Jeg er så sliten!

[Anonym bruker]

Og har så vanvittig høy arbeidsmoral! Jeg er aldri borte fra jobb og anses å være en som «tåler alt». Men nå tåler jeg ikke mer. Jeg hadde en runde i høst hvor jeg bare måtte ta et par dager på sofaen, bestilte time hos psykolog og han anbefalte et par uker sykemelding som jeg selvsagt ikke gjorde noe med. Følte meg bedre etter et par dager og lot det stå til. Det bare baller på seg med stress rundt meg, stress jeg ikke kan forutse eller gjøre noe med, annet enn å håndtere. Jeg har ikke en fysisk krevende jobb, men en jobb som krever mye av meg som person. Jeg har alltid hatt høy tåleevne, nå blir jeg søkk sliten av den minste ting. Idag har jeg vært på jobb. Jobba litt, fjasa mest og kom hjem å sov en time etter middag. Ikke likt meg i det hele tatt!!!! Etter det har jeg bare susa. Sliten i hele kroppen og har mest lyst å bare legge meg ned å sove et par dager. Når er det greit å kaste inn håndkle??

Anonymkode: 2db6a...89c

[Anonym bruker]

Hvorfor sover du ikke bare i kveld da? Sykmelding hjelper jo ikke så lenge du ikke kan inngå kompromisser. 

Anonymkode: dfd14...71c

[Anonym bruker]

Du beskriver jo oppskriften på å bli utbrent som snill pike.

En sykemelding virker kun hvis du endrer holdning etterpå. Ellers blir det bare meningsløs symptombehandlingen før du blir ufør.

Har ikke helt troen på deg når du faktisk har fått hjelp fra psykolog, men valgt å ikke følge anbefalingen 

Anonymkode: dcd45...792

[Anonym bruker]

Hva skal en sykemelding gjøre? Skal du sove i 2 uker og gå tilbake til det vanlige livet etterpå? Du må selvsagt endre hverdagen din og legge den opp slik at du får det bedre. Prat med sjefen, se på hva du kan endre hjemme etc. 

Jeg er utslitt meste av tiden selv og eneste jeg vil er å sove etter jobb. Men funker på en måte. Vaskehjelp til huset blant annet. Og jeg byttet jobb som ga meg mer fleksibilitet. 

Anonymkode: 0ab7f...1d9

[Anonym bruker]

Jeg har god dialog med jobben og har jeg en slitsom dag så får jeg jobbe i mitt tempo. Hjemme har jeg delegert bort det som er, så det er ikke det det står på. Jeg har bare holdt ut for mye for lenge og nå sier kroppen fra. Men det er tusenvis av ytre påvirkninger jeg ikke får gjort noe med som sliter meg ut. 

Jeg dro til privat psykolog, fikk time på dagen. Tok to timer bare for å få tømt meg. I brevet han skrev til legen står det at han anbefalte to uker, men etter to dager følte jeg meg Ok nok til å stå i det og noe av det som var vanskelig var blitt håndtert. Men det baller bare på seg hele tiden og jeg blir så frustrert  

jeg kan ikke sove i kveld fordi jeg har to syke barn og ingen mann hjemme. Men når de er i seng så skal jeg sove og!

Anonymkode: 2db6a...89c

[Anonym bruker]

Fatter ikke folk som ikke tar vare på seg selv. Stress er ikke noe som pågår rundt deg. Stress er noe du skaper inni deg. Du må finne en måte å håndtere stresset på og samtidig kanskje også finne ut hvilke følelser du løper fra? 

Anonymkode: 543c0...386

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Fatter ikke folk som ikke tar vare på seg selv. Stress er ikke noe som pågår rundt deg. Stress er noe du skaper inni deg. Du må finne en måte å håndtere stresset på og samtidig kanskje også finne ut hvilke følelser du løper fra? 

Anonymkode: 543c0...386

Hadde jeg ikke vært på randen nå så hadde jeg ikke blitt så provosert av det svaret. 

Jeg VET hvilke følelser jeg «løper fra» og de kan jeg håndtere. Det jeg ikke kan håndtere er en deprimert tenåring som trenger massiv oppfølging pga suicidale ytringer, en i småskolen med lærevansker, en eks som truer med det ene og det andre, et nært og kjært familiemedlem som ikke har lenge igjen å leve, osv osv osv. Jeg stresser ned. Huset flyter, ungene får kun det de absolutt må (som igrunn ikke er så reint lite) jeg fokuserer KUN på det som ikke sliter meg ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at man blir litt påvirket av at de som står deg nærmest ikke har det bra!

Anonymkode: 2db6a...89c

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde jeg ikke vært på randen nå så hadde jeg ikke blitt så provosert av det svaret. 

Jeg VET hvilke følelser jeg «løper fra» og de kan jeg håndtere. Det jeg ikke kan håndtere er en deprimert tenåring som trenger massiv oppfølging pga suicidale ytringer, en i småskolen med lærevansker, en eks som truer med det ene og det andre, et nært og kjært familiemedlem som ikke har lenge igjen å leve, osv osv osv. Jeg stresser ned. Huset flyter, ungene får kun det de absolutt må (som igrunn ikke er så reint lite) jeg fokuserer KUN på det som ikke sliter meg ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at man blir litt påvirket av at de som står deg nærmest ikke har det bra!

Anonymkode: 2db6a...89c

Så flott at du sa alt dette. Ville vite hva det var, men skjønner jo at det er strevsomt for deg nå. Med all denne belastningen, hvorfor jobber du fortsatt fullt? Bare det med tenåringen er jo nok til å få en mamma syk av bekymring. Venninnen min hadde en deprimert tenåring. Hun fikk full sykmelding i tre måneder og deretter 50% og så 20% sykmelding i nesten to år. Ta vare på det som er nært. Jobben er mindre viktig nå. Vi jobber for å leve, vi lever ikke for å jobbe. 

Anonymkode: 543c0...386

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde jeg ikke vært på randen nå så hadde jeg ikke blitt så provosert av det svaret. 

Jeg VET hvilke følelser jeg «løper fra» og de kan jeg håndtere. Det jeg ikke kan håndtere er en deprimert tenåring som trenger massiv oppfølging pga suicidale ytringer, en i småskolen med lærevansker, en eks som truer med det ene og det andre, et nært og kjært familiemedlem som ikke har lenge igjen å leve, osv osv osv. Jeg stresser ned. Huset flyter, ungene får kun det de absolutt må (som igrunn ikke er så reint lite) jeg fokuserer KUN på det som ikke sliter meg ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at man blir litt påvirket av at de som står deg nærmest ikke har det bra!

Anonymkode: 2db6a...89c

Se der ja... var litt mer en bare jobben som plaget deg?  

Men det er jobben du skal sykemelde deg fra? Ta heller et oppgjør i livet du står i. 

Anonymkode: fff82...b40

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så flott at du sa alt dette. Ville vite hva det var, men skjønner jo at det er strevsomt for deg nå. Med all denne belastningen, hvorfor jobber du fortsatt fullt? Bare det med tenåringen er jo nok til å få en mamma syk av bekymring. Venninnen min hadde en deprimert tenåring. Hun fikk full sykmelding i tre måneder og deretter 50% og så 20% sykmelding i nesten to år. Ta vare på det som er nært. Jobben er mindre viktig nå. Vi jobber for å leve, vi lever ikke for å jobbe. 

Anonymkode: 543c0...386

Jada, også kan man legge til 33 år med omsorgssvikt og overgrep og mobbing hele skolen og kroniske smerter og og og. Men det var ikke poenget. Poenget var bare å få blåst ut. Jeg VIL ikke sykemeldes! Jeg elsker jobben min og jeg vil fungere i den! Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg tåler jo liksom alt, og nå gjør jeg ikke det likevel og det er så utrolig vondt!

jeg jobber for å leve ja, men samtidig lever jeg for jobben min for den er så bra! Men det er vanskelig å skulle involvere 26 ansatte i hvorfor jeg ikke nødvendigvis fungerer optimalt om dagen og. Alt er bare kaos!!!! Men godt å få det ut!

Anonymkode: 2db6a...89c

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jada, også kan man legge til 33 år med omsorgssvikt og overgrep og mobbing hele skolen og kroniske smerter og og og. Men det var ikke poenget. Poenget var bare å få blåst ut. Jeg VIL ikke sykemeldes! Jeg elsker jobben min og jeg vil fungere i den! Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg tåler jo liksom alt, og nå gjør jeg ikke det likevel og det er så utrolig vondt!

jeg jobber for å leve ja, men samtidig lever jeg for jobben min for den er så bra! Men det er vanskelig å skulle involvere 26 ansatte i hvorfor jeg ikke nødvendigvis fungerer optimalt om dagen og. Alt er bare kaos!!!! Men godt å få det ut!

Anonymkode: 2db6a...89c

Ikke 33 år med overgrep. Bare 5. 16 med omsorgssvikt og resterende med en alkoholisert mor og ingen kontakt med far.....

Anonymkode: 2db6a...89c

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Se der ja... var litt mer en bare jobben som plaget deg?  

Men det er jobben du skal sykemelde deg fra? Ta heller et oppgjør i livet du står i. 

Anonymkode: fff82...b40

Da har jeg formulert meg feil. Jobben plager meg ikke! Jeg elsker jobben min. Men jeg klarer ikke å mestre den nå. 

Jeg får ikke tatt noe oppgjør med livet. Jeg følger tenåringen til psykolog og følger opp mellomste med sitt. Jeg sørger for pårørendes ve og vel og lege og innleggelse og behandling osv osv. Jeg kan ikke bare la de seile sin egen sjø fordi jeg ikke makter å stå i mer heller. Jeg rives i fillebiter 

Anonymkode: 2db6a...89c

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jada, også kan man legge til 33 år med omsorgssvikt og overgrep og mobbing hele skolen og kroniske smerter og og og. Men det var ikke poenget. Poenget var bare å få blåst ut. Jeg VIL ikke sykemeldes! Jeg elsker jobben min og jeg vil fungere i den! Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg tåler jo liksom alt, og nå gjør jeg ikke det likevel og det er så utrolig vondt!

jeg jobber for å leve ja, men samtidig lever jeg for jobben min for den er så bra! Men det er vanskelig å skulle involvere 26 ansatte i hvorfor jeg ikke nødvendigvis fungerer optimalt om dagen og. Alt er bare kaos!!!! Men godt å få det ut!

Anonymkode: 2db6a...89c

Så du vil si at jobben gir deg energi på det nåværende tidspunkt? Det er i så fall bra. Kanskje du trenger å ta tak i alle de vonde følelsene som ligger og ulmer og gir utslag i form av at du er sliten? Du fortjener å ha det godt💜

Anonymkode: 543c0...386

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så du vil si at jobben gir deg energi på det nåværende tidspunkt? Det er i så fall bra. Kanskje du trenger å ta tak i alle de vonde følelsene som ligger og ulmer og gir utslag i form av at du er sliten? Du fortjener å ha det godt💜

Anonymkode: 543c0...386

Men de følelsene håndterte jeg greit helt til datteren min ikke hadde det bra lenger. Da klarte jeg ikke holde mine egne vonde følelser og opplevelser på avstand  Takk! Jeg vet jeg bør oppsøke lege. Men det er en så vond følelse å plutselig skulle være «svak». Vet jeg er teit som tenker sånn, men jeg er aldri det. Jeg står i en hver storm, alltid. Fordi det alltid har handlet om meg... nå handler det om to av menneskene jeg bryr meg mest om i hele verden.... 

Anonymkode: 2db6a...89c

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men de følelsene håndterte jeg greit helt til datteren min ikke hadde det bra lenger. Da klarte jeg ikke holde mine egne vonde følelser og opplevelser på avstand  Takk! Jeg vet jeg bør oppsøke lege. Men det er en så vond følelse å plutselig skulle være «svak». Vet jeg er teit som tenker sånn, men jeg er aldri det. Jeg står i en hver storm, alltid. Fordi det alltid har handlet om meg... nå handler det om to av menneskene jeg bryr meg mest om i hele verden.... 

Anonymkode: 2db6a...89c

Du er blitt så sårbar nå fordi du har vært altfor sterk altfor lenge. Du har trolig vært som et damplokomotiv, du har bare fortsatt og fortsatt. Og det går bra så lenge alle delene fungerer og du får ut dampen etterhvert. Men når flere ting går skeis og du heller ikke har bearbeidet det som gjør at din indre "damp" har fått komme ut, da må det en dag si stopp. Da trenger lokomotivet litt tid på verksted

Det jeg tror du trenger mest av alt nå, det er hjelp til å sortere hva som er viktigst for deg i livet ditt. Først og fremst din egen helse. For om du ikke tar vare på din egen helse, da kan du etterhvert heller ikke ta vare på de rundt deg. Skal du ta vare på din egen helse, da må du gjøre det som må til nå. Det er, slik jeg leser deg, to ting - lege som kan gi deg sykemelding, og psykolog som kan hjelpe deg med traumebehandling fra barndommen.

Du elsker jobben din, du er sikkert dyktig i den også, for du virker å være en som går inn fullt og helt i det du gjør. Men jeg tror at jobben også har vært litt ditt "dop" når livet ellers har stormet rundt deg. På jobben er du "problemfri", du har en definert rolle, det er minimalt med følelser der, du har klare arbeidsoppgaver som du mestrer. I tillegg er du så heldig at du har en jobb som du virkelig liker.

Det viktigste skrev jeg var at du tar vare på din egen helse nå. Det neste er at du er mamma. Og skal du være en god mamma til begge barna dine. Det har du sikkert greid til nå, men iom. at du skriver det du skriver her i tråden så tror jeg du vet at du balanserer helt på en knivsegg mtp. hva du greier. Du er der at hvis du nå ikke tar deg selv og din egen kropp og psyke på alvor så risikerer du å bli svært alvorlig syk. Du er i høyrisiko for å utvikle ME, eller en lignende langvarig utbrenthet. Hvordan skal du da greie å være den mammaen du ønsker å være? Og om du selv ikke vil ta tak i dine egne traumer, hvordan kan du kreve at tenåringen din skal gå fullt inn for å ta tak i sine problemer? Jeg tror ikke du ville sagt at det var greit at tenåringen din ikke oppsøkte hjelp fordi denne da følte seg "svak"?

I tillegg til at du står i fare for å bli alvorlig dårlig og du har de tøffe belastningene med barna dine, så vet du at du står foran tøffe tider med den som står deg nær som kanskje ikke vil leve så lenge. Tror du ikke den personen også ønsker at du skal ta vare på deg selv?

Du har kuttet bort ting som du har kunnet kutte bort av unødvendig stress. Nå har du tydeligvis ikke mer å kutte. Likevel må du gjøre endringer. Og ut fra det du skriver her så har du bare en ting du kan kutte bort akkurat nå, og det er jobben din. Du kan ikke slutte å være deg selv, du må ta vare på din egen helse! Du kan ikke slutte å være mamma, du må gjøre det du kan for dem. Du kan ikke kutte kontakt med familemedlemmet som du er så glad i og som er så syk, du må være der for denne den tiden denne har igjen. Da må du - selv om det sitter langt inne - være så realistisk at du sier at du nå må ha en sykemeldingsperiode fremover. Det er ikke svakt å innse at man trenger hjelp, tvert om er det styrke i å innrømme sine begrensninger og så ta ansvar for egen helse.

Du har sikkert hørt det før, men det er mye i det. Akkurat nå er det som de brosjyrene du ser på fly - om noe alvorlig skjer må du først ta på deg din egen oksygenmaske, først etter det kan du hjelpe de rundt deg med å få på sine. Du har altfor lenge holdt pusten mens du prøver å hjelpe andre...

Jeg tror du nå bare må slutte å tenke! Du har så enorme påkjenninger i livet ditt, og du har ubearbeidede traumer som nå kommer og spøker for deg, at du bare MÅ ta tak i ting. Slutt å tenke - bare gjør det du vet du MÅ gjøre!

I morgen tidlig ringer du legen din OG psykologen og bestiller hastetime hos begge to! Og så tar du det derfra. Og så tror jeg det er viktig at du nå også er realistisk. Det kan være du trenger langt mer enn to uker sykemelding nå siden du ikke har tatt deg selv på alvor tidligere. Men om du trenger lengre tid, da er det helt greit, for da fortsetter du å ta ansvar for din egen helse, og det er det som også vil få deg til å fungere på alle plan igjen.

Ikke tenk - bare ring lege og psykolog i morgen tidlig!

 

Anonymkode: 03b86...fd9

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du er blitt så sårbar nå fordi du har vært altfor sterk altfor lenge. Du har trolig vært som et damplokomotiv, du har bare fortsatt og fortsatt. Og det går bra så lenge alle delene fungerer og du får ut dampen etterhvert. Men når flere ting går skeis og du heller ikke har bearbeidet det som gjør at din indre "damp" har fått komme ut, da må det en dag si stopp. Da trenger lokomotivet litt tid på verksted

Det jeg tror du trenger mest av alt nå, det er hjelp til å sortere hva som er viktigst for deg i livet ditt. Først og fremst din egen helse. For om du ikke tar vare på din egen helse, da kan du etterhvert heller ikke ta vare på de rundt deg. Skal du ta vare på din egen helse, da må du gjøre det som må til nå. Det er, slik jeg leser deg, to ting - lege som kan gi deg sykemelding, og psykolog som kan hjelpe deg med traumebehandling fra barndommen.

Du elsker jobben din, du er sikkert dyktig i den også, for du virker å være en som går inn fullt og helt i det du gjør. Men jeg tror at jobben også har vært litt ditt "dop" når livet ellers har stormet rundt deg. På jobben er du "problemfri", du har en definert rolle, det er minimalt med følelser der, du har klare arbeidsoppgaver som du mestrer. I tillegg er du så heldig at du har en jobb som du virkelig liker.

Det viktigste skrev jeg var at du tar vare på din egen helse nå. Det neste er at du er mamma. Og skal du være en god mamma til begge barna dine. Det har du sikkert greid til nå, men iom. at du skriver det du skriver her i tråden så tror jeg du vet at du balanserer helt på en knivsegg mtp. hva du greier. Du er der at hvis du nå ikke tar deg selv og din egen kropp og psyke på alvor så risikerer du å bli svært alvorlig syk. Du er i høyrisiko for å utvikle ME, eller en lignende langvarig utbrenthet. Hvordan skal du da greie å være den mammaen du ønsker å være? Og om du selv ikke vil ta tak i dine egne traumer, hvordan kan du kreve at tenåringen din skal gå fullt inn for å ta tak i sine problemer? Jeg tror ikke du ville sagt at det var greit at tenåringen din ikke oppsøkte hjelp fordi denne da følte seg "svak"?

I tillegg til at du står i fare for å bli alvorlig dårlig og du har de tøffe belastningene med barna dine, så vet du at du står foran tøffe tider med den som står deg nær som kanskje ikke vil leve så lenge. Tror du ikke den personen også ønsker at du skal ta vare på deg selv?

Du har kuttet bort ting som du har kunnet kutte bort av unødvendig stress. Nå har du tydeligvis ikke mer å kutte. Likevel må du gjøre endringer. Og ut fra det du skriver her så har du bare en ting du kan kutte bort akkurat nå, og det er jobben din. Du kan ikke slutte å være deg selv, du må ta vare på din egen helse! Du kan ikke slutte å være mamma, du må gjøre det du kan for dem. Du kan ikke kutte kontakt med familemedlemmet som du er så glad i og som er så syk, du må være der for denne den tiden denne har igjen. Da må du - selv om det sitter langt inne - være så realistisk at du sier at du nå må ha en sykemeldingsperiode fremover. Det er ikke svakt å innse at man trenger hjelp, tvert om er det styrke i å innrømme sine begrensninger og så ta ansvar for egen helse.

Du har sikkert hørt det før, men det er mye i det. Akkurat nå er det som de brosjyrene du ser på fly - om noe alvorlig skjer må du først ta på deg din egen oksygenmaske, først etter det kan du hjelpe de rundt deg med å få på sine. Du har altfor lenge holdt pusten mens du prøver å hjelpe andre...

Jeg tror du nå bare må slutte å tenke! Du har så enorme påkjenninger i livet ditt, og du har ubearbeidede traumer som nå kommer og spøker for deg, at du bare MÅ ta tak i ting. Slutt å tenke - bare gjør det du vet du MÅ gjøre!

I morgen tidlig ringer du legen din OG psykologen og bestiller hastetime hos begge to! Og så tar du det derfra. Og så tror jeg det er viktig at du nå også er realistisk. Det kan være du trenger langt mer enn to uker sykemelding nå siden du ikke har tatt deg selv på alvor tidligere. Men om du trenger lengre tid, da er det helt greit, for da fortsetter du å ta ansvar for din egen helse, og det er det som også vil få deg til å fungere på alle plan igjen.

Ikke tenk - bare ring lege og psykolog i morgen tidlig!

 

Anonymkode: 03b86...fd9

Herregud.... takk. Takk for at du, ukjente fantastiske menneske, var det som skulle til for at jeg endelig klarte å gråte. Det har jeg ikke fått til, ikke før nå. Du har så rett i alt du skriver. Virkelig. Jeg må ta tak... dette går ikke lenger. Du traff meg rett i hjertet, tusen takk. Jeg er den tøffe, uovervinnelige, hun som har stått i motgang hele livet og alltid klart meg bra, på tross av alt. Jeg har kjempet for alt jeg er og har, men nå har jeg ikke krefter igjen til å kjempe. Og ungene mine trenger meg, den ene mer enn den andre og den tredje (ja, det er tre av dem). Og ikke minst, jeg trenger meg selv!

du har helt rett i at jeg har kost meg på jobb fordi det mestrer jeg. Jeg er rasende dyktig, den flinkeste i min stilling (sjefen sine ord, jeg er ikke så høy på meg selv) og jeg jobber langt mer enn andre fordi jeg kan, vil og jeg får det til! Eller, hvertfall frem til nå. Jeg blir dårligere og mer ukonsentrert. Heldigvis har jeg fantastiske sjefer som vet og som forstår. Men så gir den meg glede, den er bekymringsfri, der kan jeg slappe av og bare være meg.... 

beklager usammenhengende rot, du bare traff så veldig med alt du skrev. Tusen takk ❤️

Anonymkode: 2db6a...89c

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Herregud.... takk. Takk for at du, ukjente fantastiske menneske, var det som skulle til for at jeg endelig klarte å gråte. Det har jeg ikke fått til, ikke før nå. Du har så rett i alt du skriver. Virkelig. Jeg må ta tak... dette går ikke lenger. Du traff meg rett i hjertet, tusen takk. Jeg er den tøffe, uovervinnelige, hun som har stått i motgang hele livet og alltid klart meg bra, på tross av alt. Jeg har kjempet for alt jeg er og har, men nå har jeg ikke krefter igjen til å kjempe. Og ungene mine trenger meg, den ene mer enn den andre og den tredje (ja, det er tre av dem). Og ikke minst, jeg trenger meg selv!

du har helt rett i at jeg har kost meg på jobb fordi det mestrer jeg. Jeg er rasende dyktig, den flinkeste i min stilling (sjefen sine ord, jeg er ikke så høy på meg selv) og jeg jobber langt mer enn andre fordi jeg kan, vil og jeg får det til! Eller, hvertfall frem til nå. Jeg blir dårligere og mer ukonsentrert. Heldigvis har jeg fantastiske sjefer som vet og som forstår. Men så gir den meg glede, den er bekymringsfri, der kan jeg slappe av og bare være meg.... 

beklager usammenhengende rot, du bare traff så veldig med alt du skrev. Tusen takk ❤️

Anonymkode: 2db6a...89c

Jeg er glad for at jeg traff noe i deg, for jeg tror du bare må ta tak nå hvis du ikke skal risikere å bli alvorlig dårlig.

Har vi en avtale om at du ringer legen og psykologen i morgen tidlig og ber om hastetime?

Ta vare på deg selv fremover <3

 

Anonymkode: 03b86...fd9

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er glad for at jeg traff noe i deg, for jeg tror du bare må ta tak nå hvis du ikke skal risikere å bli alvorlig dårlig.

Har vi en avtale om at du ringer legen og psykologen i morgen tidlig og ber om hastetime?

Ta vare på deg selv fremover <3

 

Anonymkode: 03b86...fd9

Jeg skulle ønske jeg kunne love deg det, men to syke barn tatt i betrakning så er jeg usikker... men jeg skal love at jeg gjør det onsdag, for da er mannen hjemme!

igjen, tusen takk!!

Anonymkode: 2db6a...89c

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skulle ønske jeg kunne love deg det, men to syke barn tatt i betrakning så er jeg usikker... men jeg skal love at jeg gjør det onsdag, for da er mannen hjemme!

igjen, tusen takk!!

Anonymkode: 2db6a...89c

Bare hyggelig om jeg kunne være til hjelp! Da er du i gang senest onsdag

Husk at du er sterk som tar tak i dette nå. Du er ikke svak, men du er sårbar fordi du har vært altfor sterk altfor lenge. Men du har snudd noe i kveld, og det er det viktigste, for da begynner du på veien til å få det bedre igjen, selv om det kan ta litt tid

 

 

Anonymkode: 03b86...fd9

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Bare hyggelig om jeg kunne være til hjelp! Da er du i gang senest onsdag

Husk at du er sterk som tar tak i dette nå. Du er ikke svak, men du er sårbar fordi du har vært altfor sterk altfor lenge. Men du har snudd noe i kveld, og det er det viktigste, for da begynner du på veien til å få det bedre igjen, selv om det kan ta litt tid

 

 

Anonymkode: 03b86...fd9

Onsdag it is!! Takk for støtten og oppmuntrende ord

Anonymkode: 2db6a...89c

[Anonym bruker]

På 23.1.2018 den 0.27, Anonym bruker skrev:

Onsdag it is!! Takk for støtten og oppmuntrende ord

Anonymkode: 2db6a...89c

Er du i gang?

Anonymkode: 03b86...fd9