Krisesenter...

[Anonym bruker]

Ble nylig slutt med kjæreste igjennom mange år. Det er liten tvil om at han mishandlet meg psykisk, selv om han en del ganger har kalt meg psykopat. Jeg var aldri bra nok for han. Han manipulerte meg ekstremt mye. Når han saborterte ting vi skulle på, ville han alltid legge skylden på meg. Noen ganger ville han si at det er jeg som sa "x" når han var den som hadde sagt det. Han brukte å legge til ekstreme ord når han hermet etter ting jeg hadde sagt. For eksempel kunne jeg si at jeg er sliten og orker ikke noe akkurat nå men når han gjengir ordene mine sier han "Jeg er helt ekstremt sliten fordi du er så slitsom å være med". Han vrir på det så jeg høres ut som ett forferdelig menneske. Hver gang jeg korrigerer han bytter han tema med en eneste gang. Jeg kan aldri ha rett. Men så kommer de gode periodene og da er det ikke måte på hvor fantastisk flott jeg er. Men jeg er jo den samme hele tiden. Det er han som endrer seg. Flere rundt meg har påpeket dette. Vi kan stå å lage mat og han kommer helt inn til meg og drar ned buksen min og tar meg i skrittet. Det er kanskje mange jenter som liker slikt men jeg liker det ikke. Ikke der, ikke slik. Han blir veldig snurt om jeg smiler mens jeg dytter bort hånden hans. Det blir for primitivt for meg. Jeg har et helt annerledes tenningsmønster. Da drar han gjerne frem at vi aldri har sex og at jeg aldri vil men dette stemmer ikke! Og jeg kan si det. Vi hadde jo sex fredag lørdag og søndag forrige uke sist vi så hverandre! Vi bor ikke sammen. Han fnyser det bort og sier at jeg aldri vil og ofte vil han legge til at jeg sikkert har en annen. Så kan det snu igjen og han blir i godt humør og det er som om ingen ting skjedde. Hvis jeg likevel er stille og mutt i en stund etterpå har han ingen forståelse for det. Om jeg våger å si at jeg blir litt satt ut når han først tar på meg slik og så blir han så sint når jeg ikke er med på det så blir han sint igjen og sier at jeg aldri klarer å legge noe fra meg. Det er som om jeg ikke får lov til å reagere. Som om ingen ting kan påvirke meg av det han sier. Han kaller meg ting i sinne og tingene sårer. Det har han ingen forståelse for. Unntak av når han er i gode perioder, da forstår han meg så godt sier han. Vet at han sårer. Han beklager. Men så går det en uke og det er det samme igjen og slik har vi hatt det i flere år. Så jeg tror ikke helt at han forstår. I alle fall viser han ingen tegn til virkelig endring. Det jeg lurer på om krisesenter er om jeg kan være i kontakt med ett slikt selv om jeg ikke trenger et midlertid sted å bo. Jeg bor jo hjemme og han bor hos seg selv. Jeg har to små barn som bor med meg mesteparten av tiden. Jeg behøver kanskje bare å få bekreftelse på at forholdet er giftig. Men jeg er redd for at de melder til bv. Jeg behøver støtte på veien nå. Jeg klarer å gå veien men det går bedre med støtte. Likevel blir jeg redd for at kanskje bv skal blandes inn også?

Anonymkode: 69b86...533

[Anonym bruker]

Du kan absolutt kontakte et krisesenter for samtaler og veiledning. Hvilket tilbud de har, varierer ut fra hvor du bor. Større steder har som oftest et mer omfattende tilbud.

Det er ingenting i det du forteller, som tilsier at krisesenteret skal sende en bekymringsmelding. De fleste bekymringsmeldingene vi (jeg jobber i kommunal barneverntjeneste) får fra krisesenteret handler om at mødre med barn ombestemmer seg og flytter hjem til voldelige partnere sammen med barna. Et fåtall handler også om at mor er så preget av å ha levd med vold at hun ikke klarer å ta vare på barna og behøver hjelp til det, eller at hun er i så stor fare fra voldelig ekspartner at det behøves hjelp fra flere instanser til å ivareta sikkerheten rundt familien. Jeg kan ikke se noe i det du beskriver som tilsier at barnevernet skulle ha noe med din sak å gjøre.

Krisesentrene er gode samtalepartnere for de fleste som kontakter dem, og kan som du sier også bidra med å gi støtte når en selv begynner å tvile på om dette virkelig var vold. Det er svært vanlig i forhold med psykisk mishandling at en blir usikker på seg selv og sin egen oppfatning av virkeligheten. Jeg synes det høres ut som en god ide å ta kontakt med dem for en samtale. Lykke til videre.

Anonymkode: 99937...050

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Det er som du sier at jeg blir i stor tvil om dette er vold eller om det er meg som er syk. Han sier ofte at jeg vrir og vender på alt men jeg kan sverge på at jeg husker nøyaktig hva både han og jeg sa, hvem sa hva først og så videre. Jeg har alltid hatt veldig god hukommelse og dette er jeg egentlig sikker på, men når han er så bastant på at jeg egentlig sa noe annet blir jeg selv usikker på hukommelsen min som har vært min følgesvenn i snart 30 år. Jeg begynner å tvile på store ting med meg selv. Han respekterer ikke mitt krav om at vi ikke skal diskutere høylydt foran barna. Han bare kjører på. Avbryter barna mens de har leggerutiner for å korrigere meg på stygge måter. Dette er når barna går natta runden og snakker med meg om noe i morgen tidlig. Han avbryter dem! Og de står i pysj og hele samtalen tar kanskje maks to minutter. Selv da bryter han inn som om han ikke verken hører eller ser at vi prater sammen. Han kan bryte inn som en øks med høy stemme for å si "Og dessuten var det DU som bla bla bla" og barna og jeg blir overrasket over avbrytelsen men det virker som om han ikke enser oss en gang. Tar jeg det opp med han etterpå bruker han det mot meg at jeg aldri legger fra meg noe. "Dette er vi ferdige med!". Han legger gjerne til at jeg alltid kritiserer han. Men han får ikke lov og være slik foran barna! Ikke mot meg heller men der er jeg ikke like sterk. Men han får ikke lov foran barna mine!! Huff jeg tror jeg trenger å prate med noen. Det er ikke så viktig om dette kalles vold, mishandling eller kun konflikt. Jeg kan ikke ha det mer. Men støtten hadde virkelig hjulpet. Ikke for å sverte han, men fordi jeg trenger å bygges opp.

Anonymkode: 69b86...533

[Anonym bruker]

Støtter første som svarte deg. Du kan absolutt kontakte krisesenteret for å få støtte fra dem i denne perioden, Hi. Familievernkontoret kan også være en mulighet, men jeg vil tro krisesenteret sitter med enda mer kompetanse på akkurat den situasjonen du er i.

Barna, der det barn dere har sammen eller er det dine barn fra før?

Hvis han ikke er far til barna tror jeg det er viktig at du kutter absolutt all kontakt med ham. Gjør det gjerne skriftlig også, en sms er nok, forklar et det er slutt mellom dere og at dere tydeligvis ikke er bra for hverandre. Be ham om å respektere at du ikke ønsker mer kontakt med ham. Så gjemmer du på den sms'en. Om han nekter å la deg være i fred, da synes jeg du skal kontakte politiet og be om et kontaktforbud. Forhåpentligvis går det ikke så langt, men om dere fremdeles har kontakt så vil han alltid fortsette med å forsøke å manipulere deg og psyke deg ned.

Hvis han er far til dine barn, få ham med på familievernkontoret og sett der opp regler som dere skal forholde dere til. Få dem gjerne skriftlig. F.eks. trenger du ikke be ham inn i ditt hjem når han kommer for å hente/levere ungene. Viktig for både deg og ungene å beskytte deg slik at det ikke blir unødvendige konflikter, for slik psykisk vold han driver med er veldig skadelig,  og det trenger ikke ungene dine overvære.

Ellers - gratulerer med å ha gått fra ham! Du er sterk, du er reflektert, og du er fornuftig som ber om hjelp i denne perioden

 

Anonymkode: 3443d...2d8

[Anonym bruker]

Takk for svaret ditt også! Han er ikke faren til barna mine. Minste var bare to da vi ble kjent. Vi har vært sammen i fire år og han har aldri noen gang tilbydt seg å gjøre noe for barna mine. Jeg jobber i helsevesenet og har turnus med noe kveld og helg. Jeg jobber ikke 100% så det er ikke hver uke jeg har kveld eller helg men ofte nok. Det er alltid moren min som bor i samme by som stiller opp. Jeg har spurt han om han kan hjelpe meg men han sier at moren min er bestemor og hun er eneste naturlige barnevakt. På fire år har han ikke tatt initiativ en eneste gang. Selv ikke da jeg byttet jobb og i en overlappingsperiode jobbet turnus begge steder. Det har aldri vært naturlig at han tar tak i noen ting. Jeg sier ikke dette for å sverte han men fordi det må ut. Han sier alltid at jeg er vanskelig og kravstor. Krever at han er far til barna mine fordi faren deres stakk av med en annen og har ikke vist seg siden. Kun noe samvær innimellom når det passer han. Det er galskap! Jeg har ALDRI krevet at han skal være far men at han deltar i familien jeg er en del av. Etter fire år er det for mye å be om? Han gjør det jo ikke uansett så jeg skjønner ikke at han kan si jeg krever. Han har også barn og jeg fikk ikke møte de før etter tre år! Han sa rett ut at jeg ikke var en viktig nok person i hans liv til å møte barna hans. Han skylder på meg for alle konflikter. Men tenk om han har rett??

Anonymkode: 69b86...533

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svaret ditt også! Han er ikke faren til barna mine. Minste var bare to da vi ble kjent. Vi har vært sammen i fire år og han har aldri noen gang tilbydt seg å gjøre noe for barna mine. Jeg jobber i helsevesenet og har turnus med noe kveld og helg. Jeg jobber ikke 100% så det er ikke hver uke jeg har kveld eller helg men ofte nok. Det er alltid moren min som bor i samme by som stiller opp. Jeg har spurt han om han kan hjelpe meg men han sier at moren min er bestemor og hun er eneste naturlige barnevakt. På fire år har han ikke tatt initiativ en eneste gang. Selv ikke da jeg byttet jobb og i en overlappingsperiode jobbet turnus begge steder. Det har aldri vært naturlig at han tar tak i noen ting. Jeg sier ikke dette for å sverte han men fordi det må ut. Han sier alltid at jeg er vanskelig og kravstor. Krever at han er far til barna mine fordi faren deres stakk av med en annen og har ikke vist seg siden. Kun noe samvær innimellom når det passer han. Det er galskap! Jeg har ALDRI krevet at han skal være far men at han deltar i familien jeg er en del av. Etter fire år er det for mye å be om? Han gjør det jo ikke uansett så jeg skjønner ikke at han kan si jeg krever. Han har også barn og jeg fikk ikke møte de før etter tre år! Han sa rett ut at jeg ikke var en viktig nok person i hans liv til å møte barna hans. Han skylder på meg for alle konflikter. Men tenk om han har rett??

Anonymkode: 69b86...533

Tro meg, han har IKKE rett!

Jeg tror imidlertid at han mente det når han sa at du ikke var en viktig nok person i hans liv til å møte hans barn. Jeg vil tro det såret. Men jeg tror kanskje det var en av de ærligste tingene han har fortalt deg. Og ikke minst var det helt klart en del av det psykologiske spillet han har drevet med deg for å psyke deg ned, for å få deg til å tvile på deg selv. Men den kommentaren, selv så stygg som den er, skal du ikke la såre deg eller psyke deg ned. For den sier nemlig ingenting om deg, den sier alt om han. Han er trolig en person som ikke greier å involvere seg følelsesmessig med noen. På overflaten kanskje, men ikke virkelige forhold. Bare forhold hvis han kan kontrollere, manipulere og psyke ned dama slik at han kan få det slik han vil. Trolig har forholdet deres, distanseforhold, passet ham utmerket.

Det er naturlig når man har vært sammen å stille opp for hverandre. Når man velger en med barn fra før velger man også barna like mye som partneren, man aksepterer at barna til partneren også vil være en stor del av livet sitt fremover. Men også der strøk han. Han stilte ikke opp for deg, han distanserte seg på alle områder som ville gjort at han måtte involvere seg. Nå kan du egentlig bare være glad for at han distanserte seg fra barna dine, for det vil gjøre at de blir minst mulig påvirket av bruddet mellom deg og han.

Når du tviler på deg selv og lurer på om han hadde rett - minn deg selv på hva du VET innerst inne. Du VET hva som er rett og galt. Tvilen din er derimot et uttrykk for hvordan han har skadet deg disse fire årene, for han har fått deg til å tvile på deg selv og det du egentlig VET er riktig. Ikke gi ham det, han fortjener ikke å ha slik makt over deg nå når det er slutt mellom dere.

Kutt absolutt all kontakt med ham. Slett ham på sosiale medier, skriv en melding til ham som jeg foreslo over om han forsøker å kontakte deg igjen. Stå opp for deg selv - du vet det er det riktige å gjøre. Du VET at et godt forhold er noe helt annet enn det denne mannen er istand til å gi i et forhold. Det er ikke deg det er noe feil med, det er ham!

Stol på deg selv, stol på det du VET

Ta kontakt med krisesenteret der du bor i morgen, da er du i gang. Jo raskere du får støtte i denne situasjonen, jo bedre er det for deg.

 

Anonymkode: 3443d...2d8

[Anonym bruker]

7 minutter siden, christcorinnschott skrev:

Jeg er fru CHRISTIANE CORINNE SCHOTT, forretningskvinne av fransk opprinnelse og bosatt i Frankrike.
For å bekjempe fattigdom og bankutestenging foreslår jeg online:
-Business lån
-Personlige lån
-finansierende lån
- Fast eiendom lån
Og alt fra 5.000 euro til 500.000 euro.
Renten på kreditten er 2% på hele lånet og
lån tilbud betingelser er veldig enkle. Lån etterspurt
oppnås innen 48 timer etter innlevering av filene. min
tilbudet er seriøst, du kan se det gjennom
prosedyren som er den juridiske prosedyren for å gi lån mellom
spesielt.
Kontakt meg i dag og gi meg beskjed om beløpet
penger du vil låne. Min e-postadresse er: [email protected]

Nei, du er helt useriøs og trolig ulovlig aktør som allerede en gang er utestengt fra forumet pga. brudd på forumreglene. Hadde du vært seriøs ville du gitt seriøse linker, du ville vært søkbar i andre seriøse linker.

Måten du går frem på - å reklamere for deg selv ved å bryte forumregler og ikke akseptere det når du blir utestengt viser at du kun har en ting du fokuserer på - din egen inntjening!

Anonymkode: 3443d...2d8

[Anonym bruker]

HI, hvis dere ikke bor sammen: si fra at det er slutt, skift lås i døra, blokker han på telefonen, snap, face og alt annet. Søk hjelp av psykolog. Det kan fastlege henvise til. Og IKKE gå i dialog med ham om hvorfor. Det er slutt fordi forholdet ikke gjør deg godt. Punktum.

Anonymkode: aa3e9...37d