Hvordan taklet dere termindatoen?

[Murremjaus]

Hei, 

Opplevde marerittet i slutten av januar på tidlig ultralyd. Ingen liv og konstatert MA ved 8+5 uker. Cytotec virket ikke, så endte opp med utskraping i begynnelsen av februar. Tok to måneder før mensen kom tilbake, og den er først nå blitt regelmessig. Vi har to friske barn fra før og disse satt på første forsøk, så opplevelsen har virkelig gått inn på meg. Har ofte tanker rundt det som skjedde på ultralyden når jeg skal legge meg, føler alle blir gravide rundt meg og ser med tungt hjerte på de som er så gravide som jeg nå skulle vært. Det nærmer seg termindato og jeg trodde virkelig at jeg skulle bli gravid igjen med god margin, men det har enda ikke skjedd. Er i tillegg 39 år, så føler at tiden renner fra meg og dersom jeg blir gravid er sjansen stor for at det vil gå galt igjen. Hadde nettopp en venninne som fikk barn og er 39 år, så det er jo håp, men angrer på at vi ikke forsøkte tidligere. Hvordan taklet dere termindatoen og tenkte dere mye på det som skulle vært? De to andre barna mine maser voldtsomt om at de ønsker seg en lillesøster/lillebror og det er ekstra sårt å ikke kunne gi de dette. De fikk ikke vite noe forrige gang da jeg var gravid. I begynnelsen kunne jeg si til samboer eller min mor at nå hadde vi fått vite kjønnet og spesielt min mor blir irritert og sa at «du kan ikke tenke slik, det var ikke liv laga!» Føler at de ikke forstår hvor traumatisk dette har vært. Noen som har de samme følelsene? Ble langt dette her, så håper at noen orker å svare. 

[Anonym bruker]

Jeg hadde ma 8+3 i november og har ofte hatt de samme tankene som deg. Jeg husker fortsatt det øyeblikket jeg fikk se at det ikke var noe liv. 

Jeg ble gravid på syklusen rett etter, noe som også har vært ganske slitsomt, har på en måte vært gravid nå i snart 11 måneder. Frem til uke 27 så drømte jeg at jeg ikke kjente liv og klemte på magen i søvne. 

Selv om jeg nå er gravid og har termin i september så tenker jeg fortsatt på det som kunne blitt. Termindato skulle vært  17.juni og jeg var egentlig ganske nedstemt og trist den dagen, men fortalte det ikke til noen for det er bare jeg som tenker slik. Det kommer fortsatt tanker om det barnet som skulle blitt og jeg sliter faktisk med å forstå at det kommer en baby snart, for i hodet mitt kommer det fortsatt til å gå galt.

Dette ble et langt og rotete innlegg men vit at du ikke er alene med å føle det slik😊 Det er normalt for noen av oss å tenke å henge seg opp i slike ting.  

Krysser fingrene for at en spire fester seg snart og blir der🤞😊

Anonymkode: 32d5d...388