Hvordan svare svigerforeldre som er negative og blander seg i alt?

[Anonym bruker]

Svigerforeldrene mine skal alltid komme med råd som vi aldri har bedt om, og alltid med en veldig ovenfra-og-ned holdning, som at de selvfølgelig vet best og vi er to dumme barn som ikke skjønner hva som er lurt... jeg blir GAL av det. Ofte handler det om ting som vi uansett vet mye mer om enn dem... De er også ekstremt negative og problemfokuserte, de finner noe galt med ALT. Enten det er hvor vi bor eller jobbene våre eller når på året barnet blir født eller hva slags sofa vi skal ha... 

Dette har alltid vært vanskelig for meg, som er fra en helt annen type familie der vi alle snakker til hverandre som likeverdig voksne, og mamma kunne aldri drømt om å gi meg råd om ting jeg ikke har bedt om råd for. Jeg er vant til å være selvstendig, og er stolt av det, men svigers forstår ikke dette. Jeg skjønner at de mener å hjelpe, men å blande seg på den måten er bare frekt - mener jeg. 

Nå får vi snart vårt første barn, og jeg merker at de blir mer og mer intense. Mitt spm. er: 

har noen gode forslag til hvordan man parerer «gode råd» og negative kommentarer, uten å skape konflikt?

Til nå har jeg prøvd å både jatte med, forklare rolig tilbake hva jeg mener, overhøre, eller svare veldig nøytralt. Men de gir seg ikke. De skal liksom overbevise meg om at de har rett, og   snakker som om det er jeg som dum som ikke skjønner mitt eget beste, de er skikkelig spydige mot meg, og nå er jeg lei. 

 

Anonymkode: 2bdfc...104

[Anonym bruker]

du virker vanskelig, hadde du vert slik med dine foreldre? du blir ikke irritert kun fordi det er svigerforledre?

Anonymkode: ca5c5...b35

[Anonym bruker]

Vent til du har født, svelg enda 10 kameler og vurder på nytt. Hormoner er ikke lurt å prate på 😉

Anonymkode: 9bd37...7f2

[Superdolly]

La mannen din ta seg av det. Bruk papegøyemetoden og henvis til ham, hver eneste gang. Øv inn en setning som du gjentar hver gang. Si det du har øvd inn, og gå din vei. Følger de etter, gjenta setningen og gå. Gjerne inn på badet og lås døra. Er dere hjemme hos dem, drar du hjem.

Forslag til svar: Dette får dere ta opp med Per.

Ikke gjør svaret lenger enn absolutt nødvendig. Ikke gi dem noen informasjon eller følelser de senere kan bruke mot deg. Vær kort, avvisende og iskald.

Og for all del, avtal med mannen din på forhånd at du kommer til å gjøre dette.

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

du virker vanskelig, hadde du vert slik med dine foreldre? du blir ikke irritert kun fordi det er svigerforledre?

Anonymkode: ca5c5...b35

Jeg har aldri vært borte i noe som ligner med egne foreldre, de blander seg aldri i noe. Kanskje derfor det irriterer meg ekstra.

det er ikke bare jeg som synes det er vanskelig, det synes deres egne barn også. Det er mye konflikter i familien pga dette, men jeg føler jeg må være høflig siden det ikke er mine foreldre, så tør ikke si imot heller. Derfor maser de nok ekstra på meg, siden jeg ikke blir sint eller avviser slik som samboer og søsknene gjør.  

 

-Hi

Anonymkode: 2bdfc...104

[Anonym bruker]

3 timer siden, Superdolly skrev:

La mannen din ta seg av det. Bruk papegøyemetoden og henvis til ham, hver eneste gang. Øv inn en setning som du gjentar hver gang. Si det du har øvd inn, og gå din vei. Følger de etter, gjenta setningen og gå. Gjerne inn på badet og lås døra. Er dere hjemme hos dem, drar du hjem.

Forslag til svar: Dette får dere ta opp med Per.

Ikke gjør svaret lenger enn absolutt nødvendig. Ikke gi dem noen informasjon eller følelser de senere kan bruke mot deg. Vær kort, avvisende og iskald.

Og for all del, avtal med mannen din på forhånd at du kommer til å gjøre dette.

Takk for godt forslag, det var en god ide. Jeg tror nemlig de ofte henvender seg til meg fordi jeg ikke tør annet enn å svare ordentlig, mens samboer bare lukker ørene for maset. Så å sende dem tilbake til han kan vær en ide. 

-Hi

Anonymkode: 2bdfc...104

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

du virker vanskelig, hadde du vert slik med dine foreldre? du blir ikke irritert kun fordi det er svigerforledre?

Anonymkode: ca5c5...b35

Hvorfor er det så mange som automatisk antar at det er svigerdatter som er problemet, til tross for at ALL informasjon vi har tilsier noe annet?

Hvis det er så mange vanskelige svigerdøtre der ute, hvorfor i alle dager skulle de med tiden bli glimrende svigermødre?

Anonymkode: 50146...f89

[Anonym bruker]

Jeg tror du må være svigerinnen min 😂 

Her er svigers av samme sorten. Og også her er det meg som får det, fordi mannen bare lukker ørene. Svigermor følger gjerne etter meg inn på kjøkkenet for å få meg på tomannshånd, og så lekser hun i vei om hvordan jeg må vaske gardiner eller lage babymat eller hvor vi må dra på ferie. 

Jeg har, etter nesten 15 år, lært meg at svigermor setter stor pris på å bli spurt om råd. Hun trenger rett og slett å føle seg nødvendig og viktig, selv om sønnen er blitt voksen. Mange ting gjør vi veldig annerledes enn dem, og det opplever hun som en personlig fornærmelse. Jeg har derfor lært meg å be om hjelp og råd i saker det ikke er så nøye med, eller som hun faktisk er god på. Hun hjelper meg i hagen, og hun hjelper meg med interiør. Jo rausere jeg er med henne, jo mindre mas er det om bilsikring og skrikekur og kosthold. 

Jeg har lært meg å anerkjenne når hun gir råd som er gode, skryte og si at det fungerte. Jeg er blitt trygg som mamma til tre barn, og svarer bare «men sånn gjør vi det» hvis hun blander seg og jeg er uenig. Og veldig ofte fortsatt jatter jeg bare med. 

Til sist har jeg hatt stor nytte av en alvorsprat med mannen, og gitt ham klar beskjed om å stå opp for meg og oss når det virkelig trengs. Han har i mange år lukket ørene på autopilot, og dermed latt en del drøye utsagn passere. Det er det slutt med. I alvorlige spørsmål, hos oss ofte situasjoner som går på barnas selvfølelse, «sladrer» jeg gjerne til ham umiddelbart hvis jeg ikke klarer å si i fra selv. Da må han ta det videre. 

Anonymkode: f13bd...4d3

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har aldri vært borte i noe som ligner med egne foreldre, de blander seg aldri i noe. Kanskje derfor det irriterer meg ekstra.

det er ikke bare jeg som synes det er vanskelig, det synes deres egne barn også. Det er mye konflikter i familien pga dette, men jeg føler jeg må være høflig siden det ikke er mine foreldre, så tør ikke si imot heller. Derfor maser de nok ekstra på meg, siden jeg ikke blir sint eller avviser slik som samboer og søsknene gjør.  

 

-Hi

Anonymkode: 2bdfc...104

Du tar en todelt approach. 

1) du svarer første gang slik du har gjort før (vennlig og høflig forklaring: "Grunnen til at vi skal ha denne bilen, er at den dekker våre behov og er innenfor det vi har råd til.") 

2) neste gang og alle påfølgende ganger sier du en eneste ting: "Jeg hører hva du sier. Vår avgjørelse er uansett tatt". 

Anonymkode: 86744...604

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er det så mange som automatisk antar at det er svigerdatter som er problemet, til tross for at ALL informasjon vi har tilsier noe annet?

Hvis det er så mange vanskelige svigerdøtre der ute, hvorfor i alle dager skulle de med tiden bli glimrende svigermødre?

Anonymkode: 50146...f89

Ikke kast bort tida på dette neket. Det er jo hun som svarer negativt i alle tråder (som regel "slutt og sutre") og som aldri har et råd eller en konstruktiv kommentar.

Anonymkode: 86744...604

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Svigerforeldrene mine skal alltid komme med råd som vi aldri har bedt om, og alltid med en veldig ovenfra-og-ned holdning, som at de selvfølgelig vet best og vi er to dumme barn som ikke skjønner hva som er lurt... jeg blir GAL av det. Ofte handler det om ting som vi uansett vet mye mer om enn dem... De er også ekstremt negative og problemfokuserte, de finner noe galt med ALT. Enten det er hvor vi bor eller jobbene våre eller når på året barnet blir født eller hva slags sofa vi skal ha... 

Dette har alltid vært vanskelig for meg, som er fra en helt annen type familie der vi alle snakker til hverandre som likeverdig voksne, og mamma kunne aldri drømt om å gi meg råd om ting jeg ikke har bedt om råd for. Jeg er vant til å være selvstendig, og er stolt av det, men svigers forstår ikke dette. Jeg skjønner at de mener å hjelpe, men å blande seg på den måten er bare frekt - mener jeg. 

Nå får vi snart vårt første barn, og jeg merker at de blir mer og mer intense. Mitt spm. er: 

har noen gode forslag til hvordan man parerer «gode råd» og negative kommentarer, uten å skape konflikt?

Til nå har jeg prøvd å både jatte med, forklare rolig tilbake hva jeg mener, overhøre, eller svare veldig nøytralt. Men de gir seg ikke. De skal liksom overbevise meg om at de har rett, og   snakker som om det er jeg som dum som ikke skjønner mitt eget beste, de er skikkelig spydige mot meg, og nå er jeg lei. 

 

Anonymkode: 2bdfc...104

Jeg har en svigermor som passer denne beskrivelsen helt. Det har vært utrolig frustrerende. Ikke minst for mannen, som syns det er kjedelig å bli behandlet som om han er 10 år. 

For meg toppet det seg en gang etter et besøk. Det ble i en periode mer og mer intenst, før vi skulle ha barn. Da sa jeg at det holdt. Vi ønsker gjerne råd og innspill. De er foreldrene til mannen min, og deres mening er viktig for oss, men det holder at de sier fra én gang eller to. Så må de tåle hvordan vi velger å håndtere ting etterpå. De (og særlig svigermor) ble rasende, og snakket ikke til oss på et år. De mente fast og bestemt at det var deres rett som foreldre å snakke til barna sine som de vil. Og at det må vi tåle uansett. 

Dette er noen år siden, og forholdet vårt har blitt bedre igjen, men det kommer aldri til å bli varmt om nært. Jeg unngår å besøke de i det lengste, men mannen tar noen turer med barna i året. 

Jeg er usikker på om forholdet vårt hadde vært bedre om jeg aldri hadde satt ned foten på den måten. På den ene siden kunne det kanskje blitt bedre, om jeg hadde klart å ha endeløs tålmodighet og bare sette pris på absolutt alle innspill og ta all kritikk (veldig mye kritikk) med et smil og et «tusen takk». Men det hadde jeg kanskje aldri fått til. Eller det ville blitt kunstig. Og på den andre siden kunne de blitt mer og mer intense og så hadde det vært en berg og dalbane av følelser hver gang vi traff dem. Det er ikke godt å si hvilken vei det ville svingt. 

Jeg er nogenlunde forsont med hvordan ting er nå. De holder seg på avstand etter jeg irettesatte dem, og det er behagelig, men da blir vi jo heller aldri nære... Men det hadde vi antagelig aldri blitt uansett. 

Anonymkode: b6fbf...3c2

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som kan være på samme måten. Og som overhodet ikke skjønner at alle innspill oppleves som kritikk. Om jeg er uenig med henne tar hun det som et angrep på henne. "Men, jeg gjorde det slik med dere - var ikke det bra nok det kanskje". 

Min taktikk eller håndtering av dette er at jeg rett og slett har slutta å ta henne på alvor, så da mister hun slagkraften og evnen til å såre meg. Jeg hører på henne, også kan jeg både si imot og jatte med. Ofte svarer jeg "det er mange måter å gjøre ting på". Eller "det går nok greit å gjøre det på denne måten og". 

Har prøvd å konfrontere henne, men det ble nesten verre, for da bare mumla hun det hun mente etterfulgt av "men det skal ikke jeg blande med i". Og stadig snakk om hvor vanskelig det var at hun ikke fikk lov å si noe. 

Jeg har nå to barn, og er blitt mye tryggere i min mammarolle - noe som hjelper på. Når mamma vil pakke inn den fire måneder gamle babyen vår i ullteppe i sommervarmen fordi "babyen skal ikke fryse og kan ikke regulere temperaturen sjøl", så pakker jeg babyen ut og sier at det gjelder også om å bli for varm - og at det heller ikke er bra . Så, tryggere på meg sjøl. og god kunnskap slik at jeg har noe å svare om hun mener at brune babyen er jo så søte, hvorfor trenger jeg å smøre inn med solkrem og holde dem i skyggen.

Anonymkode: 70f84...9ea