Er det slik? At når man blir eldre blir man mer surmaga og kritisk.

[Anonym bruker]

Jeg er godt voksen og har da også en vennekrets som er i samme alder. 

Jeg merker på meg selv at jeg innimellom tenker, lite hyggelige ting om andre mennesker. Klær, valg, oppdragelse osv. Så blir jeg irritert på meg selv fordi jeg er dømmende. Jeg vil ikke være en slik kjerring.

På Facebook og sosiale medier generelt legger jeg merke til at stadig flere i min krets kommer med negative ytringer om det meste. Hvordan ungdommen kler seg, hva folk med andre meninger enn dem selv mener.

For ikke å snakke om at MDG hetses og da gjerne på person. Hun Lan får gjennomgå. Jeg ser også i debatter rundt om at det er den eldre garde, gjerne de som er 10-15 år eldre enn meg igjen som oppfører seg som idioter. Argumentene deres er «de gamle er eldst» og derfor vet best. 

Ta feks streik for miljøet der voksne mennesker latterliggjorde ungdommen som streiket da de var lite miljøvennlige selv. 

Hvor kommer dette fra? Er det bare slik mange blir? Hvorfor blir de slik? Jeg ser min mor som var rund i kantene og en grei dame stadig blir mer kritisk til verden. Hun ytrer seg ikke i sosiale medier da, men det er ikke måte på hvor mye dumme folk det finnes over alt. 

Jeg er livredd for å bli en sånn person. 

Hva tenker dere?

Anonymkode: 83bcc...a52

[Anonym bruker]

Tror absolutt det er noe i det, dessverre. Har ikke noen god teori om hvorfor, bare at folk kanskje er litt «lei» av sine egne liv? Og får ut frustrasjonen på andre... 

Anonymkode: 3c2c2...a85

[Anonym bruker]

Min erfaring er stikk motsatt. Eldre mennesker har en tendens til å bli mer tomlerange og mindre kranglerte enn yngre.

Anonymkode: c4ea4...e84

[Anonym bruker]

Jeg tror man blir mer desillusjonert. Barndommens og ungdommens uovervinnelighet har fått noen slag i trynet. Sykdom, dødsfall og svik. Derfor hardner hjertet litt mer til, og man ser verden gjennom litt bitrere lyne.. 

Anonymkode: 0e1ec...7e6

[Anonym bruker]

Jeg tror det kan slå begge veier. Jeg kjenner folk som har blitt mer steile og kritiske med alderen, og folk som har blitt mindre steile og mer runde i kantene.

Men det som ofte skjer er vel at folk blir mer satt i sine vaner og tanker og mindre fleksible. Men man MÅ ikke bli en steil gammel gubbe om man ikke vil.

Anonymkode: 379a8...ca2

[Anonym bruker]

Jeg er 40 år og ser på meg selv som positiv. Mine arbeidskolleger er damer i slutten av 50 årene. De fleste av dem er langt i fra positiv. Endringer takler dem ikke. Og så mye baksnakking og sjalusi fra noen har jeg ikke opplevd før. Jeg vil ikke bli sånn 🤣

Anonymkode: 3f1d2...b66

[Anonym bruker]

Jeg tror det er mye i det du sier hi. Vi må kanskje bli litt mer bevisst, skjerpe oss, slik at vi ikke blir sure, middelaldrende kjerringer. 

Anonymkode: a86c9...57e

[Anonym bruker]

Nå er jeg 42 år, og ser på meg selv som en positiv person, og liberal. Og mine venner er som meg. Men nå er jeg litt sær på hvem jeg blir venner med, blir jeg kjent med nye, og de viser seg å ha veldig mye fordommer. Så holder jeg de på en armlengdes avstand. Men det er fordi jeg ønsker å omgås positive mennesker. Og jeg kan nok bli litt for provosert og sint, kommer folk med idiotiske fordommer. 

Men ser jo på Facebook, spesielt alle mannfolka i 50-60 årene som kommer med fæle kommentarer. Blir da helt skremt av hva folk skriver med fult navn.

Anonymkode: 12b0d...b30

[Anonym bruker]

Jeg blir bare rundere og rundere. Jobber med ungdom, og føler meg superheldig som får omgås så herlige mennesker. Ungdommen nå til dags er virkelig stort sett fantastiske mennesker. Jeg elsker miljøengasjementet. Visst er det noe naivt, men ingenting skjer hvis ikke noen tar initiativ. Jeg stortrives i byer som London og New York, der det er rom for alle typer mennesker, men jeg kan mistrives på små steder. 

På den andre siden har jeg lest ett sted at eldre gjerne trykker seg inn på avisartikler med negativ vinkling på ungdom, mens yngre leser både positive og negative saker om eldre. 

Anonymkode: a712a...871

[Anonym bruker]

Selvsagt er det sånn. Man får mer erfaring og mer kunnskap med årene og da ser man jo at verden ikke er sånn at alle elsker hverandre slik det var i ungdomsårene. Man blir født uten denne kunnskapen og så lærer man med årene og da blir man selvsagt også mer skeptisk, kritisk, surmaga og mindre åpen for alle. Og jeg merker at jeg har lite til overs for mennesker som ikke klarer å debattere en sak uten å bli usaklig.

Anonymkode: 866d0...962

[Anonym bruker]

Dette stemmer nok ganske bra med noe forskning jeg har lest på området. Menn blir visst verre enn kvinner. Utdannelsesnivå påvirker også. 

Anonymkode: 7ecf6...7bd

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd at eldre går begge veier. Oftere synes jeg eldre blir rundere i kantene. Samtidig er de ofte mindre redde for å si sine meninger, noe andre kan se på som negativt fordi de ikke er vant med at disse sier sine meninger så klart. Men å si sine meninger, uten å kritisere, er ikke kritikk, selv om mange oppfatter det slik. Men de fleste synes jeg har så mye livsvisdom med seg at de blir rundere.

De som er motsatt, som blir kritiske og bitre på alt og alle, de tror jeg det er flere grupper av. Mange av dem har hatt en personlighet hele livet som nå kommer tydeligere frem, de orker ikke lenger å forestille seg, sier bare rett ut det de alltid har tenkt, men ikke tørt si tidligere. Disse har ofte vært litt falske tidligere, nå gidder de ikke forestille seg lenger. Andre kan ha mye ubearbeidede problemer, ofte en god del bitterhet mot andre mennesker, noe som gjør at de tar ut bitterheten overfor andre. Disse har det jo egentlig vondt, føler seg ofte distansert fra og sviktet av andre, og er ofte ensomme, men skjuler det ved å selv skape større avstand. Så er det jo de som får personlighetsendringer pga. demens. Slike endringer kan starte lenge før de typiske demenssymptomene (som glemsomhet m.m.) begynner. Ofte forstår de ikke selv hva som skjer med dem, det de opplever er jo reelt, og en del av dem blir også redde fordi de ikke forstår hvorfor de gjør/sier som de gjør, selv om de samtidig har alle gode begrunnelser for det. Noen av disse skyver også folk unna seg, og det er jo synd, for da blir det enda vanskeligere å oppdage sykdommen. Og så er det jo de som er bitter på livet generelt, og kanskje mest på seg selv, at de angrer på valg de har tatt, ikke tar ansvar for de valgene og blir dermed lar bitterheten gå utover alt og alle fordi det er enklere enn å kjenne på egne følelser. Noen blir også skarpere fordi de blir syke og kjenner at kroppen forfaller og dette skaper mye frykt hos dem.

Jeg har de siste årene opplevd at en person som alltid har vært ganske falsk og kritisk, men har skjult det bak en "hyggelig" maske, nå har begynnende demens... det er umulig å forholde seg til, og de nærmeste pårørende nekter å se denne begynnende demensen, men alle tegn er der. Så ble ektefellen syk, noe som også endret dennes adferd, det gjorde ikke saken bedre, for nå er begge opptatt av å fremstå som friskest mulig, opptatt av å få den andre til å fremstå som friskest mulig. Og de rundt synes det er enklere å lure seg til at ikke noe er galt. Jeg som så dette mest i hverdagen måtte bare til slutt trekke meg helt unna, for jeg ble den som ble fremstilt negativt.

Men heldigvis - de fleste opplever jeg blir rundere i kantene. De sitter inne med så mye livsvisdom at de vet at de velger å ikke ta unødvendige kamper. De velger å ikke gå inn i negative diskusjoner eller være for kritisk, fordi de ser det egentlig ikke er så viktig lenger. Og mange har omsider lært seg eller akseptert ting de før ikke ville ta tak i, de blir ofte mer ydmyke og forsøker å gjøre godt ting de skulle hatt ugjort.

En eldre mann sa en gang til meg "Vet du, det verste med å bli gammel, det er ikke nødvendigvis å gli gammel og skral, det er å bli usynlig". Han sa at når han tidligere gikk en tur eller i byen så var det flere som hilste, han ble sett, regnet med. Nå som han var blitt litt lut og gikk med rullator følte han at han var blitt usynlig. Nesten ingen hilste på ham lenger, enda færre slo av en prat. Ingen lurte på hva han mente om noe lenger. Han sa at han var forberedt på sviktende helse, at mange og de fleste kjente ville dø, men han hadde aldri trodd at han skulle bli usynlig i samfunnet, og det var det som var det vondeste. Denne usynlige mannen lærte meg noe viktig, tror jeg. Han sa at det ofte er veldig lite som skal til, bare et hei, et lite vennlig ord, et tilbud om hjelp. Eller bare det at noen møter blikket og smiler, viser at de har sett ham, det kunne endre hele dagen hans, for da var han ikke lenger usynlig.

Så etter dette begynte jeg å legge mer merke til eldre. Og han hadde rett, selv jeg, som er ganske oppmerksom av meg, har oversett mange av de eldre. Etter dette har jeg vært bevisst på å hilse, eller bare møte blikket og smile. Og jeg har oppdaget at det er mange som ham, som føler seg usynlige. Ser jeg en eldre person stå og kikke seg rundt i butikken så spør jeg gjerne om han eller hun leter etter noe, kommer gjerne med en kommentar om hvor like alle reolene er, at det er vanskelig å huske hvor ting står. Eller jeg bare kommer med et kompliment eller en liten kommentar. En gang så jeg en mann som stod og støttet seg til noe og pustet litt tungt. Gikk bort og spurte om det gikk bra med ham, han sa at det gjorde det, han var bare litt dårlig form og hadde astma. Men så begynte han å takke meg så mye fordi jeg brydde meg, det betydde så mye for ham. Så fortalte han at han hadde mistet konen sin for noen uker siden, og etter selve begravelsen hadde absolutt ingen tatt kontakt med ham. Eneste mellommenneskelige kontakt han hadde hatt disse ukene var å si hei og takk til kassadama i butikken. Vi stod og snakket få minutter, så ga han meg en klem og takket for at jeg hadde sett ham, for nå følte han seg ikke ensom og sint lenger. Andre som jeg har kommet i prat med, fordi jeg har blitt mer bevisst dette, har jeg hatt utrolig interessante samtaler med, de har lært meg mye.

Så min oppfordring er å huske at disse eldre også er personer med tanker og drømmer på lik linje med oss som er yngre. Inni seg føler de seg ofte unge, inni seg er de den personen de alltid har vært. Det koster lite å bli litt mer oppmerksom, og det kan bety mye for de som føler seg sett - og skape mindre bitterhet, ensomhet og sinne

 

Anonymkode: edbfb...d30

[Nyttårs barn]

Mange av oss blir mindre idealister med alderen, vi mister gjerne noen illusjoner gjennom livet.

Og så tror jeg mange litt voksne mennesker begynner å si rett ut hva de mener. Gidder liksom ikke å forsøke å bli likt av alle lenger.

 

 

[Syngensang]

Veit ikkje kvifor det blir slik, sjølv har eg gått direkte frå ung, dum og naiv til gammal og sur. Det berre skjedde i løpet av siste året 

[Anonym bruker]

Jeg synes det går et mer tydelig skille jo eldre en blir. Enten blir man veldig kritisk eller så får man mer forståelse for at mennesker er forskjellige og alt ikke er svart/hvitt. 

Anonymkode: 588f3...af2

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Selvsagt er det sånn. Man får mer erfaring og mer kunnskap med årene og da ser man jo at verden ikke er sånn at alle elsker hverandre slik det var i ungdomsårene. Man blir født uten denne kunnskapen og så lærer man med årene og da blir man selvsagt også mer skeptisk, kritisk, surmaga og mindre åpen for alle. Og jeg merker at jeg har lite til overs for mennesker som ikke klarer å debattere en sak uten å bli usaklig.

Anonymkode: 866d0...962

Dette stemmer jo ikke.

Hverken barn eller unge tror at alle mennesker er snille og elsker hverandre.

Ungdomsmiljø er ofte ganske barske og mobbing, utestenging og vold er ikke ukjent i barnemiljøene heller.

Barn og unge opplever urettferdighet i verden, vold, krig, hjemløse osv mer intenst enn alle oss voksne som er blitt litt sløve og vant med det.

Man blir ikke nødvendigvis surmaga av å bli eldre. Noen er surmaga hele livet, andre blir det aldri.

Anonymkode: 379a8...ca2

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette stemmer jo ikke.

Hverken barn eller unge tror at alle mennesker er snille og elsker hverandre.

Ungdomsmiljø er ofte ganske barske og mobbing, utestenging og vold er ikke ukjent i barnemiljøene heller.

Barn og unge opplever urettferdighet i verden, vold, krig, hjemløse osv mer intenst enn alle oss voksne som er blitt litt sløve og vant med det.

Man blir ikke nødvendigvis surmaga av å bli eldre. Noen er surmaga hele livet, andre blir det aldri.

Anonymkode: 379a8...ca2

De fleste ungdommer møter nye mennesker med et mye mer åpent sinn enn det voksne gjør. 

Selv om de opplever mobbing og utfrysing er det lettere for de å få tilbake troen på mennesker enn det er for voksne som opplever det samme. 

Anonymkode: 866d0...962

[Anonym bruker]

3 timer siden, Syngensang skrev:

Veit ikkje kvifor det blir slik, sjølv har eg gått direkte frå ung, dum og naiv til gammal og sur. Det berre skjedde i løpet av siste året 

Det kalles DIB-viruset. 

Anonymkode: 626cf...2c9

[Syngensang]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det kalles DIB-viruset. 

Anonymkode: 626cf...2c9

Ja her er ein vel gjerne enten eller?! Men skjønte ikkje at det var så smittsamt. 

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Selvsagt er det sånn. Man får mer erfaring og mer kunnskap med årene og da ser man jo at verden ikke er sånn at alle elsker hverandre slik det var i ungdomsårene. Man blir født uten denne kunnskapen og så lærer man med årene og da blir man selvsagt også mer skeptisk, kritisk, surmaga og mindre åpen for alle. Og jeg merker at jeg har lite til overs for mennesker som ikke klarer å debattere en sak uten å bli usaklig.

Anonymkode: 866d0...962

Vel, jeg beklager å måtte informere deg om at det innlegget der ikke var så saklig... «Man får mer erfaring og mer kunnskap med årene og da ser man jo at verden ikke er sånn at alle elsker hverandre slik det var i ungdomsårene.»

Hvor har du det fra at alle elsker hverandre, eller tror alle elsker hverandre, i ungdomsårene??

«Man blir født uten denne kunnskapen og så lærer man med årene og da blir man selvsagt også mer skeptisk, kritisk, surmaga og mindre åpen for alle.» Man blir vel født uten et surmaga kritisk lynne også...

Anonymkode: 892ae...25e

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Selv om de opplever mobbing og utfrysing er det lettere for de å få tilbake troen på mennesker enn det er for voksne som opplever det samme. 

Anonymkode: 866d0...962

Eh. Nei. Ydmykelser og tapsopplevelser i barndom/ungdom kan prege eller ødelegge et menneske for livet, fordi unge er mer formbare og sårbare. Så det der er bare vås.

Anonymkode: 892ae...25e