Sosialt blind?

[Anonym bruker]

 

Min venninne er ensom, men skjønner ikke hvorfor hun ikke er "inne" i alle sammenhenger. Jeg er snart den siste som har jevnlig kontakt med henne, og hun prater mye om hvor sårt det er å bli utelatt. For å motvirke sin egen ensomhet, gjør hun alt hva hun kan for å bli del av sammenhenger der jeg omgås mine øvrige venner.

Hun syns det hele er fryktelig urettferdig. Men hva skal jeg svare henne hvis hun kommer og spør meg direkte om hvorfor hun ikke er "med"? 

Jeg kan IKKE svare sannheten, for sannheten er at jeg smører på meg en god dose tålmodighet lenge før jeg ringer på døra hennes. Hun bruker enormt med tid på seg og sitt. Har vi ikke møttes på en måned, må vi bruke de tre første timene på å snakke om hvor umulig eksmannen er, samt hvor umulige foreldrene hennes er, i tillegg til NAV og et ukjent antall andre offentlige etater. Først da kan vi begynne å snakke om et felles tema. Eller kanskje jeg kan fortelle noe fra mitt liv. Men uansett hvilke tragedier som rammer meg, så kommer de aldri opp mot hennes umulige eksmann, så det er ikke mye jeg rekker å fortelle. 

Tålmodigheten trenger jeg også når vi skal noe sammen, (kronisk forseintkommer - ikke ti minutter, men 1-2 timer!)  eller når jeg skal besøke henne. Hvis jeg sier "kommer mandag den femte", vil hun først si "velkommen, vi gleder oss", men når den femte er der, får jeg melding om at hun blir stressa og trenger et døgn på seg til å bli klar. Det gjentar seg på tirsdag og onsdag, og torsdag tar hun endelig  imot. Så blir hun snurt når jeg bare kan bli til fredag - vel, jeg hadde bare denne uka...

Hun ser virkelig ikke hva slags relasjoner man omgir seg med. Hun tror alle er like "close", liksom. Men det stemmer jo ikke. Hun har for eksempel ikke skjønt hvorfor hun ikke bare kan overta alle mine venner som sine (kolleger og folk jeg studerte sammen med, som altså ikke kjenner eller har noen berøringspunkter med henne). Men grunnen til at de er venn med meg er jo 20 års historie sammen, og et sterkt fagfellesskap i jobbsammenheng. Det går ikke an å bare hoppe over grunnene til at folk liker hverandre og har mye å snakke om. 

Hun skjønner heller ikke hvorfor hun ikke kan komme hjem til meg og feire jul de gangene eksen har barna. Jeg føler det helt unaturlig å be henne til noe sånt. Etter at mannen min døde trenger jeg familie rundt meg på store dager, og har slett ikke ressurser til å være en annen persons støtte.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Hvordan får man et vennskap til å bli jevnbyrdig når den ene så til de grader tar en klientrolle eller offerrolle...?

Anonymkode: a7803...3ba

[Anonym bruker]

Det der blir en vond sirkel. Når hun er ensom får hun færre muligheter til å 'øse' ut av seg og hun får færre inputs å snakke om. Sees dere oftere, hun får bli med på ting, kanskje knytter andre og flere sosiale kontakter så skal du se det blir bedre. Hun får luftet seg oftere og får andre ting å snakke om. Det blir bedre. Både for deg og for henne:) 

Anonymkode: ee2ab...e3f

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Det der blir en vond sirkel. Når hun er ensom får hun færre muligheter til å 'øse' ut av seg og hun får færre inputs å snakke om. Sees dere oftere, hun får bli med på ting, kanskje knytter andre og flere sosiale kontakter så skal du se det blir bedre. Hun får luftet seg oftere og får andre ting å snakke om. Det blir bedre. Både for deg og for henne:) 

Anonymkode: ee2ab...e3f

Vi bor et stykke fra hverandre, så det er et tiltak å møtes. Så jeg kan ikke endre på hyppigheten.

(Og jeg merker at jeg nesten må skjerme meg litt fra henne, for jeg trenger positivitet i livet, ikke folk som trekker meg ned. Der har du grunnen til den onde sirkelen...) 

Anonymkode: a7803...3ba

[Anonym bruker]

Jeg synes det går an å si fra, jeg.

"Kari, jeg merker at hver gang vi snakker sammen så har du et enormt behov for å snakke om din eks Per og hvor vanskelig det fortsatt er å forholde deg til ham. Når man har opplevd og opplever så mye som du gjør så trenger man andre å snakke med om dette, og jeg synes du bør få noen fagpersoner som kan støtte deg i dette, gi deg råd og ikke minst bearbeide det du har vært gjennom. Jeg vet at familievernkontoret kan hjelpe deg, de kan også gi deg timer for din skyld, ikke bare sammen med Per. Ellers finnes det psykologer, og kommunene har jo også psykiatriske sykepleiere som det er lettere å komme til. Hvis du skaffer deg hjelp for dette så tror jeg det blir lettere for deg å forholde deg til det og da vil du og jeg også kunne bruke mer av vår tid sammen på ting som gir oss energi."

Og senere, om hun ikke skaffer seg hjelp, da er det faktisk lov å si når hun har pratet litt om disse tingene: "Vet du, Kari, dette må du nesten snakke med fagpersoner om. Jeg forstår at dette er vondt og vanskelig for deg, og jeg har ikke noe imot å snakke litt om det, men jeg kjenner at det blir veldig slitsomt også for meg når vi må snakke om dette i timer hver gang vi har kontakt. Har du kontaktet fvk, psykolog eller psykiatrisk sykepleier enda?" Og om hun ikke har gjort det hadde jeg spurt henne hvorfor hun ikke vil når det er tydelig at hun har stort behov for å snakke om det. Om hun ikke vil, da hadde jeg nok sagt at hun må ta ansvar for sin egen helse, og at jeg ønsker å være en venninne, men at jeg ikke kan være terapeut for henne, og så ville jeg spurt henne hvorfor hun ikke vil og om jeg kan hjelpe henne med å få kontakt, kanskje bli med henne til lege for å hjelpe henne til å fortelle legen hvor mye hun sliter med dette.

Ang. det at hun kommer så mye for sent og også at hun utsetter det at du kan komme en-to-tre-fire dager, det hadde gjort at jeg nok hadde spurt henne direkte om hun har angst. Ville sagt at det ikke er rart om hun har det etter alt hun har vært gjennom og alle vanskene hun har fremdeles, og at hun bør søke hjelp før hun skyver bort flere. Jeg ville sagt at folk oppfatter det som respektløst når hun alltid kommer så mye for sent, at det ikke er sikkert hun mener det respektløst, men at hun må se hvordan det blir oppfattet av andre. Samme når dere har planlagt at du skal komme til henne og være noen dager, og hun sier samme dag du skal reise at det ikke passer for henne enda. Jeg ville spurt henne hvordan hun hadde følt det om hun fikk beskjed flere dager på rad at hun kunne komme og så at hun ikke kunne komme likevel. Og når du da har brukt hele uken på å vente på at det passer henne så blir hun sur fordi du ikke kan være lenger enn over natten - når du opprinnelig hadde avsatt fem dager til henne. Si til henne at du synes det er synd, for dette gjør at du kvier deg, for du vet ikke om du kan stole på de planene dere legger siden hun endrer dem hver eneste gang. Er hun så fysisk dårlig at hun ikke greier lengre besøk så må hun nesten si fra om dette.

Og så er det også mulig å si til henne at neste gang dere møtes så kan dere bestemme dere for å bare gjøre positive ting sammen, ikke snakke om problemer. Vennskap betyr at man også skal kunne snakke om vanskelige ting, men man må ikke snakke om det hver gang.

Jeg tror hun TRENGER at noen endelig tør være ærlig med henne! Men det må gjøres på en ordentlig måte, en måte som viser at du respekterer henne og som gjør at hun ikke føler seg liten. Og så er det viktig å få henne til å forstå at hun må ta ansvar for sin egen helse, og at hvis hun ikke gjør det så vil hun dessverre trolig fortsette å oppleve at venner trekker seg tilbake. Det er også greit å si, synes jeg. For hun er tydeligvis ikke klar over hvordan hun oppleves. Eller, mulig hun er klar over det, men pga. angst eller andre årsaker ikke har greid å skaffe seg hjelp for problemene sine. Da trenger hun klar tale som viser at hun må gjøre noe for å få det bedre.

 

 

Anonymkode: 4cd9d...342

[sug lut]

Henne hadde jeg glatt faset ut. Hun bryter alle konvensjoner for selv det mest rudimentære, overfladiske vennskapsforhold, og det er ikke interessant å være støttekontakt i et så ujevnbyrdig forhold i årevis.

[Anonym bruker]

3 timer siden, sug lut skrev:

Henne hadde jeg glatt faset ut. Hun bryter alle konvensjoner for selv det mest rudimentære, overfladiske vennskapsforhold, og det er ikke interessant å være støttekontakt i et så ujevnbyrdig forhold i årevis.

Er fristet. Men hun og jeg har jo også en historie sammen. Der er kjærlighet i bunnen av ethvert vennskap, også dette. 

Anonymkode: a7803...3ba

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes det går an å si fra, jeg.

"Kari, jeg merker at hver gang vi snakker sammen så har du et enormt behov for å snakke om din eks Per og hvor vanskelig det fortsatt er å forholde deg til ham. Når man har opplevd og opplever så mye som du gjør så trenger man andre å snakke med om dette, og jeg synes du bør få noen fagpersoner som kan støtte deg i dette, gi deg råd og ikke minst bearbeide det du har vært gjennom. Jeg vet at familievernkontoret kan hjelpe deg, de kan også gi deg timer for din skyld, ikke bare sammen med Per. Ellers finnes det psykologer, og kommunene har jo også psykiatriske sykepleiere som det er lettere å komme til. Hvis du skaffer deg hjelp for dette så tror jeg det blir lettere for deg å forholde deg til det og da vil du og jeg også kunne bruke mer av vår tid sammen på ting som gir oss energi."

Og senere, om hun ikke skaffer seg hjelp, da er det faktisk lov å si når hun har pratet litt om disse tingene: "Vet du, Kari, dette må du nesten snakke med fagpersoner om. Jeg forstår at dette er vondt og vanskelig for deg, og jeg har ikke noe imot å snakke litt om det, men jeg kjenner at det blir veldig slitsomt også for meg når vi må snakke om dette i timer hver gang vi har kontakt. Har du kontaktet fvk, psykolog eller psykiatrisk sykepleier enda?" Og om hun ikke har gjort det hadde jeg spurt henne hvorfor hun ikke vil når det er tydelig at hun har stort behov for å snakke om det. Om hun ikke vil, da hadde jeg nok sagt at hun må ta ansvar for sin egen helse, og at jeg ønsker å være en venninne, men at jeg ikke kan være terapeut for henne, og så ville jeg spurt henne hvorfor hun ikke vil og om jeg kan hjelpe henne med å få kontakt, kanskje bli med henne til lege for å hjelpe henne til å fortelle legen hvor mye hun sliter med dette.

Ang. det at hun kommer så mye for sent og også at hun utsetter det at du kan komme en-to-tre-fire dager, det hadde gjort at jeg nok hadde spurt henne direkte om hun har angst. Ville sagt at det ikke er rart om hun har det etter alt hun har vært gjennom og alle vanskene hun har fremdeles, og at hun bør søke hjelp før hun skyver bort flere. Jeg ville sagt at folk oppfatter det som respektløst når hun alltid kommer så mye for sent, at det ikke er sikkert hun mener det respektløst, men at hun må se hvordan det blir oppfattet av andre. Samme når dere har planlagt at du skal komme til henne og være noen dager, og hun sier samme dag du skal reise at det ikke passer for henne enda. Jeg ville spurt henne hvordan hun hadde følt det om hun fikk beskjed flere dager på rad at hun kunne komme og så at hun ikke kunne komme likevel. Og når du da har brukt hele uken på å vente på at det passer henne så blir hun sur fordi du ikke kan være lenger enn over natten - når du opprinnelig hadde avsatt fem dager til henne. Si til henne at du synes det er synd, for dette gjør at du kvier deg, for du vet ikke om du kan stole på de planene dere legger siden hun endrer dem hver eneste gang. Er hun så fysisk dårlig at hun ikke greier lengre besøk så må hun nesten si fra om dette.

Og så er det også mulig å si til henne at neste gang dere møtes så kan dere bestemme dere for å bare gjøre positive ting sammen, ikke snakke om problemer. Vennskap betyr at man også skal kunne snakke om vanskelige ting, men man må ikke snakke om det hver gang.

Jeg tror hun TRENGER at noen endelig tør være ærlig med henne! Men det må gjøres på en ordentlig måte, en måte som viser at du respekterer henne og som gjør at hun ikke føler seg liten. Og så er det viktig å få henne til å forstå at hun må ta ansvar for sin egen helse, og at hvis hun ikke gjør det så vil hun dessverre trolig fortsette å oppleve at venner trekker seg tilbake. Det er også greit å si, synes jeg. For hun er tydeligvis ikke klar over hvordan hun oppleves. Eller, mulig hun er klar over det, men pga. angst eller andre årsaker ikke har greid å skaffe seg hjelp for problemene sine. Da trenger hun klar tale som viser at hun må gjøre noe for å få det bedre.

 

 

Anonymkode: 4cd9d...342

Hun bruker hjelpeapparatet. Men de er jo også blant dem hun klager på (familievernterapeuten tok mannens parti, var kjenning av ham osv) så da tyter det ut litt negativitet også når hun har vært i kontakt med alle disse. 

Hun har ikke angst (vi kjenner hverandre godt, så dette vet jeg), men jeg tror hun heller har noe annet, f eks ADD. Surrer og somler og glemmer hva hun driver med, prokrastinerer og virrer rundt. Prøver å søke jobber, men blir typisk for sein til søknadsfristen. Må planlegge hver dag med en skriftlig liste, omtrent. Den ene gangen jeg sa "kommer den fjortende", og så ringte på døra på rett dag og time, ble hun helt forfjamsa. Hun refererer fortsatt skøyeraktig til den dagen som "den gangen du kom på overraskelsesbesøk". Jeg gadd ikke minne henne på at jeg hadde skrevet melding om det to uker før. Innså at hun trenger påminning og forberedelse.

Anonymkode: a7803...3ba

[sug lut]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er fristet. Men hun og jeg har jo også en historie sammen. Der er kjærlighet i bunnen av ethvert vennskap, også dette. 

Anonymkode: a7803...3ba

Jeg vet hva du mener, samtidig er det i alle fall for meg en grense mellom for hva som er vennskap og hva som er basert utelukkende på en ubehagelig medlidenhet og egentlig ofte smaker vondt. Du tenker antakelig ikke gode ting om henne der hun spiser deg opp og skalter og valter med tid og avtaler. Jeg har vært i din situasjon og jeg amputerte denne vennen på tross av historie, for som i andre forhold kan kjærlighet ta slutt.

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun bruker hjelpeapparatet. Men de er jo også blant dem hun klager på (familievernterapeuten tok mannens parti, var kjenning av ham osv) så da tyter det ut litt negativitet også når hun har vært i kontakt med alle disse. 

Hun har ikke angst (vi kjenner hverandre godt, så dette vet jeg), men jeg tror hun heller har noe annet, f eks ADD. Surrer og somler og glemmer hva hun driver med, prokrastinerer og virrer rundt. Prøver å søke jobber, men blir typisk for sein til søknadsfristen. Må planlegge hver dag med en skriftlig liste, omtrent. Den ene gangen jeg sa "kommer den fjortende", og så ringte på døra på rett dag og time, ble hun helt forfjamsa. Hun refererer fortsatt skøyeraktig til den dagen som "den gangen du kom på overraskelsesbesøk". Jeg gadd ikke minne henne på at jeg hadde skrevet melding om det to uker før. Innså at hun trenger påminning og forberedelse.

Anonymkode: a7803...3ba

Familievernterapeuten - be om å få bytte, ikke alle er kjenninger av mannen, vil jeg tro.

Ang. mulig annen diagnose - si det til henne. "Det er ikke normalt å ha så store problemer med avtaler osv., har du vurdert om du kan ha en ADD-diagnose? Du har mange tegn til det, og hvis du har det så er det ting du kan bli bevisst for lettere å følge med på ting, planlegge og følge opp."

Uansett, det virker som om hun trenger en psykolog. Om hun har det, kanskje det går an å snakke med denne og fortelle hvor alvorlig problemene hennes er?

Det er jo bare et tidsspørsmål før du ikke lenger orker heller, så sånn sett har hun ingenting å tape på at du er tydelig med henne.

Anonymkode: 4cd9d...342

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Familievernterapeuten - be om å få bytte, ikke alle er kjenninger av mannen, vil jeg tro.

Ang. mulig annen diagnose - si det til henne. "Det er ikke normalt å ha så store problemer med avtaler osv., har du vurdert om du kan ha en ADD-diagnose? Du har mange tegn til det, og hvis du har det så er det ting du kan bli bevisst for lettere å følge med på ting, planlegge og følge opp."

Uansett, det virker som om hun trenger en psykolog. Om hun har det, kanskje det går an å snakke med denne og fortelle hvor alvorlig problemene hennes er?

Det er jo bare et tidsspørsmål før du ikke lenger orker heller, så sånn sett har hun ingenting å tape på at du er tydelig med henne.

Anonymkode: 4cd9d...342

Psykolog har hun. En flink fyr som gidder å ta imot telefonsamtalene hennes. Tror de snakker mye om det traumatiske i mannens manipulering. Det er der hun sliter mest, så all somlinga og surringa er ikke engang på lista over temaer. Det blir (i hennes perspektiv, tror jeg) overskygget av eksen og eksens styr.

FVK er utelukket. Hun bor i en småby, med et lite FV-kontor. De som er inhabile pga for sterke bindinger til eksen hennes, er lojale mot ham, men nekter å erklære seg inhabile. Så det går i sirkel.

Anonymkode: a7803...3ba

[Anonym bruker]

2 timer siden, sug lut skrev:

Jeg vet hva du mener, samtidig er det i alle fall for meg en grense mellom for hva som er vennskap og hva som er basert utelukkende på en ubehagelig medlidenhet og egentlig ofte smaker vondt. Du tenker antakelig ikke gode ting om henne der hun spiser deg opp og skalter og valter med tid og avtaler. Jeg har vært i din situasjon og jeg amputerte denne vennen på tross av historie, for som i andre forhold kan kjærlighet ta slutt.

Ja, det er riktig nok. Jeg opplever vel kanskje ikke at kjærligheten har tatt slutt ennå.

Og som i andre relasjoner er det alltid en fase der tvil og lojalitet holder fast, også når man merker at kjærligheten er tynnslitt. Der er jeg nå, muligens? 

Anonymkode: a7803...3ba