Jeg klarer ikke å glemme ham

[Anonym bruker]

Enda en natt med så forbanna levende drømmer.

Jeg hadde en kamerat. Han var min beste venn fra ungdommen. Så hadde vi en lang periode uten kontakt før vi møttes igjen for 6 år siden.

Det var jo fantastisk å få kontakt med kameraten sin igjen.. men følelsene hadde endret seg. Han hadde visst alltid hatt følelser for meg, og det var derfor han brøt kontakten sist. Denne gangen merket jeg også at det var følelser.

Vi er begge i forhold med barn. Og det ble etter et par år med kontakt tydelig at vi måtte bryte. Vi klarte ikke å holde det vennskapelig. 

Så jeg slettet ham fra alle kanaler for to år siden og har unngått de stedene det er mulig å møte han. Jeg har ikke hørt noe fra han heller.. og aner ikke om han helt har glemt meg eller om han har det på samme måte som meg

Jeg klarer bare ikke å få han ut av tankene, og det er helt forferdelig. 

En ting er å holde tankene i sjakk på dagtid. Men jeg har så utrolig levende drømmer.. og da suges jeg rett tilbake.

Det er ikke aktuelt for noen av oss å bryte med familie. Jeg tror ikke engang vi ville hatt noe bra forhold om det ble oss. Men jeg får ikke tankene bort.. og er hele tiden på nippet til å sende han friend request på Facebook igjen..

 

Anonymkode: 373aa...277

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har vært forelsket i en annen i over to år. Vi flørtet litt på fest og på meldinger i sommer, men jeg avsluttet før det ble noe fysisk (ble litt kos, men ikke klining eller sex). Det er vondt og vanskelig. Jeg heller tror ikke vi hadde fungert som et par, samtidig har jeg aldri følt det så riktig som da jeg sto i armene hans. 

Nå er jeg nødt til å forholde meg til han andre, ser han ukentlig. Vet ikke om det hadde vært enklere om jeg slapp å se han.. 

Ingen gode råd dessverre. Tenker ganske ofte at det er urett mot mannen min å bli i et forhold når hjertet er et annet sted. Men jeg klarer ikke å bryte pga barna.

Anonymkode: b734a...2ff

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg, hi.

Vi var bestevenner på videregående. Hang sammen hele tiden. Så begynte følelsene å komme, og jeg fortalte han det. Han sa ingenting, men vi lå sammen, og jeg kan huske hver detalj fra den natta. Noe skjedde og vi gled fra hverandre. Jeg vet fremdeles ikke hva det var.

Like etterpå ble jeg sammen med han som er far til mine barn, som jeg bor med den dag i dag, og som jeg elsker høyt. Vi har et godt liv, men fra tid til annen tenker jeg på Den Store Kjærligheten fra 20 år tilbake. Det er vondt og godt på samme tid. Jeg vet vi aldri hadde fungert som par, så jeg har slått meg til ro med at det nok aldri kommer til å bli oss. Det hadde uansett ikke blitt bra.

Jeg tror de fleste han en «The One That Got Away.» Dessverre har jeg ingen råd. Likevel tenker jeg at det er greit å ha både fantasier og private tanker. Innimellom tenker jeg på han når jeg ligger med mannen min. Det funker. 🤭

Anonymkode: 9e491...af3

[Anonym bruker]

Takk for svar, og klem til dere begge

Jeg savner bare å ha ham i livet mitt. Å få sms fra tid til annen, eller møtes en gang iblant. 

Det som er så sprøtt er at når vi sitter ved siden av hverandre så er det en enorm varme. Det brenner. Vi satt ved siden av hverandre en kveld, og jeg var varm på huden på den siden som vendte mot han. Det var egentlig ganske kaldt i lokalet, men når vi satt ved siden av hverandre var det varme nok til at jeg satt uten jakke. Når han gikk, måtte jeg kle på meg. Helt sprøtt.

Den kvelden da jeg bestemte meg for å bryte kontakten hadde jeg drukket litt, og var litt for ærlig om hva jeg følte. Han sa at han følte det på samme måte. Der og da bare falt det på plass for meg at slik kan vi ikke fortsette. Jeg sa til han at jeg måtte slette han fra telefonlisten, facebook, Instagram for å kunne glemme ham. Han var enig, og sa at vi kunne ha en avtale om å uansett møtes på et fast årlig arrangement. Jeg dro hjem, slettet all kontakt med ham. Og jeg dro ikke på arrangementet hvor vi kunne ha møttes.

Han har aldri sendt meg noen melding. Jeg aner ikke om han savner meg, men en del av meg håper jo det... Jeg lurer veldig på hvordan reaksjonen hans ville vært om vi plutselig gikk på hverandre. Det har vært flere tilfeller hvor jeg har hatt muligheten til å treffe ham, men jeg har unngått det.. det har vært en styrkeprøve, men jeg kan bare ikke treffe ham

HI

Anonymkode: 373aa...277

[Anonym bruker]

Er det noen som har samme erfaring, men som faktisk glemte hele fyren?

HI

Anonymkode: 373aa...277

[Anonym bruker]

Jeg tror du bare må ta tiden til hjelp. Jeg har lignende erfaring, men da ble ikke følelsene gjengjeldt så kan ikke sammenlignes helt, men endel fellestrekk likevel.

Jeg lærte meg å leve med det, og håper du også klarer det.

Anonymkode: ee3fb...4a2

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror du bare må ta tiden til hjelp. Jeg har lignende erfaring, men da ble ikke følelsene gjengjeldt så kan ikke sammenlignes helt, men endel fellestrekk likevel.

Jeg lærte meg å leve med det, og håper du også klarer det.

Anonymkode: ee3fb...4a2

Takk 😊

Jeg syns 2 år er lenge jeg 😢

Det er så bittert. Kunne ønske han aldri dukket opp igjen og surret med hodet mitt.

Han kom med alle de riktige ordene på fryktelig feil tidspunkt.

Han påstår at han har vært forelsket i meg i 20 år.. men kan ikke si at han kjempet for meg akkurat. 

Jeg ville uansett aldri ha forlatt familien min.. men jeg savner han.. jeg strålte og fikk livsgnisten tilbake når han var i livet mitt.. 

HI

Anonymkode: 373aa...277

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk 😊

Jeg syns 2 år er lenge jeg 😢

Det er så bittert. Kunne ønske han aldri dukket opp igjen og surret med hodet mitt.

Han kom med alle de riktige ordene på fryktelig feil tidspunkt.

Han påstår at han har vært forelsket i meg i 20 år.. men kan ikke si at han kjempet for meg akkurat. 

Jeg ville uansett aldri ha forlatt familien min.. men jeg savner han.. jeg strålte og fikk livsgnisten tilbake når han var i livet mitt.. 

HI

Anonymkode: 373aa...277

Noen ganger blir man ikke kvitt slike tanker og følelser fordi forholdet aldri ble satt ut i livet heller. Og uvissheten om hvordan det kunne bli er på en måte med på å holde det levende også. Om du skjønner hva jeg mener..

Håper du får det bedre med tiden og at dette blekner. Jeg møtte i fjor igjen en jeg aldri ble ferdig med (men som jeg skrev over her så ble ikke følelsene gjengjeldt og han dumpet meg) etter 20(!) år. Null kontakt på 20 år og så plutselig møtte jeg han ved en tilfeldighet. Det var mildt sagt rart. Vondt og godt.

Ønsker deg lykke til <3

Anonymkode: ee3fb...4a2