Jeg tror at mi mor led/lider under Munchausen by proxy.

[Anonym bruker]

Jeg er nå en voksen dame, 30+.

Jeg har alltid vært syk gjennom barndommen. Eller mi mor mente at jeg var syk. Jeg var født premature, 7 uker før termin. Jeg husker at vi dro til legen og sykehuset hele tiden. Det var alltid noe feil med meg. Mamma kontaktet utallige leger fordi hun mente at det var noe fysisk feil med meg, men lege etter lege kom til konklusjonen at jeg kun hadde astma og allergi. Mine barndomsminner er at vi er på et legekontor eller på legevakta. Mamma krevde at de undersøkte mer, det var noe legene ikke hadde funnet. 

Da legene konstaterte igjen at jeg var frisk, så tok mamma det til ett nytt nivå. Det er noe psykisk galt med meg. Jeg ble undersøkt gang på gang av psykologer fra jeg var 9 år gammel. Ingenting feil. Jeg "vokste opp" på sykehuset. Vi var alltid der. Til og med nå de gangene jeg er på besøk hos mi mor vil hun at vi (ikke bare meg, men vi, selv om jeg er 30+) skal dra på sykehuset eller legevakt hvis jeg så mye som hoster eller har ett eller annet blåmerke på kroppen. Det siste er vissnok at synet mitt svikter (?). Mitt syn er perfekt.

 

Anonymkode: c9b48...17e

[Anonym bruker]

Med den diagnosen, vil du også påføre barnet ditt skade for å frembringe symptomer. Kanskje hun rett og slett er hypokonder på dine vegne? 

Anonymkode: 37466...4b9

[Anonym bruker]

Nja, eventuelt hypokonderi... 

Anonymkode: e2f95...5ca

[Anonym bruker]

Kan være. Men siden du nå er voksen, så kan du jo sette ned foten. Høres ikke ut som om du gjør så mye av det? Er du enebarn, eller har hun vært likedan med dine søsken?

Anonymkode: 520b0...bac

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Med den diagnosen, vil du også påføre barnet ditt skade for å frembringe symptomer. Kanskje hun rett og slett er hypokonder på dine vegne? 

Anonymkode: 37466...4b9

Ikke nødvendigvis. Det kan være et av mange symptom.

Anonymkode: 2ddaa...3bc

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ikke nødvendigvis. Det kan være et av mange symptom.

Anonymkode: 2ddaa...3bc

Beklager, så først nå det sto by proxy i overskriften.

Anonymkode: 2ddaa...3bc

[Anonym bruker]

Jeg ser heller for meg at det å oppleve at barnet blir født prematurt har vært en så stor traume for henne at hun ikke har klart å slå seg til ro med at du skal klare deg bra..

ved Munchausen er forelderen ekstremt selvsentrert, så vidt jeg har forstått..

Men jeg skjønner at dette uansett har vært en belastning for deg.. ❤️ 

Anonymkode: 5310d...682

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Kan være. Men siden du nå er voksen, så kan du jo sette ned foten. Høres ikke ut som om du gjør så mye av det? Er du enebarn, eller har hun vært likedan med dine søsken?

Anonymkode: 520b0...bac

Hi her.

Jeg er ikke enebarn, jeg har en bror. En bror som aldri var syk da han var liten. Jeg kan huske at han var en gang på legevakta, men det var etter en ulykke på skolen.

Jeg har nok ikke satt ned foten nok. Fem år siden begynte jeg på ett spill. Jeg vet at det ikke er rett, men jeg måtte for både hennes og min del. Hun sa at jeg burde kontakte lege. Jeg latet som om jeg ringte min fastlege og fikk akutt time. Jeg gikk aldri til legen, men kjøpte ikke reseptbelagte medisiner på apoteket; hostemedisin, kremer mot utslett, smertestillende tabletter, smertestillende kremer, øyedråper,  alt som kunne stemme med hva hun trodde at jeg led av. Jeg brukte ingen av dem. 

Jeg ser her at jeg på en måte gir henne rett og lar hennes vrangforestillinger fortsette. 

Anonymkode: c9b48...17e

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg ser heller for meg at det å oppleve at barnet blir født prematurt har vært en så stor traume for henne at hun ikke har klart å slå seg til ro med at du skal klare deg bra..

ved Munchausen er forelderen ekstremt selvsentrert, så vidt jeg har forstått..

Men jeg skjønner at dette uansett har vært en belastning for deg.. ❤️ 

Anonymkode: 5310d...682

Hi her.

Jeg forstår det så godt. Det var nok veldig tøft for henne, jeg måtte dessuten gjennopplives etter fødsel. (Det er det hun sier). 

Takk så mye!

Anonymkode: c9b48...17e

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi her.

Jeg er ikke enebarn, jeg har en bror. En bror som aldri var syk da han var liten. Jeg kan huske at han var en gang på legevakta, men det var etter en ulykke på skolen.

Jeg har nok ikke satt ned foten nok. Fem år siden begynte jeg på ett spill. Jeg vet at det ikke er rett, men jeg måtte for både hennes og min del. Hun sa at jeg burde kontakte lege. Jeg latet som om jeg ringte min fastlege og fikk akutt time. Jeg gikk aldri til legen, men kjøpte ikke reseptbelagte medisiner på apoteket; hostemedisin, kremer mot utslett, smertestillende tabletter, smertestillende kremer, øyedråper,  alt som kunne stemme med hva hun trodde at jeg led av. Jeg brukte ingen av dem. 

Jeg ser her at jeg på en måte gir henne rett og lar hennes vrangforestillinger fortsette. 

Anonymkode: c9b48...17e

Ja, det gjør du jo egentlig. Skjønner hvorfor du gjør det, men det gjør ikke situasjonen bedre.

Sett ned foten. Si at «Nei, det feiler meg ingenting, og din besettelse av at jeg på død og liv SKAL være syk, er gått langt over grensen. Nå stopper du!» ferdig snakka

Anonymkode: 520b0...bac

[Anonym bruker]

Hører kanskje mer ut som et traume (fødselen av deg) har ført til ekstrem angst. Har selv tre barn der et av barna døde i armene mine da hun satt fast fremmedlegeme i halsen. Helikopter kom og hun ble operert og gjennopplivet. Det var et ekstremt traume. Er noen år siden det skjedde, men det sitter i meg enda selv om barnet har blitt stort. Jeg har lyst å springe til lege, jeg har lyst å fotfølge, jeg har trang til å begrense barnet i det meste som medfører litt risiko og jeg har ofte dårlig magefølelse og har krisetanker. Men jeg gjør ingen av delene fordi jeg vet at det er jeg/angst pga traume. Har ikke samme bekymring for de andre barna. Men å se og føle at barnet ditt dør, den skrekken, panikken, er grusom og setter dype spor.

Anonymkode: 25a6e...8bb

[Anonym bruker]

Jeg kan kjenne meg igjen. 

Mitt barn er født med katastrofesnitt og holdt på å dø under fødsel. Det har vært ulike diffuse problemer og sykdommer opp igjennom. Og jeg føler noen ganger st vi må gjøre han «syk» for å få hjelp. Når legen på Rikshospitalet kikket over kanten på brillene og sa «vi har aldri utredet et friskt barn så nøye» så følte jeg meg virkelig uglesett! 

Helt til vi møtte en fantastisk psykologspesialist som sa; «dette er ikke innenfor normalvariasjonen. Her er det definitivt noe.....»

etter to års utredning i psykiatrien har vi endelig en viss forståelse av hvordan hjerne,muskler, gastro, luftveier osv henger sammen. Tenkt om det hadde fantes spesialister som hadde sett hele barnet med en gang og ikke kun sett på sitt eget lillle spesialfelt. 

Anonymkode: cfb1f...f27

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hører kanskje mer ut som et traume (fødselen av deg) har ført til ekstrem angst. Har selv tre barn der et av barna døde i armene mine da hun satt fast fremmedlegeme i halsen. Helikopter kom og hun ble operert og gjennopplivet. Det var et ekstremt traume. Er noen år siden det skjedde, men det sitter i meg enda selv om barnet har blitt stort. Jeg har lyst å springe til lege, jeg har lyst å fotfølge, jeg har trang til å begrense barnet i det meste som medfører litt risiko og jeg har ofte dårlig magefølelse og har krisetanker. Men jeg gjør ingen av delene fordi jeg vet at det er jeg/angst pga traume. Har ikke samme bekymring for de andre barna. Men å se og føle at barnet ditt dør, den skrekken, panikken, er grusom og setter dype spor.

Anonymkode: 25a6e...8bb

Hi her.

For det første må jeg si at jeg er så glad for at det gikk bra med det barnet ditt! Jeg har dessverre ikke barn selv så jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen godt nok, men jeg kan forsøke å forstå hvor tøft det må ha vært. Det er vel alle foreldres største frykt, å miste ett barn. 

Jeg tror du har mye rett i at det kan være det som satte igang min mors vrangforestillinger og besettelse om at noe var/er galt med meg. Mi mor tok det for langt, men jeg tror ikke hun gjorde det av ondskap. For henne var det nok for å beskytte meg, hun gjorde det på grunn av kjærlighet.

Anonymkode: c9b48...17e

[Toneelise]

Men da er det jo ikke münchausen by proxy. Det er når mor gjør barnet fysisk sykt for å få oppmerksomhet fra leger /helsepersonell. Dvs gir barnet ting som fører til at det blir sykt feks mat eller medisiner. Det er ikke at mor påstår at barnet er sykt. Hun skader barnet helt bevist for å få oppmerksomhet fra helsepersonell.