Ødelegger jeg forholdet med vilje?

[Anonym bruker]

Jeg har gjort hele pakka, møtt drømmemannen, fått barnet, mistet drømmemannen, fått jobb, utdannelse.. Alt er på plass. Etter et utrolig kjipt samlivsbrudd som det tok flere år å komme videre fra (tok slutt pga. utroskap fra hans side) møter jeg en ny mann, det funker ikke (han er voldelig og schizofren) et par småflørter her og der i ettertid som ikke utvikler seg til noe mer, uten at jeg syns det er leit. Jeg får jobbe med det jeg ønsker, huset er på plass og for første gang tenker jeg at "Shit, jeg får dette til alene, og det er godt å ikke måtte ta hensyn til noen andre enn meg og barnet!" og jeg stortrives med singellivet, så mye at jeg velger å være alene i flere år for å finne meg sjøl, være sikker på at forholdet er riktig og at jeg er verd det. Ingen drama, ingen konflikter.

Så møter jeg kjæresten min, som bare skulle være en greie der og da. Men så blir jeg istedet veldig glad i ham, og omvendt. Etterhvert blir vi kjærester og har nå vært det i et år. Avstandsforhold, og tenker å flytte sammen etterhvert. Nå først går det opp for meg at jeg tror jeg (til meg selv) plukker forholdet i biter, bittesmå molekyler og leter etter feil der jeg kan finne dem - og det som egentlig ikke er så feil, klarer jeg å gjøre feil. Er det i det hele tatt mulig når man egentlig absolutt ikke vil ut av forholdet? Jeg har tatt meg selv i å tenke et lite nanosekund at det kanskje er best å gå ut nå, før han gjør det og jeg blir såret. Før han er utro, eller før han blir "gal". Men egentlig er jo dette mannen jeg vil bli gammel med, få barn sammen med, gifte meg med, få hytte på fjellet med. Han gjør jo egentlig det han kan for å gjøre meg sikker, føle meg trygg på at det er meg, og ikke noen andre. Likevel sitter jeg å sjekker venner på Fb for å se at han enda følger eksen, hun som var gal, hun som gjorde det og det, hun som han ikke tåler... og liker innleggene på instagram. Filleting som ikke betyr noe som helst, og jeg vet det. Men det støtter på en måte bare disse tankene mine enda mer, og jo mer tid vi bruker sammen, jo mer vettskremt blir jeg, for denne fyren er gull. 

Jeg tror jeg holder på å ødelegge forholdet basert på filleting, fordi jeg selv er redd for at hele forholdet skal gå til faen. 

Sorry! Dette ble veldig langt å lese.. men er det noen flere enn meg som har hatt det sånn? Er det i det hele tatt normalt? Når jeg leser gjennom innlegget her ser det jo mest ut som jeg burde bruke hele neste lønning på en god psykolog. 🙄

Anonymkode: 657bb...b1e

[Anonym bruker]

Kan du ikke være mer konkret, hva er det ved denne mannen som gjør deg usikker? Ikke din forhistorie

Anonymkode: 40d13...3ac

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan du ikke være mer konkret, hva er det ved denne mannen som gjør deg usikker? Ikke din forhistorie

Anonymkode: 40d13...3ac

Ok. 

Han har kontakt med alle eksene sine, eller de han har rotet med mer eller mindre. Flere av disse har vi pratet om tidligere og han har fortalt hvorfor det aldri ble noe mer med dem. Som at hun ene var suicidal og sendte ham bilder/videoer av at hun kuttet seg. Hun var i følge ham "gal". Likevel snapper de sammen. Jeg følte at han ikke var helt oppriktig med hvor mye kontakt de hadde.  Det skal sies at de ikke har kontakt lenger nå etter vi snakket om det for tyvende gang, og at jeg syns det var unødvendig å ha kontakt med henne. Dette gjelder forsåvidt flere, det er ikke bare henne jeg har reagert på. (Han har også ekser jeg ikke reagerer på altså, selv om de bor nærmere enn meg og jeg vet de har kontakt) Han hadde også kontakt med en tidligere eks som jeg aldri har sett, møtt eller snakket med, som sendte snapper og meldinger til ham ved flere anledninger om hvor grusom jeg var og hvor dum han var. Han backet meg ikke opp en eneste gang, og tullet det bort i humoristiske svar tilbake, og hun sendte noen ganske stygge meldinger om meg for å si det sånn. Det er her jeg sliter mest.  (empati delen, som kommer under...)

Før vi ble sammen, men mens vi rotet sammen i starten ønsket at han vi skulle være "eksklusive" jeg syns det var noe rart så tidlig, men det var jo helt greit det. Han kommer til meg og tilbringer natten noen uker senere. Det er etter dette han sa han begynte å få følelser for meg og tenkte at dette kunne gå noen vei. Han drar til familie (dette var under ferien) som bor et stykke unna meg og ender da opp med å ha sex med ei annen som han har rotet med før. Dagen etterpå kommer han til meg og overnatter før han drar hjemover igjen. Jeg finner det ut noen uker etterpå, han nekter først men skjønner raskt at jeg vet. Det er ei stund etter dette vi går "all in" og blir sammen. Men jeg tenker jo enda på dette, spesielt når det var hans eget forslag.

Mangel på empati, noe han innrømmer selv. Som i at jeg for eksempel har en god venn av meg som er syk, type uhelbredelig kreft og ikke har lenge igjen. Jeg fortalte på telefonen at jeg hadde møtt denne vennen og tatt en kaffe, hvorpå han responderer glad og fornøyd med "Ja han ja, ja da må jeg jo skynde meg å møte ham neste gang jeg kommer før han er dau". Eller når hunden min døde, og jeg satt å gråt på telefonen og fikk bare spøkefulle svar og total mangel på forståelse tilbake. 

Så ja, det bunner vel egentlig tilbake til at jeg er redd for at han er utro. Eller skal være det. Jeg føler meg ikke veldig respektert selv om det ikke er noe veldig konkret jeg kan sette fingeren på.




 

Anonymkode: 657bb...b1e

[the amazing spidermamma]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ok. 

Han har kontakt med alle eksene sine, eller de han har rotet med mer eller mindre. Flere av disse har vi pratet om tidligere og han har fortalt hvorfor det aldri ble noe mer med dem. Som at hun ene var suicidal og sendte ham bilder/videoer av at hun kuttet seg. Hun var i følge ham "gal". Likevel snapper de sammen. Jeg følte at han ikke var helt oppriktig med hvor mye kontakt de hadde.  Det skal sies at de ikke har kontakt lenger nå etter vi snakket om det for tyvende gang, og at jeg syns det var unødvendig å ha kontakt med henne. Dette gjelder forsåvidt flere, det er ikke bare henne jeg har reagert på. (Han har også ekser jeg ikke reagerer på altså, selv om de bor nærmere enn meg og jeg vet de har kontakt) Han hadde også kontakt med en tidligere eks som jeg aldri har sett, møtt eller snakket med, som sendte snapper og meldinger til ham ved flere anledninger om hvor grusom jeg var og hvor dum han var. Han backet meg ikke opp en eneste gang, og tullet det bort i humoristiske svar tilbake, og hun sendte noen ganske stygge meldinger om meg for å si det sånn. Det er her jeg sliter mest.  (empati delen, som kommer under...)

Før vi ble sammen, men mens vi rotet sammen i starten ønsket at han vi skulle være "eksklusive" jeg syns det var noe rart så tidlig, men det var jo helt greit det. Han kommer til meg og tilbringer natten noen uker senere. Det er etter dette han sa han begynte å få følelser for meg og tenkte at dette kunne gå noen vei. Han drar til familie (dette var under ferien) som bor et stykke unna meg og ender da opp med å ha sex med ei annen som han har rotet med før. Dagen etterpå kommer han til meg og overnatter før han drar hjemover igjen. Jeg finner det ut noen uker etterpå, han nekter først men skjønner raskt at jeg vet. Det er ei stund etter dette vi går "all in" og blir sammen. Men jeg tenker jo enda på dette, spesielt når det var hans eget forslag.

Mangel på empati, noe han innrømmer selv. Som i at jeg for eksempel har en god venn av meg som er syk, type uhelbredelig kreft og ikke har lenge igjen. Jeg fortalte på telefonen at jeg hadde møtt denne vennen og tatt en kaffe, hvorpå han responderer glad og fornøyd med "Ja han ja, ja da må jeg jo skynde meg å møte ham neste gang jeg kommer før han er dau". Eller når hunden min døde, og jeg satt å gråt på telefonen og fikk bare spøkefulle svar og total mangel på forståelse tilbake. 

Så ja, det bunner vel egentlig tilbake til at jeg er redd for at han er utro. Eller skal være det. Jeg føler meg ikke veldig respektert selv om det ikke er noe veldig konkret jeg kan sette fingeren på.




 

Anonymkode: 657bb...b1e

Akkurat dette med mangel på empati, og de hendelsene du beskriver, gjør at det blinker rødt hos meg. Er dette personen du vil leve med i gode og onde dager? Hvordan kan han være en støtte for deg neste gang du trenger det? 

Du har tydeligvis vært uheldig i tidligere forhold, men det betyr ikke at ikke du fortjener bedre. 

[Anonym bruker]

1 minutt siden, the amazing spidermamma skrev:

Akkurat dette med mangel på empati, og de hendelsene du beskriver, gjør at det blinker rødt hos meg. Er dette personen du vil leve med i gode og onde dager? Hvordan kan han være en støtte for deg neste gang du trenger det? 

Du har tydeligvis vært uheldig i tidligere forhold, men det betyr ikke at ikke du fortjener bedre. 

Takk for svar

Tja, det blinker rødt hos meg også. Men jeg vet ikke om det burde det? Kanskje fordi jeg lurer på om denne empati delen, egentlig er skyld i disse hendelsene jeg beskriver over.  At han ikke forstår, at han ikke kan sette seg inn i at om "jeg gjør dette, så sårer jeg henne" eller "om jeg gjør dette, så virker det jo egentlig som at...." Det er veldig kjipt for meg også å se hvor sjalu jeg virker, fordi jeg jo i bunn og grunn ikke er sånn. Men nå er jeg veldig obs på egne handlinger og det er viktig for meg at de rundt meg har det trygt og godt. 

Med det sagt har jeg ikke falt for ham uten grunn. Han har en rekke gode kvaliteter som man egentlig ikke tenker at man finner i en og samme person. Men de tre tingene jeg ramset over er de jeg anser som problem, små og store sammenlagt. Det er ikke noe mer utover det jeg nevnte. Han har ei personlighet jeg liker veldig godt, og man blir glad av å være i nærheten av ham, men denne "barnslige-ikke forståelsesfulle" siden av ham kan helt sikkert irritere en gråstein. 

Anonymkode: 657bb...b1e

[Gjest KenCreek]

Nei, det er ikke du som plukker forholdet i stykker og leter etter feil. Det du skriver om han, er IKKE» småting». 

 

[the amazing spidermamma]

Altså - mangel på empati er ikke en liten bagatell, på samme måte som 'glemsk' eller 'rotete'. Hvis man skal være i forhold med noen, og kanskje en gang ha barn med personen, så er dette en veldig viktig egenskap som bør være på plass. 

Se for deg hvordan han vil fungere mht å trøste et barn som slår seg? Eller et barn som blir lei seg for noe som kan se ut som en bagatell for oss voksne?  Hvordan tror du det påvirker et barn å bli møtt  kanskje med latter? Å bli forstått, å bli sett - dette er jo kjempeviktig! 

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar

Tja, det blinker rødt hos meg også. Men jeg vet ikke om det burde det? Kanskje fordi jeg lurer på om denne empati delen, egentlig er skyld i disse hendelsene jeg beskriver over.  At han ikke forstår, at han ikke kan sette seg inn i at om "jeg gjør dette, så sårer jeg henne" eller "om jeg gjør dette, så virker det jo egentlig som at...." Det er veldig kjipt for meg også å se hvor sjalu jeg virker, fordi jeg jo i bunn og grunn ikke er sånn. Men nå er jeg veldig obs på egne handlinger og det er viktig for meg at de rundt meg har det trygt og godt. 

Med det sagt har jeg ikke falt for ham uten grunn. Han har en rekke gode kvaliteter som man egentlig ikke tenker at man finner i en og samme person. Men de tre tingene jeg ramset over er de jeg anser som problem, små og store sammenlagt. Det er ikke noe mer utover det jeg nevnte. Han har ei personlighet jeg liker veldig godt, og man blir glad av å være i nærheten av ham, men denne "barnslige-ikke forståelsesfulle" siden av ham kan helt sikkert irritere en gråstein. 

Anonymkode: 657bb...b1e

For meg hadde den empati delen utslettet alle andre gode egenskaper han måtte ha. Det er heller ikke et lite problem, men et veldig stort ett. Å ha empati for andre mennesker er helt grunnleggende for en god personlighet i mine øyne, å mangle empati har ingenting med å være barnslig å gjøre. Hva hvis dere får barn sammen, hvordan vil han oppføre seg mot de tror du? Fir å være helt ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor du synes det er greit å bli behandlet som du gjør, og jeg forstår ikke hvordan du engang kan tenke tanken på å få barn med han

Anonymkode: 6810f...c63

[Anonym bruker]

15 minutter siden, KenCreek skrev:

Nei, det er ikke du som plukker forholdet i stykker og leter etter feil. Det du skriver om han, er IKKE» småting». 

 

 

12 minutter siden, the amazing spidermamma skrev:

Altså - mangel på empati er ikke en liten bagatell, på samme måte som 'glemsk' eller 'rotete'. Hvis man skal være i forhold med noen, og kanskje en gang ha barn med personen, så er dette en veldig viktig egenskap som bør være på plass. 

Se for deg hvordan han vil fungere mht å trøste et barn som slår seg? Eller et barn som blir lei seg for noe som kan se ut som en bagatell for oss voksne?  Hvordan tror du det påvirker et barn å bli møtt  kanskje med latter? Å bli forstått, å bli sett - dette er jo kjempeviktig! 

Åh! Takk for svar


Nei, det er ikke alt der jeg mener er småting. Som at han enda har kontakt med ekser trenger ikke nødvendigvis å være en særlig big deal - men jeg er redd for at alt henger tilbake på denne empati delen. At han ikke ser det selv hvordan det kan ha en kobling med det han sier eller gjør, og hvordan det da igjen kan oppfattes for meg eller andre.

Han er klar over dette med empati selv. Jeg hadde ikke helt satt ord på det enda før han nevnte det selv og det gikk opp et lys for meg, at ja, det er jo det! Jeg har ikke lyst å utbrodere halve livshistorien hans, men at denne egenskapen ikke er på plass har en klar sammenheng med oppveksten og deler av barndommen hans. 

Jeg tar ham på det hver gang jeg mener han er "ufølsom", og det virker som han tar det til seg. Likevel dukker det jo opp her og der, og jeg syns ikke det er alt som trenger en videre forklaring fra min side. Det er liksom bare normal folkeskikk, og det skal komme av seg selv mens man vokser til. Så ja, det er vanskelig når jeg ser at han blir bedre, og til syvende og sist holder med meg og innrømmer selv at "Nei det kunne jeg håndtert bedre", eller "Det var veldig lite gjennomtenkt å si" men det er jo absolutt innlært. Jeg vet ikke hvordan han reagerer på f.eks gråtende barn, om han feier det av skulderen og mener at det er ingenting, og ikke tilbyr trøst. Det vet jeg ikke. Kanskje jeg må samle sammen et 10 talls barn for å finne det ut 😅





 

Anonymkode: 657bb...b1e

[Anonym bruker]

Han har allerede vært utro og han er  fullstendig uten empati.. dette er dømt til å mislykkes, og det tror jeg du skjønner selv også.. 

Anonymkode: b7237...65c

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han har allerede vært utro og han er  fullstendig uten empati.. dette er dømt til å mislykkes, og det tror jeg du skjønner selv også.. 

Anonymkode: b7237...65c

Vet ikke helt om utro er ordet, siden vi ikke var sammen. Vi hadde heller brukt svært liten tid sammen, alt for liten tid til å vite om det var noe mer enda eller ikke. Men helt klart et tillitsbrudd, fra noen som ønsket at vi skulle eksklusiv. For meg der og da kjentes det iallefall ut utroskap og når jeg tenker tilbake på det nå føler jeg det sånn også. 

Anonymkode: 657bb...b1e

[Anonym bruker]

At noen snakker stygt om deg og han ikke forsvarer deg er så umodent at jeg ikke hadde giddet. Han skal liksom stå last og brast med deg...

Anonymkode: acf42...224

[Fru Banderas]

Jeg er helt enig med alle rådene og meningene som har blitt skrevet over.

Du unnskylder ham, "kanskje han ikke forstår det av seg selv, men når jeg påpeker det så sier han at han skjønner det, da" - jeg forstår at du ser positive sider ved denne mannen som vi andre, bak en skjerm, ikke ser, men når du beskriver ham slik så fremstår han som lettere psykisk utviklingshemmet, og sterkt narsissistisk, og ingen av de to egenskapene er noe jeg setter pris på. Helt ærlig, jeg er ikke morsom-spydig, jeg mener det på ramme alvor. Han fremstår som tilbaketående og mildt drittsekk i tillegg.

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Fru Banderas skrev:

Jeg er helt enig med alle rådene og meningene som har blitt skrevet over.

Du unnskylder ham, "kanskje han ikke forstår det av seg selv, men når jeg påpeker det så sier han at han skjønner det, da" - jeg forstår at du ser positive sider ved denne mannen som vi andre, bak en skjerm, ikke ser, men når du beskriver ham slik så fremstår han som lettere psykisk utviklingshemmet, og sterkt narsissistisk, og ingen av de to egenskapene er noe jeg setter pris på. Helt ærlig, jeg er ikke morsom-spydig, jeg mener det på ramme alvor. Han fremstår som tilbaketående og mildt drittsekk i tillegg.

Haha, ja, jeg skjønner hva du mener. Jeg ser jo det selv når jeg skriver det. Nå har vi jo vært sammen i et år, og det har jeg skrevet er de tingene jeg har reagert på.

Som for det meste handler om at jeg er usikker, spørsmålet er vel om jeg har noen grunn til det eller om jeg har funnet ting og latt dem bli et større problem. 

Han er ellers en veldig god og omsorgsfull fyr, som gjør det han kan for å vise at han bryr seg, han er en sånn type som gjør alle rundt seg glad og har ingen uvenner. Han er veldig utadvendt og sosial, sier aldri nei og hjelper til med alt han kan uansett om han har mulighet eller ikke. Han har jo da møtt barnet mitt flere ganger, og er da veldig inkluderende og flink med barnet og har lyst å finne på ting som vi kan gjøre sammen alle tre. Fisketurer, campingturer, dra ut å spise, dra til lekeland, you name it. Engasjerer seg i fritidsaktiviteter barnet har og har ønske om å være med der han står å heier på sidelinjen. Så han gjør det han kan for å bli kjent med barnet. Altså han er ikke en drittsekk. Men at noen kommentarer han har kommet med har truffet meg, det er det ingen tvil om. Det er ikke alt man trenger å spy ut, som denne vennen av meg som er dødssyk (nevnt tidligere. Så er jeg egentlig veldig redd for å miste ham, om det er grunnet denne empati delen jeg føler han mangler av og til, eller at han er utro, eller fortsetter å la ekser jeg aldri har møtt få lov til å si så mye stygt om meg uten at han reagerer. Det burde man jo ikke godta i det hele tatt. Det skal nevnes at han kuttet kontakten der, men han sa vel aldri til henne at det ikke var greit heller. 

Anonymkode: 657bb...b1e

[Fru Banderas]

Folk kan fint ha veldig fine sider, og samtidig ha noen alvorlige, negative sider, som ikke er sunne i lengden. De positive tingene di ramser opp, burde være en selvfølge uansett. Ja, de er fine, men du må aldri forvente noe mindre, dette er helt vanlige sider hos normale, sunne, voksne mennesker.

Det skal ikke være nødvendig å fortelle en voksen mann at det er ugreit at han bare ler av stygge ting som blir sagt om deg, og det er ikke du som er usikker når du vet at han løy om "utroskapen" helt i starten av forholdet. Han forsøkte først å benekte det, for så å innse at du visste det, så da kunne han liksom innrømme det likevel? Dette er ikke positive sider, og de sier en del om ham som person. Husk det.

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Haha, ja, jeg skjønner hva du mener. Jeg ser jo det selv når jeg skriver det. Nå har vi jo vært sammen i et år, og det har jeg skrevet er de tingene jeg har reagert på.

Som for det meste handler om at jeg er usikker, spørsmålet er vel om jeg har noen grunn til det eller om jeg har funnet ting og latt dem bli et større problem. 

Han er ellers en veldig god og omsorgsfull fyr, som gjør det han kan for å vise at han bryr seg, han er en sånn type som gjør alle rundt seg glad og har ingen uvenner. Han er veldig utadvendt og sosial, sier aldri nei og hjelper til med alt han kan uansett om han har mulighet eller ikke. Han har jo da møtt barnet mitt flere ganger, og er da veldig inkluderende og flink med barnet og har lyst å finne på ting som vi kan gjøre sammen alle tre. Fisketurer, campingturer, dra ut å spise, dra til lekeland, you name it. Engasjerer seg i fritidsaktiviteter barnet har og har ønske om å være med der han står å heier på sidelinjen. Så han gjør det han kan for å bli kjent med barnet. Altså han er ikke en drittsekk. Men at noen kommentarer han har kommet med har truffet meg, det er det ingen tvil om. Det er ikke alt man trenger å spy ut, som denne vennen av meg som er dødssyk (nevnt tidligere. Så er jeg egentlig veldig redd for å miste ham, om det er grunnet denne empati delen jeg føler han mangler av og til, eller at han er utro, eller fortsetter å la ekser jeg aldri har møtt få lov til å si så mye stygt om meg uten at han reagerer. Det burde man jo ikke godta i det hele tatt. Det skal nevnes at han kuttet kontakten der, men han sa vel aldri til henne at det ikke var greit heller. 

Anonymkode: 657bb...b1e

Her snakker vi virkelig for døve ører skjønner jeg 🙄

Anonymkode: 6810f...c63

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ok. 

Han har kontakt med alle eksene sine, eller de han har rotet med mer eller mindre. Flere av disse har vi pratet om tidligere og han har fortalt hvorfor det aldri ble noe mer med dem. Som at hun ene var suicidal og sendte ham bilder/videoer av at hun kuttet seg. Hun var i følge ham "gal". Likevel snapper de sammen. Jeg følte at han ikke var helt oppriktig med hvor mye kontakt de hadde.  Det skal sies at de ikke har kontakt lenger nå etter vi snakket om det for tyvende gang, og at jeg syns det var unødvendig å ha kontakt med henne. Dette gjelder forsåvidt flere, det er ikke bare henne jeg har reagert på. (Han har også ekser jeg ikke reagerer på altså, selv om de bor nærmere enn meg og jeg vet de har kontakt) Han hadde også kontakt med en tidligere eks som jeg aldri har sett, møtt eller snakket med, som sendte snapper og meldinger til ham ved flere anledninger om hvor grusom jeg var og hvor dum han var. Han backet meg ikke opp en eneste gang, og tullet det bort i humoristiske svar tilbake, og hun sendte noen ganske stygge meldinger om meg for å si det sånn. Det er her jeg sliter mest.  (empati delen, som kommer under...)

Før vi ble sammen, men mens vi rotet sammen i starten ønsket at han vi skulle være "eksklusive" jeg syns det var noe rart så tidlig, men det var jo helt greit det. Han kommer til meg og tilbringer natten noen uker senere. Det er etter dette han sa han begynte å få følelser for meg og tenkte at dette kunne gå noen vei. Han drar til familie (dette var under ferien) som bor et stykke unna meg og ender da opp med å ha sex med ei annen som han har rotet med før. Dagen etterpå kommer han til meg og overnatter før han drar hjemover igjen. Jeg finner det ut noen uker etterpå, han nekter først men skjønner raskt at jeg vet. Det er ei stund etter dette vi går "all in" og blir sammen. Men jeg tenker jo enda på dette, spesielt når det var hans eget forslag.

Mangel på empati, noe han innrømmer selv. Som i at jeg for eksempel har en god venn av meg som er syk, type uhelbredelig kreft og ikke har lenge igjen. Jeg fortalte på telefonen at jeg hadde møtt denne vennen og tatt en kaffe, hvorpå han responderer glad og fornøyd med "Ja han ja, ja da må jeg jo skynde meg å møte ham neste gang jeg kommer før han er dau". Eller når hunden min døde, og jeg satt å gråt på telefonen og fikk bare spøkefulle svar og total mangel på forståelse tilbake. 

Så ja, det bunner vel egentlig tilbake til at jeg er redd for at han er utro. Eller skal være det. Jeg føler meg ikke veldig respektert selv om det ikke er noe veldig konkret jeg kan sette fingeren på.




 

Anonymkode: 657bb...b1e

Høres ut som om det er eksen min du har rotet deg opp i. Historien din kunne like gjerne vært min. Jeg trodde dette var mannen med stor M, men han var altfor opphengt i de gale eksene sine, for det var jo noe i veien med alle eksene hans. Men selv etter at det var slutt mellom de og vi var begynt å date, så hadde han fortsatt kontakt med flere av eks damene og ved en anledning la han ut bilder på fb  av seg selv og eksen fra en ferie de hadde hatt rett før vi ble sammen. Til meg løy han å sa han hadde vært singel i noen år, men det kom senere frem at han hoppet rett fra eksen og inn i et forhold med meg. Empati var også mangelvare her og en av hovedårsakene til at jeg kuttet han ut og det angrer jeg overhode ikke på. Hvis magefølelsen din sier at noe ikke stemmer, så bør du lytte til den  

Anonymkode: 15dc0...082