Jeg sliter med mannen min, og hans RASERIUTBRUDD

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette er så typisk. Hi starter med å lese ut sin frustrasjon (berettiget, for all del), men ender opp med å forsvare mannen underveis. 

Neida, han er ikke så sint. Ikke så ofte. Og barna får det ikke med seg.. 

Status Q vil nok fortsette i uendelig tid fremover, både fra mannens og hi's side.

Anonymkode: 6dde6...2f3

Jeg har aldri skrevet at han ikke er sint, problemet har hele veien vært at de gangene han får utbrudd er det uutholdelig. Og selv om det kan være mange måneder mellom hver gang, så har han hatt det 2-3 ganger i løpet av én måned nå.. Derfor har jeg fått nok. 

Anonymkode: 8220f...db3

[Anonym bruker]

1 minute ago, Anonym bruker said:

Jeg har aldri skrevet at han ikke er sint, problemet har hele veien vært at de gangene han får utbrudd er det uutholdelig. Og selv om det kan være mange måneder mellom hver gang, så har han hatt det 2-3 ganger i løpet av én måned nå.. Derfor har jeg fått nok. 

Anonymkode: 8220f...db3

Når du har fått nok så skjermer du deg og ungene. Det høres ut som om du har tenkt å tåle mer fremover.

Anonymkode: 6dde6...2f3

[Anonym bruker]

Men hva slags psykologer har han vært hos da? 

De jobber jo veldig forskjellig og det høres ut som han er ferdig med de som skal snakke om fortiden og barndommen hans. Da et det på tide å finne den andre typen, de som jobber med kognitivt. 

Ja fortiden din er som den er, nå må vi jobbe med fremtiden og få den best mulig. 

Ja, vi vet hvorfor du reagerer som du gjør, men nå må vi finne ut hva du må gjøre for å forme fremtiden som du vil ha den 

Les litt om kognitiv terapi, så skjønner du hva jeg mener 

Kan ta en så enkel ting som mamma, mannen hennes var utro og hun langt nede. Hun kom til en psykolog som syntes så synd på henne og var så støttende. For mamma var det godt frem til hun hadde snakket fra seg, men så holdt det henne tilbake. Hun kom ikke videre og sto der og stampet i selvmedlidenhet og ble bare mer deprimert. Så hun tok tak og byttet, kom til en som jobbet mer kognitivt. Javel, du har blitt bedratt ja, synd, men må må vi gå videre... Da kom hun seg videre.

Anonymkode: 32da9...7b2

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har mange verktøy som jeg bruker siden jeg har gått til psykolog selv pga ptsd, men uansett hvor tålmodig og snill jeg er, uansett hvor åpen jeg er, så lukker han seg fullstendig når han er "i det moduset", og ingenting hjelper. Så ja, det er noe HAN må gjøre. Jeg vet nøyaktig hva jeg må gjøre, psykologen min hadde også arbeidet med familier/par synes jeg å huske, så hun visste endel om hva man kan gjøre/si i slike situasjoner. Men det er jo ikke jeg som slår i vegger osv, så greia er at han må fikse dette.

Og hvordan kan jeg legge det frem for ham uten at han blir sint?

Anonymkode: 8220f...db3

Skriv et brev. Forklar at begeret også for deg er fullt for lenge siden, og at hans mangel på sinnemestring 1) er egoistisk, fordi den umuliggjør følelsene hos alle andre i familien - det er kun hans følelser som "gjelds" og 2) er skadelig, for at broren og han er like skyldes ikke gener, det skyldes dårlig miljø. Ungene vokser opp med at dette er normalt og lærer å være likedan. 

Så skisserer du ganske kjapt at du for å redde siste rest av helsa di må velge ham bort, hvis han ikke gjør en BRÅSTOPP i denne atferden. Og da menes det ikke å si oftere unnskyld el lign, men å bremse seg selv, beherske seg selv, legge bånd på reaksjoner og rett og slett oppføre seg annerledes fra start, sånn at det ikke blir bruk for unnskyldninger.

Anonymkode: b1db4...89d

[Anonym bruker]

Enig med den som skrev at Hi begynner med å fortelle om den helt klart uakseptable oppførselen til mannen, men at hun mest trolig ikke vil gjøre noe med det, for hun fortsetter med å forklare at barna ikke får med seg noe og bagatelliserer det om de skulle få det med seg når hun sammenligner med barn som lar barna bruke for mye Ipad ...

Hi, du er medavhengig i dette. Ikke bare er du selv skadet av din egen barndom, du går i fella med å forstå mannen din ihjel. Du er akkurat som kona til en alkoholiker som alltid forstår (har har jo hatt det så vanskelig, ikke hans feil at han vokste opp med udugelige foreldre, ikke hans feil at sjefen er så forferdelig, ikke hans feil at han ikke takler stress, han må jo få slappe litt av han også) mannen ihjel. Og etter mange år med misbruk hun har forstått ihjel og det begynner å bli problematisk, selv når hun vet at noe må gjøres og hun bør gå fra ham for barnas skyld, selv da fortsetter hun å forstå mannen ihjel, hjelper gjerne til med å skjule for andre at han drikker, påstår at barna ikke får med seg noe av sinnet som kommer med alkoholen. Klassisk er det også at kona blir syk, og at hun blir sykere enn hun egentlig trenger å være fordi hun aldri er trygg, alltid på vakt, alltid i stressmodus som hemmer immunforsvaret enormt. Og barnas ev. plager, det bortforklares gjerne med "alle barn har jo perioder hvor de sover dårlig", "alle barn har perioder hvor de er utrygge/sinte/lei seg" osv. osv.

Du sier at du har fått nok, Hi. Du sier du må gjøre noe. Likevel har du helt tydelig akseptert at mannen din ikke vil gå til psykolog. Du lar helt tydelig også være å svare de som kommer med veldig konstruktive svar til deg - men du kaster deg over de svarene som er såpass krasse (berettiget) at du kan forsvare mannen din til krampa tar deg. For da synes du synd i ham, han har jo hatt det så vanskelig, han kan jo ikke noe for det, det er jo genetisk, ikke noe hjelper for ham, og han vil egentlig ikke være slik, og ingen her forstår ham eller vet hvordan han er. Jo, vi vet det du har fortalt, og det å fortsette i et slikt forhold når han ikke er villig til å gå i behandling, det er uforsvarlig av deg, selvfølgelig med tanke på barna, men like mye for din egen helses skyld. Og så forsvarer du også at du ikke kan gå fra ham, for du vil ikke greie å ta ansvar for barna alene pga. din sykdom ... Jeg kan så å si garantere at du er sykere i dag enn du trenger å være, fordi du lever i evig frykt (du sier det selv), du veier dine ord på gullvekt, du er redd for at ting kan skje som kan stresse mannen din slik at han bikker over. Du lever et liv med stor frykt, og du vil ikke forstå hvor mye det tapper deg for krefter før du ev. har kommet deg unna den mannen som selv ikke ønsker å ta ansvar for egen helse/psyke eller for familien sin. Du vet tydelig heller ikke hvor mye din livssituasjon stresser immunsystemet ditt slik at det fungerer langt dårligere enn det ellers kunne fungert.

Du forsvarer han igjen med å si at han er "veldig opptatt" av at han ikke skal ha raseriutbrudd foran barna. Og der lurer dere dere selv, begge to, for barna får det med seg! Ikke rart bhg-barnet sliter med søvn! Tro ikke annet enn at barna fanger opp den frykten du lever med, og det påvirker og stresser deres psyke og immunforsvar også! For du sier det selv, han er mye sur og sint, den mannen din, selv utenom når han har disse raseriutbruddene sine.

Du har mange gode kvaliteter, Hi, men din empati for mannen ødelegger nå ikke bare for deg og deres barn, men også indirekte for mannen. Så lenge du forstår ham ihjel så slipper han å gjøre mer med det "for ingenting hjelper". Og du har jo vist i minst to år nå at det er greit at han ikke tar ansvar for egen psykiske helse ved at du har godtatt å leve i frykt selv om han ikke gidder ta tak i sine problemer. Han vet at du ikke går fra ham, derfor trenger han heller ikke gjøre noe med problemene.

Og for all del, jeg forstår at dette er en mann som også har mange gode sider og at han trolig på sitt vis også bryr seg oppriktig om deg og barna. Men det er ikke nok når han lar deg leve i frykt og hans adferd ødelegger deg og også vil ødelegge barna. Dere to som begge er resultater av en dårlig barndom burde vite bedre enn å la dette pågå i årevis med egne arv - det er sosial arv dere bringer videre, og dere gjør det bevisst. Han med å nekte å gjøre mer med sine problemer, du med å godta det og fortsette å leve med ham.

Og selv om du vet og sier at dette nå ikke kan fortsette, så er du redd for å si det til ham, for du er redd for sinnet hans! Bare det sier egentlig alt. Du er redd for å være deg selv, du er redd for å ta din berettigede plass i forholdet, du er redd for å stå opp for deg selv, og du er redd for å stå opp for barna dine. Og det er trist, Hi. Jeg forstår at dette er vondt og vanskelig, men om du ikke gjør noe nå så gjør du det samme som hans/dine foreldre gjorde - skaper et utrygt hjem/oppvekst for barna, noe som vil føre til at de kommer til å gå inn i like destruktive forhold når de blir voksne.

Du sier du er redd for å ta dette opp med mannen din, at du er redd for sinnet hans. Jeg tror ikke du er redd for at han skal få samme reaksjon som han ellers får når han blir rasende, for det er du vant med. Jeg tror du er redd for to ting - at hans raseri kan få ham til å bli fysisk voldelig mot deg (selv om han til nå bare har vært voldelig mot ting) og du er redd for at det blir slutt slik at du må ta ansvar alene.

Du har fått mange råd her, HI, men du har ikke kommentert dem. Hvorfor ikke?

Jeg er enig med det flere har skrevet - dere må på familievernkontoret så fort som mulig. Mannen din må gå sinnemestringskurs. Han bør også finne en psykolog som driver med kognitiv terapi. Om han ikke går med på ALT dette, da velger han bort familien sin, og da må du ta det ansvaret du har for barna og deg selv. Jeg støtter også den som sier at du gjerne kan skrive et brev til ham som han kan lese, det kan gjøre at det blir litt lettere å ta fatt i diskusjonen. En prest, som du selv foreslår, tror jeg kan være et godt tillegg til familiekontor/parterapi, sinnemestringskurs og kognitiv terapi, men alene er det mest trolig ikke nok.

 

 

Anonymkode: 839ea...218

[Anonym bruker]

Anonym .. 218,

Du er en god og klok person. Takk.

Anonymkode: e84b4...1ba

[Anonym bruker]

ok

Anonymkode: 07829...765