Sliten av opplegget med bonusbarn... hjelp!

[Mini_hval]

Hei! 

Jeg har tre bonusbarn hjemme hos oss annenhver uke, og to egne barn. Bonusbarna er 6, 10 og 14 år, mine egne er 6 og 11.

Det jeg blir sliten av er at bonusbarna er så uselvstendige i forhold til hva jeg er vant med, og annenhver uke når de er hos oss er det det vi jobber med HELE tiden. Når de drar til mamman sin igjen er det sannsynligvis fri flyt, og ting vi jobber med hjemme hos oss er liksom helt borte igjen..

For å komme med eksempler: bonusbarnet på 6 år snakker ureint, sliter med å kle av/ på seg selv, spiser dårlig( spiser middagen med hendene og griser i HELE fjeset når han spiser), hyler og sutrer når han ikke får viljen sin, kan slå om han blir irritert over småting, klarer ikke åpne is eller godteri i papir selv,  hører ikke på beskjeder fra meg, bare litt over ett år siden jeg så mora trille han i vogn(!!!), mora tørker han fremdeles på do, han liker ikke prøve å løse ting selv dom feks ta to legodeler fra hverandre eller sette sammen osv. Lista er evig lang. Her hos oss jobber vi da altså konstant med å få han til å mestre ting selv. Skolen vil også nå sette inn helsesøster fordi han ikke gjør det han får beskjed om i timene, men nekter og sutrer og svarer frekt og utagerer i klasserommert. Mora unnskylder med at alle barn er forskjellige, og stakkars han- holdning hele veien.

Bonusbarnet på 10 år har blitt mye bedre, men har også vært relativt uselvstendig. Trenger hjelp til gjøremål man kan forvente at hun klarer selv, som feks sykle selv på trening ( kort, enkel vei. Mora kjører), gidder ikke lekser, rydder ikke egne tallerkener og glass, slenger klær på gulvet, svarer voksne ganske frekt osv. Vi jobber også her med å få henne til å se løsninger på små ting i hverdagen. Hos mora får hun hjelp til alt.

Bonusbarnet på 14 gjør null hjemme, kjefter mye på de andre barna, forventer nye ting uten å bidra med noe selv, VELDIG dårlige karakterer (1-3 på det meste), svarer frekt, ligger i sofaen og vil ikke gi plass til andre, vil ikke jobbe med lekser men vil kun spille PlayStation. Med han ønsker vi hos oss å begrense spilletid og forventer at han gjør enkle tinh som gå med søppel, ikke banne, gjøre skolearbeid og følge opp trening som utgjør tre timer i uka. Hos mora spille han hele tiden og hun orker ikke si han i mot. Tror dem krangler mye der.

Det hele ender i alle fall med at den uka de er hos oss, så er alt fokus på å jobbe med disse tingene, og når siste dagen er her og dem skal til mora så er jeg så sliten!! Er litt fortvilet over dette altså! 

Barnefaren er kjempeflink med dem og støtter jo meg i alt jeg sier og gjør. Men jeg kjenner jeg blir lei av hele greia, noe jeg synes er utrolig trist. Vil bare at vi alle skal kunne bruke tiden på koselige ting. Ikke hele tiden irettesette og sette regler og jobbe med å få frem mestring. 

Mine egne to barn har jeg alltid jobbet med for at dem kan mestre ting og føle seg selvstendige. Det har vært viktig både for meg og for pappaen deres. De får selvfølgelig hjelp dem også, men ikke til å lukke en jakke eller ta på seg en sokk. Det forventer jeg at dem klarer nå.

Er det innafor å føle meg sliten og lei som jeg gjør, eller forventer jeg bare rett og slett for mye?!

[litekreativtbrukernavn]

Helt innafor å føle deg sliten, ble helt svett selv av å lese det. -DETTE er en av motivatorene mine til å ikke bli skilt, og om jeg blir det så aldri finne meg ny med barn 😅🙈 Hadde ikke taklet sånt jeg.

Upedagogisk som jeg er så hadde jeg satt ned et familiemøte, hvor alle er samlet første dagen i hver 14-dagers periode, og lagt opp en plan. «Dette er reglene her: ... (det pedagogiske er sikkert å la barna komme med innspill her)» , «Og DETTE forventes av dere her: -ta på klær, tørke seg selv, vaske hender osv osv», og Evt liste over ting som skal gjøres iløped av uken (ut med søppel, vaske badet, støvsuge osv), alle skal gjøre minst to ting -og er man kjapp så får man de to «letteste» tingene

Som skildsmisse barn selv så syntes jeg det er lov å stille krav. Vi hadde helt forskjellige regler hos pappa en hos mamma, men klarte fint å skille de to stedene. Egentlig trivdes jeg alltid best hos pappa, som hadde en ganske streng kone (dette er stedet med listene over ukens gjøremål) med tydelige rutiner.

-Ta hjemmet deres tilbake  Forbered barna på voksenlivet, der blir det nemlig stilt krav. 

[Mini_hval]

5 timer siden, litekreativtbrukernavn skrev:

Helt innafor å føle deg sliten, ble helt svett selv av å lese det. -DETTE er en av motivatorene mine til å ikke bli skilt, og om jeg blir det så aldri finne meg ny med barn 😅🙈 Hadde ikke taklet sånt jeg.

Upedagogisk som jeg er så hadde jeg satt ned et familiemøte, hvor alle er samlet første dagen i hver 14-dagers periode, og lagt opp en plan. «Dette er reglene her: ... (det pedagogiske er sikkert å la barna komme med innspill her)» , «Og DETTE forventes av dere her: -ta på klær, tørke seg selv, vaske hender osv osv», og Evt liste over ting som skal gjøres iløped av uken (ut med søppel, vaske badet, støvsuge osv), alle skal gjøre minst to ting -og er man kjapp så får man de to «letteste» tingene

Som skildsmisse barn selv så syntes jeg det er lov å stille krav. Vi hadde helt forskjellige regler hos pappa en hos mamma, men klarte fint å skille de to stedene. Egentlig trivdes jeg alltid best hos pappa, som hadde en ganske streng kone (dette er stedet med listene over ukens gjøremål) med tydelige rutiner.

-Ta hjemmet deres tilbake  Forbered barna på voksenlivet, der blir det nemlig stilt krav. 

Er egentlig ikke tålmodig nok til dette jeg heller, men må jo... har det veldig bra med pappaen deres🙂

Jeg skal faktisk prøve dette med familiemøte og gjøremål!!😊 takk for et godt tips!

Og veldig godt å høre at jeg ikke er for kravstor!! Jeg mener også at det er viktig å forberede barna til livet som større barn, ungdomstiden og voksenlivet! Blir helt gærn av å ha uselvstendige og uinteresserte unger rundt meg. Slitsomt å måtte bite det i seg og holde ut ukene dette gjelder😔

[Anonym bruker]

Selvsagt greit å bli sliten, naturlig det. Men, så er du den voksene da... Den som burde se dette før dere flyttet sammen, den som burde vurdere om du orker den oppdragerrollen... Har du dummet deg ut får du heller flytte ut igjen for det hjelper ingen å ha en frustrert og sliten stemor 

Anonymkode: f9a56...b9f

[Anonym bruker]

Helt ærlig. De bor ikke fast et sted, men hopper mellom to hjem! Der har du en av årsakene. 

Syns barn skal ha et fast bopel og heller ha samvær en dag i uken og annenhver helg...

 

Anonymkode: 03638...59b

[Mini_hval]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selvsagt greit å bli sliten, naturlig det. Men, så er du den voksene da... Den som burde se dette før dere flyttet sammen, den som burde vurdere om du orker den oppdragerrollen... Har du dummet deg ut får du heller flytte ut igjen for det hjelper ingen å ha en frustrert og sliten stemor 

Anonymkode: f9a56...b9f

Først, dem flyttet inn i vårt hus. For det andre, så har jeg ikke sagt at jeg ikke orker. 

Men er det virkelig så ille å sette krav til barn også? Skolen har jo også reagert på han minste da..

[Mini_hval]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Helt ærlig. De bor ikke fast et sted, men hopper mellom to hjem! Der har du en av årsakene. 

Syns barn skal ha et fast bopel og heller ha samvær en dag i uken og annenhver helg...

 

Anonymkode: 03638...59b

Mine barn har det, men foreldrene til bonusbarna vil ha dem like mye. Det har ikke jeg tenkt til å blande meg inn i. Jeg må bare gjøre det beste ut av situasjonen.

[Anonym bruker]

21 timer siden, Mini_hval skrev:

Hei! 

Jeg har tre bonusbarn hjemme hos oss annenhver uke, og to egne barn. Bonusbarna er 6, 10 og 14 år, mine egne er 6 og 11.

Det jeg blir sliten av er at bonusbarna er så uselvstendige i forhold til hva jeg er vant med, og annenhver uke når de er hos oss er det det vi jobber med HELE tiden. Når de drar til mamman sin igjen er det sannsynligvis fri flyt, og ting vi jobber med hjemme hos oss er liksom helt borte igjen..

For å komme med eksempler: bonusbarnet på 6 år snakker ureint, sliter med å kle av/ på seg selv, spiser dårlig( spiser middagen med hendene og griser i HELE fjeset når han spiser), hyler og sutrer når han ikke får viljen sin, kan slå om han blir irritert over småting, klarer ikke åpne is eller godteri i papir selv,  hører ikke på beskjeder fra meg, bare litt over ett år siden jeg så mora trille han i vogn(!!!), mora tørker han fremdeles på do, han liker ikke prøve å løse ting selv dom feks ta to legodeler fra hverandre eller sette sammen osv. Lista er evig lang. Her hos oss jobber vi da altså konstant med å få han til å mestre ting selv. Skolen vil også nå sette inn helsesøster fordi han ikke gjør det han får beskjed om i timene, men nekter og sutrer og svarer frekt og utagerer i klasserommert. Mora unnskylder med at alle barn er forskjellige, og stakkars han- holdning hele veien.

Bonusbarnet på 10 år har blitt mye bedre, men har også vært relativt uselvstendig. Trenger hjelp til gjøremål man kan forvente at hun klarer selv, som feks sykle selv på trening ( kort, enkel vei. Mora kjører), gidder ikke lekser, rydder ikke egne tallerkener og glass, slenger klær på gulvet, svarer voksne ganske frekt osv. Vi jobber også her med å få henne til å se løsninger på små ting i hverdagen. Hos mora får hun hjelp til alt.

Bonusbarnet på 14 gjør null hjemme, kjefter mye på de andre barna, forventer nye ting uten å bidra med noe selv, VELDIG dårlige karakterer (1-3 på det meste), svarer frekt, ligger i sofaen og vil ikke gi plass til andre, vil ikke jobbe med lekser men vil kun spille PlayStation. Med han ønsker vi hos oss å begrense spilletid og forventer at han gjør enkle tinh som gå med søppel, ikke banne, gjøre skolearbeid og følge opp trening som utgjør tre timer i uka. Hos mora spille han hele tiden og hun orker ikke si han i mot. Tror dem krangler mye der.

Det hele ender i alle fall med at den uka de er hos oss, så er alt fokus på å jobbe med disse tingene, og når siste dagen er her og dem skal til mora så er jeg så sliten!! Er litt fortvilet over dette altså! 

Barnefaren er kjempeflink med dem og støtter jo meg i alt jeg sier og gjør. Men jeg kjenner jeg blir lei av hele greia, noe jeg synes er utrolig trist. Vil bare at vi alle skal kunne bruke tiden på koselige ting. Ikke hele tiden irettesette og sette regler og jobbe med å få frem mestring. 

Mine egne to barn har jeg alltid jobbet med for at dem kan mestre ting og føle seg selvstendige. Det har vært viktig både for meg og for pappaen deres. De får selvfølgelig hjelp dem også, men ikke til å lukke en jakke eller ta på seg en sokk. Det forventer jeg at dem klarer nå.

Er det innafor å føle meg sliten og lei som jeg gjør, eller forventer jeg bare rett og slett for mye?!

Kan det rett og slett være at du ikke er like glad i dem som dine egne barn, og derfor lettere irriterer deg over dem og deres negative sider ? 

Anonymkode: ab6f1...70e

[Mini_hval]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kan det rett og slett være at du ikke er like glad i dem som dine egne barn, og derfor lettere irriterer deg over dem og deres negative sider ? 

Anonymkode: ab6f1...70e

Jeg er glad i dem, det er det ikke noen tvil om. Men jeg føler det slitsom å feks sitte 1 time daglig med lekser med en av dem (i tillegg til lekser med mine egne barn) når det ikke følges opp hos mammaen deres fordi dem ikke vil og dermed ikke trenger. Jeg synes jo det er litt merkelig at jeg, som ikke er mammaen deres, må følge opp visse ting mer enn deres mamma og det kan nok definitivt føles irriterende til tider ja. Men da er jeg ikke nødvendigvis irritert på barna.

Jeg synes nok også det er litt irriterende når en 14- åring ikke vil rydde etter seg, gjøre lekser, vaske doen etter seg, svarer frekt og kjefter hardt på de andre barna med banning fordi dem snakket og i tillegg klikker fordi han ikke får en Iphone X. Og hadde mitt eget barn oppført seg slik, hadde jeg ikke akseptert det heller. 

Det er også frustrerende at 10-åringen lyver til mammaen sin om at hun ikke har klær her, fordi hun vil ha nye, når jeg og pappaen hennes nylig har kjøpt klær. Eller når hun lyver til læreren sin om lekser når hun blir færska på at hun ikke har gjort ting. Da kan hun feks si at hun ikke får fred og ro til lekser her  pga MINE barn og hennes egne søsken, noe som ikke stemmer. Faktisk, så kjøpte JEG ny leksepult og diverse til henne  til skolestart i år.

Men mine oppfører seg rett og slett ikke slikt. Det er hele poenget og grunnen til at jeg ikke skjønner helt hvordan jeg kan gjøre det bedre her. For annenhver uke er det fri flyt hos mora, og de er «nullstilt» på en måte når de kommer hit igjen..

[Anonym bruker]

Da ber du din mann ta seg sammen og få orden på dette med en eneste gang. At han eventuelt har et møte med skolen etc sammen med sin eks om at nå må hu gi seg. 

Du burde ikke behøve å blande deg såpass mye. Åpenbart at mor til barna har et helt annet syn på oppdragelse enn det du har. 

Så prat dere i mellom så dere blir enige, men vær forsiktig og husk at selv om du ikke syns alt er riktig av det mor til barna sier så må du nesten si deg enig i mye da det er hennes barn. Jo mer enig du er jo lettere er det for henne å se på deg som noe bra hvis det gir no mening... 

Men få mannen din til å sørge for at de ikke oppfører seg sånn hjemme hos dere. Prøv å ikke bland deg så mye foran barna da de kan ta det på en helt annen måte enn det som er ment.

Anonymkode: a7964...e20

[Anonym bruker]

På 28.10.2018 den 8.39, Mini_hval skrev:

Jeg er glad i dem, det er det ikke noen tvil om. Men jeg føler det slitsom å feks sitte 1 time daglig med lekser med en av dem (i tillegg til lekser med mine egne barn) når det ikke følges opp hos mammaen deres fordi dem ikke vil og dermed ikke trenger. Jeg synes jo det er litt merkelig at jeg, som ikke er mammaen deres, må følge opp visse ting mer enn deres mamma og det kan nok definitivt føles irriterende til tider ja. Men da er jeg ikke nødvendigvis irritert på barna.

Jeg synes nok også det er litt irriterende når en 14- åring ikke vil rydde etter seg, gjøre lekser, vaske doen etter seg, svarer frekt og kjefter hardt på de andre barna med banning fordi dem snakket og i tillegg klikker fordi han ikke får en Iphone X. Og hadde mitt eget barn oppført seg slik, hadde jeg ikke akseptert det heller. 

Det er også frustrerende at 10-åringen lyver til mammaen sin om at hun ikke har klær her, fordi hun vil ha nye, når jeg og pappaen hennes nylig har kjøpt klær. Eller når hun lyver til læreren sin om lekser når hun blir færska på at hun ikke har gjort ting. Da kan hun feks si at hun ikke får fred og ro til lekser her  pga MINE barn og hennes egne søsken, noe som ikke stemmer. Faktisk, så kjøpte JEG ny leksepult og diverse til henne  til skolestart i år.

Men mine oppfører seg rett og slett ikke slikt. Det er hele poenget og grunnen til at jeg ikke skjønner helt hvordan jeg kan gjøre det bedre her. For annenhver uke er det fri flyt hos mora, og de er «nullstilt» på en måte når de kommer hit igjen..

En sak har flere sider. Moren gjør sikkert det hun kan. Innlegget ditt ligner på 1000 andre her inne og umulige stebarn og udugelige ekser (kjærestens ex).

Det virker svært vanskelig for stemødrene å både akseptere stebarna fullt ut, men også akseptere at kjærestens ex vil være der fullt og helt, og ta plass i familielivet. 

Jeg tror fullt og fast på at de negative sidene ved barna alle stemødrene her inne lister opp, handler om irritasjon om at exen må være i bilde (tidligere sexpartner til kjæresten), favorisering av egne barn, og et ansvar en egentlig ikke vil ha. 

Omtrent ingen legger vekt på den sårbare situasjonen stebarnet er i - som en evig tilskuer til at far har fått ny familie, samtidig som om bruddet mellom foreldrene må aksepteres følelsesmessig. Er det noe rart det kommer reaksjoner? Jeg ser ingen stemødre her inne peke på «manglende vilje til å delta i husarbeidet», «viltre barn», «grenseløsheten» som måter for barna å protester på. Alt tillegges egenskaper ved barnet, og de er alltid i stebarnet disfavør. 

Egne barn er snille, veloppdragne, barn som « hører,» « sosiale barn», etc etc. Altså stikk motsatte av stebarna.

har gjennom lang yrkeskarriere med «problembarn» snakket med hundrevis på hundrevis av stebarn Nesten uten unntak forteller de om steforeldre som mistror dem, ikke liker dem, favoriserer egne barn eller som med dårlig skjult agenda prøver å passe dem inn i et system de ikke er vant til  eller trives i. Det sier seg selv at det er ødeleggende for selvfølelsen. 

Jeg foreslår at dere steforeldre prøver å gå mer inn i dere selv som ansvarlige voksne. Hva gjør JEG for å bidra til en bedring i situasjonen? Hvordan kan jeg bedre forholdet til stebarnet? Hvordan kan vi bygge en familie hvor det er rom for at ikke alle er som «mine» barn, og der det er ekte respekt for hverandre?

skal vedde på at mange stemødre blir provosert. «Det er jo ikke slik». «Jeg er glad i dem..» etc. Likevel lages slike innlegg dag etter dag etter dag...

det krever en stor kvinne /mann å se sine begrensninger. Sjalusi, irritasjon, favorisering, manglende lyst til å engasjere seg, glede over at stebarna drar.. alle er negativt ladet, og de innrømmes ikke. Det er ikke sosialt akseptert å innrømme at det er vanskelig å måtte forholde seg til resultatet av eksens tidligere kjærester. Eller at man er noe annet enn en varm kjærlig og aksepterende stemor. 

 

Anonymkode: ab6f1...70e

[Anonym bruker]

På 27.10.2018 den 9.16, Mini_hval skrev:

Hei! 

Jeg har tre bonusbarn hjemme hos oss annenhver uke, og to egne barn. Bonusbarna er 6, 10 og 14 år, mine egne er 6 og 11.

Det jeg blir sliten av er at bonusbarna er så uselvstendige i forhold til hva jeg er vant med, og annenhver uke når de er hos oss er det det vi jobber med HELE tiden. Når de drar til mamman sin igjen er det sannsynligvis fri flyt, og ting vi jobber med hjemme hos oss er liksom helt borte igjen..

For å komme med eksempler: bonusbarnet på 6 år snakker ureint, sliter med å kle av/ på seg selv, spiser dårlig( spiser middagen med hendene og griser i HELE fjeset når han spiser), hyler og sutrer når han ikke får viljen sin, kan slå om han blir irritert over småting, klarer ikke åpne is eller godteri i papir selv,  hører ikke på beskjeder fra meg, bare litt over ett år siden jeg så mora trille han i vogn(!!!), mora tørker han fremdeles på do, han liker ikke prøve å løse ting selv dom feks ta to legodeler fra hverandre eller sette sammen osv. Lista er evig lang. Her hos oss jobber vi da altså konstant med å få han til å mestre ting selv. Skolen vil også nå sette inn helsesøster fordi han ikke gjør det han får beskjed om i timene, men nekter og sutrer og svarer frekt og utagerer i klasserommert. Mora unnskylder med at alle barn er forskjellige, og stakkars han- holdning hele veien.

Bonusbarnet på 10 år har blitt mye bedre, men har også vært relativt uselvstendig. Trenger hjelp til gjøremål man kan forvente at hun klarer selv, som feks sykle selv på trening ( kort, enkel vei. Mora kjører), gidder ikke lekser, rydder ikke egne tallerkener og glass, slenger klær på gulvet, svarer voksne ganske frekt osv. Vi jobber også her med å få henne til å se løsninger på små ting i hverdagen. Hos mora får hun hjelp til alt.

Bonusbarnet på 14 gjør null hjemme, kjefter mye på de andre barna, forventer nye ting uten å bidra med noe selv, VELDIG dårlige karakterer (1-3 på det meste), svarer frekt, ligger i sofaen og vil ikke gi plass til andre, vil ikke jobbe med lekser men vil kun spille PlayStation. Med han ønsker vi hos oss å begrense spilletid og forventer at han gjør enkle tinh som gå med søppel, ikke banne, gjøre skolearbeid og følge opp trening som utgjør tre timer i uka. Hos mora spille han hele tiden og hun orker ikke si han i mot. Tror dem krangler mye der.

Det hele ender i alle fall med at den uka de er hos oss, så er alt fokus på å jobbe med disse tingene, og når siste dagen er her og dem skal til mora så er jeg så sliten!! Er litt fortvilet over dette altså! 

Barnefaren er kjempeflink med dem og støtter jo meg i alt jeg sier og gjør. Men jeg kjenner jeg blir lei av hele greia, noe jeg synes er utrolig trist. Vil bare at vi alle skal kunne bruke tiden på koselige ting. Ikke hele tiden irettesette og sette regler og jobbe med å få frem mestring. 

Mine egne to barn har jeg alltid jobbet med for at dem kan mestre ting og føle seg selvstendige. Det har vært viktig både for meg og for pappaen deres. De får selvfølgelig hjelp dem også, men ikke til å lukke en jakke eller ta på seg en sokk. Det forventer jeg at dem klarer nå.

Er det innafor å føle meg sliten og lei som jeg gjør, eller forventer jeg bare rett og slett for mye?!

Skjønner at dere voksne blir slitne. Men ! Tenknhvir slitne barna blir ! Ikke greit å være skilsmissebarn med å bo to steder, pappa har ny dama som har barn og mora har sikkert en ny mann og nye unger der også. 

Du irriterer deg veldig over hans barn. Du får tåle at de er anderledes enn dine barn. 

Jeg var 20 år da pappa fant seg en ny dame. Det var tøft. Så kan være tøft for småtasser og i tillegg skolestart. 

Anonymkode: a2f31...ff5

[Anonym bruker]

På 27.10.2018 den 9.16, Mini_hval skrev:

Hei! 

Jeg har tre bonusbarn hjemme hos oss annenhver uke, og to egne barn. Bonusbarna er 6, 10 og 14 år, mine egne er 6 og 11.

Det jeg blir sliten av er at bonusbarna er så uselvstendige i forhold til hva jeg er vant med, og annenhver uke når de er hos oss er det det vi jobber med HELE tiden. Når de drar til mamman sin igjen er det sannsynligvis fri flyt, og ting vi jobber med hjemme hos oss er liksom helt borte igjen..

For å komme med eksempler: bonusbarnet på 6 år snakker ureint, sliter med å kle av/ på seg selv, spiser dårlig( spiser middagen med hendene og griser i HELE fjeset når han spiser), hyler og sutrer når han ikke får viljen sin, kan slå om han blir irritert over småting, klarer ikke åpne is eller godteri i papir selv,  hører ikke på beskjeder fra meg, bare litt over ett år siden jeg så mora trille han i vogn(!!!), mora tørker han fremdeles på do, han liker ikke prøve å løse ting selv dom feks ta to legodeler fra hverandre eller sette sammen osv. Lista er evig lang. Her hos oss jobber vi da altså konstant med å få han til å mestre ting selv. Skolen vil også nå sette inn helsesøster fordi han ikke gjør det han får beskjed om i timene, men nekter og sutrer og svarer frekt og utagerer i klasserommert. Mora unnskylder med at alle barn er forskjellige, og stakkars han- holdning hele veien.

Bonusbarnet på 10 år har blitt mye bedre, men har også vært relativt uselvstendig. Trenger hjelp til gjøremål man kan forvente at hun klarer selv, som feks sykle selv på trening ( kort, enkel vei. Mora kjører), gidder ikke lekser, rydder ikke egne tallerkener og glass, slenger klær på gulvet, svarer voksne ganske frekt osv. Vi jobber også her med å få henne til å se løsninger på små ting i hverdagen. Hos mora får hun hjelp til alt.

Bonusbarnet på 14 gjør null hjemme, kjefter mye på de andre barna, forventer nye ting uten å bidra med noe selv, VELDIG dårlige karakterer (1-3 på det meste), svarer frekt, ligger i sofaen og vil ikke gi plass til andre, vil ikke jobbe med lekser men vil kun spille PlayStation. Med han ønsker vi hos oss å begrense spilletid og forventer at han gjør enkle tinh som gå med søppel, ikke banne, gjøre skolearbeid og følge opp trening som utgjør tre timer i uka. Hos mora spille han hele tiden og hun orker ikke si han i mot. Tror dem krangler mye der.

Det hele ender i alle fall med at den uka de er hos oss, så er alt fokus på å jobbe med disse tingene, og når siste dagen er her og dem skal til mora så er jeg så sliten!! Er litt fortvilet over dette altså! 

Barnefaren er kjempeflink med dem og støtter jo meg i alt jeg sier og gjør. Men jeg kjenner jeg blir lei av hele greia, noe jeg synes er utrolig trist. Vil bare at vi alle skal kunne bruke tiden på koselige ting. Ikke hele tiden irettesette og sette regler og jobbe med å få frem mestring. 

Mine egne to barn har jeg alltid jobbet med for at dem kan mestre ting og føle seg selvstendige. Det har vært viktig både for meg og for pappaen deres. De får selvfølgelig hjelp dem også, men ikke til å lukke en jakke eller ta på seg en sokk. Det forventer jeg at dem klarer nå.

Er det innafor å føle meg sliten og lei som jeg gjør, eller forventer jeg bare rett og slett for mye?!

Det at barna vil ha mye hjelp handler ikke om at de ikke klarer, mere om at de vil ha kjærlighet og omsorg tenker jeg. 

6 åringen her legger merke til at 2 åringen får mye omsorg og hjelp, så noen ganger vil hun ha hjelp til å kle på seg. Hun klarer selvfølgelig selv, men vil bare ha litt omsorg og bli sett. 

Anonymkode: a2f31...ff5

[Mini_hval]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Skjønner at dere voksne blir slitne. Men ! Tenknhvir slitne barna blir ! Ikke greit å være skilsmissebarn med å bo to steder, pappa har ny dama som har barn og mora har sikkert en ny mann og nye unger der også. 

Du irriterer deg veldig over hans barn. Du får tåle at de er anderledes enn dine barn. 

Jeg var 20 år da pappa fant seg en ny dame. Det var tøft. Så kan være tøft for småtasser og i tillegg skolestart. 

Anonymkode: a2f31...ff5

Jeg irriterer meg som sagt ikke over barna, men synes det er slitsomt å følge opp ting hver uke dem er her når mora deres ikke  gjør det. 

 

[Mini_hval]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

En sak har flere sider. Moren gjør sikkert det hun kan. Innlegget ditt ligner på 1000 andre her inne og umulige stebarn og udugelige ekser (kjærestens ex).

Det virker svært vanskelig for stemødrene å både akseptere stebarna fullt ut, men også akseptere at kjærestens ex vil være der fullt og helt, og ta plass i familielivet. 

Jeg tror fullt og fast på at de negative sidene ved barna alle stemødrene her inne lister opp, handler om irritasjon om at exen må være i bilde (tidligere sexpartner til kjæresten), favorisering av egne barn, og et ansvar en egentlig ikke vil ha. 

Omtrent ingen legger vekt på den sårbare situasjonen stebarnet er i - som en evig tilskuer til at far har fått ny familie, samtidig som om bruddet mellom foreldrene må aksepteres følelsesmessig. Er det noe rart det kommer reaksjoner? Jeg ser ingen stemødre her inne peke på «manglende vilje til å delta i husarbeidet», «viltre barn», «grenseløsheten» som måter for barna å protester på. Alt tillegges egenskaper ved barnet, og de er alltid i stebarnet disfavør. 

Egne barn er snille, veloppdragne, barn som « hører,» « sosiale barn», etc etc. Altså stikk motsatte av stebarna.

har gjennom lang yrkeskarriere med «problembarn» snakket med hundrevis på hundrevis av stebarn Nesten uten unntak forteller de om steforeldre som mistror dem, ikke liker dem, favoriserer egne barn eller som med dårlig skjult agenda prøver å passe dem inn i et system de ikke er vant til  eller trives i. Det sier seg selv at det er ødeleggende for selvfølelsen. 

Jeg foreslår at dere steforeldre prøver å gå mer inn i dere selv som ansvarlige voksne. Hva gjør JEG for å bidra til en bedring i situasjonen? Hvordan kan jeg bedre forholdet til stebarnet? Hvordan kan vi bygge en familie hvor det er rom for at ikke alle er som «mine» barn, og der det er ekte respekt for hverandre?

skal vedde på at mange stemødre blir provosert. «Det er jo ikke slik». «Jeg er glad i dem..» etc. Likevel lages slike innlegg dag etter dag etter dag...

det krever en stor kvinne /mann å se sine begrensninger. Sjalusi, irritasjon, favorisering, manglende lyst til å engasjere seg, glede over at stebarna drar.. alle er negativt ladet, og de innrømmes ikke. Det er ikke sosialt akseptert å innrømme at det er vanskelig å måtte forholde seg til resultatet av eksens tidligere kjærester. Eller at man er noe annet enn en varm kjærlig og aksepterende stemor. 

 

Anonymkode: ab6f1...70e

Jeg må bare først få svare på dette med sjalusi overfor hans eks. Jeg er overhode ikke sjalu, og har absolutt ingen følelser som handler om hans tidligere sexpartner, som du skriver. Det er meg helt likegyldig at dem hadde sex da dem var sammen. Selvfølgelig hadde dem det, og det hadde jeg med min eks også. Tror overhode ikke min samboer tenker på det heller.

Og jeg prøver jo å bedre deres situasjon hele tiden. Jeg synes det er oppriktig trist at dem har en mamma som ikke følger opp skolearbeid, bursdagene deres, treninger osv. For dette er ting vi bruker mye tid og energi på å følge opp her. 

I forhold til samarbeid med denne eksen, så har jeg snakket med henne flere ganger om det. Jeg ønsker samarbeid med henne, men hun følger ikke opp, kverulerer og er faktisk ganske vanskelig å snakke med. Hun er rett og slett ikke interessert, virker det som. Og det synes jeg er veldig synd.

At jeg ikke skulle like bonusbarna eller mistror dem er helt absurd! Jeg er veldig glad i dem, og tar dem med på de samme tingene som mine egne barn er med på. Når min egen 6- åring kommer inn til meg på mårran når hun våkner, så kommer hans 6-åring også, og de ligger på hver sin side. Så jeg føler absolutt jeg gir oppmerksomhet til hans barn også. 

Jeg har også jobbet med vanskeligstilt barn og ungdom, så jeg vet da ett og annet om barns behov jeg også. Jeg vet for eksempel at barn trenger rutiner og grenser.  Og JEG kan jo ikke la være å stille noen krav til dem i vårt hjem fordi mora deres ikke gjør det. Jeg stiller jo krav til mine egne barn på lik linje.

[Anonym bruker]

7 timer siden, Mini_hval skrev:

Jeg må bare først få svare på dette med sjalusi overfor hans eks. Jeg er overhode ikke sjalu, og har absolutt ingen følelser som handler om hans tidligere sexpartner, som du skriver. Det er meg helt likegyldig at dem hadde sex da dem var sammen. Selvfølgelig hadde dem det, og det hadde jeg med min eks også. Tror overhode ikke min samboer tenker på det heller.

Og jeg prøver jo å bedre deres situasjon hele tiden. Jeg synes det er oppriktig trist at dem har en mamma som ikke følger opp skolearbeid, bursdagene deres, treninger osv. For dette er ting vi bruker mye tid og energi på å følge opp her. 

I forhold til samarbeid med denne eksen, så har jeg snakket med henne flere ganger om det. Jeg ønsker samarbeid med henne, men hun følger ikke opp, kverulerer og er faktisk ganske vanskelig å snakke med. Hun er rett og slett ikke interessert, virker det som. Og det synes jeg er veldig synd.

At jeg ikke skulle like bonusbarna eller mistror dem er helt absurd! Jeg er veldig glad i dem, og tar dem med på de samme tingene som mine egne barn er med på. Når min egen 6- åring kommer inn til meg på mårran når hun våkner, så kommer hans 6-åring også, og de ligger på hver sin side. Så jeg føler absolutt jeg gir oppmerksomhet til hans barn også. 

Jeg har også jobbet med vanskeligstilt barn og ungdom, så jeg vet da ett og annet om barns behov jeg også. Jeg vet for eksempel at barn trenger rutiner og grenser.  Og JEG kan jo ikke la være å stille noen krav til dem i vårt hjem fordi mora deres ikke gjør det. Jeg stiller jo krav til mine egne barn på lik linje.

Det er ikke sikkert moren følger opp de samme områdene som deg, men det betyr ikke at hun er en dårlig mor. Jeg nekter å tro at verden består av supre stemødre og elendige biologiske foreldre. Snarere tvert i mot virker biologisk mor som en som er opptatt av barnas behov, siden hun lar barna være hos far og en ukjent voksen annenhver uke.

tenk på den risikoen det innebærer for henne. Hun må uten å kjenne deg satse på at du er en super dame som ivaretar barna hennes- uten mulighet til å sjekke det. 

Det kan også tenkes at hun tenker at far må ta sin del av daglig ansvar, derfor må lekser også gjøres hos far. Tror ikke på at hun skyver det over på far som du skriver. I såfall, er det fars ansvar å ta dette opp. 

Du vet heller ikke hva foreldrene kontinuerlig blir enige om. Er ikke sikkert at all informasjonen når deg. 

Tror du bare er sliten av å ha flere unger rundt deg enn du egentlig ønsker. Du har valgt å få et visst antall barn, og det å få «prakket» på to eller flere uten å egentlig ønske det, er en påkjenning.  

Synes likevel du må jobbe med din rolle som voksen, slik at de ikke merker din misnøye og irritasjon etterhvert. En løsning er kanskje at du en periode trekker deg lurt vekk og lar barnefar ta de praktiske oppgavene rundt sine barn. Tenker dette gjøres best ved dialog med barnefar.

her er det uskyldige barn i bilde, som sikkert har masse ressurser som kanskje ikke får komme tydelig fram. Du må bidra til bedring for dem, og det må du og samboeren din gjøre i fellesskap.

lykke til.

Anonymkode: ab6f1...70e

[Mini_hval]

41 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke sikkert moren følger opp de samme områdene som deg, men det betyr ikke at hun er en dårlig mor. Jeg nekter å tro at verden består av supre stemødre og elendige biologiske foreldre. Snarere tvert i mot virker biologisk mor som en som er opptatt av barnas behov, siden hun lar barna være hos far og en ukjent voksen annenhver uke.

tenk på den risikoen det innebærer for henne. Hun må uten å kjenne deg satse på at du er en super dame som ivaretar barna hennes- uten mulighet til å sjekke det. 

Det kan også tenkes at hun tenker at far må ta sin del av daglig ansvar, derfor må lekser også gjøres hos far. Tror ikke på at hun skyver det over på far som du skriver. I såfall, er det fars ansvar å ta dette opp. 

Du vet heller ikke hva foreldrene kontinuerlig blir enige om. Er ikke sikkert at all informasjonen når deg. 

Tror du bare er sliten av å ha flere unger rundt deg enn du egentlig ønsker. Du har valgt å få et visst antall barn, og det å få «prakket» på to eller flere uten å egentlig ønske det, er en påkjenning.  

Synes likevel du må jobbe med din rolle som voksen, slik at de ikke merker din misnøye og irritasjon etterhvert. En løsning er kanskje at du en periode trekker deg lurt vekk og lar barnefar ta de praktiske oppgavene rundt sine barn. Tenker dette gjøres best ved dialog med barnefar.

her er det uskyldige barn i bilde, som sikkert har masse ressurser som kanskje ikke får komme tydelig fram. Du må bidra til bedring for dem, og det må du og samboeren din gjøre i fellesskap.

lykke til.

Anonymkode: ab6f1...70e

Hun lar barna være hos far og ukjent voksen på lik linje som far lar barna være ho henne med ukjent voksen, og på lik måte jeg lar mine barn være med far og ukjent voksen. Dette definerer ikke om man er en god forelder eller ikke. Man må nesten stole på at den andre forelderen tar ansvar for at den «ukjente» voksne er bra nok til å være rundt barna sine.

Det virker av en eller annen grunn som at du tror jeg ikke ønsker å ha barna hans her? Sånn er det ikke. Vi var sammen en god stund før vi flyttet sammen, og da dem flyttet inn i mitt hus gjorde jeg flere endringer inne her for å få det praktisk mulig. Fordi jeg ønsket det. Blant annet har jeg ikke lengre hjemmekontor, fordi 14- åringen skulle få ha et eget rom de ukene dem er her, noe som endret min egen situasjon betraktelig kan du si. Så jeg vil si jeg har lagt til rette for det, og dem har alltid vært velkomne.

Nok en gang må jeg si at det ikke er BARNA som irriterer meg. 

Og jeg mener virkelig moren der ikke følger opp alt hun burde. Som for eksempel forrige uke hun hadde dem. Da hadde ene barnet bursdag. Hun lovte barnet barnebursdag på lørdagen, noe dette barnet hadde sagt til meg og glede seg til. Da lørdagen kom hadde hun ikke ordnet noen verdens ting! Ingen invitasjoner, ingen bursdag. Barnefaren ringte å spurte barnet hva som hadde skjedd, men barnet visste ikke, og gjentok i telefonen at han skulle ordne opp i det selv!! Blir jo helt feil, og jeg synes utrolig synd i dette barnet! Så da blir det vi som da må ordne den barnebursdagen her hjemme hos oss. Noe vi gladelig gjør, men likevel noe hun burde fikset.

Og for ordens skyld, jeg og samboeren snakker mye om disse tingene. Det er ikke noe jeg skjuler for han. Han er også oppgitt, og derfor tar nok også jeg litt ansvar for å stille opp for han også. Han blir også sliten av å starte på nytt hver uke. 

Og; de går til fvk for samtaler ang foreldresamarbeid. Også her har mora fått beskjed om å skjerpe holdninger overfor han og samarbeidet.

Hadde jeg ikke vært glad i disse barna, hadde jeg selvfølgelig ikke orka å leve i dette.

[Anonym bruker]

1 time siden, Mini_hval skrev:

Hun lar barna være hos far og ukjent voksen på lik linje som far lar barna være ho henne med ukjent voksen, og på lik måte jeg lar mine barn være med far og ukjent voksen. Dette definerer ikke om man er en god forelder eller ikke. Man må nesten stole på at den andre forelderen tar ansvar for at den «ukjente» voksne er bra nok til å være rundt barna sine.

Det virker av en eller annen grunn som at du tror jeg ikke ønsker å ha barna hans her? Sånn er det ikke. Vi var sammen en god stund før vi flyttet sammen, og da dem flyttet inn i mitt hus gjorde jeg flere endringer inne her for å få det praktisk mulig. Fordi jeg ønsket det. Blant annet har jeg ikke lengre hjemmekontor, fordi 14- åringen skulle få ha et eget rom de ukene dem er her, noe som endret min egen situasjon betraktelig kan du si. Så jeg vil si jeg har lagt til rette for det, og dem har alltid vært velkomne.

Nok en gang må jeg si at det ikke er BARNA som irriterer meg. 

Og jeg mener virkelig moren der ikke følger opp alt hun burde. Som for eksempel forrige uke hun hadde dem. Da hadde ene barnet bursdag. Hun lovte barnet barnebursdag på lørdagen, noe dette barnet hadde sagt til meg og glede seg til. Da lørdagen kom hadde hun ikke ordnet noen verdens ting! Ingen invitasjoner, ingen bursdag. Barnefaren ringte å spurte barnet hva som hadde skjedd, men barnet visste ikke, og gjentok i telefonen at han skulle ordne opp i det selv!! Blir jo helt feil, og jeg synes utrolig synd i dette barnet! Så da blir det vi som da må ordne den barnebursdagen her hjemme hos oss. Noe vi gladelig gjør, men likevel noe hun burde fikset.

Og for ordens skyld, jeg og samboeren snakker mye om disse tingene. Det er ikke noe jeg skjuler for han. Han er også oppgitt, og derfor tar nok også jeg litt ansvar for å stille opp for han også. Han blir også sliten av å starte på nytt hver uke. 

Og; de går til fvk for samtaler ang foreldresamarbeid. Også her har mora fått beskjed om å skjerpe holdninger overfor han og samarbeidet.

Hadde jeg ikke vært glad i disse barna, hadde jeg selvfølgelig ikke orka å leve i dette.

Vi får være enige om å være uenige.

Anonymkode: ab6f1...70e

[Mini_hval]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi får være enige om å være uenige.

Anonymkode: ab6f1...70e

Jeg forstår bare ikke ditt behov for å forsvare biologisk forelder for en hver pris. Tror nok ofte det kan stemme som du sier, men dette er et ganske spesielt tilfelle med moren deres som også flere, deriblant skolen og fvk bemerker.

Enn så lenge vil i hvertfall jeg stille opp for de barna og hjelpe dem med det dem trenger, men visse forventninger følger med (14-åringen må vaske doen etter seg når den har blitt møkkete fra han, ja) i huset vårt. Det får barn tåle, tenker jeg. Så håper jeg ting retter seg med biologisk mor etter hvert.

[Anonym bruker]

På 27.10.2018 den 9.16, Mini_hval skrev:

Hei! 

Jeg har tre bonusbarn hjemme hos oss annenhver uke, og to egne barn. Bonusbarna er 6, 10 og 14 år, mine egne er 6 og 11.

Det jeg blir sliten av er at bonusbarna er så uselvstendige i forhold til hva jeg er vant med, og annenhver uke når de er hos oss er det det vi jobber med HELE tiden. Når de drar til mamman sin igjen er det sannsynligvis fri flyt, og ting vi jobber med hjemme hos oss er liksom helt borte igjen..

For å komme med eksempler: bonusbarnet på 6 år snakker ureint, sliter med å kle av/ på seg selv, spiser dårlig( spiser middagen med hendene og griser i HELE fjeset når han spiser), hyler og sutrer når han ikke får viljen sin, kan slå om han blir irritert over småting, klarer ikke åpne is eller godteri i papir selv,  hører ikke på beskjeder fra meg, bare litt over ett år siden jeg så mora trille han i vogn(!!!), mora tørker han fremdeles på do, han liker ikke prøve å løse ting selv dom feks ta to legodeler fra hverandre eller sette sammen osv. Lista er evig lang. Her hos oss jobber vi da altså konstant med å få han til å mestre ting selv. Skolen vil også nå sette inn helsesøster fordi han ikke gjør det han får beskjed om i timene, men nekter og sutrer og svarer frekt og utagerer i klasserommert. Mora unnskylder med at alle barn er forskjellige, og stakkars han- holdning hele veien.

Bonusbarnet på 10 år har blitt mye bedre, men har også vært relativt uselvstendig. Trenger hjelp til gjøremål man kan forvente at hun klarer selv, som feks sykle selv på trening ( kort, enkel vei. Mora kjører), gidder ikke lekser, rydder ikke egne tallerkener og glass, slenger klær på gulvet, svarer voksne ganske frekt osv. Vi jobber også her med å få henne til å se løsninger på små ting i hverdagen. Hos mora får hun hjelp til alt.

Bonusbarnet på 14 gjør null hjemme, kjefter mye på de andre barna, forventer nye ting uten å bidra med noe selv, VELDIG dårlige karakterer (1-3 på det meste), svarer frekt, ligger i sofaen og vil ikke gi plass til andre, vil ikke jobbe med lekser men vil kun spille PlayStation. Med han ønsker vi hos oss å begrense spilletid og forventer at han gjør enkle tinh som gå med søppel, ikke banne, gjøre skolearbeid og følge opp trening som utgjør tre timer i uka. Hos mora spille han hele tiden og hun orker ikke si han i mot. Tror dem krangler mye der.

Det hele ender i alle fall med at den uka de er hos oss, så er alt fokus på å jobbe med disse tingene, og når siste dagen er her og dem skal til mora så er jeg så sliten!! Er litt fortvilet over dette altså! 

Barnefaren er kjempeflink med dem og støtter jo meg i alt jeg sier og gjør. Men jeg kjenner jeg blir lei av hele greia, noe jeg synes er utrolig trist. Vil bare at vi alle skal kunne bruke tiden på koselige ting. Ikke hele tiden irettesette og sette regler og jobbe med å få frem mestring. 

Mine egne to barn har jeg alltid jobbet med for at dem kan mestre ting og føle seg selvstendige. Det har vært viktig både for meg og for pappaen deres. De får selvfølgelig hjelp dem også, men ikke til å lukke en jakke eller ta på seg en sokk. Det forventer jeg at dem klarer nå.

Er det innafor å føle meg sliten og lei som jeg gjør, eller forventer jeg bare rett og slett for mye?!

Stakkars dere. Blir sliten bare av å lese dette. Men - jeg ville vært åpen for at det ikke er sikkert at alt dette kan fikses. Det er heller ikke sikkert barna kan noe for dette, eller at det er lett for dem å endre seg. Det høres ut som det også er dårlige gener og lav IQ med i bildet, ihvertfall hos noen av barna. 14-åringen tror jeg det er vanskelig for deg som stemor å bidra til å få skikk på. Kanskje er det mer å hente på å fortsette med å bruke krefter på 6-åringen. Og du - selv om det kan være vanskelig, er det viktig å gi dem en følelse av å være likt og satt pris på. Uten at de er trygge på din kjærlighet, er det vanskelig for deg som stemor å komme noen vei med å oppdra dem.

Anonymkode: 0616e...8e0

[Anonym bruker]

Sånn var det her også.. ungene var frekke og late når de kom fra mor. Skolen tok etterhvert tak, men ingenting skjedde hos mor. Bv ble tilslutt blandet inn. De ringte oss tilslutt og ba oss gå til sak for full omsorg. Hvis ikke, så kom de til å gjøre det ! Bv stilte i retten med både sakskyndige og andre for å begrunne hvorfor far skulle få omsorgen. 

Vi har nå hatt omsorgen i 10 år. Eldste er nå 18, så hun drar litt til mpren sin når hun vil. Yngste har samværshelg 1 helg i mnd. Blir det mer, så sklir alt vi har jobbet med helt ut.. bv og bup er med og bestemmer samværet med mor.

Så jeg skjønner veldig godt at du blir sliten! Har ofte følt meg som skikkelig stemor, siden jeg er så mye strengere enn mor. Men 18-åringen sier nå at hun er takknemlig. Både for at hun kom til oss og fordi vi har regler.   Så en må bare stå i det mens det står på. Flott at du og far er enige så dere står sammen 

Anonymkode: 3d88a...a1e

[Mini_hval]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sånn var det her også.. ungene var frekke og late når de kom fra mor. Skolen tok etterhvert tak, men ingenting skjedde hos mor. Bv ble tilslutt blandet inn. De ringte oss tilslutt og ba oss gå til sak for full omsorg. Hvis ikke, så kom de til å gjøre det ! Bv stilte i retten med både sakskyndige og andre for å begrunne hvorfor far skulle få omsorgen. 

Vi har nå hatt omsorgen i 10 år. Eldste er nå 18, så hun drar litt til mpren sin når hun vil. Yngste har samværshelg 1 helg i mnd. Blir det mer, så sklir alt vi har jobbet med helt ut.. bv og bup er med og bestemmer samværet med mor.

Så jeg skjønner veldig godt at du blir sliten! Har ofte følt meg som skikkelig stemor, siden jeg er så mye strengere enn mor. Men 18-åringen sier nå at hun er takknemlig. Både for at hun kom til oss og fordi vi har regler.   Så en må bare stå i det mens det står på. Flott at du og far er enige så dere står sammen 

Anonymkode: 3d88a...a1e

Dette er på en måte veldig godt å lese. Jeg vil disse ungene alt godt og stiller opp så mye jeg klarer. Jeg har jo to egne barn også, som hovedsakelig bor hos oss (annenhver helg hos barnefar).

Jeg mener jo også at grenser og struktur i hverdagen er viktig og omsorgsfullt. Og jeg kan jo ikke bare se på at dem ikke gidder ting eller følger regler når mine to egne må forholde seg til de samme reglene.

Jeg har ikke tenkt å gi opp dette uansett. Jeg og samboeren min har det utrolig godt sammen, og kommuniserer veldig godt rundt dette. Vi er veldig glad i alle barna våre og ønsker at alle skal ha det bra sammen.

[Mini_hval]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Stakkars dere. Blir sliten bare av å lese dette. Men - jeg ville vært åpen for at det ikke er sikkert at alt dette kan fikses. Det er heller ikke sikkert barna kan noe for dette, eller at det er lett for dem å endre seg. Det høres ut som det også er dårlige gener og lav IQ med i bildet, ihvertfall hos noen av barna. 14-åringen tror jeg det er vanskelig for deg som stemor å bidra til å få skikk på. Kanskje er det mer å hente på å fortsette med å bruke krefter på 6-åringen. Og du - selv om det kan være vanskelig, er det viktig å gi dem en følelse av å være likt og satt pris på. Uten at de er trygge på din kjærlighet, er det vanskelig for deg som stemor å komme noen vei med å oppdra dem.

Anonymkode: 0616e...8e0

Jeg tror de vet at jeg er glad i dem 🙂 Jeg er jo vennlig og snill også, ikke bare sliten😄 

Men jeg tror virkelig at grenser er omsorg, og jeg tror det vil gagne dem selv i lengden både på selvstendighet og trygghet. De vet at jeg bryr meg fordi jeg er glad i dem. Det passer jeg forøvrig på å fortelle dem også.

[Anonym bruker]

Først vil jeg si at jeg skal ikke kommentere direkte saken i dette innlegget!Men dette er mer en generell kommentar, hva jeg mener om HI, kommenterer jeg i ett annet innlegg.

Først: Jeg føler virkelig med deg! Og ja, det er greit å være sliten etter en slik uke, ser ut som folk glemmer at FAR er også sliten her!

 

Hva er det som gjør at det er helt greit at far er sliten,  det er det ikke mange som kommenterer, men TS har ikke lov være sliten i det hele tatt, for da hun ikke glad i barna?

Om lærere blir sliten av enkelte barn i perioder, skal de slutte som lærere for det at barna vil selvsagt merke at læreren egentlig AVSKYR dem! Nåde deg om du er sliten, og du kan forbanne deg på at om de velger å utrykke seg om det! Skam deg, skam deg!

Om noen hadde sagt dette om egne barn og omformulert seg litt, hadde det vært : Slapp av, du er en fantastisk mor! Barna vet at de er elsket, alle blir slitne noen ganger, dette er bare en periode, hvis du blir så sliten så burde barna få bo 100% hos far, evnt  avlastning! Det er IKKE under NOEN omstendigheter greit å bli sliten av stebarna sine på disse forumene! ? Nei, nei, nei!

Jeg har lest på forumene her at biologiske foreldre har slått barna sine i affekt, og fått støtte! Så lenge barnet får en oppriktig unnskyldning og dere snakker om det, at du viser ordentlig anger, og selvsagt ALDRI gjør dette igjen,  så går nok dette greit.. Og henvisning til COS kurs selvfølgelig. "Dette glemmer nok barnet, så lenge det var en engangs hendelse"

"Du er sliten av å bruke 1 time på lekser med dine biologiske barn sier du? Da er det det bare å adoptere bort barna!"

"Du synes det er unødvendig å tørke 6 åringen din etter do besøk? Adopter bort barna!"

Ja, jeg er stemor selv, og vi har felles barn, (4 til sammen) jeg krever faktisk at mine barn skal rydde opp etter seg, og jeg forventer at stebarnet mitt som er ett normalt individ på 8 år klarer å bære tallerken og bestikk i oppvaskmaskinen, og at barnet klarer å putte klærne sine i skittentøyet, dusje selv, kle på seg selv. Og bruker barnet laaaaaaaaaang på en av disse tingene som jeg VET at det klarer, så ja, jeg kan kjenne på en irritasjon og bli sliten når det går sånn over mange dager! Men det blir jeg jammen med av egne barn og! Hvis hver dag er en "kamp" om absolutt alt, så er det unormalt å IKKE bli sliten, det blir nok TS av egne barn i perioder og!

Det at TS kommenterer at sine egne barn klarer helt normale ting innen renslighet betyr IKKE at hun mener hun har gull unger! Har ikke sett hun har sagt det , hun har sagt at barna hennes mestrer dette med påkledning, rydding og lekser, renslighet vedr dobesøk og dusjing. Og det er faktisk noe helt annet enn å si at jeg ikke liker stebarna mine, for de klarer ikke det samme som egne barn.

Stebarnet mitt klarer maaaaaaaange ting som mine biologiske barn ikke klarer, og dette skryter jeg av, ingen som tenker/kommenterer at : "fysj for en grusom mor, du burde skamme deg for at du IKKE liker dine egne barn! Jeg forstår godt at barnet ditt ikke klarer det samme som stebarnet når du er så tankeløs å skryte av stebarnet ditt, for at det kan ting som dine egne kan! Du skulle ikke hatt egne barn!" Jeg føler meg ikke som den onde stemor, selv om jeg skryter av egne barn og ikke stebarnet i andre situasjoner!

Hver sommer er jeg på utenlandsferie med stebarnet mitt i 5 dager, bare meg å barnet, fast hvert år, for det at JEG VIL VÆRE SAMMEN med barnet,  Mine egne barn gjør jeg ikke dette med, da får de være hjemme med far, ingen som hater meg for det gitt, ikke en eneste negativ kommentar får jeg på dette av noen.. Mange lurer bare på hvorfor jeg gidder bruke tid og penger på det når det ikke er mitt barn!  Da svarer jeg bare at jeg bruker da tid og penger på ferie med alle barna. Eller så får jeg kommentarer på hvor utrolig heldig  dette barnet er som har meg som stemor.  Hadde det vært omvendt at jeg hadde reist med bare ett av "mine" barn, så hadde det ikke vært måte på hvor hjerterå og direkte ond jeg hadde vært!

Det er søren ikke lett å være stemor heller , hatet er du nesten uansett , enten bryr du deg for mye, ellers så er du for glad i de, da prøver du å ta mor sin plass, ytrer du noe som helst som kan antydes som negativt, da er det bare å flytte, for det er faktisk din feil at barna er som de er, for de merker at du ikke liker dem!

Og ja, jeg kjenner på irritasjon på mine egne og stebarnet når ørene er lukket, skjermen er på, og sekker, sko og jakker ligger overalt, og ingen liker middagen, eller de ikke er sultne klokken 16, men de er gjerne så sulten at de DØR klokken 16:45! Jeg er ikke noe mindre glad i stebarnet mitt for det at jeg kjenner irritasjon for at sekken til stebarnet ligger slengt i gangen.

Dere sier stakkars barn som må leve med stemor, jeg sier stakkars barn som må leve med en mor som hater stemor! Det må være vanskelig å måtte bo en annen dame som mamma hater!  Og mange sier at nei da, barnet mitt merker ikke at jeg hater stemor, jeg snakker ikke nedsettende om henne, og JEG gjør alt jeg kan for å ikke vise det, men jo da, som dere sier til stemødre her inne, at barnet vil merke det uansett at kjærligheten ikke er ekte! Sånne ting er umulig å skjule, men hvis dere klarer å skjule misnøyen og hatet dere har, så klarer også stemødre å skjule de samme!

Og ja, det finnes onde stemødre OG stefedre som ikke liker stebarna, de hater stebarna sine også. 

Kunne diskutert dette opp og ned, og det er nok masse mot argumenter på det jeg har skrevet her, men det finnes fantastiske steforeldre der ute og! (Og nei, jeg snakker ikke om meg selv)

For øvrig forstår jeg ikke hvorfor noen orker å lage tråder som omhandler stebarn.. Dere vet jo at dere vil bli h a t e t!

 

 

 

 

Anonymkode: b0d02...f83