Ensom i Stavanger. Kjærlighetssorg og venneløs.

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 26 år bosatt i Stavanger. Jeg er innflytter. Har hatt to forhold bak meg på 3 år hver. Jeg har bodd i byen i 6 år nå, men ettersom jeg ikke har studert før nå i høst har jeg ikke blitt kjent med noen og nettverket mitt har alltid vært lite og sentrert rundt tidligere samboer. Jeg var hjemme 2 år med sønnen min da han var født og ble derfor ikke kjent med noen. Jobben på sykehjem jeg har ved siden av studier er det heller ingen. De fleste er minst 20 år eldre enn meg og kommer fra østblokkene. 

Nå er jeg blitt alene igjen og sammen med at jeg har mistet samboeren min har jeg mistet nettverket, den jeg var glad i og noen å være sammen med. Har en sønn som går siste året i barnehagen. Jeg har ingen kontakt med familie overhodet og har ikke hatt det på et par år. Foreldrene mine har ikke besøkt meg på 6 år.
Jeg har ingenting å gjøre i ferier og høytider. Jeg har delt omsorg for sønnen min og i høytider og påske blir jeg sittende alene de gangene jeg ikke har sønnen min og i de ferier og høytider jeg har han er det bare oss to i en liten leilighet i byen. Jeg har ingenting å tilby han, ingen familie. Ikke mulighet å dra på hyttetur. Jeg gikk til psykolog tidligere men sluttet før jul.

Jeg er student, har ikke bil og veldig dårlig råd. Vanskelig å komme seg ut av byen og gjøre ting pga mangel på bil. Føler meg skikkelig bånn i bøtta. På mine verste dager når jeg virkelig er nede skulle jeg gjerne hatt noen å snakke med, noen som forsto. Ikke bare hvem som helst, men en ordentlig god venn eller et familiemedlem. Jeg hadde samboeren min, men nå har jeg mistet han også. Jeg har hatt så mange relasjoner og mennesker som går ut og inn av livet mitt og det er så slitsomt å hele tiden prøve å få venner, miste venner eller oppleve at alle har nok med sitt. 6 år har jeg bodd i Stavanger og ikke et eneste menneske jeg kan kalle en venn. Jeg har blitt tom, ensom, nummen og litt avflatet. 26 år gammel og ikke en eneste venn eller familie rundt meg.

Skolen jeg går på er veldig liten og så langt har jeg ikke klaffet med så mange. De fleste har nok med sine venner og er yngre enn meg. Jeg traff ei jente i høst som jeg gikk godt overens med og følte at nå hadde jeg endelig funnet en venn. Vi gikk ut på byen, så film ilag og studerte litt sammen. Men nå flytter hun til Sveits etter sommeren. 

Jeg har kjærlighetssorg, føler meg liten, redd, alene og ensom. 
Jeg har alltid vært ensom, men nå tror jeg at jeg har nådd en ny grad av ensomhet. Jeg føler bare jeg eksisterer.

Savner å være en del av noe, tilhørighet til noen. Jentekvelder, familiemiddager. Savner foreldre som ringer meg. Savner relasjoner som betyr noe. 

Jeg er ei helt vanlig jente, med helt normalt utseende og interesser. Jeg er snill og åpen for å bli kjent med mennesker. Jeg liker å gå ut på byen en gang i blant, reising var min store lidenskap når jeg hadde råd til det, kultur, historie, gå på cafe, gå turer.  Jeg prater med folk på skolen, men det er det. De fleste er rundt 5 år yngre enn meg og har ikke barn, så vi har rett og slett ikke noe til felles. Føler ikke vi ligger på samme nivå. Jeg har også tatt initiativ til å treffe noen på privaten, men jeg føler meg likevel tom og ensom fordi jeg bare treffer folk selv om vi har lite til felles. Jeg prøver å bli kjent med folk, men det blir bare på et helt overfladisk nivå. Jeg kan alltids ringe noen jeg kjenner så vidt gjennom skolen som er en del yngre, selv om vi har ekstremt lite til felles, men det er noe med at man føler seg ekstra ensom i selskap med noen man ikke har så mye til felles med og uten kjemi.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle stillheten, ensomheten, feriene, helligdagene, kjærlighetssorgen og alt sammen helt alene. 
Det gikk opp for meg den ene natten etter bruddet når jeg lå alene og skrek ut i smerte at jeg ikke hadde en eneste person å ringe. Ingen å fortelle om bruddet. Ingen til å gjøre ting med. Har bestemt meg for å være sterk og prøve å komme meg videre, men det er så himla vanskelig når jeg ikke har noen ting å gjøre eller noen å være sammen med som kan få meg videre. 

Har dere noen råd å komme med? Hvordan finne styrke? Hvordan få seg ordentlige venner og ikke bare venner som forsvinner like fort som de kommer? Hvilke ting kan jeg engasjere meg i? Noen som har erfaringer?Jeg er skikkelig fortvila og lei meg. 

Takk som leste, tross mye negativitet fra min side  

Anonymkode: 92f02...60f

[Anonym bruker]

Det første jeg tenker er at du bør ta kontakt med psykologen du sluttet hos før jul. Nå har du kommet i en helt annen livssituasjon og er i delvis krise, da kan du trenge psykologen til å prate med. Så ta kontakt med denne psykologen i morgen tidlig, da har du en støttespiller i hvert fall.

Hva med å annonsere etter reservebesteforeldre? Kanskje du også kan få hjelp gjennom HomeStart i Stavanger? Jeg mener å ha lest et sted at Aleneforelderforeningen i Stavanger er ganske aktiv også, så det er også et sted du kan finne venner.

Det er også et venneforum her på forumet, som du kan lage en tråd i, men jeg er litt usikker på om den siden har særlig aktivitet, men verdt et forsøk.

Du spør hva du kan engasjere deg i. Er det noe du liker å gjøre som du ikke har gjort på lenge, men har mulighet til å gjøre - ta det opp igjen, gjør ting du har glede av, noe som gjør deg glad. Kanskje du kan jobbe som frivillig et sted også, da kan det være du blir kjent med andre også. Jeg har tro på å bli kjent med noen gjennom felles interesser, om det ikke skulle bli dypere vennskap så har dere i hvert fall en felles interesse.

Ha tålmodighet på å bygge deg et nytt nettverk. Du er ikke den eneste som har gått i "fella" med å bare forholde seg til en manns venner. Problemet er at hvis mannen forsvinner forsvinner ofte disse vennene også, fordi de har lengre historie med han enn med deg. Skaper du deg et nettverk, trenger ikke være så mange, så vil du bli litt mindre sårbar hvis du blir forlatt senere, og jeg tror at du uansett står sterkere om du har et eget nettverk uavhengig av en mann.

Ellers tenker jeg at det er viktig å fokusere på alt som tross alt er bra og som gjør at du vil få det bedre. Når sommeren kommer er du allerede ferdig med første år på utdanningen din. Når du er ferdig utdannet vil du få jobb, du får nye utfordringer, kolleger, bedre økonomi, faste ferier. Du er oppegående, du er reflektert, du er moden, du har mye livserfaring mtp. alderen. Det siste gjør deg kanskje mer sårbar i en del situasjoner, men det har også gjort deg sterk. Du har ståpå-vilje, du tenker muligheter, du jobber målrettet. Du er en snill person som bryr deg. Det er flotte egenskaper! Og derfor er det tull å si at du ikke har noe å tilby barnet ditt. Det barnet ditt trenger er kjærlighet og godhet og riktige grenser. Det trenger ikke mer nå, bare du er en trygg person for barnet ditt så er du mer enn god nok for barnet ditt At du ikke har veldig mye materielt å tilby nå betyr ingenting, for du er rik på så mye annet som er viktigere. Livet ditt vil bli bedre også på det feltet etterhvert. Mye vil endre seg i livet ditt det neste året, de neste par-tre-fem årene

Det viktigste du gjør nå er å ta vare på deg selv, og det gjør du ved å ta opp igjen kontakten med psykologen akkurat nå mens du trenger noen å snakke med. Da har du en støtte inntil du har kommet igang med å skaffe deg et lite nettverk også.

Klem <3

 

Anonymkode: 06800...98c

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det første jeg tenker er at du bør ta kontakt med psykologen du sluttet hos før jul. Nå har du kommet i en helt annen livssituasjon og er i delvis krise, da kan du trenge psykologen til å prate med. Så ta kontakt med denne psykologen i morgen tidlig, da har du en støttespiller i hvert fall.

Hva med å annonsere etter reservebesteforeldre? Kanskje du også kan få hjelp gjennom HomeStart i Stavanger? Jeg mener å ha lest et sted at Aleneforelderforeningen i Stavanger er ganske aktiv også, så det er også et sted du kan finne venner.

Det er også et venneforum her på forumet, som du kan lage en tråd i, men jeg er litt usikker på om den siden har særlig aktivitet, men verdt et forsøk.

Du spør hva du kan engasjere deg i. Er det noe du liker å gjøre som du ikke har gjort på lenge, men har mulighet til å gjøre - ta det opp igjen, gjør ting du har glede av, noe som gjør deg glad. Kanskje du kan jobbe som frivillig et sted også, da kan det være du blir kjent med andre også. Jeg har tro på å bli kjent med noen gjennom felles interesser, om det ikke skulle bli dypere vennskap så har dere i hvert fall en felles interesse.

Ha tålmodighet på å bygge deg et nytt nettverk. Du er ikke den eneste som har gått i "fella" med å bare forholde seg til en manns venner. Problemet er at hvis mannen forsvinner forsvinner ofte disse vennene også, fordi de har lengre historie med han enn med deg. Skaper du deg et nettverk, trenger ikke være så mange, så vil du bli litt mindre sårbar hvis du blir forlatt senere, og jeg tror at du uansett står sterkere om du har et eget nettverk uavhengig av en mann.

Ellers tenker jeg at det er viktig å fokusere på alt som tross alt er bra og som gjør at du vil få det bedre. Når sommeren kommer er du allerede ferdig med første år på utdanningen din. Når du er ferdig utdannet vil du få jobb, du får nye utfordringer, kolleger, bedre økonomi, faste ferier. Du er oppegående, du er reflektert, du er moden, du har mye livserfaring mtp. alderen. Det siste gjør deg kanskje mer sårbar i en del situasjoner, men det har også gjort deg sterk. Du har ståpå-vilje, du tenker muligheter, du jobber målrettet. Du er en snill person som bryr deg. Det er flotte egenskaper! Og derfor er det tull å si at du ikke har noe å tilby barnet ditt. Det barnet ditt trenger er kjærlighet og godhet og riktige grenser. Det trenger ikke mer nå, bare du er en trygg person for barnet ditt så er du mer enn god nok for barnet ditt At du ikke har veldig mye materielt å tilby nå betyr ingenting, for du er rik på så mye annet som er viktigere. Livet ditt vil bli bedre også på det feltet etterhvert. Mye vil endre seg i livet ditt det neste året, de neste par-tre-fem årene

Det viktigste du gjør nå er å ta vare på deg selv, og det gjør du ved å ta opp igjen kontakten med psykologen akkurat nå mens du trenger noen å snakke med. Da har du en støtte inntil du har kommet igang med å skaffe deg et lite nettverk også.

Klem <3

 

Anonymkode: 06800...98c

Tusen takk for et fantastisk svar. Jeg leser hvert ord du skriver og tar til meg alt. 
 

Anonymkode: 92f02...60f

[Anonym bruker]

Huff vet hvordan du har det,har nettopp vært gjennom ett brudd selv å sitter igjen med skikkelig kjærlighetssorg

Anonymkode: 32121...058

[Rani7]

Tar gjerne en kaffe med deg og blir kjent hvis du vil er nyinnflyttet selv. Er 31 år gammel, har ett barn og venter ett.

Send meg gjerne en pm

[Anonym bruker]

Hvorfor har du ikke kontakt med familien din?

 

kanskje prøve å ordne opp og la debli kjent med barnet ditt?

Anonymkode: 4cce8...111

[Anonym bruker]

Du virker jo som et nydelig og interessant menneske!  Jeg bor i Kristiansand, men hadde jeg bodd nærmere hadde jeg gjerne tatt en kaffe! 

Anonymkode: a1edd...f01

[Anonym bruker]

Hvilke interesser har du, jeg kan komme med forslag på hva som finnes i stavanger

Anonymkode: 53de9...5af

[XtinaS]

Hvordan går det med deg TS? Jeg bor selv i Stavanger uten særlig nettverk så kan godt treffes hvis du er interessert!