Bipolar eller borderline

[Anonym bruker]

Dere som har erfaring g kunnskap: Jeg er nå sikker på at min kjøre kones atferd er ut over det normale landskapet. Hun har et ekteskap bak seg som røk, og jeg har skjønt mer og mer hvorfor. Hun er labil som et uvær, men verdens vakreste menneske inni der! Jeg holder på å bukke under. Hun tror selv det kan være bipolaritet men vil ikke utredes i frykt for å miste barna. Jeg ønsker meg mer erfaringsbasert kunnskap: Hun er totalt svingende og jeg vet aldri hva slags vær det er når jeg kommer hjem, er det hyggelig eller er det rasende blikk og stillhet til barna er lagt, før skyllebøttene bryter løs. Jeg tenker dette minner mer om det lille jeg har lest om Borderline? Det skal sies at hun har hatt en vanskelig oppvekst og at det siste året med savangerskap og flytting og å miste jobben har satt henne langt utenfor komfortsonen og lagt henne under press. Hun kaller meg de styggeste ting, og likevel syns jeg synd på henne. Hun er livredd og utkjørt av eget tankekaos. Lynnet hennes går aldri ut over barna, hun er en nydelig mor som er tålmodig og behersket med dem i fokus hele tiden. I vinter var hun ekstremt deprimert, i ca 2-3 mnd. Vet ikke om hun husker det en gang! Suicidal (prøver å skjule det fordi hun som sagt er livredd for at legestanden skal oppdage henne og ta barna fra henne og plassere det barnet som ikke er vårt hos eksmannen som ikke er grei). Jeg kan ikke leve sånn i lengden selv om jeg elsker henne. Jeg er utmattet etter fire år sammen og ser at atferden ikke kan skyldes enkeltstående livshendelser som hun selv påstår... det er et mønster, uten mønster. Hun er Stein hakke labil. Og hun har det ikke godt. Skulle det være borderline kan man vel ikke medisinere labiliten? Og skulle det være bipolaritet, hvordan forklare at svingningene kan være fra time til time, en skjønn ettermiddag og en sinnsyk kveld, hun styres av tankene sine og jeg kan nesten se hun endrer blikk. Og nei, hun er ikke ond. Ikke selvskader og ikke truer hun med selvmord slik jeg har lest at bordelinere gjør. Aggresjonen kan jeg imidlertid ikke forstå! Tankekjøret som gjør henne til et handlingslammet vrak. 

 

Hypomank vet jeg ikke om hun har! Men hun har hatt perioder hvor hun har vært lykkelig, ansvarsløs, overbrakt penger, hatt enorm sexdrift, eller som i høst hvor hun var helt på, sov lite, irritabel som faen og kjørte seg selv rett i depresjon som kom noen mnd senere. Samtidig fremstår det som mikset atferd, som nå, måneder med både og, aggresjon, sinne, tårer, selvmordstanker, tankekjør, men ikke depresjon og ikke hypomani. Ingen i familien hennes har diagnoser bortsett fra lillebror med ADHD.

 

Erfaringer med disse diagnosene? Og kan det være at det ikke er noen av disse men bare omrogssvikt og dårlig oppvekst som preger henne enda? Hun er 35. Tidvis mye sykemeldt fra sitt høyt utdannede yrke, fordi hele mennesket kollapser i lengre perioder. 

Anonymkode: db9c1...f3b

[Anonym bruker]

Man må ikke være selvskader eller suicidal fordi om man er borderline. Jeg er borderline men symptomene mine nå er mye mildere enn du beskriver her.

Ingen tar fra henne barna om hun begynner i behandling. Det er om hun ikke skaffer seg hjelp for problemene at det er negativt.

Anonymkode: 24401...b31

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man må ikke være selvskader eller suicidal fordi om man er borderline. Jeg er borderline men symptomene mine nå er mye mildere enn du beskriver her.

Ingen tar fra henne barna om hun begynner i behandling. Det er om hun ikke skaffer seg hjelp for problemene at det er negativt.

Anonymkode: 24401...b31

Hvordan utarter din borderline seg? Og hvordan skiller man egentlig på borderline og bipolar sykdom? 

Anonymkode: db9c1...f3b

[Anonym bruker]

Borderline og bipolar er ikke vanskelig å skille fra hverandre. 

Behandlingen er ulik..

Men dine hender er låst så lenge hun ikke vil la seg utrede eller ikke ser behovet for behandling.

En ting er likt for begge lidelsene hvis de forblir ubehandlet - barn lider! Så du får vurdere hvor skadelig dette er for barna deres og ta et valg ut i fra det

Anonymkode: 4b73d...d1c

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Borderline og bipolar er ikke vanskelig å skille fra hverandre. 

Behandlingen er ulik..

Men dine hender er låst så lenge hun ikke vil la seg utrede eller ikke ser behovet for behandling.

En ting er likt for begge lidelsene hvis de forblir ubehandlet - barn lider! Så du får vurdere hvor skadelig dette er for barna deres og ta et valg ut i fra det

Anonymkode: 4b73d...d1c

Takk. Hvordan skiller du dem, da? Hit det jeg har skrevet og skissert over, hva tipper du? Jeg klarer faktisk inke se om det er det ene eller det andre

Anonymkode: db9c1...f3b

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan utarter din borderline seg? Og hvordan skiller man egentlig på borderline og bipolar sykdom? 

Anonymkode: db9c1...f3b

Som godt voksen og etter noen år med behandling har jeg opplevd stor symptomlette, så jeg merker ikke lenger like mye til det. Det jeg merker mest er mye ensomhetsfølelse og vansker med å finne min plass i verden.

Med borderline er ofte følelsene som en berg og dal bane, de svinger ofte og fort. Små bagateller kan bli store ting. Man føler veldig intenst, både glede og sinne. Man har lett for å være impulsiv med penger og shopping feks. Tviholder på folk av redsel for å miste dem fordi man trenger den sosiale biten veldig sterkt for å ikke føle seg ensom og tom. 

Å være borderline er vondt, det er så mange triste følelser og tanker på innsiden. Men det er meget mulig å bli bedre eller tilnærmet frisk. Jeg har lært meg å tenke før jeg reagerer og kontrollere reaksjonene mine. Har også lært meg å ikke tviholde på mennesker som ikke tilfører noe bra i livet mitt.

Den største forskjellen på borderline og bipolar må være det at bipolare blir manisk (manisk deprimert, manisk glad) og kan være det over lengre tid. Som borderline blir man ikke manisk og følelsene svinger som sagt ofte iløpet av en dag. Man kan gå fra glad til trist mange ganger iløpet av kort tid. Vi elsker sterkt og sørger enda sterkere.

Men enhver med psykiske lidelser er like forskjellig som enhver uten så ting og symptomer kan utarte seg forskjellig fra person til person. Mitt problemområde har alltid vært intensitet, at jeg ble for intens for alle rundt meg fordi de ikke kunne henge med i styrken på mine følelser. For andre kan noe annet ved å være borderline være fremtredende som problem.

Anonymkode: 24401...b31

[Anonym bruker]

24 minutes ago, Anonym bruker said:

Takk. Hvordan skiller du dem, da? Hit det jeg har skrevet og skissert over, hva tipper du? Jeg klarer faktisk inke se om det er det ene eller det andre

Anonymkode: db9c1...f3b

Skal man finne ut av det må nok kona si selv fortelle om hvordan hun har det.

Begge diagnoser er uansett så alvorlige hvis de ikke blir behandlet at du burde tenke over om det er bra for dere å leve sammen

Anonymkode: 4b73d...d1c

[Anonym bruker]

Hun kan være bipolar, men det er ikke uvanlig at traumatiserte mennesker har et slikt symptombilde. Uansett bør hun komme seg i behandling. Det finnes gode behandlingsmetoder for både traumer og bipolaritet, hun kan få det mye bedre, og faktisk bli helt symptomfri. Man mister ikke barna fordi man søker behandling, heller tvert i mot, det vitner om modenhet og ansvarlighet! Det er synd at så mange tror at psykiske problemer alltid er uforenelig med å være forelder.

Anonymkode: de1e2...6e9

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skal man finne ut av det må nok kona si selv fortelle om hvordan hun har det.

Begge diagnoser er uansett så alvorlige hvis de ikke blir behandlet at du burde tenke over om det er bra for dere å leve sammen

Anonymkode: 4b73d...d1c

Det er da mange som har slike lidelser som har partnere! Det mest hensiktsmessige for han nå, er å fokusere på at det er store muligheter for hjelp, og å formidle det til henne.

Anonymkode: de1e2...6e9

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Det er da mange som har slike lidelser som har partnere! Det mest hensiktsmessige for han nå, er å fokusere på at det er store muligheter for hjelp, og å formidle det til henne.

Anonymkode: de1e2...6e9

For et fint mennesker du er :-) Takk. Hun har et hjerte av gull, men hun sliter oss i stykker med demonene hun kjemper med. 

Anonymkode: db9c1...f3b

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som godt voksen og etter noen år med behandling har jeg opplevd stor symptomlette, så jeg merker ikke lenger like mye til det. Det jeg merker mest er mye ensomhetsfølelse og vansker med å finne min plass i verden.

Med borderline er ofte følelsene som en berg og dal bane, de svinger ofte og fort. Små bagateller kan bli store ting. Man føler veldig intenst, både glede og sinne. Man har lett for å være impulsiv med penger og shopping feks. Tviholder på folk av redsel for å miste dem fordi man trenger den sosiale biten veldig sterkt for å ikke føle seg ensom og tom. 

Å være borderline er vondt, det er så mange triste følelser og tanker på innsiden. Men det er meget mulig å bli bedre eller tilnærmet frisk. Jeg har lært meg å tenke før jeg reagerer og kontrollere reaksjonene mine. Har også lært meg å ikke tviholde på mennesker som ikke tilfører noe bra i livet mitt.

Den største forskjellen på borderline og bipolar må være det at bipolare blir manisk (manisk deprimert, manisk glad) og kan være det over lengre tid. Som borderline blir man ikke manisk og følelsene svinger som sagt ofte iløpet av en dag. Man kan gå fra glad til trist mange ganger iløpet av kort tid. Vi elsker sterkt og sørger enda sterkere.

Men enhver med psykiske lidelser er like forskjellig som enhver uten så ting og symptomer kan utarte seg forskjellig fra person til person. Mitt problemområde har alltid vært intensitet, at jeg ble for intens for alle rundt meg fordi de ikke kunne henge med i styrken på mine følelser. For andre kan noe annet ved å være borderline være fremtredende som problem.

Anonymkode: 24401...b31

Kan jeg spørre om hvilken behandling du har mottatt, som har fungert?

Jeg har vokst opp med en mor som er akkurat slik som denne innskriveren har beskrevet. Hun var det da jeg vokste opp, og er det fremdeles. Eneste forskjellen er at hun bruker "silence treatment" i utstrakt grad, dersom man ikke er perfekt tunet inn og sensitiv for hennes til enhver tid skiftende følelsesmessige tilstand. Det skjærer seg alltid etter at vi har vært sammen 2-3 dager, da merker jeg at hun begynner å bli "stram i maska", og det blåser opp til uvær. Etter å ha levd et liv med å være hypersensitiv for hennes følelser, så kan jeg nesten alltid se hva som utløser det, det kan være små ting som at jeg valgte en kjøpebrødskive til frokost istedenfor hennes hjemmebakte brød. Da begynner hun et tankespinn rundt at jeg ikke setter pris på henne, ingen er glad i henne, og hun bygger seg opp et fiendebilde av verden som hun fôrer og fôrer, samtidig som hun dynger på med selvmedlidende følelser rundt sin egen person og dyrker sin tristhet og følelse av avvisning og å ikke bli forstått og satt pris på.

Hun har aldri fått et forhold til å fungere lengre enn to-tre år, hun er i strid med alle i familien, legen, naboen, you name it.

Jeg har hatt en oppvekst som har gjort at jeg har utviklet angst og tidvis depresjoner, hun har vært alene om ansvaret for meg og bror, med innslag av en lang rekke "stefedre". Disse har vært menn som selv sliter med egne saker, alkoholikere, voldelige, psykisk syke i flere varianter. Det virker som om hun bevisst velger menn som er enda mer ressurssvake enn henne selv, kanskje for å styrke egen følelse av å være den sterke/den som får til livet best?

HI, du sier at hun er en flott mor, det kan hende, men vær obs på den belastningen det er for barn å leve med en uberegnelig mor (følelsesmessig). Barn trenger fremfor alt trygghet og stabilitet, og det å oppleve at mamma stadig skifter sinnsstemning uten at de skjønner hvorfor, skaper angst og utrygghet. For dine barns skyld, sørg for at hun får hjelp, enten du skal fortsette å leve med henne eller ikke. Det er iallfall ikke en god idé at dere går fra hverandre og hun blir sittende med hovedomsorg. Nå bruker hun deg for ventilasjon og for å få ut frustrasjon, hvem vil hun bruke når du ikke er der? Hvem vil sørge for at barna har en trygg og god oppvekst?

For hennes egen skyld også, legg press på for å søke hjelp. Det er garantert ikke godt for henne heller å ha det sånn.

Igjen, innskriveren over, hvilken behandling har du fått som har virket?

Anonymkode: 326be...214

[Anonym bruker]

Mennesker med traumebakgrunn har ofte mye aggresivitet i seg. De har gjerne opplevd at ingenting nyttet, og det var lite de kunne gjøre med situasjonen de var i, og ble derfor gående med frustrasjon og sinne de ikke fikk utløp for. I tillegg har de ofte ikke lært gode måter å håndtere sinne på. Derfor kan de ha uhensiktsmessige måter å løse indre og ytre konflikter på, noe som kan gi slike utslag som hos denne dama. Behandlingen består gjerne i å snakke om det som har skjedd, sørge over det og lære seg nye måter å ivareta seg selv (og andre) på. Man trenger som regel ikke medisiner. Det er slitsomt å gå i slik terapi, men det hjelper!

Anonymkode: de1e2...6e9

[Anonym bruker]

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan jeg spørre om hvilken behandling du har mottatt, som har fungert?

Jeg har vokst opp med en mor som er akkurat slik som denne innskriveren har beskrevet. Hun var det da jeg vokste opp, og er det fremdeles. Eneste forskjellen er at hun bruker "silence treatment" i utstrakt grad, dersom man ikke er perfekt tunet inn og sensitiv for hennes til enhver tid skiftende følelsesmessige tilstand. Det skjærer seg alltid etter at vi har vært sammen 2-3 dager, da merker jeg at hun begynner å bli "stram i maska", og det blåser opp til uvær. Etter å ha levd et liv med å være hypersensitiv for hennes følelser, så kan jeg nesten alltid se hva som utløser det, det kan være små ting som at jeg valgte en kjøpebrødskive til frokost istedenfor hennes hjemmebakte brød. Da begynner hun et tankespinn rundt at jeg ikke setter pris på henne, ingen er glad i henne, og hun bygger seg opp et fiendebilde av verden som hun fôrer og fôrer, samtidig som hun dynger på med selvmedlidende følelser rundt sin egen person og dyrker sin tristhet og følelse av avvisning og å ikke bli forstått og satt pris på.

Hun har aldri fått et forhold til å fungere lengre enn to-tre år, hun er i strid med alle i familien, legen, naboen, you name it.

Jeg har hatt en oppvekst som har gjort at jeg har utviklet angst og tidvis depresjoner, hun har vært alene om ansvaret for meg og bror, med innslag av en lang rekke "stefedre". Disse har vært menn som selv sliter med egne saker, alkoholikere, voldelige, psykisk syke i flere varianter. Det virker som om hun bevisst velger menn som er enda mer ressurssvake enn henne selv, kanskje for å styrke egen følelse av å være den sterke/den som får til livet best?

HI, du sier at hun er en flott mor, det kan hende, men vær obs på den belastningen det er for barn å leve med en uberegnelig mor (følelsesmessig). Barn trenger fremfor alt trygghet og stabilitet, og det å oppleve at mamma stadig skifter sinnsstemning uten at de skjønner hvorfor, skaper angst og utrygghet. For dine barns skyld, sørg for at hun får hjelp, enten du skal fortsette å leve med henne eller ikke. Det er iallfall ikke en god idé at dere går fra hverandre og hun blir sittende med hovedomsorg. Nå bruker hun deg for ventilasjon og for å få ut frustrasjon, hvem vil hun bruke når du ikke er der? Hvem vil sørge for at barna har en trygg og god oppvekst?

For hennes egen skyld også, legg press på for å søke hjelp. Det er garantert ikke godt for henne heller å ha det sånn.

Igjen, innskriveren over, hvilken behandling har du fått som har virket?

Anonymkode: 326be...214

Psykologhjelp. Med fokus på å bli bevisst på egne reaksjoner, reaksjonsmønstre, tankemønster, hvordan det ble håndtert, hvordan jeg kunne håndtert det bedre, hvordan endre tankemønster, hvordan sette grenser for meg selv og andre, hvordan ser jeg meg selv, hvordan ser andre meg og hvordan vil jeg helst være.

Anonymkode: 24401...b31

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Psykologhjelp. Med fokus på å bli bevisst på egne reaksjoner, reaksjonsmønstre, tankemønster, hvordan det ble håndtert, hvordan jeg kunne håndtert det bedre, hvordan endre tankemønster, hvordan sette grenser for meg selv og andre, hvordan ser jeg meg selv, hvordan ser andre meg og hvordan vil jeg helst være.

Anonymkode: 24401...b31

Det høres logisk og nyttig ut, så bra at du har fått hjelp! Men jeg går ut fra at motivasjon er en veldig viktig faktor for at behandlingen skal ha noen funksjon? Hva motiverte deg? Min mor har nok en følelse av at det er noe med henne som "ikke stemmer", men hun har et forvrengt verdensbilde der hun er offer og alle andre fiender. Selvinnsikt er det dessverre dårlig med. Jeg sliter dermed med å se hvordan en psykolog skal nå inn til henne...

 

Anonymkode: 326be...214

[Anonym bruker]

Faren for at hun mister barna er 100% om hun IKKE lar seg utrede og behandle. Fortell henne det. For det er ikke mulig for henne å holde dette skjult for barna over tid.

Anonymkode: 48778...f07

[Anonym bruker]

Kan det være aktuelt å ta en time hos psykolog for å få råd om hvordan overbevise henne til å dra? Kanskje bare sende en e-post til en og spørre om det er et godt grunnlag for en time eller ikke og se hva du får til svar? 

Jeg har selv vært hos psykolog for problemer, uten diagnose selv, og jeg har stor tro på at det er riktig spor. 

Anonymkode: 8dabb...692

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det høres logisk og nyttig ut, så bra at du har fått hjelp! Men jeg går ut fra at motivasjon er en veldig viktig faktor for at behandlingen skal ha noen funksjon? Hva motiverte deg? Min mor har nok en følelse av at det er noe med henne som "ikke stemmer", men hun har et forvrengt verdensbilde der hun er offer og alle andre fiender. Selvinnsikt er det dessverre dårlig med. Jeg sliter dermed med å se hvordan en psykolog skal nå inn til henne...

 

Anonymkode: 326be...214

Man må nok være motivert og ha innsett at man har ett problem man trenger hjelp med ja. Det som motiverte meg var at jeg opplevde å miste venner og kjærester hele tiden, så innså jeg at det måtte være noe med meg som gjorde det.

Anonymkode: 24401...b31

[Anonym bruker]

Dette høres ut som min mor og min oppvekst. Det var aldri plass til noen andres følelser eller behov. Bare hennes humør, følelser, angst, depresjon, sterke behov for å bli sett hele tiden. Hun fikk god hjelp av psykologer, og ble friskere med årene. Hun valgte selv å be om hjelp heldigvis - men det var såvisst ikke noen quick fix. 

Du må ikke tro at barna deres ikke påvirkes av en ustabil mamma. Det gjør de i aller høyeste grad. De lærer ikke følelsesregulering godt nok og opplever en mamma som kan være utilgjengelig og ikke gi god nok tilknytning. Uansett hvor høyt hun elsker barna sine er dette en reell risikofaktor. Faktum er at uten behandling og veiledning står din kone i fare for å overføre sitt følelses/reaksjonsmønster til dem. Barn av psykisk syke har langt større risiko for å utvikle psykiske lidelser selv. Hun MÅ ta dette på alvor. 

Jeg elsket min mamma og jeg VET at hun elsket oss over alt på jord, men det er dessverre ikke nok. Jeg har ofte tenkt på hvem hun hadde vært som 100% frisk (hun er død nå).

Anonymkode: 760b0...9fc

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Borderline og bipolar er ikke vanskelig å skille fra hverandre. 

Behandlingen er ulik..

Men dine hender er låst så lenge hun ikke vil la seg utrede eller ikke ser behovet for behandling.

En ting er likt for begge lidelsene hvis de forblir ubehandlet - barn lider! Så du får vurdere hvor skadelig dette er for barna deres og ta et valg ut i fra det

Anonymkode: 4b73d...d1c

Enig i det siste her, og HI; du kan gjerne realitetsorientere henne litt. Det er nemlig ikke sånn at utredning fører til at hun "mister barna". Legen har taushetsplikt. Og faktisk kan ubehandlet psykisk sykdom gi henne dårligere odds!

I alle typer saker, enten det er BV eller en barnefordelingssak mellom foreldre, så er en person med sykdomsinnsikt, i aktiv behandling, regnet som et bedre kort enn en ubehandlet "tikkende bombe". 

For ikke å snakke om hvordan det oppleves å vokse opp med en mor som har store humørsvingninger. Det fører jo rett og slett til at sykeligheten videreføres. Ungene blir også ustabile, usikre og trippende på tå (samme om du ikke tror de merker noe. De merker det!!!)

Anonymkode: 12cea...584

[Anonym bruker]

For en flott og omsorgsfull mann du er!! All ære til deg for at du prøver å hjelpe kona di ser på måten du skriver er at du er veldig glad i henne.

Min bror har diagnosene pstd og bipolar 2 (pga en psykopat av en far. Vår far) og han har barn. Og det har ALDRI vært snakk om at noe BV skulle bli innblandet der. Han bor sammen med moren til barna. Så jeg ser ikke hvorfor det skulle være noe annerledes for dere? Så lenge barna har deg, og du er en stabil far, og mor søker hjelp nettopp pga barna, så er jo dette bare positivt ❤

Det er bedre dere tar kontakt selv, før evt andre får nyss i hvordan ståa er.

Og jeg er enig i de over her - samme hvor mye dere tror at barna ikke får ting med seg, så gjør de det. Pga min oppvekst er jeg nå som voksen EKSTREMT var på vibber, og tolker sinnsstemninger i alle rom jeg går inn i. Det er utrolig slitsomt. Hadde en del angst i barndom og ungdomstid,  men har klart å komme meg ovenpå. Men som sagt gikk det verre med min bror. Men han klarer seg bra. Jobber seg halvt ihjel, men ellers bra

Ønsker deg masse lykke til

 Kona di er heldig som har deg

Anonymkode: c01dc...048

[Anonym bruker]

20 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dere som har erfaring g kunnskap: Jeg er nå sikker på at min kjøre kones atferd er ut over det normale landskapet. Hun har et ekteskap bak seg som røk, og jeg har skjønt mer og mer hvorfor. Hun er labil som et uvær, men verdens vakreste menneske inni der! Jeg holder på å bukke under. Hun tror selv det kan være bipolaritet men vil ikke utredes i frykt for å miste barna. Jeg ønsker meg mer erfaringsbasert kunnskap: Hun er totalt svingende og jeg vet aldri hva slags vær det er når jeg kommer hjem, er det hyggelig eller er det rasende blikk og stillhet til barna er lagt, før skyllebøttene bryter løs. Jeg tenker dette minner mer om det lille jeg har lest om Borderline? Det skal sies at hun har hatt en vanskelig oppvekst og at det siste året med savangerskap og flytting og å miste jobben har satt henne langt utenfor komfortsonen og lagt henne under press. Hun kaller meg de styggeste ting, og likevel syns jeg synd på henne. Hun er livredd og utkjørt av eget tankekaos. Lynnet hennes går aldri ut over barna, hun er en nydelig mor som er tålmodig og behersket med dem i fokus hele tiden. I vinter var hun ekstremt deprimert, i ca 2-3 mnd. Vet ikke om hun husker det en gang! Suicidal (prøver å skjule det fordi hun som sagt er livredd for at legestanden skal oppdage henne og ta barna fra henne og plassere det barnet som ikke er vårt hos eksmannen som ikke er grei). Jeg kan ikke leve sånn i lengden selv om jeg elsker henne. Jeg er utmattet etter fire år sammen og ser at atferden ikke kan skyldes enkeltstående livshendelser som hun selv påstår... det er et mønster, uten mønster. Hun er Stein hakke labil. Og hun har det ikke godt. Skulle det være borderline kan man vel ikke medisinere labiliten? Og skulle det være bipolaritet, hvordan forklare at svingningene kan være fra time til time, en skjønn ettermiddag og en sinnsyk kveld, hun styres av tankene sine og jeg kan nesten se hun endrer blikk. Og nei, hun er ikke ond. Ikke selvskader og ikke truer hun med selvmord slik jeg har lest at bordelinere gjør. Aggresjonen kan jeg imidlertid ikke forstå! Tankekjøret som gjør henne til et handlingslammet vrak. 

 

Hypomank vet jeg ikke om hun har! Men hun har hatt perioder hvor hun har vært lykkelig, ansvarsløs, overbrakt penger, hatt enorm sexdrift, eller som i høst hvor hun var helt på, sov lite, irritabel som faen og kjørte seg selv rett i depresjon som kom noen mnd senere. Samtidig fremstår det som mikset atferd, som nå, måneder med både og, aggresjon, sinne, tårer, selvmordstanker, tankekjør, men ikke depresjon og ikke hypomani. Ingen i familien hennes har diagnoser bortsett fra lillebror med ADHD.

 

Erfaringer med disse diagnosene? Og kan det være at det ikke er noen av disse men bare omrogssvikt og dårlig oppvekst som preger henne enda? Hun er 35. Tidvis mye sykemeldt fra sitt høyt utdannede yrke, fordi hele mennesket kollapser i lengre perioder. 

Anonymkode: db9c1...f3b

Jeg tenker at det du beskriver høres ut som bipolar 2, kanskje kombinert med lav toleranse for stress.

Du skriver at hun er nydelig og behersket med barna hele tiden, men sint på deg. Og at hun ikke truer med selvmord eller bedriver selvskading. Da tenker jeg ikke borderline. Hva handler skyllebøttene du sier du får om, ?

Anonymkode: c2791...5f7

[Anonym bruker]

19 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk. Hvordan skiller du dem, da? Hit det jeg har skrevet og skissert over, hva tipper du? Jeg klarer faktisk inke se om det er det ene eller det andre

Anonymkode: db9c1...f3b

Du skal ikke se bort fra at hun kan være bipolar og i tillegg ha borderline pf.

Minst 5 av disse i DSMV må passe for at kriteriene for borderline er oppfylt:

1. Frantic efforts to avoid real or imagined abandonment. Note: Do not include suicidal or self-mutilating behavior covered in Criterion 5.
 
2. A pattern of unstable and intense interpersonal relationships characterized by alternating between extremes of idealization and devaluation.
 
3. Identity disturbance: markedly and persistently unstable self image or sense of self.
 
4. Impulsivity in at least two areas that are potentially selfdamaging (e.g., spending, sex, substance abuse, reckless driving, binge eating). Note: Do not include suicidal or selfmutilating behavior covered in Criterion 5.  

5. Recurrent suicidal behavior, gestures, or threats, or selfmutilating behavior.
 
6. Affective instability due to a marked reactivity of mood (e.g., intense episodic dysphoria, irritability, or anxiety usually lasting a few hours and only rarely more than a few days).
 
7. Chronic feelings of emptiness.  

8. Inappropriate, intense anger or difficulty controlling anger (e.g., frequent displays of temper, constant anger, recurrent physical fights).
 
9. Transient, stress-related paranoid ideation or severe dissociative symptoms. en borderlinediagnose skal være oppfylt.

 

Anonymkode: c2791...5f7

[Anonym bruker]

Har hun forresten alltid vært slik? Ellers kan det du beskriver også forklares med PTSD. 

Anonymkode: c2791...5f7

[Anonym bruker]

Tusen takk! For noen gode og respektufulle svar. Hadde dessverre forventet mer av "kom deg vekk fra monsteret", men har blitt gledelig overrasket, her verserer jo mennesklig varme og evne til å vise skjønn:-)

 

Jeg vet jo ikke om hun alltd har vært sånn! Jeg mistenker det.. Hun Hadde anoreksi hele tenåringsfasen, og jeg tenker at anoreksien kanskje var en måte å håndtere kaoset på, ikke et middel for å bli tynn først og fremst. Ingen antydning til spiseforstyrrelse nå. Jeg møtte henne da hun var 28 og hun hadde et stygt brudd bak seg, hvor han stakk på en uspiselig måte, så jeg årsaksforklarte lenge mistilitt, redsel, engstelse osv med dette. Men altså, uansett hvordna jeg vrir og vender på det så er labiliteten atypisk. Vi snakker nå om å flytte til solfylte Østlandet og jeg ser hun tenker at det leger alt, men hei, jeg skjønner jo at nissen vil henge emd på lasset...

 

Skyllebøttene er vel ofte berettiget, jeg er rotete, ustrukturert og sier jeg skal gjøre A, glemmer det osv. Tror det trigger det verste i henne, for da analyserer hun meg til å være upålitelig og ikke til å stole på, og kan i neste omgang mistenke meg for utroskap (jeg jobber periodevis iutlandet, og kunne ikke evnet å være utro en gang, selv hvor mye lyst jeg skulle ha, jeg er ikke satt sammen på den måten). Men raseriet hennes er altså over enhver normal form, hun er ikke voldelig eller farlig altså, det er bare at helt plutselig, svitsj, så er hun i det demoniske hjørnet som ikke er lett å få henne ut av.

 

Hun kan være helt "ute", som å ikke klare å ta seg sammen fra tankekjør, kan grine upassende steder osv. Hun har ikke den reguleringen vi andre har ihht å kunne styre det å ikke la seg styre og overvelde av innvendig tankespinn, tror jeg!

 

Og dere med sykdomsinnsikt: Kan BP2 også ha disse svingningene i humør, irritasjon, aggresjon, tristhet, redsel som svinger fra dag til dag, i tillegg til karikerte perioder som er enten eller, ellermå det være BL når humøret kan være så til de grader varibelt innenfor ett og samme døgn?

 

Vi har tre små barn, bor lant fra familie, har karret oss gjennom studier samtidig som barna har kommet osv. Hun har hatt tøffe år sidne eldste ble født og stått helt alene i det (nettopp fordi henens eget opphav ikke egner seg til eller tilbyr noen form for avlastning). Så at hun er sliten er absolutt forståelig.

Anonymkode: db9c1...f3b

[Anonym bruker]

Jeg skal slett ikke være blant dem som maler Fanden på veggen eller roper "kom deg vekk fra monsteret". Men la meg bare få sette et par nye tanker i hodet ditt.

Eksakt NÅR er det at hun er verdens nydeligste person, hvis ett og samme døgn er en berg- og dalbane av ulike stemninger:

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

irritasjon, aggresjon, tristhet, redsel

Og det andre - hvordan tenker du at det går an å ha ansvar for tre små barn aleine mens du er i utlandet, hvis det er som du sier; f eks:

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

helt plutselig, svitsj, så er hun i det demoniske hjørnet som ikke er lett å få henne ut av.

Eller, hvordan kan det kombineres med å ha små barn hvis dette her er dagligdags: 

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hun kan være helt "ute", som å ikke klare å ta seg sammen fra tankekjør, kan grine upassende steder osv. Hun har ikke den reguleringen vi andre har ihht å kunne styre det å ikke la seg styre og overvelde av innvendig tankespinn

Tror du virkelig at slike episoder IKKE slår inn mens du er ute og reiser? (Og hvis hun mot formodning klarer å regulere og filtrere da, hvorfor benytter hun ikke samme strategier mens du er hjemme?)

Jeg tenker i tillegg at det er litt skummelt når du begynner å si at skyllebøttene er berettiget. Hva vil du si til ungene når det en vakker dag er de som får en skyllebøtte? For det VIL SKJE. Og da nytter det ikke at du sier "du kunne for det selv, for mamma tåler ikke forglemmelser". Det er ikke rett mot ungene.

Hvis du vil at de skal få en noenlunde forsvarlig oppvekst, så MÅ du få henne inn i et behandlingsløp med medisinering etc., og du må skyte en hvit pinn etter utenlandskarrieren. Få deg en 9-4-jobb og vær der; for henne og for ungene.

Anonymkode: 12cea...584