Legen anbefaler 100 % ufør, og føler det er et skikkelig nederlag. Noen som er/har vært i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Og kan fortelle litt om hvordan det er, hvor mye skal man kjempe mot det som kanskje er uungåelig? For meg er det ikke bare med tanke på det sosiale i arbeidslivet, men og det økonomiske. Uff, det økonomiske er det som tærer mest på meg, det å ikke ha noen utsikter til bedre økonomi noen gang er forferdelig Men jeg er på vei til å innse at han kanskje har litt rett, jeg skjønner det jo, selv om jeg ikke vil det. Men det er en sjangs for at jeg kan bli bedre i fremtiden, derfor er jeg så redd for å si ja til å søke 100 % uføretrygd. Jeg synes det er vanskelig å se når er nok nok. Har hørt at det er så vanskelig å komme seg tilbake i jobb da, å komme seg ut i fra uføresystemet igjen. Til og med legen min sier at det er veldig vanskelig å bli kvitt uføretrugd, eller få den gradert. Noen som har erfaring med det?

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

Jeg fikk innvilget 100% ufør i november 2016.

Det er en lang sorgprosess, og jeg har fremdeles tunge dager. Jeg føler meg ensom og verdiløs.

Jeg vet jo at jeg har en verdi som mamma osv, men det er ikke nok. Jeg savner virkelig å være i jobb og håper jeg en dag skal kunne jobbe litt igjen.

Jeg hadde ikke noe valg, ble sykere og sykere, det var ingen tvil om at jeg måtte uføretrygdes og søknaden gikk gjennom på under en uke. Men jeg sliter fremdeles med det.

Jeg skammer meg på en måte også, selv om det overhodet er noe jeg kan noe for. Men jeg sliter med å finne min plass, min verdi her i verden, selvtilliten og selvfølelsen er på null.

Forrige uke møtte jeg en bekjent på butikken som jeg ikke har sett på flere år, og selvfølgelig spurte hun: Jobber du fremdeles på xx eller, hvordan er det der nå? 

Jeg sliter sånn med dette, hva svarer man da. Jeg kan møte en forelder fra klassen til en av ungene en formiddag og spørsmålet som detter ut av dem som det naturligste i verden er: Har du fri i dag du også?

Det er pyton.

Jeg sitter hjemme i sofaen og føler livet går forbi uten meg, jeg er ikke med....

Anonymkode: 6dcb8...867

[Anonym bruker]

Jeg er i samme prosess selv, og har etter lang tid innsett at 100% uføretrygd er det beste for meg slik helsa mi er. Det har sittet lang inne da jeg alltid har håpet å komme tilbake i jobb og stempelet som ufør ikke akkurat er noe jeg har ønsket å ha på meg. Har en mastergrad og synes det er vondt å ikke kunne bruke den, og i hele tatt ikke kunne delta i arbeidslivet. Det er jo det første man blir spurt om når man møter nye mennesker : «hva jobber du med?». Har likevel kommet dit at jeg har akseptert situasjonen slik den er, og tenker at det vil gi meg en viss ro. Det som er bra er at jeg har snakket masse med både NAV og legen om dette, og det er visst ikke slik lenger at døren lukkes bak det når du får innvilget ufør. HELDIGVIS! Det er masse muligheter for å komme tilbake, jobbe litt etc. Jeg klamrer meg litt fast til det. Det føles ikke riktig så dramatisk da. Lykke til, jeg vet hvor vanskelig det kan være å akseptere at det var slik livet ble. Jeg tenker at man ikke må miste håpet, det kan snu senere. Så får man prøve å gjøre livet best mulig med de kortene man har på hånden — for øyeblikket. 

Anonymkode: a3c40...e2a

[Anonym bruker]

I teorien skal det nå være enklere å få gradert sykemelding enn det var tidligere. Ett år etter du har fått den innvilget kan du vel også jobbe litt uten avkortning, tror jeg.

Jeg er i lignende situasjon, men synes det er forferdelig. Har gått i over fire år på aap. De undersøkelsene som er gjort på sykehus på denne tiden kunne alle vært gjort (og burde vært gjort) ila. første tre måneder etter jeg ble henvist dit. Og fremdeles har jeg ikke svar på hva som feiler meg, annet enn at de nå i hvert fall har tatt noen tester som burde vært tatt for fire år siden...

Nav har vært "fornøyd" så lenge jeg kan si at jeg er i utredning (selv når jeg ikke har en eneste time på sykehus på ett år...), men nå er det jo nye regler fra nyttår som begrenser tiden man kan gå på aap. Jeg håper jeg får forlenget min videre, men flere og flere begynner nå å anbefale å uføretrygde meg fordi dette tar så lang tid.

Jeg har også et stort ønske om å komme meg tilbake i jobb, og om jeg bare får en diagnose og det kan behandles er det også gode sjanser for at jeg skal kunne komme meg ut igjen i jobb, kanskje også 100 %. Man har jo noen fordeler av å gå på aap hvis man blir bra nok til å prøve seg ut i jobb igjen, og det er en av grunnene til at jeg tviholder på den. Men jeg ser at en del ting også vil være enklere om jeg får uføretrygd - ikke minst det at man får utbetalt penger en gang i måneden og økonomien blir langt mer forutsigbar enn når man får utbetalinger annenhver uke.

Om jeg går for uføretrygd så blir det 100 % siden jeg pr. i dag ikke er i stand til å jobbe noe. Så får heller gradering komme etterhvert, tenker jeg.

Men det er tungt å stå i dette, vil jo så gjerne være frisk nok til å jobbe, frisk nok til å ha et liv. Jeg har vanskelig for å akseptere tanken på en uføretrygd, men jo flere som har sagt det til meg at jeg bør vurdere det siden helsevesenet trekker tiden så ut, så begynner tanken å modnes hos meg, at jeg kan ta med fordelene en uføretrygd vil medføre uten at jeg trenger se på den som en varig ordning. Jeg elsker jobben min nok til å ville fortsette å jobbe mot å blir frisk eller frisk nok til å komme helt/delvis ut i jobb igjen, så slik sett er ikke en uføretrygd noen sovepute for meg. Men jeg føler på den stigmatiseringen som medfører en uføretrygd, da er man på en måte stemplet som ferdig og unyttig, det er få "andre" som vil tenke at man får en uføretrygd hvis det kan være håp om å komme ut i jobb igjen. Enn så lenge holder jeg på aap'en, men jeg regner med at det i løpet av året må tas en beslutning sammen med saksbehandler på Nav.

Anonymkode: 7840f...e37

[Anonym bruker]

Kan ikke tenke meg at det er så vanskelig å få lov til å jobbe igjen hvis du blir frisk(ere)...

Jeg jobbet sammen med ei som var 50 % ufør. Plutselig jobbet hun over 100 %.....

Anonymkode: 02e26...55f

[Anonym bruker]

Men blir du ufør, så kan du alltids starte å jobbe igjen. Og uføretrygden er en større sikkerhet enn AAP.

Jeg fikk denne beskjeden i fjor av min lege, da tok jeg det tungt. Nå innser jeg jo, at det er ingen annen mulighet. Eneste problemet for meg er Nav, de vil ikke engang ha noen papirer fra spesialister, og Nav legen sier man blir ikke så syk av mine sykdommer, så jeg kan jobbe. Spesialistene sier jo noe helt annet. Jeg får AAP, men ufør vil ikke Nav høre prat om. Har vært syk siden 2003. Men har prøvd og ta utdannelse, prøvd litt forskjellige jobber, men har bare blitt sykere og sykere. Nå vil jeg bare bli ufør, så jeg får den økonomiske sikkerheten. Skulle ett mirakel skje, og det kommer en medisin, som gjør meg mye bedre. Så starter jeg å jobbe igjen.

Anonymkode: 920fa...23a

[Anonym bruker]

Ikke noe problem å kombinere uføretrygd og arbeid. https://www.nav.no/no/Person/Pensjon/Relatert+informasjon/jobbe-ved-siden-av-uføretrygd

Anonymkode: 871ce...6a2

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ikke noe problem å kombinere uføretrygd og arbeid. https://www.nav.no/no/Person/Pensjon/Relatert+informasjon/jobbe-ved-siden-av-uføretrygd

Anonymkode: 871ce...6a2

Tror ikke det er det HI mener, for alle vet at det er lov og uproblematisk i forhold til nav å kombinere uføretrygd og jobb.

Problemet er å finne en arbeidsgiver som er villig til å ansette noen som er kronisk syk og helt eller delvis ufør.

Siden jeg er syk selv har jeg blitt kjent med flere som har samme sykdom og de jeg vet om som jobber ved siden av uføretrygd har lagt seg sin egen arbeidsplass, det er ikke lettt å bli ansatt noe sted....

Anonymkode: 6dcb8...867

[Anonym bruker]

53 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg fikk innvilget 100% ufør i november 2016.

Det er en lang sorgprosess, og jeg har fremdeles tunge dager. Jeg føler meg ensom og verdiløs.

Jeg vet jo at jeg har en verdi som mamma osv, men det er ikke nok. Jeg savner virkelig å være i jobb og håper jeg en dag skal kunne jobbe litt igjen.

Jeg hadde ikke noe valg, ble sykere og sykere, det var ingen tvil om at jeg måtte uføretrygdes og søknaden gikk gjennom på under en uke. Men jeg sliter fremdeles med det.

Jeg skammer meg på en måte også, selv om det overhodet er noe jeg kan noe for. Men jeg sliter med å finne min plass, min verdi her i verden, selvtilliten og selvfølelsen er på null.

Forrige uke møtte jeg en bekjent på butikken som jeg ikke har sett på flere år, og selvfølgelig spurte hun: Jobber du fremdeles på xx eller, hvordan er det der nå? 

Jeg sliter sånn med dette, hva svarer man da. Jeg kan møte en forelder fra klassen til en av ungene en formiddag og spørsmålet som detter ut av dem som det naturligste i verden er: Har du fri i dag du også?

Det er pyton.

Jeg sitter hjemme i sofaen og føler livet går forbi uten meg, jeg er ikke med....

Anonymkode: 6dcb8...867

Akkurat sånn har jeg det og. Men ble ufør i 2014. Søknaden gikk gjennom på en uke og jeg var ikke ferdig med sykemeldingsperioden så jeg var aldri på aap.

 

 

Anonymkode: d8d29...299

[Anonym bruker]

Vist dere ikke vil går hjemme. Søk om VTA. For å få det må du være ufør. Får arbeidsoppgaver tilrettelagt. Samme med arbeidtid. Kan ha egene avtaler med trening i arbeidstid o.l   Og du får et solialt liv med arbeidskoleger som tar deg i mot san du er. Alle har en eller flere lyter.

Anonymkode: 98ba0...b24

[Anonym bruker]

Nederlag? legen tvinger deg vel ikke? Det er vel frivillig å la seg bli ufør? 

Anonymkode: bf896...eb6

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er i samme prosess selv, og har etter lang tid innsett at 100% uføretrygd er det beste for meg slik helsa mi er. Det har sittet lang inne da jeg alltid har håpet å komme tilbake i jobb og stempelet som ufør ikke akkurat er noe jeg har ønsket å ha på meg. Har en mastergrad og synes det er vondt å ikke kunne bruke den, og i hele tatt ikke kunne delta i arbeidslivet. Det er jo det første man blir spurt om når man møter nye mennesker : «hva jobber du med?». Har likevel kommet dit at jeg har akseptert situasjonen slik den er, og tenker at det vil gi meg en viss ro. Det som er bra er at jeg har snakket masse med både NAV og legen om dette, og det er visst ikke slik lenger at døren lukkes bak det når du får innvilget ufør. HELDIGVIS! Det er masse muligheter for å komme tilbake, jobbe litt etc. Jeg klamrer meg litt fast til det. Det føles ikke riktig så dramatisk da. Lykke til, jeg vet hvor vanskelig det kan være å akseptere at det var slik livet ble. Jeg tenker at man ikke må miste håpet, det kan snu senere. Så får man prøve å gjøre livet best mulig med de kortene man har på hånden — for øyeblikket. 

Anonymkode: a3c40...e2a

Så bra å høre Jeg har ikke snakket noe med Nav om det, men har snakket litt med legen om det, og i følge han så var det nesten umulig å komme tilbake til arbeidslivet. Og det skremmer meg litt. for da tør jeg ikke slippe AAP'en.  

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nederlag? legen tvinger deg vel ikke? Det er vel frivillig å la seg bli ufør? 

Anonymkode: bf896...eb6

Nei, egentlig ikke

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

I teorien skal det nå være enklere å få gradert sykemelding enn det var tidligere. Ett år etter du har fått den innvilget kan du vel også jobbe litt uten avkortning, tror jeg.

Jeg er i lignende situasjon, men synes det er forferdelig. Har gått i over fire år på aap. De undersøkelsene som er gjort på sykehus på denne tiden kunne alle vært gjort (og burde vært gjort) ila. første tre måneder etter jeg ble henvist dit. Og fremdeles har jeg ikke svar på hva som feiler meg, annet enn at de nå i hvert fall har tatt noen tester som burde vært tatt for fire år siden...

Nav har vært "fornøyd" så lenge jeg kan si at jeg er i utredning (selv når jeg ikke har en eneste time på sykehus på ett år...), men nå er det jo nye regler fra nyttår som begrenser tiden man kan gå på aap. Jeg håper jeg får forlenget min videre, men flere og flere begynner nå å anbefale å uføretrygde meg fordi dette tar så lang tid.

Jeg har også et stort ønske om å komme meg tilbake i jobb, og om jeg bare får en diagnose og det kan behandles er det også gode sjanser for at jeg skal kunne komme meg ut igjen i jobb, kanskje også 100 %. Man har jo noen fordeler av å gå på aap hvis man blir bra nok til å prøve seg ut i jobb igjen, og det er en av grunnene til at jeg tviholder på den. Men jeg ser at en del ting også vil være enklere om jeg får uføretrygd - ikke minst det at man får utbetalt penger en gang i måneden og økonomien blir langt mer forutsigbar enn når man får utbetalinger annenhver uke.

Om jeg går for uføretrygd så blir det 100 % siden jeg pr. i dag ikke er i stand til å jobbe noe. Så får heller gradering komme etterhvert, tenker jeg.

Men det er tungt å stå i dette, vil jo så gjerne være frisk nok til å jobbe, frisk nok til å ha et liv. Jeg har vanskelig for å akseptere tanken på en uføretrygd, men jo flere som har sagt det til meg at jeg bør vurdere det siden helsevesenet trekker tiden så ut, så begynner tanken å modnes hos meg, at jeg kan ta med fordelene en uføretrygd vil medføre uten at jeg trenger se på den som en varig ordning. Jeg elsker jobben min nok til å ville fortsette å jobbe mot å blir frisk eller frisk nok til å komme helt/delvis ut i jobb igjen, så slik sett er ikke en uføretrygd noen sovepute for meg. Men jeg føler på den stigmatiseringen som medfører en uføretrygd, da er man på en måte stemplet som ferdig og unyttig, det er få "andre" som vil tenke at man får en uføretrygd hvis det kan være håp om å komme ut i jobb igjen. Enn så lenge holder jeg på aap'en, men jeg regner med at det i løpet av året må tas en beslutning sammen med saksbehandler på Nav.

Anonymkode: 7840f...e37

Tusen takk for svar. Jeg har bare gått 21 mnd på AAP, men jeg føler at AAP er bedre for meg enda, siden muligheten for å bli bedre enda er der. Jeg elsker og jobben min, og har jobbet hardt for å komme tilbake. Men jeg begynner å innse at den kan jeg nok aldri gå tilbake til, til min store sorg. Nav har ikke nevnt noe om uføre enda, det er bare legen min som har snakket litt om det i det siste. Så jeg vet ikke hvordan de stiller seg til det.

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg fikk innvilget 100% ufør i november 2016.

Det er en lang sorgprosess, og jeg har fremdeles tunge dager. Jeg føler meg ensom og verdiløs.

Jeg vet jo at jeg har en verdi som mamma osv, men det er ikke nok. Jeg savner virkelig å være i jobb og håper jeg en dag skal kunne jobbe litt igjen.

Jeg hadde ikke noe valg, ble sykere og sykere, det var ingen tvil om at jeg måtte uføretrygdes og søknaden gikk gjennom på under en uke. Men jeg sliter fremdeles med det.

Jeg skammer meg på en måte også, selv om det overhodet er noe jeg kan noe for. Men jeg sliter med å finne min plass, min verdi her i verden, selvtilliten og selvfølelsen er på null.

Forrige uke møtte jeg en bekjent på butikken som jeg ikke har sett på flere år, og selvfølgelig spurte hun: Jobber du fremdeles på xx eller, hvordan er det der nå? 

Jeg sliter sånn med dette, hva svarer man da. Jeg kan møte en forelder fra klassen til en av ungene en formiddag og spørsmålet som detter ut av dem som det naturligste i verden er: Har du fri i dag du også?

Det er pyton.

Jeg sitter hjemme i sofaen og føler livet går forbi uten meg, jeg er ikke med....

Anonymkode: 6dcb8...867

Tusen takk for svar Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Kjenner godt på det når folk spør om hva man gjør. Enn så lenge har jeg en arbeidsgiver, så da har jeg bare sagt at jeg jobber der uten å si noe mer. Å det å sitte i sofaen å se på livet som går forbi uten meg, kjenner meg altså så godt igjen. Det er pyton, det er helt sant

hi

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men blir du ufør, så kan du alltids starte å jobbe igjen. Og uføretrygden er en større sikkerhet enn AAP.

Jeg fikk denne beskjeden i fjor av min lege, da tok jeg det tungt. Nå innser jeg jo, at det er ingen annen mulighet. Eneste problemet for meg er Nav, de vil ikke engang ha noen papirer fra spesialister, og Nav legen sier man blir ikke så syk av mine sykdommer, så jeg kan jobbe. Spesialistene sier jo noe helt annet. Jeg får AAP, men ufør vil ikke Nav høre prat om. Har vært syk siden 2003. Men har prøvd og ta utdannelse, prøvd litt forskjellige jobber, men har bare blitt sykere og sykere. Nå vil jeg bare bli ufør, så jeg får den økonomiske sikkerheten. Skulle ett mirakel skje, og det kommer en medisin, som gjør meg mye bedre. Så starter jeg å jobbe igjen.

Anonymkode: 920fa...23a

Tusen takk for svar Så å gå på AAP er greit for Nav legen? Hvordan er det i forhold til Nav lege, møter man den personen eller ser de bare på diagnose og papirer?

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ikke noe problem å kombinere uføretrygd og arbeid. https://www.nav.no/no/Person/Pensjon/Relatert+informasjon/jobbe-ved-siden-av-uføretrygd

Anonymkode: 871ce...6a2

Jeg tenkte på det å komme tilbake til arbeidslivet igjen, å få gradert uføre eller ingen uføre igjen.

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vist dere ikke vil går hjemme. Søk om VTA. For å få det må du være ufør. Får arbeidsoppgaver tilrettelagt. Samme med arbeidtid. Kan ha egene avtaler med trening i arbeidstid o.l   Og du får et solialt liv med arbeidskoleger som tar deg i mot san du er. Alle har en eller flere lyter.

Anonymkode: 98ba0...b24

Takk for tips, det har jeg ikke hørt om .

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

41 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nederlag? legen tvinger deg vel ikke? Det er vel frivillig å la seg bli ufør? 

Anonymkode: bf896...eb6

Hæ? Nei

Anonymkode: 2ac13...abb

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hæ? Nei

Anonymkode: 2ac13...abb

Er det sant? Kan legen og Nav nekte noen å jobbe? Ikke for å være vrang, men dette visste jeg faktisk ikke. 

Anonymkode: bf896...eb6

[Anonym bruker]

Jeg har vært ufør i 10 år alt. Jeg var 23 år da jeg var i en bilulykke.  Det tok meg lang tid å komme over å ikke være i jobb. Jeg var et arbeidsjern og var under utdanning. Nå orker jeg så vidt å dusje. 

Den største sorgen har lagt seg, og det har gjort livet lysere. Å gi slipp på den sorgen. Godta at slik er det bare. 

Hva med å gå på et mestringskurs? Psykolog? Jeg måtte avbryte mestringskurset pga helsa.men jeg skal finne boka jeg har liggende. 

Anonymkode: 2ac13...abb

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Er det sant? Kan legen og Nav nekte noen å jobbe? Ikke for å være vrang, men dette visste jeg faktisk ikke. 

Anonymkode: bf896...eb6

Du skjønner ikke hvorfor man er på AAP eller?

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Er det sant? Kan legen og Nav nekte noen å jobbe? Ikke for å være vrang, men dette visste jeg faktisk ikke. 

Anonymkode: bf896...eb6

Det er vel mer det at det ikke føles/oppfattes som et reelt valg man tar hvis man ønsker å jobbe, men ikke har noen reell arbeidsevne. Da er det ikke et "valg" å bli uføretrygdet, det er noe man må uansett hvor mye man ønsker å jobbe.

Når det er sagt... Nav kan finne på de pussigste ting. Jeg måtte ta advokat for å slippe uføretrygd en gang...

Anonymkode: 7840f...e37

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Du skjønner ikke hvorfor man er på AAP eller?

Hi

Anonymkode: bb35d...a9a

Jojo, jeg forstår det, men om man absolutt IKKE vil, så kan vel ingen tvinge deg på nav? 

Anonymkode: bf896...eb6

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Det er vel mer det at det ikke føles/oppfattes som et reelt valg man tar hvis man ønsker å jobbe, men ikke har noen reell arbeidsevne. Da er det ikke et "valg" å bli uføretrygdet, det er noe man må uansett hvor mye man ønsker å jobbe.

Når det er sagt... Nav kan finne på de pussigste ting. Jeg måtte ta advokat for å slippe uføretrygd en gang...

Anonymkode: 7840f...e37

Jøss. Bare fordi jeg er nysgjerrig, men hvordan "tvinger" de uføretrygd på noen?

Forstår fult og helt dette med arbeidsevne, kan man ikke så kan man ikke. Ingen problem med å skjønne det. Er bare denne biten med at nav faktisk kan tvinge noen til ufør jeg reagerte litt på. 

Anonymkode: bf896...eb6