

Anonymkode: c6288...950

[Anonym bruker]

Kvitt deg med han. Du kommer aldri til å like henne og det blir skadelig for alle. 

Hun høres ufordragelig ut, men det kommer til å vedvare. Pappas lille jente-tendenser kan vare livet ut. 

Anonymkode: a050e...0bd

[Anonym bruker]

Ikke få barn med mannen. Han er tydeligvis en ubrukelig far

Anonymkode: 5a0b1...392

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke få barn med mannen. Han er tydeligvis en ubrukelig far

Anonymkode: 5a0b1...392

Nei, vi er heldigvis ferdig med barn, så det er overhodet ikke aktuelt. 

Anonymkode: c6288...950

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kvitt deg med han. Du kommer aldri til å like henne og det blir skadelig for alle. 

Hun høres ufordragelig ut, men det kommer til å vedvare. Pappas lille jente-tendenser kan vare livet ut. 

Anonymkode: a050e...0bd

Er ikke bare bare å kvitte meg med han da jeg er blitt veldig glad i han. Hun er veldig ufordragelig, men håper jo hun kan bli litt mer fornuftig etterhvert. Men, slik det er nå så er det veldig vanskelig kjenner jeg. 

Anonymkode: c6288...950

[Anonym bruker]

Jeg svarer utfra eget perspektiv, vokst opp med stefar (fra jeg var 6år) og stemor (fra jeg var 14år). Og jeg mener at du må få sette egne grenser i eget "hjem" (og med det mener jeg i deres forhold, selv om dere ikke nødvendigvis fysisk bor sammen) 

Husker min egen stemor alltid var snill men tydelig ovenfor meg. Om jeg svarte henne sutrete eller ufint var hun tydelig på hvordan hun ville eller ikke ville bli snakket til. Og for meg var det egentlig godt (selv om jeg selvfølgelig ikke viste det, tenåring og alt det der 😉) Hun hjalp meg sånn sett til sosiale normer, og hvordan jeg selv skulle sette grenser for meg selv. 

At du ikke kan sette grenser for hvordan hun skal snakke til sin far er en ting, det er hans kamp og ikke din, men du burde kunne sette grenser for deg selv. Hvordan vil du bli snakket til? Blir det skriking så har du lov til å si fra at det ikke er akseptabelt. 

Tror det er sunt å sette de grensene, for dere begge. Hun lærer noe av det. Skildsmisseforeldre handler ofte utfra følelser og bagasje, dårlig samvittighet om du vil, du har ikke denne. Ville du akseptert slikt snakk fra andre? Nei? Tenkt på at det faktisk egentlig gir henne en grad av stabilitet, og sosial lærdom? Det å lære henne å oppføre seg som folk, rett og slett. 

Anonymkode: 2694d...8dd

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men slapp nå litt av da.. det er jo en tenåring.

Anonymkode: 2becf...b48

Så da er det fritt frem og hersje med folk? 🤔 

Det er slik vi oppdrar en generasjon... Det må være lov å sette grenser. Livet blir hardt når de slipper ut i virkeligheten hvis ikke de får noen føringer overhodet om hvordan de skal oppføre seg ovenfor andre. 

Anonymkode: 2694d...8dd

[Anonym bruker]

Faren har et par år på å rette opp i det han ikke har gjort tidligere - få ham til å skaffe seg hjelp til hvordan han bedre kan forholde seg og rettlede datteren sin. Hvis far ikke forstår eller er villig til å gjøre det så vil ting kanskje aldri endre seg.

Anonymkode: d4ae9...97e

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg svarer utfra eget perspektiv, vokst opp med stefar (fra jeg var 6år) og stemor (fra jeg var 14år). Og jeg mener at du må få sette egne grenser i eget "hjem" (og med det mener jeg i deres forhold, selv om dere ikke nødvendigvis fysisk bor sammen) 

Husker min egen stemor alltid var snill men tydelig ovenfor meg. Om jeg svarte henne sutrete eller ufint var hun tydelig på hvordan hun ville eller ikke ville bli snakket til. Og for meg var det egentlig godt (selv om jeg selvfølgelig ikke viste det, tenåring og alt det der 😉) Hun hjalp meg sånn sett til sosiale normer, og hvordan jeg selv skulle sette grenser for meg selv. 

At du ikke kan sette grenser for hvordan hun skal snakke til sin far er en ting, det er hans kamp og ikke din, men du burde kunne sette grenser for deg selv. Hvordan vil du bli snakket til? Blir det skriking så har du lov til å si fra at det ikke er akseptabelt. 

Tror det er sunt å sette de grensene, for dere begge. Hun lærer noe av det. Skildsmisseforeldre handler ofte utfra følelser og bagasje, dårlig samvittighet om du vil, du har ikke denne. Ville du akseptert slikt snakk fra andre? Nei? Tenkt på at det faktisk egentlig gir henne en grad av stabilitet, og sosial lærdom? Det å lære henne å oppføre seg som folk, rett og slett. 

Anonymkode: 2694d...8dd

Takk for godt svar. Dessverre er det slik at hun behandler meg som luft. Hilser ikke, snakker ikke osv. Er kun da jeg henter henne (skjedd et par ganger) at hun svarer da jeg snakker til henne. Vi konverserer ikke. Jeg spør, hun svarer ikke mer enn det. 

Hadde jeg prøvd å si noe, så hadde det blitt helt galt iom at hun ikke tåler å bli snakket til. Hun hadde nok ikke vist meg noen form for respekt iom at hun har null respekt for faren. Hun gjør som hun vil når hun vil. 

Føler det som en veldig låst situasjon dessverre. Det er trist iom at jeg er veldig glad i faren hennes og ønsker å være sammen med han. Han vil vi skal flytte sammen, men jeg kan ikke slik det er nå dessverre. Hun behandler også mitt barn (som er nogenlunde samme alder) som luft og veksler ikke ett ord med noen av oss. 

Anonymkode: c6288...950

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for godt svar. Dessverre er det slik at hun behandler meg som luft. Hilser ikke, snakker ikke osv. Er kun da jeg henter henne (skjedd et par ganger) at hun svarer da jeg snakker til henne. Vi konverserer ikke. Jeg spør, hun svarer ikke mer enn det. 

Hadde jeg prøvd å si noe, så hadde det blitt helt galt iom at hun ikke tåler å bli snakket til. Hun hadde nok ikke vist meg noen form for respekt iom at hun har null respekt for faren. Hun gjør som hun vil når hun vil. 

Føler det som en veldig låst situasjon dessverre. Det er trist iom at jeg er veldig glad i faren hennes og ønsker å være sammen med han. Han vil vi skal flytte sammen, men jeg kan ikke slik det er nå dessverre. Hun behandler også mitt barn (som er nogenlunde samme alder) som luft og veksler ikke ett ord med noen av oss. 

Anonymkode: c6288...950

Jeg har kjempet i ni år for å slå meg til ro med å være i forhold til en mann, med et barn jeg har et lignende forhold til som det du beskriver. I mitt tilfelle var jeg nødt fordi jeg ble uplanlagt gravid. 

Mitt råd er definitivt : skygg unna. Det er ikke verdt det selv om du er glad i mannen. Avslutt det før du blir for tilknyttet, og let etter en med en bagasje du kan leve med. 

Anonymkode: 68dc7...12a

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har kjempet i ni år for å slå meg til ro med å være i forhold til en mann, med et barn jeg har et lignende forhold til som det du beskriver. I mitt tilfelle var jeg nødt fordi jeg ble uplanlagt gravid. 

Mitt råd er definitivt : skygg unna. Det er ikke verdt det selv om du er glad i mannen. Avslutt det før du blir for tilknyttet, og let etter en med en bagasje du kan leve med. 

Anonymkode: 68dc7...12a

Huff, det var ikke bra. Det er så fryktelig vanskelig, men ser jo selvfølgelig at det kan være veldig ødeleggende for forholdet vårt dessverre. 

Anonymkode: c6288...950

[Anonym bruker]

Ville droppet dette. Mannen kan ikke velge bort sin egen datter og det høres jo ut som om oppdragelsen ikke akkurat er en suksess.

Anonymkode: f52e8...146

[Anonym bruker]

Ingen mennesker oppfører seg sånn. Slutt å dikte opp figurer for oppmerksomhets skyld.

Anonymkode: 6993e...55e

[Anonym bruker]

Så du vil si til din kjæreste at du ikke liker dattera hans? 

Men du liker han så mye at du ikke vil gå fra han. Og håper at dattera forandrer seg til noen du vil like? Han dumper deg på dagen, håper jeg. Bare det at du ikke liker dattera hans sender røde flagg. Og at hun må tilpasse seg deg, som kommer inn som en ukjent...Hvorfor kan du ikke tilpasse deg henne? Det er ikke lett når man er 16 år, hormoner går gale, og så må man like pappas nye kjæreste. 

Anonymkode: d1efe...9b9

[Anonym bruker]

Jeg er 16 år selv så kan prøve å hjelpe til litt her😅 når man er tenåring så er det mye press og hormoner. Det er veldig vanlig at vi er litt sure og gjør som vi vil😂 hvis du føler hun skyver deg litt vekk, kan det være at hun har litt vansker med å bli godt kjent. Jeg har en stemor også. Hun er veldig snill mot meg og jeg respekterer henne 100%, men hun er ikke den jeg kan snakke med alt om. Og til tider kan det fort hende at jeg blir den som «bare svarer på spørsmål» jeg føler bare vi aldri kom nærme, selvom jeg liker henne veldig godt. Og i vår alder er ikke kjæresten til mamma eller pappa så kult, hvertfall ikke om det er mange etter hverandre! Det kan også være noe på grunn av mor, du nevner ikke mye om mor her ser jeg. Hvordan har moren hennes det? 

Tipset mitt er hvertfall å bare si det du føler, si at du gjerne vil bli godt kjent med henne. Ta henne med på shopping eller kino og gjør noe hyggelig sammen. Og husk hun bare er 16 år, hun er neppe sånn når hun er voksen:)

Anonymkode: 9ef7c...e6a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ingen mennesker oppfører seg sånn. Slutt å dikte opp figurer for oppmerksomhets skyld.

Anonymkode: 6993e...55e

😂 si fra når du kommer ned fra den rosa skyen din 😆😉

Anonymkode: a050e...0bd

[Anonym bruker]

Kan dere ikke bare leve som særboere inntil videre? Det er ikke mange år til hun flytter ut uansett?

Anonymkode: fbf99...56b

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har en kjæreste som har en datter på 16 år. Hun er uhøflig, frekk, har et utrolig stygt språk og behandler sin far helt uten respekt. Han aksepterer alt dette og sier bare at hun alltid har vært sånn. Jeg har ikke sagt noe til han, men kan virkelig ikke fordra henne, det er vondt å se hvordan hun behandler han. Det er slik at jeg nesten ikke har lyst å besøke han da hun er der, blir helt satt it av skrikingen hennes. Hvis hun i det hele tatt sier noe, så er det som å høre på en sutrete 5 åring. Er redd dette kan ødelegge mellom oss så velger å ikke si noe i det hele tatt. Jeg stiller opp og kjører og henter henne om det trengs. Snakker med henne og er hyggelig selv om hun svarer sutrete. Er så slitsomt, men er redd jeg sårer han om jeg sier at jeg ikke liker henne. Andre som har opplevd det samme og det har gått seg til etterhvert? Føler dette er ødeleggende mellom oss da jeg ser at han ikke klarer å sette grenser for henne. 

Anonymkode: c6288...950

Hun kommer til å ødelegge forholdet deres. Å så lenge han bare godtar oppførselen hennes funker det ikke. Hadde kræsjet helt for meg. Hadde reist selv, hadde ikke orket. 

Anonymkode: 65547...9c6

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men slapp nå litt av da.. det er jo en tenåring.

Anonymkode: 2becf...b48

Du var ikke ung på 70-tallet skjønner jeg. Da oppførte man seg ordentlig. 

Anonymkode: 65547...9c6

[Anonym bruker]

Hva mener du om kjæresten din som ikke tar det ansvaret han har som far, HI?

Anonymkode: d4ae9...97e

[Anonym bruker]

Datteren kommer alltid til å spille hovedrollen. Klarer du ikke å takle henne, eller hvordan deres forhold er, så spar på energien og finn en annen..

Men det er håp. Jeg har vært den ufordragelige tenåringsdatteren. Jeg er ganske sikker på at min stemor ikke likte meg. Men hun ble værende, jeg ble voksen og vi fikk et godt forhold. 

Da hun møtte meg var jeg ei jente som aldri hadde sett mine foreldre i samme rom. Som opplevde at mor og far stadig fikk nye kjærester, uten at jeg kunne påvirke hvorvidt jeg kunne bygge et langvarig forhold til dem.. Jeg opplevde at hjemmet mitt gikk fra mitt og pappas, til pappa og kjærestens hjem. Det var tøft, og jeg ble rett og slett en drittperson..  

Er du ikke en som kan gi henne en sjanse over tid, så er det bedre at du går videre, tenker jeg.. 

Anonymkode: cf6ed...ea6

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kvitt deg med han. Du kommer aldri til å like henne og det blir skadelig for alle. 

Hun høres ufordragelig ut, men det kommer til å vedvare. Pappas lille jente-tendenser kan vare livet ut. 

Anonymkode: a050e...0bd

Dette.

Anonymkode: 2ed2f...0fb

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er 16 år selv så kan prøve å hjelpe til litt her😅 når man er tenåring så er det mye press og hormoner. Det er veldig vanlig at vi er litt sure og gjør som vi vil😂 hvis du føler hun skyver deg litt vekk, kan det være at hun har litt vansker med å bli godt kjent. Jeg har en stemor også. Hun er veldig snill mot meg og jeg respekterer henne 100%, men hun er ikke den jeg kan snakke med alt om. Og til tider kan det fort hende at jeg blir den som «bare svarer på spørsmål» jeg føler bare vi aldri kom nærme, selvom jeg liker henne veldig godt. Og i vår alder er ikke kjæresten til mamma eller pappa så kult, hvertfall ikke om det er mange etter hverandre! Det kan også være noe på grunn av mor, du nevner ikke mye om mor her ser jeg. Hvordan har moren hennes det? 

Tipset mitt er hvertfall å bare si det du føler, si at du gjerne vil bli godt kjent med henne. Ta henne med på shopping eller kino og gjør noe hyggelig sammen. Og husk hun bare er 16 år, hun er neppe sånn når hun er voksen:)

Anonymkode: 9ef7c...e6a

Dette synes jeg var fint å lese! 

Det er vanskelig å være 16 år. Hormonene herjer i kroppen. Det meste vi voksne driver med, er kleint, og at far har ny kjæreste er i alle fall superkleint. 16-åringen kan fremdeles kjenne på en sorg over at foreldrene har gått fra hverandre, og det er vanskelig å ikke gi uttrykk for dette, i form av å være (en smule) ufordragelig. 

Pappas nye kjæreste et en "inntrenger", og hun må i alle fall testes skikkelig ut. Innerst inne kan det være at 16-åringen egentlig har mest lyst til å sitte på fanget og få være litt liten igjen, om bare for en liten stund, men frykt for å bli latterliggjort kan være en sperre. 

Jeg omgås 16-åringer hver eneste dag i jobb. 16-åringer kommer i absolutt alle mulige utgaver, men felles for mange av dem er at de jobber for å være store, godt likt og gjerne litt kule, mens de på innsiden synes det er himla vanskelig å fylle denne rollen. 

Mitt råd til deg, HI, er at du må gjøre ditt ytterste for å framstå som en trygg voksen. Sett grenser for hva du finner deg i på ditt personlige plan. Vær forutsigbar for ungdommen, i form av grenser, men vær gjerne på tilbudssida hva gjelder prat, spørsmål, en shoppingtur, kino, spise sammen, transport osv. 

Anonymkode: 792ec...3d5

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Så du vil si til din kjæreste at du ikke liker dattera hans? 

Men du liker han så mye at du ikke vil gå fra han. Og håper at dattera forandrer seg til noen du vil like? Han dumper deg på dagen, håper jeg. Bare det at du ikke liker dattera hans sender røde flagg. Og at hun må tilpasse seg deg, som kommer inn som en ukjent...Hvorfor kan du ikke tilpasse deg henne? Det er ikke lett når man er 16 år, hormoner går gale, og så må man like pappas nye kjæreste. 

Anonymkode: d1efe...9b9

Jeg har aldri sagt at jeg kommer til å si det til han, har heller aldri sagt at hun må tilpasse seg. Hun tilpasser seg ingen, hun gjør som hun vil. Jeg har heller aldri sagt hun må like meg. Men, jeg håper for hans del at hun endrer oppførsel da hun behandler han veldig dårlig og han aksepterer det. 

Anonymkode: c6288...950

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kan dere ikke bare leve som særboere inntil videre? Det er ikke mange år til hun flytter ut uansett?

Anonymkode: fbf99...56b

Jo, jeg vil ikke flytte sammen med han slik det er nå, det er ikke aktuelt. 

Anonymkode: c6288...950