Blir dere irritert av glade mennesker?

[Anonym bruker]

Det slår meg..

Jeg er en ganske "lykkelig" eller glad person, og jeg vet at jeg ler masse og generelt har det bra. Jeg, som alle andre, møter stadig utfordringer i livet, men har alltid (har også blitt oppdratt slik) tatt det med et smil så langt det lar seg gjøre. Det som jeg dessverre har bitt meg merke i er at det ikke er alle som setter like mye pris på at jeg er glad. De fleste tilbakemeldinger er at folk synes det er flott at jeg er en veldig glad person, mens andre har direkte klaget over at jeg er glad.

Jeg er ikke slik at jeg prøver å dytte min "gladhet" over på andre, men jeg har nok en lei tendens til å være litt for "kvitrete" Altså, jeg spør veldig gjerne hvordan folk har det (jeg er oppriktig interessert), og håper at de har en bra dag, og når folk spør meg om råd så er jeg veldig slik at "neimen, dette får vi til.. sett deg så finner vi en løsning". Det virker som at folk enten liker det, eller hater det...

Folk som bor her jeg er tilflyttet nå virker som om de hater det på generell basis, er egentlig derfor jeg spør. Der jeg bodde før var responsen stort sett bare positiv, men også der møtte jeg folk som "skydde meg" fordi jeg hadde for positiv utstråling.

Synes jo selvsagt det er leit at folk ikke liker meg fordi de ikke liker at jeg er glad, og jeg har med tiden blitt flinkere til å unngå å kvitre rundt folk jeg ikke kjenner så godt fordi folk kan selvsagt ha forskjellige dager og humør som kanskje ikke passer med min hverdagslige uttrykksmåte. Mine venner har selvsagt ingen problem med hvordan jeg er, vi støtter hverandre i tykt og tynt, jeg har også mange venner og bekjente som søker råd hos meg. Men disse bor jo ikke her lengre, og kulturen her jeg bor nå er nokså traust, stille og innesluttet.

Hva tenker dere?

 

Anonymkode: f1e5d...8cf

[Anonym bruker]

Burde sikkert ikke bli det, men jeg blir sliten av de som er SÅ glade og positive HELE tiden. Det betyr ikke at jeg er sint og sur til enhver tid, altså.

Jeg føler slike personer blir litt påtatt glade, for for meg faller det ikke naturlig. Alt er så forbanna koslig og vakkert og magisk

Anonymkode: 5d9f8...c14

[Anonym bruker]

Positive mennesker er fint. Men mennesker som ikke klarer å sette seg inn i vansker og alltid skal "fikse" det som er vanskelig blir ikke mine venner.

Hvis man forteller om vanskelige ting og blir møtt med bare løsninger og optimisme så føler ikke jeg meg møtt. 

Kanskje du må jobbe litt med empati. Å tilpasse seg den andre, og ikke bare dure frem med din egen sinnsstemning.

Anonymkode: 79d0b...cbe

[Anonym bruker]

Haha!  

Jeg er kanskje ikke slik at jeg bruker den type ord Men jeg er gjerne slik at jeg ler mye, smiler mye, har nok et veldig "glad" kroppsspråk og generell positiv innstilling til det meste. Men kan jo på en måte forstå at det ikke faller i god jord dersom andre er i dårlig humør. Det er ikke slik at jeg ikke eier antenner. Hvis jeg ser at andre plages, er lei seg, eller er i dårlig humør, demper jeg meg selvsagt. Så går ikke rundt å kvitrer uansett hvordan andre har det, bare så det er sagt Men generelt gjør jeg nok det.

 

Anonymkode: f1e5d...8cf

[Anonym bruker]

Nei, jeg liker glade mennesker nå som jeg er glad selv. (Vil absolutt ikke kalle meg "kvitrete").

Men da jeg slet med depresjon og slet mye personlig og var gretten selv likte jeg ikke "kvitrete" mennesker.

Anonymkode: 83255...b01

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Positive mennesker er fint. Men mennesker som ikke klarer å sette seg inn i vansker og alltid skal "fikse" det som er vanskelig blir ikke mine venner.

Hvis man forteller om vanskelige ting og blir møtt med bare løsninger og optimisme så føler ikke jeg meg møtt. 

Kanskje du må jobbe litt med empati. Å tilpasse seg den andre, og ikke bare dure frem med din egen sinnsstemning.

Anonymkode: 79d0b...cbe

Jeg har fått tilbakemelding på, og føler nok ikke selv, at jeg mangler empati. Jeg elsker å hjelpe andre mennesker, og jeg prøver selvsagt ikke å løse andre sine problemer dersom de ikke ber meg om det (derav når folk spør meg om råd, som jeg skrev over...). Dersom folk forteller meg om sine problemer lytter jeg selvsagt og viser forståelse for at deres situasjon ikke er enkel. 

Anonymkode: f1e5d...8cf

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Nei, jeg liker glade mennesker nå som jeg er glad selv. (Vil absolutt ikke kalle meg "kvitrete").

Men da jeg slet med depresjon og slet mye personlig og var gretten selv likte jeg ikke "kvitrete" mennesker.

Anonymkode: 83255...b01

"kvitrete" var et ord jeg skrev i mangel på noe annet. Det jeg mener er at jeg er veldig glad og kanskje sikkert sånn sett oppfattes som litt høylytt siden jeg ler mye og smiler mye, og generelt har en positiv holdning. Jeg går selvsagt ikke nynner og plystrer, og hopper i alle himmelretninger og slenger rundt meg med overdrevne ord. Ble nok et ganske feil valg av ord for å beskrive meg, ser den  

Anonymkode: f1e5d...8cf

[Anonym bruker]

Positive og engasjerte mennesker er bra! 

De som snakker i høy pitch, er kvittere og nesten påtrengende glade hele tiden, er rett og slett pyton. 

Men nå er jeg nok så sarkastisk og kynisk, så for meg virker de som er for glade uekte. Det føles som de prøver å kompensere for dårlig selvtillit eller manglende ferdigheter, samtidig som de vil ha oppmerksomhet og anerkjennelse for hver minste lille ting. 

Anonymkode: fa54f...7a6

[Himmel og hav]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Positive mennesker er fint. Men mennesker som ikke klarer å sette seg inn i vansker og alltid skal "fikse" det som er vanskelig blir ikke mine venner.

Hvis man forteller om vanskelige ting og blir møtt med bare løsninger og optimisme så føler ikke jeg meg møtt. 

Kanskje du må jobbe litt med empati. Å tilpasse seg den andre, og ikke bare dure frem med din egen sinnsstemning.

Anonymkode: 79d0b...cbe

Vil du ha venner som velter seg i gørra sammen med deg istedenfor en som ser etter løsninger og prøver å muntre deg opp og hjelpe deg til å få det bedre? Det høres fryktelig tungt og trist ut. Man kan forresten fint sette seg inn i vansker og se etter løsninger samtidig. Det er lite som blir bedre av å grave seg ned.

 

Jeg er nok som deg, HI. Jevnt over glad og blid og tenker at ingenting blir tross alt bedre av at jeg skal være sur på toppen av hva det nå er som er galt. Akkurat som det kan være tungt for de som er som oss å være sammen med de som er mer som Tussi, så er det nok slitsomt for Tussi å være sammen med oss. Vi er alle forskjellige. At folk misliker det på generell basis høres rart ut, men det er mye lokal skikk og bruk rundt omkring, og om stedet du bor på er av det litt saktmodige slaget, der man ikke er impulsiv før man har tenkt seg om, så kan nok en sprudler bli sett litt rart på, men fortsett å sprudle. Noen smiler kanskje inni seg og blir littegranne gladere av at du smiler og er hyggelig.

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Himmel og hav skrev:

Vil du ha venner som velter seg i gørra sammen med deg istedenfor en som ser etter løsninger og prøver å muntre deg opp og hjelpe deg til å få det bedre? Det høres fryktelig tungt og trist ut. Man kan forresten fint sette seg inn i vansker og se etter løsninger samtidig. Det er lite som blir bedre av å grave seg ned.

 

Jeg er nok som deg, HI. Jevnt over glad og blid og tenker at ingenting blir tross alt bedre av at jeg skal være sur på toppen av hva det nå er som er galt. Akkurat som det kan være tungt for de som er som oss å være sammen med de som er mer som Tussi, så er det nok slitsomt for Tussi å være sammen med oss. Vi er alle forskjellige. At folk misliker det på generell basis høres rart ut, men det er mye lokal skikk og bruk rundt omkring, og om stedet du bor på er av det litt saktmodige slaget, der man ikke er impulsiv før man har tenkt seg om, så kan nok en sprudler bli sett litt rart på, men fortsett å sprudle. Noen smiler kanskje inni seg og blir littegranne gladere av at du smiler og er hyggelig.

Jeg er løsningsorientert, fokusert og ler en god del, og jeg er faktisk hjelpsom og flink til å snakke med mennesker selv om jeg ikke er begeistret for gledespatruljer og smilebomber.  Min verden er ikke regnbuer og enhjørninger, så for meg er det en kunstig greie som er vanskelig å forholde seg til. 

Anonymkode: fa54f...7a6

[Fotballflue]

Jeg liker ikke sånne som deg. Syns det er slitsomt.

Jeg ler også mye, men har ganske mørk humor, og bruker nok alt for mye ironi. 

Ikke alle som liker meg heller. Det er veldig enten eller føler jeg. 

[Himmel og hav]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er løsningsorientert, fokusert og ler en god del, og jeg er faktisk hjelpsom og flink til å snakke med mennesker selv om jeg ikke er begeistret for gledespatruljer og smilebomber.  Min verden er ikke regnbuer og enhjørninger, så for meg er det en kunstig greie som er vanskelig å forholde seg til. 

Anonymkode: fa54f...7a6

Er det tull med anonymkodene? Tror ikke det var deg jeg spurte. Om jeg tar feil så beklager enhjørningen og jeg  

[Fotballflue]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Positive og engasjerte mennesker er bra! 

De som snakker i høy pitch, er kvittere og nesten påtrengende glade hele tiden, er rett og slett pyton. 

Men nå er jeg nok så sarkastisk og kynisk, så for meg virker de som er for glade uekte. Det føles som de prøver å kompensere for dårlig selvtillit eller manglende ferdigheter, samtidig som de vil ha oppmerksomhet og anerkjennelse for hver minste lille ting. 

Anonymkode: fa54f...7a6

Du og jeg hadde blitt bestevenner! 

[Fandens Oldemor]

Jeg blir irritert av folk som er påtatt glade og positive. De som tror det er noe galt i at stemningsleiet svinger, slik at de faker sprudling 24/7. 

[Det var en gang et menneske]

17 minutter siden, Himmel og hav skrev:

Er det tull med anonymkodene? Tror ikke det var deg jeg spurte. Om jeg tar feil så beklager enhjørningen og jeg  

Kom visst borti et par knapper når jeg duppet av 😂 Hadde ikke tenkt å kommentere - og i alle fall ikke blankt, men får ikke slettet 😜

Endret 15. januar 2018 av Kontinuum

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad i sånne som deg og jeg trenger sånne folk i livet mitt. Men det er viktig at det er genuint. Er det påtatt (og det er veldig synlig) er det en killer. 

Anonymkode: f8c66...cd7

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det slår meg..

Jeg er en ganske "lykkelig" eller glad person, og jeg vet at jeg ler masse og generelt har det bra. Jeg, som alle andre, møter stadig utfordringer i livet, men har alltid (har også blitt oppdratt slik) tatt det med et smil så langt det lar seg gjøre. Det som jeg dessverre har bitt meg merke i er at det ikke er alle som setter like mye pris på at jeg er glad. De fleste tilbakemeldinger er at folk synes det er flott at jeg er en veldig glad person, mens andre har direkte klaget over at jeg er glad.

Jeg er ikke slik at jeg prøver å dytte min "gladhet" over på andre, men jeg har nok en lei tendens til å være litt for "kvitrete" Altså, jeg spør veldig gjerne hvordan folk har det (jeg er oppriktig interessert), og håper at de har en bra dag, og når folk spør meg om råd så er jeg veldig slik at "neimen, dette får vi til.. sett deg så finner vi en løsning". Det virker som at folk enten liker det, eller hater det...

Folk som bor her jeg er tilflyttet nå virker som om de hater det på generell basis, er egentlig derfor jeg spør. Der jeg bodde før var responsen stort sett bare positiv, men også der møtte jeg folk som "skydde meg" fordi jeg hadde for positiv utstråling.

Synes jo selvsagt det er leit at folk ikke liker meg fordi de ikke liker at jeg er glad, og jeg har med tiden blitt flinkere til å unngå å kvitre rundt folk jeg ikke kjenner så godt fordi folk kan selvsagt ha forskjellige dager og humør som kanskje ikke passer med min hverdagslige uttrykksmåte. Mine venner har selvsagt ingen problem med hvordan jeg er, vi støtter hverandre i tykt og tynt, jeg har også mange venner og bekjente som søker råd hos meg. Men disse bor jo ikke her lengre, og kulturen her jeg bor nå er nokså traust, stille og innesluttet.

Hva tenker dere?

 

Anonymkode: f1e5d...8cf

Man vet at glade mennesker stort sett er slik fordi det er genetisk/ medfødt. Og det er underlig om noen alltid er slik.

Det er koselig med naturlig glade og kvitrende mennesker, men heller slitsomt med de som er tillært glade og kvitrende. Og ja, det er lett å merke forskjellen.

Anonymkode: deff8...10f

[Anonym bruker]

Jeg tenker også at dette kanskje har med empati og følelsen av å bli møtt, ikke fikset. Nå antar jeg bare, HI, for du skriver ikke direkte noe om det, men kan det være at folk betror seg til deg og så går du fort over i fikse-modus? Hvis jeg forteller noe som er leit eller vanskelig til noen, vil jeg aller helst bare snakke om det, fortelle om det. Du kan gjerne stille spørsmål rundt det, og kanskje spørre om jeg selv ser en løsning på det, men hvis du begynner å foreslå løsninger, eller verst av alt sier; det går nok bra, det går over, da føler jeg meg ikke møtt, ikke hørt og jeg kan føle at problemet mitt blir bagatellisert. Noen kan kanskje også føle seg mislykkede, «det er jo bare å gjøre sånn og sånn, jeg vet det jo så godt, det må være noe galt med meg siden jeg ikke fikser dette». 

Jeg vet ikke. Men jeg kjører denne linja på mine barn, jeg sier aldri «dette går over» eller «du må gjøre sånn og sånn». Jeg har de på fanget, stiller spørsmål og lytter, og så sier jeg ofte noe sånn som «dette høres leit ut, jeg skjønner at du er lei deg, det ville jeg blitt også». Jeg merker stor effekt av det, det virker som at de kommer seg ut av det triste fortere, og de deler mye mer med meg nå enn de gjorde da jeg sa «dette går over». Dette ble kanskje litt på siden av spørsmålet ditt.

Sånn generelt liker jeg positive og glade mennesker, så lenge det er ekte og de ikke er veldig høyrøstede og ikke evner å tune seg inn på andre folk. Det er bare slitsomt.

Anonymkode: 30e2c...a01

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

"kvitrete" var et ord jeg skrev i mangel på noe annet. Det jeg mener er at jeg er veldig glad og kanskje sikkert sånn sett oppfattes som litt høylytt siden jeg ler mye og smiler mye, og generelt har en positiv holdning. Jeg går selvsagt ikke nynner og plystrer, og hopper i alle himmelretninger og slenger rundt meg med overdrevne ord. Ble nok et ganske feil valg av ord for å beskrive meg, ser den  

Anonymkode: f1e5d...8cf

Jeg skjønte hva du mente 😊Folk er misunnelige på de som får det til tenker jeg. 😊

Anonymkode: cdd5a...8ba

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker også at dette kanskje har med empati og følelsen av å bli møtt, ikke fikset. Nå antar jeg bare, HI, for du skriver ikke direkte noe om det, men kan det være at folk betror seg til deg og så går du fort over i fikse-modus? Hvis jeg forteller noe som er leit eller vanskelig til noen, vil jeg aller helst bare snakke om det, fortelle om det. Du kan gjerne stille spørsmål rundt det, og kanskje spørre om jeg selv ser en løsning på det, men hvis du begynner å foreslå løsninger, eller verst av alt sier; det går nok bra, det går over, da føler jeg meg ikke møtt, ikke hørt og jeg kan føle at problemet mitt blir bagatellisert. Noen kan kanskje også føle seg mislykkede, «det er jo bare å gjøre sånn og sånn, jeg vet det jo så godt, det må være noe galt med meg siden jeg ikke fikser dette». 

Jeg vet ikke. Men jeg kjører denne linja på mine barn, jeg sier aldri «dette går over» eller «du må gjøre sånn og sånn». Jeg har de på fanget, stiller spørsmål og lytter, og så sier jeg ofte noe sånn som «dette høres leit ut, jeg skjønner at du er lei deg, det ville jeg blitt også». Jeg merker stor effekt av det, det virker som at de kommer seg ut av det triste fortere, og de deler mye mer med meg nå enn de gjorde da jeg sa «dette går over». Dette ble kanskje litt på siden av spørsmålet ditt.

Sånn generelt liker jeg positive og glade mennesker, så lenge det er ekte og de ikke er veldig høyrøstede og ikke evner å tune seg inn på andre folk. Det er bare slitsomt.

Anonymkode: 30e2c...a01

Jeg er ikke i fikse-modus Jeg er gjerne det dersom jeg blir spurt om hjelp, men dersom folk bare forteller meg om sine problemer så lytter jeg gjerne. Mange av de som deler sine utfordringer og problemer kommer gjerne tilbake. Dette med at jeg er en positiv person har egentlig aldri vært noe problem før, før jeg kom hit. Har egentlig alltid hatt mange venner, likevel har jeg bitt meg merke i at enkelte få ikke liker glade mennesker.

Men etter jeg kom hit så har det vært langt flere reaksjoner enn før, men her jeg bor nå er dem veldig innelukket (jeg er utadvendt), trauste og rolige. Det er nok som ho ene påpeker lengre opp, det er nok en slags "kulturkræsj"..  Det er litt slik at folk ikke begynner å hilse på deg før det har gått en 10 år (sier alle som er tilflyttet hit ), men har vel merket tendensen. Folk er ikke veldig ivrig på å bli kjent selv om de aldri har snakket med deg, og slik vet jeg det har vært for flere..

 

Anonymkode: f1e5d...8cf