Hvordan håndterer man en slektning som spiller martyr?

[Anonym bruker]

Jeg har en eldre slektning som, etter å ha hatt en tøff tid, nå har gått helt opp i rollen som martyr/ offer. Jeg bor langt unna, så det meste av kontakten er pr. telefon. Hun fokuserer nesten utelukkende på negative ting, og kan i løpet av ett minutt både fortelle at hun har vært på tur med en venninne den dagen og så si at hun bare sitter helt alene hele dagen og at ingen tar kontakt. Hun " avslutter" samtaler med å si: "Ja, nå skal du få fri for å kose deg og slappe av på lørdagskvelden. Jeg skal se om jeg kan finne meg noe mat som jeg orker å spise...sukk...jeg sitter jo bare her alene jeg, og det er ikke så lett å spise noe da." Det er flust med "ingen bryr seg om hvordan jeg har det", "aller er bare opptatt av seg selv" og den klassiske "ikke tenk på meg...". Det er så slitsomt at jeg nå kvier meg for å ringe, og ihvertfall for å besøke. Jeg har dårlig samvittighet for å synes at hun er slitsom, for jeg vet jo at dette er et uttrykk for at hun ikke har det greit, men hun er som et bunnløst sluk når det kommer til trøst og sympati. Forsøk på oppmuntring preller av. Det samme med realitetsorientering. Om jeg påpeker at hun ikke bare er alene, men har hatt besøk den dagen, så blir hun sint og krass. Hun er nok litt deprimert, og har fått medisiner av legen, men det virker som hun nesten koser seg i "gørra", og jeg vet at hun lyver for å fremstille det som at hun har det verre enn hun har. Hun sier bl.a. at hun nesten ikke spiser mat, men når vi er sammen, så spiser hun både 2 og 3 skiver til frokost, og hun har ikke blitt tynnere. Hvordan kan jeg møte henne på en måte som gjør at ikke alle samtaler blir like tunge? Er det noen gode triks eller tips for å snu samtalen når den går inn i martyrmodus? Jeg har prøvd å trøste, prøvd å realitetsorientere, prøvd å si mm og jaha og ignorere, men det blir bare verre.

Anonymkode: 0587b...4b2

[Anonym bruker]

Kan hun ha begynnende demens? Kan nesten høre slik ut. Noen av dem kan tilsynelatende også fremstå som demente, men egentlig være dement. Da er det heller ikke nødvendigvis riktig å medisinere dem mot depresjon.

Mange kommuner har eldresenter som henter eldre hjemme og tar dem med til eldresenteret slik at de kan være sosiale, få være med på ting - kanskje dere bør forsøke å få til en slik ordning for henne?

Om dere har familie der hun bor, ta tak i ting, det finnes en del tilbud. Det kan også være en idé å høre om hun kanskje kan trenge tilsyn av hjemmesykepleien innimellom.

At hun spiser godt når hun har selskap betyr ikke at hun ikke sliter med å lage seg mat og spise mat når hun er alene. Min mormor var slik. Hun gikk heller ikke ned i vekt, men kostholdet hennes var egentlig tragisk, det gikk på superenkle løsninger som ikke var sunne, men som hun greide å lage seg. Men det var også en del av demensen.

Anonymkode: 48b52...730

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun sier bl.a. at hun nesten ikke spiser mat, men når vi er sammen, så spiser hun både 2 og 3 skiver til frokost, og hun har ikke blitt tynnere.

Det å spise godt sammen med andre betyr ikke at man spiser så mye når man er alene.

Anonymkode: 35992...0f8

[Anonym bruker]

Sånn er min mor. Jeg ber henne ta seg sammen😂 Blir rett og slett sint og så roer hun seg litt

Anonymkode: 8e2a9...0de

[Anonym bruker]

Min mor også.... Til tider til å bli gal av. Er så dritt lei av å høre: "jeg sitter nå bare her aleine jeg, men ikke tenk på meg" At jeg har vært på besøk 2 ganger den uka, at den andre søstera mi også har vært der, at hun har vært på middag hos oss begge og to cafebesøk med venninner, det telles vist ikke med. 

Anonymkode: 02d72...681

[Anonym bruker]

Min mor er også sånn, selv om hun har samboer og det ofte skjer ting i livet hennes. 

Ofte er hun så opptatt at hun ikke har tid i f. Eks helger på ukesvis, men når hun kan treffe oss blir hun kjempesur om vi ikke er fullstendig til hennes disposisjon i de små lukene hun er ledig (som vi ikke blir informert om). 

Jeg sliter med overskuddet på grunn av sykdom og har barn og en krevende jobb som jeg må prioritere. Jeg opplever at uansett hva jeg gjør, så er det ikke bra nok. Da blir sutringen hennes selvoppfyllende på sikt.

Jeg tror ikke hun er dement, men hun blir virkelig rasende om noen påpeker at det hun sier ikke stemmer. Samtidig tar hun ikke fem øre for å beskylde andre for blank løgn om de sier noe som ikke passer henne.

 

Trekkene har alltid vært der, men er mer påfallende etter at hub gikk av med pensjon.

Anonymkode: aeda7...401

[Anonym bruker]

Svigermor er også sånn, tror ikke det er så uvanlig. De har rett og slett for mye tid, og kjeder seg....

Svigermor har mange venner, og stor familie. Besøk hver eneste dag og flere ganger om dagen, likevel klager hun over at "ingen har tid til henne" osv. Blir rett og slett aldri fornøyd, selv om hun ikke aner det grann om hvor ensomme mange eldre faktisk er.

Anonymkode: 0e11a...a9f

[Anonym bruker]

Takk for svar. Hun er frisk og sprek og jeg har ingen mistanke om demens, ikke legen hennes heller, og hun har egentlig en del jern i ilden, men det hun gjør, og gjerne sender oss snap av, er fort glemt og ikke noe verd når hun vil ha medynk. Jeg vet at hun lyver når hun sier at hun ikke spiser mat, for hun glemmer seg rett som det er og forteller om hva hun har lagd seg. Hun nevner det med maten bare når hun synes hun får for lite oppmerksomhet, og da er det ikke bare at hun ikke har matlyst. Hun er mer dramatisk enn som så og påstår at hun ikke klarer å svelge eller at alt kommer opp igjen. Hun ble enke for en tid siden, og det er klart at hun er ensom og lei seg, men hun ødelegger alle stunder som kunne vært fine med sutring. Når jeg tenker etter så har hun alltid vært oppmerksomhetssyk. Hun har f.eks alltid hatt en sykdom verre enn alle andre. Selv da jeg havnet på sykehus med et komplisert brudd, så hadde hennes brudd vært "det verste legen hadde sett", selv om ingen kan huske at hun noen sinne har brukket noe eller gått med gips. Hun slet da broren hennes fikk prostatakreft, for det kunne hun jo ikke si at hun hadde hatt. 

Du som ber din mor om å ta seg sammen. Funker det? 

Anonymkode: 0587b...4b2

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Hun er frisk og sprek og jeg har ingen mistanke om demens, ikke legen hennes heller, og hun har egentlig en del jern i ilden, men det hun gjør, og gjerne sender oss snap av, er fort glemt og ikke noe verd når hun vil ha medynk. Jeg vet at hun lyver når hun sier at hun ikke spiser mat, for hun glemmer seg rett som det er og forteller om hva hun har lagd seg. Hun nevner det med maten bare når hun synes hun får for lite oppmerksomhet, og da er det ikke bare at hun ikke har matlyst. Hun er mer dramatisk enn som så og påstår at hun ikke klarer å svelge eller at alt kommer opp igjen. Hun ble enke for en tid siden, og det er klart at hun er ensom og lei seg, men hun ødelegger alle stunder som kunne vært fine med sutring. Når jeg tenker etter så har hun alltid vært oppmerksomhetssyk. Hun har f.eks alltid hatt en sykdom verre enn alle andre. Selv da jeg havnet på sykehus med et komplisert brudd, så hadde hennes brudd vært "det verste legen hadde sett", selv om ingen kan huske at hun noen sinne har brukket noe eller gått med gips. Hun slet da broren hennes fikk prostatakreft, for det kunne hun jo ikke si at hun hadde hatt. 

Du som ber din mor om å ta seg sammen. Funker det? 

Anonymkode: 0587b...4b2

Kanskje det hun egentlig trenger da er hjelp til sorgbearbeiding?

Ei eldre dame jeg kjenner ble veldig slitsom etter at mannen hennes døde. Hun drev jo egentlig bare folk fra seg. Det tok nesten tre år før hun fant tilbake til seg selv og fikk ro i kroppen og psyken igjen. Kanskje ikke så rart når man har delt 50 år av livet sammen.

Anonymkode: 48b52...730

[Anonym bruker]

Be henne få seg en jobb, ikke nødvendigvis betalt. Hun holder jo på å kjede seg til døde.

Anonymkode: 1953a...95b

[Anonym bruker]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje det hun egentlig trenger da er hjelp til sorgbearbeiding?

Ei eldre dame jeg kjenner ble veldig slitsom etter at mannen hennes døde. Hun drev jo egentlig bare folk fra seg. Det tok nesten tre år før hun fant tilbake til seg selv og fikk ro i kroppen og psyken igjen. Kanskje ikke så rart når man har delt 50 år av livet sammen.

Anonymkode: 48b52...730

Takk. Vi har tenkt på det, og har foreslått sorggruppe, men da fikk vi så ørene flagret. Skal prøve det igjen.

Anonymkode: 0587b...4b2