Traumer fra barndom. Følelsen av utilstrekkelighet. Hvem kan hjelpe?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en kjip barndom fylt av altfor mye ansvar, mor som prioriterte fest og fyll fremfor meg, skifta kjærester oftere enn jeg fikk mat, flytta mye, tilbragte hver eneste helg og ferier hos besteforeldre (de var verdens beste!!!), ble seksuelt "misbrukt" fra jeg var 10 til 14. Skriver i anførselstegn fordi jeg hadde mye skyld selv, da jeg oppsøkte den kontakten i mangel på noe annen omsorgsperson (ikke samleie). Forsøkt i voksen alder å anmelde uten hell. Flyttet hjemmefra som 16åring da jeg ble banket opp av min mor (det var ikke første gang)... Fant en mann som også banket meg. Fikk barn med han. Mye styr rundt det. Fant ny mann som jeg nå er gift med på 14.året. Vi har det ikke topp, vurderer skillsmisse rett og slett for å ta vare på meg selv. Men jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med! Møtte veggen i fjor og gikk til psykolog for å finne ut av hvordan jeg kunne håndtere stress på jobb (raskere tilbake) men tok aldri tak i det egentlige problemet. Så hvem kan hjelpe? Jeg har aldri, under noen omstendig, fortalt noen hvordan jeg har levd. Ingen. Mannen min vet bruddstykker, men dette er ikke hans "felt" så det er vanskelig å bruke han som støttespiller. Jeg gir for mye av meg selv til alle og ender opp med å bli tatt for gitt. Jeg trenger hjelp og jeg trenger det nå. Hvem??

Anonymkode: 9e002...2db

[Anonym bruker]

Snakk med legen. Du trenger å ta tak i det som er det egentlige problemet, og det er traumene fra barndommen. Jeg går til behandling for traumer, jeg har kompleks ptsd pga alt. Jeg går på dps der jeg er holder på med traumebehandling, hos en behandler som kan traumebehandling. 

Og snakk med mannen din, han trenger å vite, og du trenger å ha noen som kjenner til saken og som kan være en støtte. Han trenger ikke å ha peiling på ting, men han kan uansett være en støtte og en ressurs. 

Du må lære å sette grenser, du må lære å leve med det, du må klare å bygge opp selvtillit og selvbildet ditt. (Alt dette jobber jeg med også, men det er vanskelig og det er umulig uten hjelp, og jeg har en lang vei å gå ennå)

Anonymkode: bd56e...8f8

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Snakk med legen. Du trenger å ta tak i det som er det egentlige problemet, og det er traumene fra barndommen. Jeg går til behandling for traumer, jeg har kompleks ptsd pga alt. Jeg går på dps der jeg er holder på med traumebehandling, hos en behandler som kan traumebehandling. 

Og snakk med mannen din, han trenger å vite, og du trenger å ha noen som kjenner til saken og som kan være en støtte. Han trenger ikke å ha peiling på ting, men han kan uansett være en støtte og en ressurs. 

Du må lære å sette grenser, du må lære å leve med det, du må klare å bygge opp selvtillit og selvbildet ditt. (Alt dette jobber jeg med også, men det er vanskelig og det er umulig uten hjelp, og jeg har en lang vei å gå ennå)

Anonymkode: bd56e...8f8

Ja jeg vet. Men jeg har vært så god på å holde alt på avstand. Helt til jeg innser at ekteskapet mitt snart ikke holder, og da kommer alt som flashback. Mistet siste besteforelderen min i fjor og, så nå har jeg ikke lenger noen "voksen". Føler alt bare rakner, men er livredd for å ta tak i det i frykt for at jeg ikke klarer å komme meg på beina igjen. Og jeg har barn som trenger meg Men jeg må bare ta tak, selv om det kommer til å gjøre aldri så vondt...

Takk for svar, og lykke til videre i prosessen!

Anonymkode: 9e002...2db

[Anonym bruker]

Snakk med fastlegen din, som kan henvise deg videre til akutt-teamet på sykehuset hvis du føler det haster. Jeg fikk time der dagen etter jeg var hos fastlegen. Synes det var veldig greit. Hadde time med psykolog og psykiater sammen, pga traume. 

Anonymkode: 8c4ea...bca

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja jeg vet. Men jeg har vært så god på å holde alt på avstand. Helt til jeg innser at ekteskapet mitt snart ikke holder, og da kommer alt som flashback. Mistet siste besteforelderen min i fjor og, så nå har jeg ikke lenger noen "voksen". Føler alt bare rakner, men er livredd for å ta tak i det i frykt for at jeg ikke klarer å komme meg på beina igjen. Og jeg har barn som trenger meg Men jeg må bare ta tak, selv om det kommer til å gjøre aldri så vondt...

Takk for svar, og lykke til videre i prosessen!

Anonymkode: 9e002...2db

Jeg har holdt alt på avstand i alle år, jeg har holdt meg travelt opptatt, aldri slappet av og sovet dårlig og lite. Alt for å slippe unna det som lå inni meg. Helt til jeg gikk ned for telling fullstendig!

Jeg var livredd for å åpne dette vepsebolet, var helt sikker på at jeg da kom til å gå til grunne. Jeg var så redd for de følelsene jeg visste var der, at jeg undertrykte alt, og jeg har endt opp med masse indre og ytre uro, flashbacks, depresjon, mye angst, enda verre søvnproblemer osv.. Og behandleren brukte lang, lang tid bare på å få meg litt nedpå, for jeg var virkelig ute å kjøre. Det har også vært snakk om innleggelse, men det vil jeg prøve å unngå. Det har gått så langt fordi jeg har vært så redd for hva som vil komme, jeg har vært redd for at jeg ikke vil klare å håndtere det som åpnes opp av følelser og sånt, men nå har jeg ikke noe valg lengre, det er enten behandling eller ikke leve lengre.

Så jeg vil sterkt anbefale deg til å få den hjelpen som kreves, før du blir enda verre. Du vil komme deg på bena igjen, og selv om det blir tøft, vondt og vanskelig i perioder, så blir det ikke så ille som du tror, det er helt overkommelig. Og det er verdt det i lengden!

Anonymkode: bd56e...8f8

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har holdt alt på avstand i alle år, jeg har holdt meg travelt opptatt, aldri slappet av og sovet dårlig og lite. Alt for å slippe unna det som lå inni meg. Helt til jeg gikk ned for telling fullstendig!

Jeg var livredd for å åpne dette vepsebolet, var helt sikker på at jeg da kom til å gå til grunne. Jeg var så redd for de følelsene jeg visste var der, at jeg undertrykte alt, og jeg har endt opp med masse indre og ytre uro, flashbacks, depresjon, mye angst, enda verre søvnproblemer osv.. Og behandleren brukte lang, lang tid bare på å få meg litt nedpå, for jeg var virkelig ute å kjøre. Det har også vært snakk om innleggelse, men det vil jeg prøve å unngå. Det har gått så langt fordi jeg har vært så redd for hva som vil komme, jeg har vært redd for at jeg ikke vil klare å håndtere det som åpnes opp av følelser og sånt, men nå har jeg ikke noe valg lengre, det er enten behandling eller ikke leve lengre.

Så jeg vil sterkt anbefale deg til å få den hjelpen som kreves, før du blir enda verre. Du vil komme deg på bena igjen, og selv om det blir tøft, vondt og vanskelig i perioder, så blir det ikke så ille som du tror, det er helt overkommelig. Og det er verdt det i lengden!

Anonymkode: bd56e...8f8

Tusen takk for at du satt ord på alle de tingene jeg er redd for! Godt å se at det er håp, selvom jeg ikke ønsker det for deg eller andre! Skal ta det med legen, og be om den hjelpen jeg så sårt trenger ❤️

Anonymkode: 9e002...2db

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for at du satt ord på alle de tingene jeg er redd for! Godt å se at det er håp, selvom jeg ikke ønsker det for deg eller andre! Skal ta det med legen, og be om den hjelpen jeg så sårt trenger ❤️

Anonymkode: 9e002...2db

Ja, det er håp❤ Så bit tenna sammen og ta det med legen, skriv gjerne ned på en lapp slik at du får med deg det du vil si til legen.

Anonymkode: bd56e...8f8

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at du, som et 10 år gammelt barn, absolutt var HELT uten skyld for det misbruket du ble utsatt for. Uansett omstendigheter. 

Jeg håper du får god hjelp! ♥️

Anonymkode: 0ffe2...d1d

[MorTilMalthe]

Kan anbefale emosjonsfokusert terapi.

Jeg trodde jeg hadde alt på stell, men har alltid vært så opptatt av å være flink puke, at jeg aldri tok hensyn til mine egne følelser. 

Holdt, som en annen over her, meg alltid travelt opptatt, kjente ikke etter på noe, sov dårlig, klarte ikke slappe av, eller nyte noe som helst. Var altfor opptatt av å gjøre det jeg trodde var riktig å gjøre, istedenfor å gjøre det jeg ville. Jeg visste ikke engang hva jeg ville.... 

Alt bunnet i opplevelser og erfaringer fra oppveksten som ikke var gode. 

Gå til fastlegen og be om hjelp. 

Endret 1. april 2019 av MorTilMalthe

[Anonym bruker]

Takk for svar ❤️

Jeg vet det ikke var min feil. Ikke noe var det. Men det er skambelagt å «være med på det» fordi det var den eneste positive oppmerksomheten jeg fikk av de jeg bodde under samme tak med... det er jo så skrudd, og selv idag sliter jeg med å godta at jeg var helt uten skyld. Selvom jeg rasjonelt vet det!! 

Jeg skal ringe legen. Jeg må bare! Takk igjen 

Anonymkode: 9e002...2db