Legen anbefaler 100 % ufør, og føler det er et skikkelig nederlag. Noen som er/har vært i samme situasjon?

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jojo, jeg forstår det, men om man absolutt IKKE vil, så kan vel ingen tvinge deg på nav? 

Anonymkode: bf896...eb6

Ser at dette kanskje kan misoppfattes litt.. Er det slik at de nekter å forlenge AAP, og for å få noe som helst utbetalt så er neste steg uføretrygd? Det er altså det, eller ingenting? 

Anonymkode: bf896...eb6

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jøss. Bare fordi jeg er nysgjerrig, men hvordan "tvinger" de uføretrygd på noen?

Forstår fult og helt dette med arbeidsevne, kan man ikke så kan man ikke. Ingen problem med å skjønne det. Er bare denne biten med at nav faktisk kan tvinge noen til ufør jeg reagerte litt på. 

Anonymkode: bf896...eb6

De kan forsøke, med f.eks. å nekte noen å få aap slik at man ikke har noe å leve av om man ikke tar uføretrygd. De kan selvfølgelig ikke tvinge noen til å søke om å få uføretrygd, men en vrang saksbehandler som liker "makten" denne innbilder seg å ha kan gjøre de merkeligste ting. Så tvangen er indirekte. Vet om et par andre som har opplevd noe av det samme som jeg opplevde, ene var til og med i bedring og hadde kommet seg noen timer i uken ut i jobb igjen og det var fremdeles gode utsikter til stor fremgang videre, mens Nav ville tvinge gjennom 100 % uføretrygd. Forstå det den som kan. Denne personen kom seg også ut i full jobb igjen.

Men, dette skal jo i utgangspunktet ikke skje! Når slike ting skjer skjer det som regel pga. inkompetente saksbehandlere.

Anonymkode: 7840f...e37

[Anonym bruker]

Er enig i alt det negative listet opp. For å ta det positive:

-Du får en helt annen ro over deg når uføretrygden er et faktum. 

-Økonomien blir mer ordnet. Den går opp fra AAP, da barnetillegget er høyere. (Om du er alene)

-Du slipper mange små utbetalinger.

-Det blir mer stabilt med bostøtte søknadene. (Om du er alene)

-Du vil få bedre tid, ikke noe NAV. Jobber du litt, får du beholde hele inntekten inn til fribeløpet. Ikke noe meldekort. 

 

Du kommer sikkert til å få deg en deltidsjobb. Opp til fribeløpet. Øker du over dette er økonomien og helsen bedre. 

 

Hør på legen, og sikre deg stabilitet. Lykke til 😉

Anonymkode: 2854c...9a8

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er enig i alt det negative listet opp. For å ta det positive:

-Du får en helt annen ro over deg når uføretrygden er et faktum. 

-Økonomien blir mer ordnet. Den går opp fra AAP, da barnetillegget er høyere. (Om du er alene)

-Du slipper mange små utbetalinger.

-Det blir mer stabilt med bostøtte søknadene. (Om du er alene)

-Du vil få bedre tid, ikke noe NAV. Jobber du litt, får du beholde hele inntekten inn til fribeløpet. Ikke noe meldekort. 

 

Du kommer sikkert til å få deg en deltidsjobb. Opp til fribeløpet. Øker du over dette er økonomien og helsen bedre. 

 

Hør på legen, og sikre deg stabilitet. Lykke til 😉

Anonymkode: 2854c...9a8

Tusen takk for svar Det er det legen og mener, at jeg vil få mer ro på meg med en uføretrygd, for jeg er enda 100 arbeidsudyktig per dags dato mener han. Jeg har ikke barn, så barnetillegg og bostøtte får ikke jeg. Men etter hva jeg har skjønt så vil uføregrunnlaget være litt høyere, enn det jeg får i AAP. Hvor mye er fribeløpet på?

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

60.000 tror jeg. 

Du kan få bostøtte som ufør alene, og uten barn. 

Har du privat ordning? Har du jobbet stat, kommune eller i stor seriøs virksomhet med privat forsikring? Da får du tillegg. 

 

Det finnes også andre støtteordninger du kan søke, både i NAV og kommune.

Du kan søke hjelpestønad for å hindre sosial isolasjon. Du kan søke grunnstønaden til transport av samme grunn. 

Alt ettersom hva som feiler deg kan du søke parkeringsbevis i kommunen. Du kan søke ledsagerkort i kommunen. Det kan spille økonomisk rolle. 

Du kan også søke om omsorgslønn, eller dine pårørende kan søke om dette. 

Du kan søke om visse helsetjenester som gjør at du får bedret din helse, men også sosiale situasjon. Både fysikalsk behandling, og visse tiltak innen psykisk helse kan være sosiale så vel som behandlende. Mange fysioterapeuter er tilknyttet ulike helsestudio, hvor du kan trene som del av behandlingen. 

Har du en mann? Eller en partner for å være PK?

Anonymkode: 2854c...9a8

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

60.000 tror jeg. 

Du kan få bostøtte som ufør alene, og uten barn. 

Har du privat ordning? Har du jobbet stat, kommune eller i stor seriøs virksomhet med privat forsikring? Da får du tillegg. 

 

Det finnes også andre støtteordninger du kan søke, både i NAV og kommune.

Du kan søke hjelpestønad for å hindre sosial isolasjon. Du kan søke grunnstønaden til transport av samme grunn. 

Alt ettersom hva som feiler deg kan du søke parkeringsbevis i kommunen. Du kan søke ledsagerkort i kommunen. Det kan spille økonomisk rolle. 

Du kan også søke om omsorgslønn, eller dine pårørende kan søke om dette. 

Du kan søke om visse helsetjenester som gjør at du får bedret din helse, men også sosiale situasjon. Både fysikalsk behandling, og visse tiltak innen psykisk helse kan være sosiale så vel som behandlende. Mange fysioterapeuter er tilknyttet ulike helsestudio, hvor du kan trene som del av behandlingen. 

Har du en mann? Eller en partner for å være PK?

Anonymkode: 2854c...9a8

Tusen takk for mange tips. Bostøtte har jeg fått avslag på. Jeg jobbet privat og får heldigvis litt penger gjennom forsikringen arbeidsgiver har, de er veldig kjærkomne. Men jeg har desverre aldri tegnet meg noen uføreforsikring selv, og det angrer jeg bittert på.

Hva er PK?

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar Så å gå på AAP er greit for Nav legen? Hvordan er det i forhold til Nav lege, møter man den personen eller ser de bare på diagnose og papirer?

Anonymkode: bb35d...a9a

De ser bare på papirene dine, hva saksbehandler har skrevet, og hva fastlegen har skrevet. Nå har jeg fått en ille saksbehandler og. De krever nå at jeg går til psykolog. For da skal jeg bli frisk av mine fysiske sykdommer, sykdommer det ikke er mulig å bli frisk av. De fleste har det lettere enn meg, tror jeg har maks uflaks, og vet ikke om noen andre som har vært i systemet siden 2003.

Å gå på AAP går greit så lenge man er i aktivitet eller behandling. Og med de nye reglene er det maks 3 år, men man kan søke om mer trenger det.

Det Nav har utsatt for meg, har gjort meg sykere. Og jeg unner ikke min verste fiende å gå gjennom det, så håper du får det mye lettere.

Anonymkode: 920fa...23a

[Matthea]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hæ? Nei

Anonymkode: 2ac13...abb

Tror ho mener nei til at legen ikke kan tvinge en til å bli ufør.

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei, egentlig ikke

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

Enig. Min mor fikk beskjed om at både lege og nav mente hun burde ta ufør. Hun nektet å søke om uføre og jobber fortsatt i hundre prosent stilling. Skal sies at alle mente uføre var det beste i perioden hun hadde sykemelding, så hun var heller ikke på aap. Allikevel mente både nav og lege at det beste var uføre i hennes situasjon . Jeg mener også at hun burde søkt om det, men det var uaktuelt for hun . Så det er ett selvstendig valg du tar , selvom man nok burde lytte til legen . 

Anonymkode: aa823...22c

[Anonym bruker]

Legen kan (dessverre?) ikke bestemme dette. Man er prisgitt at saksbehandler i nav også godkjenner en søknad. Og at arbeidsvurdering er gjennomprøvd. Og at det godkjennes høyere oppe i nav. 

Uansett, får man godkjenning, søker og godkjent, betyr ikke det «aldri mer jobb»  Se heller på det som en trygghet og/eller stabilitet. Skal gjennom samme prosess selv nå, dog gradert. Nederlag? Absolutt, men samtidig en lettelse av byrder  

Anonymkode: 29c67...b66

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

De ser bare på papirene dine, hva saksbehandler har skrevet, og hva fastlegen har skrevet. Nå har jeg fått en ille saksbehandler og. De krever nå at jeg går til psykolog. For da skal jeg bli frisk av mine fysiske sykdommer, sykdommer det ikke er mulig å bli frisk av. De fleste har det lettere enn meg, tror jeg har maks uflaks, og vet ikke om noen andre som har vært i systemet siden 2003.

Å gå på AAP går greit så lenge man er i aktivitet eller behandling. Og med de nye reglene er det maks 3 år, men man kan søke om mer trenger det.

Det Nav har utsatt for meg, har gjort meg sykere. Og jeg unner ikke min verste fiende å gå gjennom det, så håper du får det mye lettere.

Anonymkode: 920fa...23a

De fleste er i systemet i både 10 og 20 år, og gjerne mer, før de får endelig godkjent, så din sak er nok ikke unik. Og jo mer velvillig du er til tiltakene du blir satt i, jo mer velvilje får du nok. ALT skal og må prøves ut. Uføre skal være aller siste utvei. 

 

 

Anonymkode: 29c67...b66

[Anonym bruker]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Hva er PK?

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

Politisk korrekt :-)

Anonymkode: 02e26...55f

[Anonym bruker]

Kan jeg få vite hvorfor dere ikke klarer å jobbe i det hele tatt? Dere er jo anonym, så da kan dere vel skrive. 

 

Jeg nekter å tro på at så mange er 100% arbeidsufør. Sånn ordentlig arbeidsufør. 

Det å ikke jobbe, ikke ha kollegaer er roten til mye vondt. Det å ikke klare å jobbe litt, men samtidig klarer å bo i eget hjem er rart.  Og mange produserer unge på unge. 

For meg er det mere slitsomt å være hjemme med barna, enn på jobb. Og jeg elsker begge delene. Elsker å være sliten småbarnsmor. Nå har jeg valgt å være litt lengre hjemme med minste før bhg. Men jobber litt på helg fordi. Slitsomt, søvnmangel, men velger da bort andre ting i en periode. 

 

Bare å jobbe 20% er bra. Da har en kollega og får det sosiale der. Følelsen av å være til nytte. 

 

En må kjempe for seg selv, si til seg selv at dette skal jeg klare. Presse seg selv enkelte dager. Føler kanskje navere sliter med å presse seg, en ond sirkel.

 

Når en ikke jobber blir det å leve som å bo i sirup. Alt tar lang tid, og en rekker plutselig ingenting. En avtale på en dag, gjør at dagen er fullbooket. 

 

Jeg vet, jeg var sykmeldt i ett år, og det var skittøft å komme seg tilbake i jobb. Følte nesten det var bedre å ikke begynne på igjen.

Statistisk sett er det en stor prosent som ikke kommer seg tilbake i jobb etter sykmelding. Legen min og nav sa at jo lengre en er borte, jo større sjanse er det at en ikke kommer tilbake i jobb.. og jeg merket at lysten til å begynne å jobbe etter å bare ha gått hjemme var tøff, hadde egentlig ikke så lyst til det en periode. 

Jeg kunne jo bare søkt om aap jeg også, og fortsatt sånn..  Jeg fikk da beskjed om hvordan jeg søkte osv.. 

ingen som pressa meg til noe, det var jeg selv som måtte presse meg selv. Jeg selv tok meg i nakkeskinnet og presset meg til å begynne på jobb igjen. 

Jeg ville ikke og orket ikke, men gjorde det like vell. Ingen forstår hvor hardt det var til meg. 

Ganske sikker på at det er sånn til de fleste.    Der en ikke blir presset til noe. 

 

Hos meg kostet det mye blod og tårer. Men jeg klarte det, og nå er jeg så glad for det. 

Det avbrekket med å dra på jobb, komme hjem sliten, føle seg nyttig. 

 

Sjønner at noen ikke kan jobbe, men tror nok flesteparten kan det. De uføre jeg kjenner kan jobbe litt, og hjertet mitt brister litt når jeg ser hvor det fører med seg det å ikke jobbe. Kort vei til psykiatrien. Og det skjønner jeg godt. Ingenting er mere deprimerende å bare trø hjemme. Du mangler en stor del da. 

Desverre er det også arvelig merkelig nok, det å bli nav-er og bli uføre. Vokser en opp med nav-forelder, lærer man vel på en måte at sånn skal det være.. får ikke lært om arbeidsmoral, det å dra på jobb uansett.

Mange kan nok presse seg litt og jobbe, sånn er livet og arbeidslivet. 

Det er tøft, hardt, trivelig, slitsomt og meningsfylt. 

 

Vet folk klikker bananas nå, men jeg vet. Jobber i helsevesenet og har sett mye. Mange tragiske og triste skjebneer. 

Men en er sin egen lykkes smed, er ingen som kjemper for en, en må kjempe sin egen kamp, og den kan virke uoverkommelig til tider. 

 

Opplevd mye tragedier i livet mitt selv også, så har nok gått livets skole jeg også, selv om jeg har jobbet i hele mitt liv med unntak av det året jeg var sykmeldt. Da var jeg så langt nede at jeg tørr ikke tenke på det. 

 

Så mitt råd, gjør alt dere kan for å komme dere tilbake til arbeidslivet. Museskritt om gangen.. 💪🏻💪🏻💪🏻

Anonymkode: 16e40...685

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan jeg få vite hvorfor dere ikke klarer å jobbe i det hele tatt? Dere er jo anonym, så da kan dere vel skrive. 

 

Jeg nekter å tro på at så mange er 100% arbeidsufør. Sånn ordentlig arbeidsufør. 

Det å ikke jobbe, ikke ha kollegaer er roten til mye vondt. Det å ikke klare å jobbe litt, men samtidig klarer å bo i eget hjem er rart.  Og mange produserer unge på unge. 

For meg er det mere slitsomt å være hjemme med barna, enn på jobb. Og jeg elsker begge delene. Elsker å være sliten småbarnsmor. Nå har jeg valgt å være litt lengre hjemme med minste før bhg. Men jobber litt på helg fordi. Slitsomt, søvnmangel, men velger da bort andre ting i en periode. 

 

Bare å jobbe 20% er bra. Da har en kollega og får det sosiale der. Følelsen av å være til nytte. 

 

En må kjempe for seg selv, si til seg selv at dette skal jeg klare. Presse seg selv enkelte dager. Føler kanskje navere sliter med å presse seg, en ond sirkel.

 

Når en ikke jobber blir det å leve som å bo i sirup. Alt tar lang tid, og en rekker plutselig ingenting. En avtale på en dag, gjør at dagen er fullbooket. 

 

Jeg vet, jeg var sykmeldt i ett år, og det var skittøft å komme seg tilbake i jobb. Følte nesten det var bedre å ikke begynne på igjen.

Statistisk sett er det en stor prosent som ikke kommer seg tilbake i jobb etter sykmelding. Legen min og nav sa at jo lengre en er borte, jo større sjanse er det at en ikke kommer tilbake i jobb.. og jeg merket at lysten til å begynne å jobbe etter å bare ha gått hjemme var tøff, hadde egentlig ikke så lyst til det en periode. 

Jeg kunne jo bare søkt om aap jeg også, og fortsatt sånn..  Jeg fikk da beskjed om hvordan jeg søkte osv.. 

ingen som pressa meg til noe, det var jeg selv som måtte presse meg selv. Jeg selv tok meg i nakkeskinnet og presset meg til å begynne på jobb igjen. 

Jeg ville ikke og orket ikke, men gjorde det like vell. Ingen forstår hvor hardt det var til meg. 

Ganske sikker på at det er sånn til de fleste.    Der en ikke blir presset til noe. 

 

Hos meg kostet det mye blod og tårer. Men jeg klarte det, og nå er jeg så glad for det. 

Det avbrekket med å dra på jobb, komme hjem sliten, føle seg nyttig. 

 

Sjønner at noen ikke kan jobbe, men tror nok flesteparten kan det. De uføre jeg kjenner kan jobbe litt, og hjertet mitt brister litt når jeg ser hvor det fører med seg det å ikke jobbe. Kort vei til psykiatrien. Og det skjønner jeg godt. Ingenting er mere deprimerende å bare trø hjemme. Du mangler en stor del da. 

Desverre er det også arvelig merkelig nok, det å bli nav-er og bli uføre. Vokser en opp med nav-forelder, lærer man vel på en måte at sånn skal det være.. får ikke lært om arbeidsmoral, det å dra på jobb uansett.

Mange kan nok presse seg litt og jobbe, sånn er livet og arbeidslivet. 

Det er tøft, hardt, trivelig, slitsomt og meningsfylt. 

 

Vet folk klikker bananas nå, men jeg vet. Jobber i helsevesenet og har sett mye. Mange tragiske og triste skjebneer. 

Men en er sin egen lykkes smed, er ingen som kjemper for en, en må kjempe sin egen kamp, og den kan virke uoverkommelig til tider. 

 

Opplevd mye tragedier i livet mitt selv også, så har nok gått livets skole jeg også, selv om jeg har jobbet i hele mitt liv med unntak av det året jeg var sykmeldt. Da var jeg så langt nede at jeg tørr ikke tenke på det. 

 

Så mitt råd, gjør alt dere kan for å komme dere tilbake til arbeidslivet. Museskritt om gangen.. 💪🏻💪🏻💪🏻

Anonymkode: 16e40...685

Innlegget ditt oser av så mye forakt at jeg ikke gidder å svare deg på det du lurer på

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

32 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan jeg få vite hvorfor dere ikke klarer å jobbe i det hele tatt? Dere er jo anonym, så da kan dere vel skrive. 

 

Jeg nekter å tro på at så mange er 100% arbeidsufør. Sånn ordentlig arbeidsufør. 

Det å ikke jobbe, ikke ha kollegaer er roten til mye vondt. Det å ikke klare å jobbe litt, men samtidig klarer å bo i eget hjem er rart.  Og mange produserer unge på unge. 

For meg er det mere slitsomt å være hjemme med barna, enn på jobb. Og jeg elsker begge delene. Elsker å være sliten småbarnsmor. Nå har jeg valgt å være litt lengre hjemme med minste før bhg. Men jobber litt på helg fordi. Slitsomt, søvnmangel, men velger da bort andre ting i en periode. 

 

Bare å jobbe 20% er bra. Da har en kollega og får det sosiale der. Følelsen av å være til nytte. 

 

En må kjempe for seg selv, si til seg selv at dette skal jeg klare. Presse seg selv enkelte dager. Føler kanskje navere sliter med å presse seg, en ond sirkel.

 

Når en ikke jobber blir det å leve som å bo i sirup. Alt tar lang tid, og en rekker plutselig ingenting. En avtale på en dag, gjør at dagen er fullbooket. 

 

Jeg vet, jeg var sykmeldt i ett år, og det var skittøft å komme seg tilbake i jobb. Følte nesten det var bedre å ikke begynne på igjen.

Statistisk sett er det en stor prosent som ikke kommer seg tilbake i jobb etter sykmelding. Legen min og nav sa at jo lengre en er borte, jo større sjanse er det at en ikke kommer tilbake i jobb.. og jeg merket at lysten til å begynne å jobbe etter å bare ha gått hjemme var tøff, hadde egentlig ikke så lyst til det en periode. 

Jeg kunne jo bare søkt om aap jeg også, og fortsatt sånn..  Jeg fikk da beskjed om hvordan jeg søkte osv.. 

ingen som pressa meg til noe, det var jeg selv som måtte presse meg selv. Jeg selv tok meg i nakkeskinnet og presset meg til å begynne på jobb igjen. 

Jeg ville ikke og orket ikke, men gjorde det like vell. Ingen forstår hvor hardt det var til meg. 

Ganske sikker på at det er sånn til de fleste.    Der en ikke blir presset til noe. 

 

Hos meg kostet det mye blod og tårer. Men jeg klarte det, og nå er jeg så glad for det. 

Det avbrekket med å dra på jobb, komme hjem sliten, føle seg nyttig. 

 

Sjønner at noen ikke kan jobbe, men tror nok flesteparten kan det. De uføre jeg kjenner kan jobbe litt, og hjertet mitt brister litt når jeg ser hvor det fører med seg det å ikke jobbe. Kort vei til psykiatrien. Og det skjønner jeg godt. Ingenting er mere deprimerende å bare trø hjemme. Du mangler en stor del da. 

Desverre er det også arvelig merkelig nok, det å bli nav-er og bli uføre. Vokser en opp med nav-forelder, lærer man vel på en måte at sånn skal det være.. får ikke lært om arbeidsmoral, det å dra på jobb uansett.

Mange kan nok presse seg litt og jobbe, sånn er livet og arbeidslivet. 

Det er tøft, hardt, trivelig, slitsomt og meningsfylt. 

 

Vet folk klikker bananas nå, men jeg vet. Jobber i helsevesenet og har sett mye. Mange tragiske og triste skjebneer. 

Men en er sin egen lykkes smed, er ingen som kjemper for en, en må kjempe sin egen kamp, og den kan virke uoverkommelig til tider. 

 

Opplevd mye tragedier i livet mitt selv også, så har nok gått livets skole jeg også, selv om jeg har jobbet i hele mitt liv med unntak av det året jeg var sykmeldt. Da var jeg så langt nede at jeg tørr ikke tenke på det. 

 

Så mitt råd, gjør alt dere kan for å komme dere tilbake til arbeidslivet. Museskritt om gangen.. 💪🏻💪🏻💪🏻

Anonymkode: 16e40...685

Du aner ikke hva du snakker om!

Jeg personlig har ME, og jo mer jeg presser meg jo sykere blir jeg. Tro meg, jeg har prøvd. Jeg måtte omtrent holdes tilbake med makt. Nav tilbød meg hjelp, ikke med karriereveiledning e.l., men samtaler med noen som kunne holde meg igjen. Legen på sykehuset truet meg og ville jeg skulle bli med på institusjon og møte de som er pleietrengende av ME, for det var der jeg ville ende også om jeg ikke startet lytte til kroppen min. 

Du må ikke tro det å bli ufør kom frivillig for min del, uten kamp. Det var det siste i verden jeg ønsket, og det er en stor stor sorg at jeg nå er sengeliggende det meste av døgnet. Det er også litt bittert å vite at jeg kanskje ikke hadde vært så syk som jeg er nå om jeg hadde lyttet til kroppen min istedenfor å presse meg når sykdommen var mest aktiv...

Jeg har ikke fått barn etter barn etter at jeg ble ufør, mine barn ble født mens jeg var frisk. Jeg var 100% frisk, hadde en 100% stilling som leder i en stor bedrift. Trente, var aktiv, elsket jobben min og livet mitt. Men så ble jeg veldig syk av en infeksjon, innlagt på sykehus med intravenøs antibiotika, pustehjelp, intravenøs næring osv, og jeg ble ikke frisk igjen. Noe kollapset i kroppen min i løpet av den sykdomsperioden og uansett hvor mye jeg presset meg etterpå ble jeg bare sykere og sykere, kroppen nekter å bli frisk.

Så ikke kom her og prat nedlatende til meg om at jeg ikke har prøvd hardt nok, jeg har prøvd, jeg har prøvd for hardt.

Når det kommer til restarbeidsevne så er det ikke de uføre du skal angripe, for de som har en liten arbeidsevne, kanske 5-20%, de finnes det ikke arbeidsgivere til. Hvem vil ansette en ustabil kronisk syk arbeidstager som kan jobbe litt på gode dager, men ikke på dårlige dager? Da må du i tilfelle gå politisk til verks, finne løsninger som gjør at arbeidgivere ikke taper økonomisk på å ansette slike mennesker. Først da kan det legges tilrette for å jobbe litt, men som det er nå er ingen villig til å ta risikoen ved å ansatte syke mennesker, de er for dyre i drift.

Anonymkode: 6dcb8...867

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

De ser bare på papirene dine, hva saksbehandler har skrevet, og hva fastlegen har skrevet. Nå har jeg fått en ille saksbehandler og. De krever nå at jeg går til psykolog. For da skal jeg bli frisk av mine fysiske sykdommer, sykdommer det ikke er mulig å bli frisk av. De fleste har det lettere enn meg, tror jeg har maks uflaks, og vet ikke om noen andre som har vært i systemet siden 2003.

Å gå på AAP går greit så lenge man er i aktivitet eller behandling. Og med de nye reglene er det maks 3 år, men man kan søke om mer trenger det.

Det Nav har utsatt for meg, har gjort meg sykere. Og jeg unner ikke min verste fiende å gå gjennom det, så håper du får det mye lettere.

Anonymkode: 920fa...23a

Foreløpig så har jeg bare møtt forståelse fra alle hold heldigvis, har grei saksbehandler og lege

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Politisk korrekt :-)

Anonymkode: 02e26...55f

Ok, det koblet jeg ikke i det hele tatt

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

57 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan jeg få vite hvorfor dere ikke klarer å jobbe i det hele tatt? Dere er jo anonym, så da kan dere vel skrive. 

 

Jeg nekter å tro på at så mange er 100% arbeidsufør. Sånn ordentlig arbeidsufør. 

Det å ikke jobbe, ikke ha kollegaer er roten til mye vondt. Det å ikke klare å jobbe litt, men samtidig klarer å bo i eget hjem er rart.  Og mange produserer unge på unge. 

For meg er det mere slitsomt å være hjemme med barna, enn på jobb. Og jeg elsker begge delene. Elsker å være sliten småbarnsmor. Nå har jeg valgt å være litt lengre hjemme med minste før bhg. Men jobber litt på helg fordi. Slitsomt, søvnmangel, men velger da bort andre ting i en periode. 

 

Bare å jobbe 20% er bra. Da har en kollega og får det sosiale der. Følelsen av å være til nytte. 

 

En må kjempe for seg selv, si til seg selv at dette skal jeg klare. Presse seg selv enkelte dager. Føler kanskje navere sliter med å presse seg, en ond sirkel.

 

Når en ikke jobber blir det å leve som å bo i sirup. Alt tar lang tid, og en rekker plutselig ingenting. En avtale på en dag, gjør at dagen er fullbooket. 

 

Jeg vet, jeg var sykmeldt i ett år, og det var skittøft å komme seg tilbake i jobb. Følte nesten det var bedre å ikke begynne på igjen.

Statistisk sett er det en stor prosent som ikke kommer seg tilbake i jobb etter sykmelding. Legen min og nav sa at jo lengre en er borte, jo større sjanse er det at en ikke kommer tilbake i jobb.. og jeg merket at lysten til å begynne å jobbe etter å bare ha gått hjemme var tøff, hadde egentlig ikke så lyst til det en periode. 

Jeg kunne jo bare søkt om aap jeg også, og fortsatt sånn..  Jeg fikk da beskjed om hvordan jeg søkte osv.. 

ingen som pressa meg til noe, det var jeg selv som måtte presse meg selv. Jeg selv tok meg i nakkeskinnet og presset meg til å begynne på jobb igjen. 

Jeg ville ikke og orket ikke, men gjorde det like vell. Ingen forstår hvor hardt det var til meg. 

Ganske sikker på at det er sånn til de fleste.    Der en ikke blir presset til noe. 

 

Hos meg kostet det mye blod og tårer. Men jeg klarte det, og nå er jeg så glad for det. 

Det avbrekket med å dra på jobb, komme hjem sliten, føle seg nyttig. 

 

Sjønner at noen ikke kan jobbe, men tror nok flesteparten kan det. De uføre jeg kjenner kan jobbe litt, og hjertet mitt brister litt når jeg ser hvor det fører med seg det å ikke jobbe. Kort vei til psykiatrien. Og det skjønner jeg godt. Ingenting er mere deprimerende å bare trø hjemme. Du mangler en stor del da. 

Desverre er det også arvelig merkelig nok, det å bli nav-er og bli uføre. Vokser en opp med nav-forelder, lærer man vel på en måte at sånn skal det være.. får ikke lært om arbeidsmoral, det å dra på jobb uansett.

Mange kan nok presse seg litt og jobbe, sånn er livet og arbeidslivet. 

Det er tøft, hardt, trivelig, slitsomt og meningsfylt. 

 

Vet folk klikker bananas nå, men jeg vet. Jobber i helsevesenet og har sett mye. Mange tragiske og triste skjebneer. 

Men en er sin egen lykkes smed, er ingen som kjemper for en, en må kjempe sin egen kamp, og den kan virke uoverkommelig til tider. 

 

Opplevd mye tragedier i livet mitt selv også, så har nok gått livets skole jeg også, selv om jeg har jobbet i hele mitt liv med unntak av det året jeg var sykmeldt. Da var jeg så langt nede at jeg tørr ikke tenke på det. 

 

Så mitt råd, gjør alt dere kan for å komme dere tilbake til arbeidslivet. Museskritt om gangen.. 💪🏻💪🏻💪🏻

Anonymkode: 16e40...685

Kanskje du faktisk ikke var syk nok siden du klarte begynne å jobbe igjen? Du skriver jo ikke noe om hvorfor du selv var sykemeldt? Mulig du fant ut at du tapte penger på å være sykemeldt lengre enn et år og derfor klarte ta deg sammen å begynne å jobbe?

 

Tror du virkelig alle klarer det kun fordi du klarte det? Jeg kan jobbe litt. Problemet er at jeg kan kun jobbe når kroppen orker og i gode perioder. Jeg opererer 2 ganger hvert halvår og da trenger jeg en månedstid på å komme i gang igjen etterpå. Jeg er på sykehus 2 dager hver måned der hele dagen går med til å få medisin intravenøst, blodprøver og undersøkelser. Så er det jern intravenøst ca 2 dager i halvåret. Jeg har dårlig immunforsvar så et par lungebetennelser må legges til på fraværet, ofte med innleggelse på sykehus. I tillegg er jeg jo syk av selve sykdommen.

 

så om du har forslag til hvilken jobb jeg kan jobbe 20 prosent når jeg ønsker, ofte kun en time eller to midt på dagen så blir jeg glad for forslag.

 

Jeg ble ufør på en uke uten å gå på aap. Ble «tvunget» av lege, nav og arbeidsgiver da de klarte se hva som var best for meg, noe jeg faktisk ikke klarte selv. 

 

Og ja jeg har barn, men de fikk jeg før diagnosen. Jeg har også en mann som vet han må gjøre ekstra i hjemmet når jeg er syk. Vi har vaskehjelp selv om jeg er hjemme hele dagen. 

Anonymkode: d8d29...299

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Kan jeg få vite hvorfor dere ikke klarer å jobbe i det hele tatt? Dere er jo anonym, så da kan dere vel skrive. 

 

Jeg nekter å tro på at så mange er 100% arbeidsufør. Sånn ordentlig arbeidsufør. 

Det å ikke jobbe, ikke ha kollegaer er roten til mye vondt. Det å ikke klare å jobbe litt, men samtidig klarer å bo i eget hjem er rart.  Og mange produserer unge på unge. 

For meg er det mere slitsomt å være hjemme med barna, enn på jobb. Og jeg elsker begge delene. Elsker å være sliten småbarnsmor. Nå har jeg valgt å være litt lengre hjemme med minste før bhg. Men jobber litt på helg fordi. Slitsomt, søvnmangel, men velger da bort andre ting i en periode. 

 

Bare å jobbe 20% er bra. Da har en kollega og får det sosiale der. Følelsen av å være til nytte. 

 

En må kjempe for seg selv, si til seg selv at dette skal jeg klare. Presse seg selv enkelte dager. Føler kanskje navere sliter med å presse seg, en ond sirkel.

 

Når en ikke jobber blir det å leve som å bo i sirup. Alt tar lang tid, og en rekker plutselig ingenting. En avtale på en dag, gjør at dagen er fullbooket. 

 

Jeg vet, jeg var sykmeldt i ett år, og det var skittøft å komme seg tilbake i jobb. Følte nesten det var bedre å ikke begynne på igjen.

Statistisk sett er det en stor prosent som ikke kommer seg tilbake i jobb etter sykmelding. Legen min og nav sa at jo lengre en er borte, jo større sjanse er det at en ikke kommer tilbake i jobb.. og jeg merket at lysten til å begynne å jobbe etter å bare ha gått hjemme var tøff, hadde egentlig ikke så lyst til det en periode. 

Jeg kunne jo bare søkt om aap jeg også, og fortsatt sånn..  Jeg fikk da beskjed om hvordan jeg søkte osv.. 

ingen som pressa meg til noe, det var jeg selv som måtte presse meg selv. Jeg selv tok meg i nakkeskinnet og presset meg til å begynne på jobb igjen. 

Jeg ville ikke og orket ikke, men gjorde det like vell. Ingen forstår hvor hardt det var til meg. 

Ganske sikker på at det er sånn til de fleste.    Der en ikke blir presset til noe. 

 

Hos meg kostet det mye blod og tårer. Men jeg klarte det, og nå er jeg så glad for det. 

Det avbrekket med å dra på jobb, komme hjem sliten, føle seg nyttig. 

 

Sjønner at noen ikke kan jobbe, men tror nok flesteparten kan det. De uføre jeg kjenner kan jobbe litt, og hjertet mitt brister litt når jeg ser hvor det fører med seg det å ikke jobbe. Kort vei til psykiatrien. Og det skjønner jeg godt. Ingenting er mere deprimerende å bare trø hjemme. Du mangler en stor del da. 

Desverre er det også arvelig merkelig nok, det å bli nav-er og bli uføre. Vokser en opp med nav-forelder, lærer man vel på en måte at sånn skal det være.. får ikke lært om arbeidsmoral, det å dra på jobb uansett.

Mange kan nok presse seg litt og jobbe, sånn er livet og arbeidslivet. 

Det er tøft, hardt, trivelig, slitsomt og meningsfylt. 

 

Vet folk klikker bananas nå, men jeg vet. Jobber i helsevesenet og har sett mye. Mange tragiske og triste skjebneer. 

Men en er sin egen lykkes smed, er ingen som kjemper for en, en må kjempe sin egen kamp, og den kan virke uoverkommelig til tider. 

 

Opplevd mye tragedier i livet mitt selv også, så har nok gått livets skole jeg også, selv om jeg har jobbet i hele mitt liv med unntak av det året jeg var sykmeldt. Da var jeg så langt nede at jeg tørr ikke tenke på det. 

 

Så mitt råd, gjør alt dere kan for å komme dere tilbake til arbeidslivet. Museskritt om gangen.. 💪🏻💪🏻💪🏻

Anonymkode: 16e40...685

Hvor mange arbeidsgivere ansetter i 10-20-30%? 

Anonymkode: 29c67...b66

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Innlegget ditt oser av så mye forakt at jeg ikke gidder å svare deg på det du lurer på

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

 

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kan jeg få vite hvorfor dere ikke klarer å jobbe i det hele tatt? Dere er jo anonym, så da kan dere vel skrive. 

 

Jeg nekter å tro på at så mange er 100% arbeidsufør. Sånn ordentlig arbeidsufør. 

Det å ikke jobbe, ikke ha kollegaer er roten til mye vondt. Det å ikke klare å jobbe litt, men samtidig klarer å bo i eget hjem er rart.  Og mange produserer unge på unge. 

For meg er det mere slitsomt å være hjemme med barna, enn på jobb. Og jeg elsker begge delene. Elsker å være sliten småbarnsmor. Nå har jeg valgt å være litt lengre hjemme med minste før bhg. Men jobber litt på helg fordi. Slitsomt, søvnmangel, men velger da bort andre ting i en periode. 

 

Bare å jobbe 20% er bra. Da har en kollega og får det sosiale der. Følelsen av å være til nytte. 

 

En må kjempe for seg selv, si til seg selv at dette skal jeg klare. Presse seg selv enkelte dager. Føler kanskje navere sliter med å presse seg, en ond sirkel.

 

Når en ikke jobber blir det å leve som å bo i sirup. Alt tar lang tid, og en rekker plutselig ingenting. En avtale på en dag, gjør at dagen er fullbooket. 

 

Jeg vet, jeg var sykmeldt i ett år, og det var skittøft å komme seg tilbake i jobb. Følte nesten det var bedre å ikke begynne på igjen.

Statistisk sett er det en stor prosent som ikke kommer seg tilbake i jobb etter sykmelding. Legen min og nav sa at jo lengre en er borte, jo større sjanse er det at en ikke kommer tilbake i jobb.. og jeg merket at lysten til å begynne å jobbe etter å bare ha gått hjemme var tøff, hadde egentlig ikke så lyst til det en periode. 

Jeg kunne jo bare søkt om aap jeg også, og fortsatt sånn..  Jeg fikk da beskjed om hvordan jeg søkte osv.. 

ingen som pressa meg til noe, det var jeg selv som måtte presse meg selv. Jeg selv tok meg i nakkeskinnet og presset meg til å begynne på jobb igjen. 

Jeg ville ikke og orket ikke, men gjorde det like vell. Ingen forstår hvor hardt det var til meg. 

Ganske sikker på at det er sånn til de fleste.    Der en ikke blir presset til noe. 

 

Hos meg kostet det mye blod og tårer. Men jeg klarte det, og nå er jeg så glad for det. 

Det avbrekket med å dra på jobb, komme hjem sliten, føle seg nyttig. 

 

Sjønner at noen ikke kan jobbe, men tror nok flesteparten kan det. De uføre jeg kjenner kan jobbe litt, og hjertet mitt brister litt når jeg ser hvor det fører med seg det å ikke jobbe. Kort vei til psykiatrien. Og det skjønner jeg godt. Ingenting er mere deprimerende å bare trø hjemme. Du mangler en stor del da. 

Desverre er det også arvelig merkelig nok, det å bli nav-er og bli uføre. Vokser en opp med nav-forelder, lærer man vel på en måte at sånn skal det være.. får ikke lært om arbeidsmoral, det å dra på jobb uansett.

Mange kan nok presse seg litt og jobbe, sånn er livet og arbeidslivet. 

Det er tøft, hardt, trivelig, slitsomt og meningsfylt. 

 

Vet folk klikker bananas nå, men jeg vet. Jobber i helsevesenet og har sett mye. Mange tragiske og triste skjebneer. 

Men en er sin egen lykkes smed, er ingen som kjemper for en, en må kjempe sin egen kamp, og den kan virke uoverkommelig til tider. 

 

Opplevd mye tragedier i livet mitt selv også, så har nok gått livets skole jeg også, selv om jeg har jobbet i hele mitt liv med unntak av det året jeg var sykmeldt. Da var jeg så langt nede at jeg tørr ikke tenke på det. 

 

Så mitt råd, gjør alt dere kan for å komme dere tilbake til arbeidslivet. Museskritt om gangen.. 💪🏻💪🏻💪🏻

Anonymkode: 16e40...685

Og vel..tusen takk for at du sitter på fasiten til oss alle. Men flere detaljer om hvordan vi skal legge alvorlige diagnoser, skader og lyter til side for å jobbe hadde vært storartet! Vi klarer jo tross alt bo hjemme! Du har ikke opplevd mye, om du mener det er slik. 

Anonymkode: 29c67...b66

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg fikk innvilget 100% ufør i november 2016.

Det er en lang sorgprosess, og jeg har fremdeles tunge dager. Jeg føler meg ensom og verdiløs.

Jeg vet jo at jeg har en verdi som mamma osv, men det er ikke nok. Jeg savner virkelig å være i jobb og håper jeg en dag skal kunne jobbe litt igjen.

Jeg hadde ikke noe valg, ble sykere og sykere, det var ingen tvil om at jeg måtte uføretrygdes og søknaden gikk gjennom på under en uke. Men jeg sliter fremdeles med det.

Jeg skammer meg på en måte også, selv om det overhodet er noe jeg kan noe for. Men jeg sliter med å finne min plass, min verdi her i verden, selvtilliten og selvfølelsen er på null.

Forrige uke møtte jeg en bekjent på butikken som jeg ikke har sett på flere år, og selvfølgelig spurte hun: Jobber du fremdeles på xx eller, hvordan er det der nå? 

Jeg sliter sånn med dette, hva svarer man da. Jeg kan møte en forelder fra klassen til en av ungene en formiddag og spørsmålet som detter ut av dem som det naturligste i verden er: Har du fri i dag du også?

Det er pyton.

Jeg sitter hjemme i sofaen og føler livet går forbi uten meg, jeg er ikke med....

Anonymkode: 6dcb8...867

Samme her, kjenner meg igjen i din historie. Ble selv ufør i 2013, har hatt lyst å prøve meg i jobb igjen i ettertid, ikke fullt, men gjerne en dag i uken eller to, i friske perioder. Jeg ville heller ikke gå for en uføretrygd, men lege og nav mente det var det beste og på det tidspunktet så var det nok det. Iflg nav dama skulle det ikke være noe problem hvis jeg ville prøve meg i jobb igjen, hvis jeg følte for det på et tidspunkt senere. Iflg hun på nav, så kunne de ved en senere anledning fryse trygden og evetuelt hjelpe meg å komme i jobb igjen.

i 2016 ville jeg gjerne prøve meg i jobb igjen, men noe hjelp hos nav , det kunne jeg bare glemme. Svaret var at jeg var ferdig behandlet, utredet og trygdet, så da var ikke de pliktig til å hjelpe meg  med noe mer, så her sitter jeg da, dag ut og dag inn, vil så gjerne jobbe litt, men det ser dårlig ut.

 Nav mener at ingen vil ansette en person som er trygdet/syk og det kan se ut som om de har rett, dessverre..

Anonymkode: eb51e...120

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

Og vel..tusen takk for at du sitter på fasiten til oss alle. Men flere detaljer om hvordan vi skal legge alvorlige diagnoser, skader og lyter til side for å jobbe hadde vært storartet! Vi klarer jo tross alt bo hjemme! Du har ikke opplevd mye, om du mener det er slik. 

Anonymkode: 29c67...b66

Signerer denne 

Anonymkode: eb51e...120

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kan jeg få vite hvorfor dere ikke klarer å jobbe i det hele tatt? Dere er jo anonym, så da kan dere vel skrive.

Jeg nekter å tro på at så mange er 100% arbeidsufør. Sånn ordentlig arbeidsufør. 

Det å ikke jobbe, ikke ha kollegaer er roten til mye vondt. Det å ikke klare å jobbe litt, men samtidig klarer å bo i eget hjem er rart.  Og mange produserer unge på unge. 

For meg er det mere slitsomt å være hjemme med barna, enn på jobb. Og jeg elsker begge delene. Elsker å være sliten småbarnsmor. Nå har jeg valgt å være litt lengre hjemme med minste før bhg. Men jobber litt på helg fordi. Slitsomt, søvnmangel, men velger da bort andre ting i en periode.

Bare å jobbe 20% er bra. Da har en kollega og får det sosiale der. Følelsen av å være til nytte.

En må kjempe for seg selv, si til seg selv at dette skal jeg klare. Presse seg selv enkelte dager. Føler kanskje navere sliter med å presse seg, en ond sirkel.

Når en ikke jobber blir det å leve som å bo i sirup. Alt tar lang tid, og en rekker plutselig ingenting. En avtale på en dag, gjør at dagen er fullbooket.

Jeg vet, jeg var sykmeldt i ett år, og det var skittøft å komme seg tilbake i jobb. Følte nesten det var bedre å ikke begynne på igjen.

Statistisk sett er det en stor prosent som ikke kommer seg tilbake i jobb etter sykmelding. Legen min og nav sa at jo lengre en er borte, jo større sjanse er det at en ikke kommer tilbake i jobb.. og jeg merket at lysten til å begynne å jobbe etter å bare ha gått hjemme var tøff, hadde egentlig ikke så lyst til det en periode. 

Jeg kunne jo bare søkt om aap jeg også, og fortsatt sånn..  Jeg fikk da beskjed om hvordan jeg søkte osv.. 

ingen som pressa meg til noe, det var jeg selv som måtte presse meg selv. Jeg selv tok meg i nakkeskinnet og presset meg til å begynne på jobb igjen. 

Jeg ville ikke og orket ikke, men gjorde det like vell. Ingen forstår hvor hardt det var til meg. 

Ganske sikker på at det er sånn til de fleste.    Der en ikke blir presset til noe.

Hos meg kostet det mye blod og tårer. Men jeg klarte det, og nå er jeg så glad for det. 

Det avbrekket med å dra på jobb, komme hjem sliten, føle seg nyttig.

Sjønner at noen ikke kan jobbe, men tror nok flesteparten kan det. De uføre jeg kjenner kan jobbe litt, og hjertet mitt brister litt når jeg ser hvor det fører med seg det å ikke jobbe. Kort vei til psykiatrien. Og det skjønner jeg godt. Ingenting er mere deprimerende å bare trø hjemme. Du mangler en stor del da. 

Desverre er det også arvelig merkelig nok, det å bli nav-er og bli uføre. Vokser en opp med nav-forelder, lærer man vel på en måte at sånn skal det være.. får ikke lært om arbeidsmoral, det å dra på jobb uansett.

Mange kan nok presse seg litt og jobbe, sånn er livet og arbeidslivet. 

Det er tøft, hardt, trivelig, slitsomt og meningsfylt.

Vet folk klikker bananas nå, men jeg vet. Jobber i helsevesenet og har sett mye. Mange tragiske og triste skjebneer. 

Men en er sin egen lykkes smed, er ingen som kjemper for en, en må kjempe sin egen kamp, og den kan virke uoverkommelig til tider.

Opplevd mye tragedier i livet mitt selv også, så har nok gått livets skole jeg også, selv om jeg har jobbet i hele mitt liv med unntak av det året jeg var sykmeldt. Da var jeg så langt nede at jeg tørr ikke tenke på det.

Så mitt råd, gjør alt dere kan for å komme dere tilbake til arbeidslivet. Museskritt om gangen.. 💪🏻💪🏻💪🏻

Anonymkode: 16e40...685

At du nekter å tro at vi som har svart i tråden ikke er i stand til å jobbe, vet du, det betyr absolutt ingenting!

Du ønsker at vi skal oppgi årsaken til at vi ikke kan jobbe til deg slik at du kan sitte og vurdere om du mener vi er syke nok. Ser du ikke selv hvor arrogant det er?

Er du virkelig så dum at du tror at de fleste ikke presser seg langt og lengre enn langt, at de ikke kjemper beinhardt for å bli friske? Tror du virkelig folk flest synes det er topp å miste jobben, være syk med en hel masse begrensninger, økte utgifter, men langt mindre utbetalt? Tror du at folk gjør det bare fordi de ikke gidder å kjempe?

Du jobber kanskje i helsevesenet, men særlig kunnskap viser du veldig tydelig i dette svaret at du ikke har. Du gir inntrykk av å være... beklager... litt enkel... kunnskapsløs, naiv og arrogant.

 

Anonymkode: 7840f...e37

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

At du nekter å tro at vi som har svart i tråden ikke er i stand til å jobbe, vet du, det betyr absolutt ingenting!

Du ønsker at vi skal oppgi årsaken til at vi ikke kan jobbe til deg slik at du kan sitte og vurdere om du mener vi er syke nok. Ser du ikke selv hvor arrogant det er?

Er du virkelig så dum at du tror at de fleste ikke presser seg langt og lengre enn langt, at de ikke kjemper beinhardt for å bli friske? Tror du virkelig folk flest synes det er topp å miste jobben, være syk med en hel masse begrensninger, økte utgifter, men langt mindre utbetalt? Tror du at folk gjør det bare fordi de ikke gidder å kjempe?

Du jobber kanskje i helsevesenet, men særlig kunnskap viser du veldig tydelig i dette svaret at du ikke har. Du gir inntrykk av å være... beklager... litt enkel... kunnskapsløs, naiv og arrogant.

 

Anonymkode: 7840f...e37

Du glemmer empati og medmenneskelighet. 

Noe som burde være en forutsetning i helsevesenet spør du meg. 

Anonymkode: 29c67...b66

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du glemmer empati og medmenneskelighet. 

Noe som burde være en forutsetning i helsevesenet spør du meg. 

Anonymkode: 29c67...b66

Ha-ha... jeg tenkte faktisk å skrive det, men tenkte å begrense meg - godt du fikk det med, for jeg hadde tenkt det

Og helt enig - skremmende at slike ignorante personer jobber i helsevesenet!

Anonymkode: 7840f...e37