Mistet følelser for partner etter vanskelig graviditet og fødsel

[Anonym bruker]

Graviditeten var ikke planlagt. Vi hadde vært sammen og samboere i halvannet år. Vi ble sammen enige om å slutte med piller frem til vi fikk satt inn ny spiral pga store bivirkninger , og da bruke annen prevensjon frem til dette. Han droppa dongen relativt mange ganger. Noen ganger hoppa han av, men flesteparten av gangene kom han som normalt. Jeg ga beskjed om at vi måtte være mer forsiktig fordi det ikke var bare bare om jeg skulle bli gravid. Han fortsatte og komme i meg i stedet for å hoppe av. Dette endte da naturligvis i en graviditet og har nå endt i verdens nydeligste datter :) Men problemene startet når han da forsto at jeg hadde blitt gravid. Han prøvde presse meg til abort gjennom de 12 ukene. Jeg klarte ikke det, og han syns at det var greit til slutt. Gjennom svangerskapet følte jeg meg mer og mer alene, han ville ikke finne på noe som helst med meg. Han droppet å bli med på ferie ( jeg har et barn fra før) . Og han flørtet mer med andre. Han nekter for dette selv, men oppførselen endret seg gjennom hele svangerskapet. Kveld etter kveld satt jeg og hørte om at han chattet med den og den damen og at de hadde det så morsomt. Ettersom magen ble mer synlig, ble dette egentlig bare værre. Jeg prøvde å si ifra gjentatte ganger om at jeg følte meg alene i graviditeten og i forholdet  og at det nesten var værre og være i et forhold med noen når man måtte gjøre alt alene og føle seg sånn enn å være alene.  Han slengte kommentarer om at jeg var usexy som gravid, og at han ikke tente på meg. ( jeg la på meg 5 kg som gravid og hadde nesten ikke mage og var flere kg lettere etter graviditeten enn før. Trente hardt hele svangerskapet ) Han skrek til meg ved en hver anledning når jeg prøvde å ta det opp at det var sårende at han ikke lenger kunne sette av en eneste kveld til å være med meg på kino el andre ting en gang , uten å komme med kommentarer om at det var bortkastet tid. Han skrek at han var så møkka lei den gravditeten min osv. Det gikk så langt at jeg selv ikke nesten klarte å glede meg over det som vokste inni meg, og ble egentlig bare trist. Det ble vanskelig når jeg følte at jeg ikke hadde noen å dele det sammen med. Og vanskelig å ikke ha noen å prate med det som skjedde inni meg om uten å få himling med øynene eller en el anna kommentar. Ovenfor andre kunne han uttrykke at han såkalt gledet seg voldsomt, men alle kommentarer til meg hjemme fikk det hele til å føles falskt. Mot slutten av graviditeten, fikk han to nye kvinnelige kollegaer som han da delte denne gleden over graviditeten med. HUn ene var hun han flørtet med tidligere i svangerskapet. Jeg følte meg helt tilsidesatt og ble sjalu på at han og de to skapte en slags gruppe , for jeg hadde savnet noen å glede meg over graviditeten eller dele noe som helst med gjennom hele perioden. Bare det og i det hele tatt føle seg verdt noe som helst. Siste tiden gikk og dagen for keisersnittet ble satt. Jeg ønsket ikke at noen skulle vite om når det skulle skje, at vi kunne dele det sammen med omverdenen når hun førstets hadde kommet til verden. Jeg knakk sammen pga dette to dager før fødsel, og da reiste han bort og fortalte disse om når fødselen skulle skje, klokkeslett osv. Og de troppet opp på fødeavd to timer etter fødsel med gave. Midt i rusen av gleden over den nyfødte så glemte jeg dette raskt, men når vi da dagen etter fødselen kom opp i en situasjon hvor han måtte velge å ta hensyn til mine følelser rundt den ene kollegaen eller hennes, så slengte han masse drit til meg og sa at han syns det var så fælt å måtte skuffe henne. Etter dette har jeg egentlig vært knust innvendig og ikke hatt det bra i det hele tatt. Den "nyforelskelsen " som man får etter å fått barn sammen er helt fraværende for min del. Han snakker om at han er det i meg, men jeg veksler mellom å noen dager ha mest lyst til å kaste han på hue og rævva ut , el spytte han i trynet og andre dager er det bedre. Etter fødsel har han liksom vært som han var før med at han vil finne på masse ting osv og at vi skal gjør ting alene osv.Og" elsker  meg masse ".Nå er jeg liksom verdt noe igjen etter at jeg ikke er gravid lenger ?? Samtidig er han superegoistisk og hjelper nesten aldri til med å avlaste meg med babyen eller er hjemme. Jeg vil jo elske faren til barnet mitt, men hvordan skal jeg klare det igjen etter 9 måneder med dritbehandling og deretter dette rett etter fødsel ? 

Anonymkode: 20d97...6a9

[Anonym bruker]

Ta kontakt med familievernkontoret og skaff dere hjelp. Det han har gjort mens du gikk gravid er ikke greit i det hele tatt. Og de to venninnene hans hadde jeg sparket på hue og rævva ut. Men du lot dem hilse, det er nok en mer voksen måte å håndtere det på.

Min erfaring er at vi krangla mye etter fødsel, mens jeg gikk gravid så følte jeg at han ikke tok hensyn nok til at jeg faktisk trengte å hvile. Så etter fødsel følte jeg at nå gidder jeg ihvertfall ikke være snill mot deg. Og vi hata hverandre. 

Møtte på en jordmor som jeg prata med og var 100 ærlig med. Og hu sa noe jeg er takknemlig for. Hu forklarte at det er helt vanlig, og at vi ihvertfall skulle prøve å komme oss gjennom det første året. Og det klarte vi, vi måtte bare legge de uenighetene og de dårlige dagene bak oss. 

Det hjalp lite å krangle midt oppi baby tiden. 

Anonymkode: a9e54...c03

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ta kontakt med familievernkontoret og skaff dere hjelp. Det han har gjort mens du gikk gravid er ikke greit i det hele tatt. Og de to venninnene hans hadde jeg sparket på hue og rævva ut. Men du lot dem hilse, det er nok en mer voksen måte å håndtere det på.

Min erfaring er at vi krangla mye etter fødsel, mens jeg gikk gravid så følte jeg at han ikke tok hensyn nok til at jeg faktisk trengte å hvile. Så etter fødsel følte jeg at nå gidder jeg ihvertfall ikke være snill mot deg. Og vi hata hverandre. 

Møtte på en jordmor som jeg prata med og var 100 ærlig med. Og hu sa noe jeg er takknemlig for. Hu forklarte at det er helt vanlig, og at vi ihvertfall skulle prøve å komme oss gjennom det første året. Og det klarte vi, vi måtte bare legge de uenighetene og de dårlige dagene bak oss. 

Det hjalp lite å krangle midt oppi baby tiden. 

Anonymkode: a9e54...c03

Han vet at jeg har hatt det jævelig etter det her,og jeg har sagt at det kommer til å ta tid å kom over det,  men han virker ikke til å  se problemet. Han er utrolig egoistisk og har ikke vært hjemme en enste kveld etter at vi kom hjem fra sykehuset.Dyrker bare sine egne interesser og seg selv. Jeg har mer enn nok med alt annet her hjemme enn å krangle akkurat nå , så jeg orker ikke lenger å si ifra om hvor mye det her har ødelagt mine følelser. Han har sagt til meg at om det skulle bli slutt mellom oss så skal han gjør alt for å gjør livet mitt til et helvete og prøve ta fra meg barnet. Selv om han ikke virker til å forstå at han har noe del i ansvaret her hjemme eller for henne  siden jeg har en pupp. Så jeg går rundt her og later som at alt er greit.  Selv om jeg jo ønsker at vi skal kunne ha d like bra som vi hadde det før jeg ble gravid. Men hele synet mitt på mannen har endret seg, for han har sagt så mye stygt, og fått meg til å føle meg så liten i den graviditeten her at jeg vet ikke om det er mulig. Når han da fortsetter og fremstår som en superegoist etter fødsel i tillegg så får det meg ikke til å bli forelsket på ny akkurat. 

Anonymkode: 20d97...6a9

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Han vet at jeg har hatt det jævelig etter det her,og jeg har sagt at det kommer til å ta tid å kom over det,  men han virker ikke til å  se problemet. Han er utrolig egoistisk og har ikke vært hjemme en enste kveld etter at vi kom hjem fra sykehuset.Dyrker bare sine egne interesser og seg selv. Jeg har mer enn nok med alt annet her hjemme enn å krangle akkurat nå , så jeg orker ikke lenger å si ifra om hvor mye det her har ødelagt mine følelser. Han har sagt til meg at om det skulle bli slutt mellom oss så skal han gjør alt for å gjør livet mitt til et helvete og prøve ta fra meg barnet. Selv om han ikke virker til å forstå at han har noe del i ansvaret her hjemme eller for henne  siden jeg har en pupp. Så jeg går rundt her og later som at alt er greit.  Selv om jeg jo ønsker at vi skal kunne ha d like bra som vi hadde det før jeg ble gravid. Men hele synet mitt på mannen har endret seg, for han har sagt så mye stygt, og fått meg til å føle meg så liten i den graviditeten her at jeg vet ikke om det er mulig. Når han da fortsetter og fremstår som en superegoist etter fødsel i tillegg så får det meg ikke til å bli forelsket på ny akkurat. 

Anonymkode: 20d97...6a9

Sørg for at han tar mer ansvar for barnet, la han passe babyen mens du er i butikken. Eller ta babyen om natten med flaske så du får en ekstra time å sove på. 

 Og Finn noen å prate med, jordmor, helsesøster hvem som helst egentlig. så du kan få litt hjelp. 

Syns det han har gjort er helt på jordet, så prøv å pass på deg selv, det er ikke greit og ikke Finn på å tro at du er mindre verdt pga det han har gjort og gjør. Det er hans feil ikke din. Med det du forteller så vil du nok ikke miste barnet ditt. Men få dere hjelp hvis dere ønsker å ordne opp i det. 

Men du bør så absolutt snakke ned noen allerede nå, for det er trist at du må gjennom dette.

Anonymkode: a9e54...c03

[Anonym bruker]

Takk. Skal prøve å få han til å gjøre det.  Snakket ikke med verken jordmor eller lege om det her under graviditeten. Ville ikke sverte samboeren min til helsepersonell som han også kanskje måtte ha noe med å gjøre i etterkant. Så det ble mer at jordmor prøvde å nøste i tråder for å finne ut hvorfor jeg kunne føle meg litt nedstemt til tider i forbindelse med graviditeten. For jeg latet som at vi " såkalt gledet oss begge to ".  Snakket bare med ene søsteren min, fordi jeg trengte noen å snakke med og fordi jeg var redd for at jeg skulle ende opp med en fødselsdepresjon. Men kanskje jeg burde snakke med legen min eller noe nå.  

Anonymkode: 20d97...6a9

[Anonym bruker]

Ville aldri akseptert slik oppførsel fra min partner. Utifra det du skriver syns jeg at han har fått mer enn nok sjanser fra din side, han har bevist igjen og igjen at han ikke verdsetter og respekterer deg høyt nok.. Ville kommet meg ut av det forholdet før det går enda hardere ut over din egen psykiske helse. Skjønner at det er vanskelig og sårt med tanke på babyen og ikke minst drømmen om å ha en lykkelig familie sammen, men jeg tror at babyen uansett vil ha det bedre med ei glad mor selv om det betyr at foreldrene ikke bor sammen. Når han ikke står sammen med deg når ting er tungt og du er på ditt mest sårbare, så synes jeg ikke at han fortjener å dele gledene med deg heller. Hvis han sviktet deg slik nå, så har du ingen garanti for at han ikke vil gjøre det igjen.. Det at han truer med barnevernet er nok en grunn til å gå fra han. Barnevernet tar ikke barn fra foreldrene uten grunn, så om han mot formodning virkelig prøver på dette, kommer han aldri til å klare det. De har sikkert vært borti mange situasjoner der den ene forelderen rapporterer den andre pga at sistnevnte brøt ut av forholdet. Du fortjener mye bedre, og det finnes ordentlige karer der ute!

Skjønner at det er ekstra vanskelig i og med at dere begge to har latt som at alt er fint. Jeg anbefaler at du snakker med noen i familien eller vennekretsen som du stoler på. Deretter at du tar kontakt med helsestasjonen og forteller hvordan ting egentlig henger sammen. Dette er ikke din feil, og det er absolutt ufortjent. Du må ikke tro på noe av dritten han har slengt til deg.. Jeg har veldig lyst til å be deg hive drittsekken ut døra med hodet først, men det er et valg du må ta selv...  

Anonymkode: e38e3...870