Forhold i "ventemodus" fordi jeg sliter med å tilgi...

[Anonym bruker]

For noen uker siden gjorde min samboer noe som var vanskelig for meg å akseptere og tilgi, og som gjør at jeg sliter med å stole på han. For meg var det så ille at jeg vurderte å avslutte forholdet. 

Men vi har 2 barn i barnehagealder sammen, og de elsker pappaen sin. Jeg er jo også tross alt glad i ham - han er min beste venn. Så har bestemt meg for å forsøke å jobbe med det og ikke avslutte forholdet nå. 

Problemet er at jeg ikke klarer å bare skru av sorgen og skuffelsen for det som skjedde. Og det burde jeg jo hvis jeg ønsker å fortsette forholdet, jeg skjønner at det ikke gjør oss noe godt om jeg fortsetter å gnåle om det samme hele tiden. Vi har ikke sex, og lite fysisk kontakt fordi jeg synes det er vanskelig å være nær han. Han sover på gjesterommet, noe han selv har valgt, antageligvis fordi det er sårende at jeg sliter med fysisk kontakt. 

Så hvordan kommer vi oss videre? Kan man leve i et sånt venteforhold en stund? Eller må jeg bare fake it till i make it eller noe sånt? Jeg synes det er så vanskelig å ikke skulle sørge eller på noen måte forholde meg til at han har såret og skuffet meg... At det bare blir "tilgi han og gå videre som om ingenting hadde skjedd" eller "gå fra ham" som blir valgene mine, og jeg er ikke komfortabel med noen av dem... 

 

Noen med lignende erfaringer...? 

Anonymkode: 688ba...2dd

[Anonym bruker]

Hva er det han har gjort? Vanskelig å svare uten å vite det

Anonymkode: 1b225...cce

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn for noen år tilbake. Greide etter hvert å komme over det med å jobbe beinhardt med å snu tankegangen min.  Vi hadde det bra sammen en stund etterpå. Men etter en viss tid blusset dessverre disse vonde tankene og følelsene opp igjen. Da kjente jeg at jeg ikke orket å håndtere dette mer, jeg greide rett og slett ikke takle det. Etter mange runder med meg selv (vi hadde et barn på 4 år da) valgte jeg å avslutte forholdet. I ettertid ser jeg at det var riktig i mitt tilfelle. Har det uendelig mye bedre nå.

Anonymkode: 6a08e...3b0

[Anonym bruker]

Når du føler så sterkt på dette flere uker etterpå så tror jeg ikke dere greier å rydde opp i dette alene.

Ring familievernkontoret og få time til parterapi der. De kan hjelpe dere å finne ut av dette. Det er ikke bare du som skal tilgi og ferdig. Han må forstå at tillit tar tid å bygge opp igjen, samme å reparere så sårede følelser. Om ikke begge to er innstilt på å jobbe med det så lenge dere trenger det, da tror jeg ikke dere har noen sjanse. Om begge vil tror jeg dere kan komme over det, med hjelp.

Anonymkode: 9d4fc...c11

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva er det han har gjort? Vanskelig å svare uten å vite det

Anonymkode: 1b225...cce

Hyene. Nei det er ikke nødvendig å vite. 

Hi’s spørsmål handler ikke om hva mannen har gjort, men hvordan hun reagerer og hvordan komme seg ut av det. 

HI, jeg tenker dere trenger litt terapi sammen, den avstanden dere har nå vil nok bare vokse.

Dere må også bruke tid sammen, prate ut, gjøre ting sammen både med og uten barn. For meg høres det ut som du gjør dette for barna, vil du virkelig gi det en sjanse? For din egen skyld?

 

Anonymkode: e2dc1...784

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hyene. Nei det er ikke nødvendig å vite. 

Hi’s spørsmål handler ikke om hva mannen har gjort, men hvordan hun reagerer og hvordan komme seg ut av det. 

HI, jeg tenker dere trenger litt terapi sammen, den avstanden dere har nå vil nok bare vokse.

Dere må også bruke tid sammen, prate ut, gjøre ting sammen både med og uten barn. For meg høres det ut som du gjør dette for barna, vil du virkelig gi det en sjanse? For din egen skyld?

 

Anonymkode: e2dc1...784

Det er da enklere å gi råd hvis man har litt oversikt over hva som har skjedd! Det er vesentlig forskjell på hva slags råd man gir hvis mannen har vært utro, har kastet favorittsokkene hennes eller om han har løyet om penger. Rådene kan være fra ta deg sammen, til kast han ut!

Anonymkode: 81662...fae

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er da enklere å gi råd hvis man har litt oversikt over hva som har skjedd! Det er vesentlig forskjell på hva slags råd man gir hvis mannen har vært utro, har kastet favorittsokkene hennes eller om han har løyet om penger. Rådene kan være fra ta deg sammen, til kast han ut!

Anonymkode: 81662...fae

Feil. Det som er en stor sak for deg, kan være en bagatell for meg. Og de to kan ha hatt avtaler som andre ikke har; men som skaper krise når de blir brutt.

Selv er jeg blant dem som ikke blir så veldig sjalu om mannen har en seksuell forbindelse med en annen kvinne, men jeg ville gått totalt amok hvis det kom for en dag at han f eks oppbevarer dop i hjemmet vårt. 

For øvrig er de rådene du foreslår irrelevante og preget av lite forståelse - for verken "ta deg sammen" eller "kast ham ut" handler om å reparere tillit og bygge opp et forhold. Man skulle tro du kun var i stand til å se verden på en mekanisk måte.

HI: hvis mannen din vet at det han har gjort er veldig grovt i dine øyne, så tåler han en tid i ventemodus. Hans utfordring er å reparere det han har knust. Men det er din utfordring å innimellom ta imot når det kommer utstrakte hender, og å ikke la "venterom" bli "fryseboks".

Pass deg også for å si at du har tilgitt hvis du egentlig ikke har det; for da setter du jo egentlig munnkurv på deg selv. Da kan du ikke åpne emnet igjen hvis du føler trang til å snakke om det senere. 

Og pass deg likeledes for å holde såret åpent i all evighet. Det må ikke bli til det ene uslåelige argumentet du trekker fram resten av livet hver gang mannen er dum.

 

Anonymkode: b7ec2...dc8

[Superdolly]

Noen uker er ikke så lenge, og såret er fortsatt ferskt. Han må jo selv vite at han har begått et tillitsbrudd og sviktet deg, og da må han forstå at det ikke er bare å si unnskyld og vips er alt bra igjen. Hvis du skal tilgi, og det leser jeg at du har bestemt deg for, så tar det tid. Han må tåle at du kanskje vil snakke om det flere ganger. Han må tåle dine frustrasjoner og sårede følelser en stund.

Samtidig må du etter hvert som tiden går, jobbe mer for å legge det bak deg. Men det som er viktig å huske på er at tilgivelse er en prosess. Både han og du må jobbe for å bygge opp tilliten igjen, og det er ikke gjort på et øyeblikk. Det tar tid.

Da jeg var barn og gikk på skolen, var det noen gutter som herjet i skolegården. De slo, dyttet, ødela leken. Og hver gang sa de "unnskyld" og lo. De mente at alt var greit, for de sa jo unnskyld, så ingen kunne gå og være sinte på dem for at de bare ødela for andre. Men livet fungerer ikke slik. Et unnskyld er ikke et fripass der alt du har gjort viskes ut og du kan starte helt på nytt.

Noen ganger er handlingene så alvorlige at en unnskyldning ikke er nok. Det er fint med en unnskyldning, for det viser at den som sier det forstår at han har gjort noe dumt og såret noen. Men det krever mer for å gjenoppbygge tillit. Det krever tid. Og den tiden må både du og han være villige til å bruke.

 

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Feil. Det som er en stor sak for deg, kan være en bagatell for meg. Og de to kan ha hatt avtaler som andre ikke har; men som skaper krise når de blir brutt.

Selv er jeg blant dem som ikke blir så veldig sjalu om mannen har en seksuell forbindelse med en annen kvinne, men jeg ville gått totalt amok hvis det kom for en dag at han f eks oppbevarer dop i hjemmet vårt. 

For øvrig er de rådene du foreslår irrelevante og preget av lite forståelse - for verken "ta deg sammen" eller "kast ham ut" handler om å reparere tillit og bygge opp et forhold. Man skulle tro du kun var i stand til å se verden på en mekanisk måte.

HI: hvis mannen din vet at det han har gjort er veldig grovt i dine øyne, så tåler han en tid i ventemodus. Hans utfordring er å reparere det han har knust. Men det er din utfordring å innimellom ta imot når det kommer utstrakte hender, og å ikke la "venterom" bli "fryseboks".

Pass deg også for å si at du har tilgitt hvis du egentlig ikke har det; for da setter du jo egentlig munnkurv på deg selv. Da kan du ikke åpne emnet igjen hvis du føler trang til å snakke om det senere. 

Og pass deg likeledes for å holde såret åpent i all evighet. Det må ikke bli til det ene uslåelige argumentet du trekker fram resten av livet hver gang mannen er dum.

 

Anonymkode: b7ec2...dc8

Det var ikke mine råd, det var bare et utvalg av råd som kommer opp inne på ulike problemstillinger. Og du understreker jo poenget mitt ved å påpeke at du reagerer ulikt på utroskap og narkotika.. Du vil da ha ulike råd i de to situasjonene.

Anonymkode: 81662...fae

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det var ikke mine råd, det var bare et utvalg av råd som kommer opp inne på ulike problemstillinger. Og du understreker jo poenget mitt ved å påpeke at du reagerer ulikt på utroskap og narkotika.. Du vil da ha ulike råd i de to situasjonene.

Anonymkode: 81662...fae

Jeg vil ikke ha råd som er tilpasset DITT verdisett.

Anonymkode: b7ec2...dc8

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vil ikke ha råd som er tilpasset DITT verdisett.

Anonymkode: b7ec2...dc8

Men hvis du ikke ønsker råd fra andre, så er det vel heller ingen vits i be om råd. Nå var det ikke meg som ba om tilleggsinformasjon, men jeg stiller meg bak spørsmålet om å få mer informasjon for å kunne gi et best mulig råd. Du kalte henne hyene og jeg prøvde bare å forklare at vi er flere som mer informasjon. 

Mener du virkelig at du gir de samme rådene her uansett om mannen har løyet om en filleting, hadde gruppesex med 4 menn eller oppbevart narkotika hjemme? E

Anonymkode: 81662...fae

[Anonym bruker]

Om HI har bestemt seg for å tilgi og kjempe videre for forholdet spiller det ingen rolle hva andre syns om hva mannen har gjort. 

Anonymkode: 25517...26a

[Anonym bruker]

5 minutes ago, Anonym bruker said:

Om HI har bestemt seg for å tilgi og kjempe videre for forholdet spiller det ingen rolle hva andre syns om hva mannen har gjort. 

Anonymkode: 25517...26a

Da trenger hun ikke å skrive innlegg her

Anonymkode: 1b225...cce

[Anonym bruker]

Så in har ikke lov til å be om råd fordi hun ikke vil utlevere all slags privat info? Hva mannen har gjort er vel revnende likegyldig for oss, hun har bestemt seg for å tilgi.

Anonymkode: 25517...26a

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Så in har ikke lov til å be om råd fordi hun ikke vil utlevere all slags privat info? Hva mannen har gjort er vel revnende likegyldig for oss, hun har bestemt seg for å tilgi.

Anonymkode: 25517...26a

Selvfølgelig er det lov å be om råd uten å utlevere all slags privat info. Men det er også lov å be om å få mer informasjon uten å bli halshugget og kalt hygene. Det var jo for å kunne gi bedre råd. Nå er det jo også svært lite privat man deler som anonym her også, man skal skrive ganske detaljert for at noen skal kunne tenke: Aha, dette må jo være Anne i nabohuset.

Anonymkode: 81662...fae

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men hvis du ikke ønsker råd fra andre, så er det vel heller ingen vits i be om råd. Nå var det ikke meg som ba om tilleggsinformasjon, men jeg stiller meg bak spørsmålet om å få mer informasjon for å kunne gi et best mulig råd. Du kalte henne hyene og jeg prøvde bare å forklare at vi er flere som mer informasjon. 

Mener du virkelig at du gir de samme rådene her uansett om mannen har løyet om en filleting, hadde gruppesex med 4 menn eller oppbevart narkotika hjemme? E

Anonymkode: 81662...fae

Hvis det hun ber om råd til er "hvordan jobbe med et forhold som er i ventemodus" eller "hvordan finne overskudd til å tilgi" eller "hvordan gjenfinne tillit", så kan jeg fint svare på det, ja. Også uten å ane hva det var som ødela tilliten. For hun spør oss ikke om hvordan man bør reagere på gambling, eller på utroskap eller på dopmisbruk. Hun spør hvordan man kommer seg videre når tilliten er brutt og forholdet er i krise. Og det kan jeg gi masse råd om som ikke i seg selv har noe med forutgående ting å gjøre.

Anonymkode: b7ec2...dc8

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Selvfølgelig er det lov å be om råd uten å utlevere all slags privat info. Men det er også lov å be om å få mer informasjon uten å bli halshugget og kalt hygene. Det var jo for å kunne gi bedre råd. Nå er det jo også svært lite privat man deler som anonym her også, man skal skrive ganske detaljert for at noen skal kunne tenke: Aha, dette må jo være Anne i nabohuset.

Anonymkode: 81662...fae

Frykten for å bli gjenkjent er ikke den eneste grunnen til å unngå detaljer.

F eks: Det kan være smertefullt å forme i ord det som gjorde deg vondt. Det kan være ønskelig å slippe å høre fra alle at "det er en bagatell, du har ingenting å være sur for". Det kan være ønskelig å slippe folks avsporinger omkring hva de selv generelt mener om tilgivelse i slike tilfeller, i og med at mange nekter å gå med på at det som er utilgivelig for dem selv er tilgivelig for HI. Og HI kan ønske å slippe at fokus i tråden blir på mannens handling i stedet for på hennes følelser. Det er nemlig dem hun vil jobbe med og det er kun dem hun har makt over.

Anonymkode: b7ec2...dc8

[Optatium]

Mye ligger i tankens kraft. Har du bestemt deg for å tilgi og gå videre, så må du ta det valget om igjen og om igjen, aktivt hver dag. Tilgivelse er mye jobb, men det er mye å hente og vokse på i den prosessen, for både deg og mannen. 

Jeg ville først og fremst fått han inn igken på soverommet. Ikke fordi dere trenger å ha sex, men ved å ha han på gjesterommet vokser avstanden både fysisk og psykisk. 

Dernest ville jeg prioritert en positiv opplevelse for dere to alene. En tur om dere har mulighet, eller en kveld med middag og kino feks. 

Videre er dialog viktig. Dere må snakke sammen. Ikke nødvendigvis om det som har skjedd, men om litt mer enn dagligdagse ting. Det er lov å mimre, planlegge og drømme. Bare gjør det sammen. 

Til slutt; ikke ha dårlig samvittighet for st du ikke er ferdig med det enda. Ting tar tid. Men prøv å velge å se fremover, ta tilbake forholdet ditt, det er det du som bestemmer. 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere.

Jeg ønsker ikke å fortelle mer om hva som har skjedd, det var noe som såret meg voldsomt og som oppleves som et tillitsbrudd. Jeg vet hvordan jeg reagerte på det, og jeg vet at de fleste ville rådet meg til å gå. Men jeg ønsker å forsøke å se om det er mulig å fortsette å leve sammen og unngå å splitte ungene våre i det lengste. 

Og nei, som noen spurte om, jeg gjør ikke dette for min del, dessverre. Hadde jeg vært uten barn hadde jeg gått fra ham, uten tvil. Det er barna som holder meg igjen. De er små, og de elsker pappan sin.

 

Problemet er vel også hvordan han reagerer. Det er som om han plutselig er såret fordi jeg kan vurdere å dra fra ham. Selv om han vet og forstår at det han har gjort er galt. Han legger seg ikke flat og forsøker å bevise at han elsker meg, men han opptrer litt småfurtent og unnvikende. Som sagt er det på eget initiativ at han sover på gjesterommet, jeg har aldri bedt ham om det, og tenker selv at kanskje kunne det å legge seg sammen om kvelden og prate litt sammen i en hyggelig tone gjort noe positivt for forholdet vårt, selv om det ikke nødvendigvis hadde blitt sex.

 

Han sier han er lei seg for det som skjedde, men at han ikke vet hva annet han skal gjøre med det enn å si unnskyld. Det i seg selv opplever jeg som sårende. Som om han ikke er villig til å kjempe i det hele tatt. Jeg kunne gitt han 1000 eksempler på ting man kan gjøre, men jeg sier ikke noe og sitter bare såret igjen. Elendig samspill mellom oss altså...

 

Jeg drar gjerne på familievernkontoret, på kino, tur, ut og spise osv. Men føler at dette initiativet må komme fra ham... Det er kanskje barnslig av meg, men jeg føler meg også liten og ubetydelig av hva han har gjort, jeg lurer på om han ikke bryr seg om meg i det hele tatt. om jeg bare er "grei å ha", sånn i bakgrunnen mens jeg suller rundt meg ungene og lager middag og alt  det der.... Så gjør han som han vil og så tilgir jeg og så skal liksom jeg jobbe for å fikse det igjen også... Så det er kanskje litt det som skjer nå, at jeg venter på at han skal ta initiativ til noe som er positivt og tillitsoppbyggende og som viser meg at han faktisk prioriterer meg. Mens han ligger alene inne på gjesterommet og furter over at jeg ikke elsker han og vurderer å gå fra ham...

 

HI

 

 

 

Anonymkode: 688ba...2dd

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar dere

 

Jeg drar gjerne på familievernkontoret, på kino, tur, ut og spise osv. Men føler at dette initiativet må komme fra ham... Det er kanskje barnslig av meg, men jeg føler meg også liten og ubetydelig av hva han har gjort, jeg lurer på om han ikke bryr seg om meg i det hele tatt. om jeg bare er "grei å ha", sånn i bakgrunnen mens jeg suller rundt meg ungene og lager middag og alt  det der.... Så gjør han som han vil og så tilgir jeg og så skal liksom jeg jobbe for å fikse det igjen også... Så det er kanskje litt det som skjer nå, at jeg venter på at han skal ta initiativ til noe som er positivt og tillitsoppbyggende og som viser meg at han faktisk prioriterer meg. Mens han ligger alene inne på gjesterommet og furter over at jeg ikke elsker han og vurderer å gå fra ham...

 

HI

 

 

 

Anonymkode: 688ba...2dd

Jeg har det HELT likt nå om dagen. Kjenner at når det er HAN som har problemet, så er det HAN som skal være såret pga reaksjonene gjør meg forbanna! Og det er akkurat som du sier, er så mange ting som han kan gjøre for å fikse det, men så løses det med furting i stedet. Jeg gir det ikke lang tid til. Enten tar han tak snart, eller så flytter jeg og barna. Heller to hjem enn et hjem der de voksne ikke har det godt sammen.

Anonymkode: 0e4ef...afe

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar dere.

Jeg ønsker ikke å fortelle mer om hva som har skjedd, det var noe som såret meg voldsomt og som oppleves som et tillitsbrudd. Jeg vet hvordan jeg reagerte på det, og jeg vet at de fleste ville rådet meg til å gå. Men jeg ønsker å forsøke å se om det er mulig å fortsette å leve sammen og unngå å splitte ungene våre i det lengste. 

Og nei, som noen spurte om, jeg gjør ikke dette for min del, dessverre. Hadde jeg vært uten barn hadde jeg gått fra ham, uten tvil. Det er barna som holder meg igjen. De er små, og de elsker pappan sin.

 

Problemet er vel også hvordan han reagerer. Det er som om han plutselig er såret fordi jeg kan vurdere å dra fra ham. Selv om han vet og forstår at det han har gjort er galt. Han legger seg ikke flat og forsøker å bevise at han elsker meg, men han opptrer litt småfurtent og unnvikende. Som sagt er det på eget initiativ at han sover på gjesterommet, jeg har aldri bedt ham om det, og tenker selv at kanskje kunne det å legge seg sammen om kvelden og prate litt sammen i en hyggelig tone gjort noe positivt for forholdet vårt, selv om det ikke nødvendigvis hadde blitt sex.

 

Han sier han er lei seg for det som skjedde, men at han ikke vet hva annet han skal gjøre med det enn å si unnskyld. Det i seg selv opplever jeg som sårende. Som om han ikke er villig til å kjempe i det hele tatt. Jeg kunne gitt han 1000 eksempler på ting man kan gjøre, men jeg sier ikke noe og sitter bare såret igjen. Elendig samspill mellom oss altså...

 

Jeg drar gjerne på familievernkontoret, på kino, tur, ut og spise osv. Men føler at dette initiativet må komme fra ham... Det er kanskje barnslig av meg, men jeg føler meg også liten og ubetydelig av hva han har gjort, jeg lurer på om han ikke bryr seg om meg i det hele tatt. om jeg bare er "grei å ha", sånn i bakgrunnen mens jeg suller rundt meg ungene og lager middag og alt  det der.... Så gjør han som han vil og så tilgir jeg og så skal liksom jeg jobbe for å fikse det igjen også... Så det er kanskje litt det som skjer nå, at jeg venter på at han skal ta initiativ til noe som er positivt og tillitsoppbyggende og som viser meg at han faktisk prioriterer meg. Mens han ligger alene inne på gjesterommet og furter over at jeg ikke elsker han og vurderer å gå fra ham...

 

HI

 

 

 

Anonymkode: 688ba...2dd

Så lenge dere sitter på hver deres tue på den måten kommer dere aldri videre...

Dere er nødt til å snakke sammen, eller flytte fra hverandre.

Mitt råd er familievernkontoret, så vet du ihvertfall at du har gjort ditt. Han aner ikke hva du tenker, og sitter på gjesterommet og venter på at det skal gå over.

Anonymkode: 4eaad...a47

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg drar gjerne på familievernkontoret, på kino, tur, ut og spise osv. Men føler at dette initiativet må komme fra ham... Det er kanskje barnslig av meg, men jeg føler meg også liten og ubetydelig av hva han har gjort, jeg lurer på om han ikke bryr seg om meg i det hele tatt. om jeg bare er "grei å ha", sånn i bakgrunnen mens jeg suller rundt meg ungene og lager middag og alt  det der.... Så gjør han som han vil og så tilgir jeg og så skal liksom jeg jobbe for å fikse det igjen også... Så det er kanskje litt det som skjer nå, at jeg venter på at han skal ta initiativ til noe som er positivt og tillitsoppbyggende og som viser meg at han faktisk prioriterer meg. Mens han ligger alene inne på gjesterommet og furter over at jeg ikke elsker han og vurderer å gå fra ham...

HI

Anonymkode: 688ba...2dd

Har har jo sagt til deg at han ikke vet hva annet han kan gjøre enn å si unnskyld. Det sier deg to ting, Hi. Det ene er at han ikke vet hva som kan hjelpe (dvs. han kommer trolig ikke en gang på at familievernkontoret kan være et alternativ) og det andre er at ikke er særlig god på å snakke om de vanskeligere og viktigere tingene i forholdet.

Dette sier meg at hvis du er seriøs med at du vil fortsette forholdet, da må du ta initiativ til at dere drar til fvk. Ja, du har helt rett, ideelt sett burde han tatt initiativ til parterapi. Men har sier jo til deg at han ikke kommer på annet å gjøre enn å si unnskyld. Det kan selvfølgelig bety at han ikke vil i parterapi, men det kan også bety at han ikke har kommet på at det er et alternativ, eller at han egentlig vet det kunne hjelpe, men at han er redd, fordi det betyr å snakke om ting på en måte han ikke helt takler nå. Men det er nettopp det parterapi og fvk. kan hjelpe dere med - lære å kommunisere med hverandre. For du kommuniserer heller ikke godt nok. Du forteller ham ikke hva du trenger, du forteller ham ikke at du egentlig vil ha ham på soverommet, at du vil i parterapi m.m.

Hvis det bare er stolthet som gjør at du ikke vil til fvk. før han tar initiativ til det - da tenker jeg at du kanskje ikke er helt ærlig med deg selv, at du egentlig ikke ønsker å forsøke å redde forholdet, at du egentlig vil ut, at du egentlig ikke vil jobbe for forholdet heller. Og da kan du like gjerne gjøre det slutt. Men uansett må dere forholde dere til hverandre i årevis fremover mtp. barna, så da vil dere uansett ha nytte av å lære dere å kommunisere bedre. Og da kan fvk. hjelpe dere. Så snakk med mannen i helgen, si at du ringer fvk. mandag og får en time og at du regner med han blir med.

Anonymkode: 9d4fc...c11

[Anonym bruker]

Noen uker er ingen ting i denne sammenhengen. For meg tok det ett og et halvt år før jeg sluttet å føle det som om jeg hadde spist knust glass.

Anonymkode: 7fbfa...7f3

[Anonym bruker]

På 7.6.2018 den 22.28, Anonym bruker skrev:

Hva er det han har gjort? Vanskelig å svare uten å vite det

Anonymkode: 1b225...cce

Han har selvfølgelig vært utro. Det lyser det lang vei. Er jo ikke noe ålreit å innrømme det. Man føler seg tråkket på. 

 

Til hi :

Har dere snakket om det han har gjort? Har du fått svar på alle spørsmålene eller sitter du inne med mye? Du kommer aldri over dette hvis dere ikke "snakker det i hel" dere må bearbeide dette sammen ved hjelp av kommunikasjon. Han må vise det at Han angrer. Både ved ord og handling. 

Anonymkode: e36da...b00

[Anonym bruker]

HI, hvis han går og er småfurten og tydeligvis mest synes syns på seg selv, så trenger dere seriøst hjelp. Han har virkelig ikke skjønt at tilgivelse er en jobb der han har 90% av arbeidsbyrden.

Anonymkode: b7ec2...dc8