Glad i, men elsker ikke lengre.

[Anonym bruker]

Hva gjør man når din mann kommer å sier at han ikke orker mer og vil skilles etter snart 6 års ekteskap? Han er fremdeles glad i meg, men elsker meg ikke lenger. Han har gått tom. Vi har to barn på 2 og 4 år.

Ja, jeg er enig med han at det har vært et stress det siste året med jobbing, logistikk ang barna, barnehage og hus og heim. Vi krangler ikke masse, men småkjefter på hverandre for bagateller. Han har savnet kjærestid og intimitet. Og ja, det har det vært lite av! Vi har ikke familie i nærheten som lett kan stille opp. 

Så nå går jeg her i et vakum og vet ikke hva jeg skal si, gjøre eller hvordan være rundt han. 

Han sier at han vil være med i terapi, men der er det 10 ukers ventetid. Men han sier også at han ikke vet om det hjelper, men det kan vel ingen vite før man har prøvd? 

Noen som har vært i samme situasjon og funnet tilbake til hverandre?

Anonymkode: bc961...1e5

[Anonym bruker]

På en måte..ett barn, ikke gift men kjærester og samboere i 10 år. Han ville gjøre det slutt..var helt forferdelig, kom som lyn fra klar himmel på meg! Han kjøpte meg ut av boligen..nå etter 3 år er vi samboere og kjærester igjenn, jeg foreslo parterapi men det ble ikke noe av. Så vi fant tilbake til hverandre uten terapi, hadde det ikke vært pga barnet og samvær så hadde vi nok ikke vært sammen nå

Anonymkode: 4953e...cc3

[Anonym bruker]

Vi er litt i samme situasjon, bare det er jeg som er glad i og ikke elsker. Tror han ønsker mer intimitet, det blir noe, men mindre enn tidligere fordi jeg ikke tenner på han som før. Jeg har valgt å ikke si noe til han og velger å stå i det enda, fordi jeg tenker at dette forhåpentligvis bare er en fase siden ungene er små og livet har vært utfordrende en stund. ( pluss at jeg tror at det er bedre for ungene om vi prøvelitt til). Jeg har ikke noe godt svar til deg, det må være veldig vondt å være den andre parten, spesielt visst det kommer utav det blå. Jeg tenker jo at terapi kan virke fordi man kan få et annet syn på ting. Få hjelp til å se andre som er involverte og ikke bare seg selv. Håper det løser seg til det beste for dere. Vakumet brister nok til slutt og livet gpr videre. Selv om man ikke tror det her og nå. 

Anonymkode: 394e5...6b4

[Lutto]

Vi elsker ungene våre over alt på jord og da tenker jeg at man ikke bør gi opp! Han sammenligner med tidligere forhold der han har gått lei, men jeg mener at det ikke er sammenlignbart da vi har vært sammen i over 10 år og har to barn sammen. Hans lengste forhold varte i under to år. Jeg er jo lei og sliten jeg også til tider, men har aldri tenkt på skilsmisse som et alternativ. Vi lovde i gode og onde dager. Det tar på å ha to små så tett!

[Anonym bruker]

Har dessverre erfaring fra det samme selv, etter 15 år ville han skilles pga det du nevner. Vi også hadde gått i familien AS fella og det ble for lite kjærlighet og intimitet visstnok. Her ville han heller ikke prøve noe parterapi eller noe - han var ferdig. Så da ble det skilsmisse og alt hva det innebærer av flytting og etablering av ny tilværelse for meg. Forferdelig vondt.

I kulissene skjulte det seg jo en ny dame, det kom for en dag selv om han hardnakket påsto at det hadde ingenting med saken å gjøre. En ny kollega som hadde begynt. Så for oss ble det skilsmisse og etter 4 år nå har jeg falt til ro med min nye 50/50 tilværelse med barna. Det er en sorg for de og, men de har det bra såvidt jeg kan forstå. Vi stiller opp like mye begge to og bor 3 min fra hverandre så barna har alt sitt kjente i nærmiljøet og på skolen, aktivteter og venner som før. 

Men grusomt, det er mitt livs sjokk å få den beskjeden. Jeg som deg trodde vi skulle bli gamle sammen og tenkte aldri på skilsmisse selv om jeg og kunne være misfornøyd med min exmann i perioder. Han er treningsgal.

Livet mitt er bra nå, men jeg ser ikke for meg å etablere meg igjen med en ny. Til det er utvalget av menn som faller meg i smak for lite, og jeg trives overraskende bra de ukene barna er hos faren. Har skapt meg ett liv uten dem, og vi koser oss sammen når de er hos meg.

Lykke til med det som kommer. Stay strong!

Anonymkode: d0296...af2

[Nyttårs barn]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har dessverre erfaring fra det samme selv, etter 15 år ville han skilles pga det du nevner. Vi også hadde gått i familien AS fella og det ble for lite kjærlighet og intimitet visstnok. Her ville han heller ikke prøve noe parterapi eller noe - han var ferdig. Så da ble det skilsmisse og alt hva det innebærer av flytting og etablering av ny tilværelse for meg. Forferdelig vondt.

I kulissene skjulte det seg jo en ny dame, det kom for en dag selv om han hardnakket påsto at det hadde ingenting med saken å gjøre. En ny kollega som hadde begynt. Så for oss ble det skilsmisse og etter 4 år nå har jeg falt til ro med min nye 50/50 tilværelse med barna. Det er en sorg for de og, men de har det bra såvidt jeg kan forstå. Vi stiller opp like mye begge to og bor 3 min fra hverandre så barna har alt sitt kjente i nærmiljøet og på skolen, aktivteter og venner som før. 

Men grusomt, det er mitt livs sjokk å få den beskjeden. Jeg som deg trodde vi skulle bli gamle sammen og tenkte aldri på skilsmisse selv om jeg og kunne være misfornøyd med min exmann i perioder. Han er treningsgal.

Livet mitt er bra nå, men jeg ser ikke for meg å etablere meg igjen med en ny. Til det er utvalget av menn som faller meg i smak for lite, og jeg trives overraskende bra de ukene barna er hos faren. Har skapt meg ett liv uten dem, og vi koser oss sammen når de er hos meg.

Lykke til med det som kommer. Stay strong!

Anonymkode: d0296...af2

Er ex-mannen din sammen med denne nye damen fremdeles?

Jeg tror at om et ekteskap skal lykkes, så må ikke skilsmisse være et alternativ.

Det vil alltid komme grå perioder, nye og spennende kolleger og småbarnstid med tilhørende lite søvn og sykdom. De som holder døra på gløtt om det blir "kjedelig" de tror jeg finner veien ut også.

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Nyttårs barn skrev:

Er ex-mannen din sammen med denne nye damen fremdeles?

Jeg tror at om et ekteskap skal lykkes, så må ikke skilsmisse være et alternativ.

Det vil alltid komme grå perioder, nye og spennende kolleger og småbarnstid med tilhørende lite søvn og sykdom. De som holder døra på gløtt om det blir "kjedelig" de tror jeg finner veien ut også.

Hei, de var sammen i ca 3 år. Det siste året var han alene, men har funnet seg en ny dame på Tinder nå etter som jeg forstår. Så det var ikke den store kjærligheten til kollegaen likevel, som han helhjertet trodde på.. jeg bryr meg ikke. Så lenge han følger opp barna som sin førsteprioritet fortsatt, som han gjør (etter det første euforiske halvåret etter vårt brudd der nydama sto i fokus) er det samme for meg hva han driver med. Barna likte godt hun kolleagaen, så jeg tror han finner bra damer - og våre barn begynner å bli store så de kommer ikke til å få nye halvsøsken etc, så livet deres rokkeres ikke så mye lenger.

Jeg er litt småekkel da, og tenker mitt - det var kanskje ikke så ille det han hadde med meg, nå som han ser i retrospekt. Men det toget har gått. Selv om sorgen over familiebåndene som brast for mine barn alltid vil være der, er det ikke noe som opptar hverdagen min lenger. Livet går videre. Så enkelt og så vanskelig.

Anonymkode: d0296...af2

[Nyttårs barn]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hei, de var sammen i ca 3 år. Det siste året var han alene, men har funnet seg en ny dame på Tinder nå etter som jeg forstår. Så det var ikke den store kjærligheten til kollegaen likevel, som han helhjertet trodde på.. jeg bryr meg ikke. Så lenge han følger opp barna som sin førsteprioritet fortsatt, som han gjør (etter det første euforiske halvåret etter vårt brudd der nydama sto i fokus) er det samme for meg hva han driver med. Barna likte godt hun kolleagaen, så jeg tror han finner bra damer - og våre barn begynner å bli store så de kommer ikke til å få nye halvsøsken etc, så livet deres rokkeres ikke så mye lenger.

Jeg er litt småekkel da, og tenker mitt - det var kanskje ikke så ille det han hadde med meg, nå som han ser i retrospekt. Men det toget har gått. Selv om sorgen over familiebåndene som brast for mine barn alltid vil være der, er det ikke noe som opptar hverdagen min lenger. Livet går videre. Så enkelt og så vanskelig.

Anonymkode: d0296...af2

Bra du har kommet deg videre uten bitterhet. Det er nok lett å tro at gresset er grønnere et annet sted, men hverdagen kommer såklart til alle par.