Angst. Og folk som ikke forstår/bryr seg.

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke bare å ta seg sammen, i mitt tilfelle sliter jeg på grunn av posttraumatisk stresslidelse, som jeg har fått som diagnose og sliter med grunn av noe vondt jeg har opplevd. Jeg har snakket mye med mannen om dette her, og vi var sammen da det hendte, så han har sett det bedre enn noen andre. Han vet alt om det og er en av de som forstår "mest" av det som skjer med meg, siden han har slitt mye med angst selv i mange, mange år. Han bør vite hvordan det er. Han bør være den som tar mest hensyn.

Likevel har han satt meg i en situasjon han vet at jeg ikke takler, en situasjon jeg kommer til å slite med i ukevis. Og som kommer til å skape en stor krangel om noen timer. Jeg skal ikke gå inn på akkurat hva situasjonen er, men det er mye mer enn hva som regnes som "eksponering", jeg har allerede eksponert meg idag og sliter nok med det fra før. Har avtaler med psykologen og jeg følger en plan for hva vi gjør fremover i forhold til det å jobbe med seg selv, og det å eksponere seg. Med meg trår man lett over en grense, da vil begeret renne over, og jeg blir ødelagt psykisk i 1-2 måneder fremover. Jeg har prøvd det før. Jeg har allerede fått grått hår og mistet hår på grunn av stress, jeg trengte virkelig ikke dette nå.

Men til problemet: 

Hvordan tar jeg det opp med ham? Han vet bare at jeg skal ta opp noe. Ikke hva. Jeg vet 110% sikkert at han  vil gå til angrep på meg og forsvare seg selv på alle måter uansett hvordan jeg ordlegger meg eller går frem. Men objektivt sett, hva blir riktig her? Er det noen som i det hele tatt klarer å sette seg inn i situasjonen selv om den kun er vagt beskrevet? 

Jeg feiler hver gang jeg vil "tale min sak" og utelukkende prøve å få ham til å forstå mine følelser oppi dette her, og hva jeg sliter med. Jeg er ikke aggressiv, likevel vet jeg at det vil bli krangling uansett.. finnes det noen triks for å unngå det? For jeg trenger ikke krangling og utblåsing, jeg trenger støtte.

Anonymkode: 1f89b...49c

[Anonym bruker]

Helt umulig å komme med noen meninger når du sier bare a men ikke b. 

Anonymkode: b6fde...dcd

[Anonym bruker]

Umulig å gi noe særlig svar. 

Mannen min forstår ikke at jeg ikke kan xxx fordi jeg har xxx. 

Mannen min forstår ikke at jeg ikke kan gå Besseggen fordi jeg sitter i rullestol. 

Uansett. Om du har en plan med psykologen og aktiviteter så er det vel greit å følge den. Samtidig har du en familie så denne eksponeringen du prate om bør vel tilpasses planer med familien. 

Anonymkode: 6445d...49c

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Helt umulig å komme med noen meninger når du sier bare a men ikke b. 

Anonymkode: b6fde...dcd

Det er snakk om en med sosial angst som blir presset til det vedkommende har angst for. 

La oss ta et fiktivt eksempel: Bjarne tør ikke å ta bussen. Han er livredd for det. Han har prøvd det og endte opp syk i et halvt år etterpå fordi han hoppet rett inn i det. Derfor har han en plan, i samråd med psykolog, for hvordan han til slutt skal mestre å ta bussen. Bjarnes kone, Kari, vet om dette og sier at hun forstår det. Hun har selv hatt angst for noe i livet og vet hvor vanskelig det kan være, selv om en slik angst ikke nødvendigvis fremstår som logisk eller fornuftig for alle rundt. Bjarne og Kari er i byen og handler julegaver, det er en god tone og hyggelig stemning. Kari møter en gammel venninne, Mona, og avtaler der og da at hun og Bjarne skal ta bussen sammen med Mona, hjem til henne. Selv om hun vet at Bjarne ikke kan ta bussen. Når Bjarne nekter av frykt, blir Kari sint og irritert på ham. Bjarne sier ingenting, og blir mutt, men tar ikke bussen. Så skal Bjarne ta opp dette med Kari senere.

Anonymkode: 1f89b...49c

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Umulig å gi noe særlig svar. 

Mannen min forstår ikke at jeg ikke kan xxx fordi jeg har xxx. 

Mannen min forstår ikke at jeg ikke kan gå Besseggen fordi jeg sitter i rullestol. 

Uansett. Om du har en plan med psykologen og aktiviteter så er det vel greit å følge den. Samtidig har du en familie så denne eksponeringen du prate om bør vel tilpasses planer med familien. 

Anonymkode: 6445d...49c

Jeg har faktisk skrevet at det handler om at en med angst for noe blir tvunget inn i en situasjon der vedkommende ikke takler situasjonen og det kan skade vedkommende i lang tid etterpå. 

Eksponeringen er i aller høyeste grad tilpasset mitt liv. 

Anonymkode: 1f89b...49c

[Anonym bruker]

Og du må heller ikke glemme at når du sier det er du som lever med dette så er det i beste fall en halv sannhet. Mannen og resten av familien lever også med det i aller høyeste grad, og det må du ikke glemme.  Dette sliter på alle! Kanskje dere kan kontakte kommunens psykisk helse-avdeling og få hjelp?  Henvisning fra fastlegen. 

Anonymkode: c2911...baf

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og du må heller ikke glemme at når du sier det er du som lever med dette så er det i beste fall en halv sannhet. Mannen og resten av familien lever også med det i aller høyeste grad, og det må du ikke glemme.  Dette sliter på alle! Kanskje dere kan kontakte kommunens psykisk helse-avdeling og få hjelp?  Henvisning fra fastlegen. 

Anonymkode: c2911...baf

Jaha, ja.. Du vet lite om hva vi gjør fra før av, kan du ikke heller svare på hvordan jeg unngår at han begynner å krangle? 

Anonymkode: 1f89b...49c

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jaha, ja.. Du vet lite om hva vi gjør fra før av, kan du ikke heller svare på hvordan jeg unngår at han begynner å krangle? 

Anonymkode: 1f89b...49c

Bare se hvordan du svarer her. 

Greit du har angst, men herregud du er i forsvarsposisjon. For ikke å snakke om martyrrollen du inntar. Du sier jo bare A og ikke B. Hvordan er det mulig å kunne si noe?

Anonymkode: 6445d...49c

[Anonym bruker]

Du sier han sliter med angst og har gjort det i mange år.

Hvordan er du i forhold til å ta hensyn til han nå som du også sliter?

Er det kun deg alle i familien skal ta hensyn til eller går det begge veier?

Går dere i samtale sammen slik at dere begge klarer å se hva den andre sliter med? o ikke vil jeg si at det er viktig at dere etter jul tar tak i samtaler sammen.

Der vil dere også lære konflikthåndtering.

 

Anonymkode: 0cc59...1fe

[Anonym bruker]

Kan du ikke bare si det som det er, da? 

At det bryter med planen du har laget med psykologen, at du ikke klarer den tingen nå og at det faktisk er din kropp, ditt hode og din angst. Selv om han har hatt angst selv, er dette din angst, ikke hans. 

Hilsen ei med angst selv, som også driver med eksponering og har tatt den kampen med familien.

Anonymkode: 29443...1c3

[Anonym bruker]

Har ikke lest de andre svare e her, og det er vanskelig å svare hvordan du skal unngå en krangel da jeg ikke kjenner sin mann og hans reaksjonsmønster. Likevel vil jeg råde deg til å se situasjonen fra han sin side og hvordan din diagnose også påvirker han familien. Kanskje må han i stor grad følge opp alt som har med barn å gjøre, foreldremøter, idretter osv? Er det alltid ham som må handle? Må han ta mer og større ansvar enn deg i det daglige livet?

jeg har en kronisk diagnose som gjør at jeg i lengre perioder ikke fungerer i hverdagen og som kan føre til kortere eller lengre opphold på sykehus. Innimellom er jeg ikke Kapabel til å gjøre mer enn å prate og kose med barna. Dette betyr at min mann tidvis har alt ansvaret for alt og alle hjemme. Men egen jobb, tre barn med flere aktiviteter er det vanskelig å også «pleie» meg og mine behov. Jeg forstår godt at han blor sliten, og når man blir sliten er terskelen for å bli frustrert også lav. 

Anonymkode: c557e...983

[Superdolly]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jaha, ja.. Du vet lite om hva vi gjør fra før av, kan du ikke heller svare på hvordan jeg unngår at han begynner å krangle? 

Anonymkode: 1f89b...49c

Hvorfor angriper du henne? Hun prøvde så godt hun kunne å gi deg et råd, og hun var verken kranglete eller ufin mot deg.

Ingen her inne kan fortelle deg hvordan du kan unngå at han begynner å krangle. For vi kjenner ikke ham og vi vet ikke mer enn du velger å fortelle oss.

Men et lite tips fra meg er å fremstå som langt mindre aggressiv mot ham enn du gjør mot de som svarer deg i denne tråden.

[Anonym bruker]

sutring hele tiden ,herregud

Anonymkode: 05c0b...4e3

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jaha, ja.. Du vet lite om hva vi gjør fra før av, kan du ikke heller svare på hvordan jeg unngår at han begynner å krangle? 

Anonymkode: 1f89b...49c

Det er ikke mulig å svare på hvordan du unngår krangel på bakgrunn av det du skriver hva han gjelder. Men det jeg er helt sikker på, etter å ha lest svarene dine, er at din egen holdning til både deg selv og ham er der du finner løsningen. 

Du er selvrettferdig og konfronterende og det er aldri et godt utgangspunkt for fruktbart samarbeid.  Jeg tviler ikke på at du har problemer med angst, men som jeg sa tidligere tror jeg din angst påvirker mye mer enn deg. 

Anonymkode: c2911...baf

[Anonym bruker]

Som de andre skriver, nesten umulig å gi konkrete råd når du ikke kan/vil si hva det er som nå har skjedd som gjør at du føler du overeksponeres ift. hva du tåler.

Men jeg er enig med Superdolly, det er et godt tips å prøve å ikke være så aggressiv mot mannen din som du har vært mot anonyme her på forumet. Husk at sinne/aggresjon ofte er et uttrykk for frykt. Og jeg tror det er der du er nå, du responderer ut fra den enorme frykten du nå føler. Ikke bare frykt for det som du har angst for, men også frykt for den reaksjonen du er redd du kan få i lang tid etterpå. Så fremfor å bli sint på mannen din, vis ham heller den fortvilelsen du nå føler på.

Ang. det at han burde forstå... tja, han burde sikkert forstå. Men når man selv har kommet ut av en angstlidelse er det ikke alle som greier eller vil tenke seg inn i hvordan de virkelig hadde det da angsten styrte livet deres. Så er det lett for at de i tanker og følelser hopper litt bukk over det de egentlig vet, og så f.eks. tenker at de ble bra med eksponeringsterapi, og at dette nå vil være en del av din eksponering. Det er nok et uttrykk for litt desperasjon fra mannen din sin side, han ønsker at du skal takle dette. Kanskje er han også fortvilt over situasjonen, litt som hun over her skrev at hennes mann kan bli sliten når langt mer kreves av ham når hun har sine veldig dårlige perioder, og at lunten hans, og sikkert hennes også, da blir langt kortere. Det er da du og mannen trenger mest raushet i forholdet. Kanskje er det rett og slett litt tankeløshet også fra mannen din sin side, han ble kanskje grepet av øyeblikket da han gikk med på/planla det som nå plager deg. Det trenger ikke være vondt ment fra hans side. Han burde kanskje likevel ha husket, men faktum er at han ikke gjorde det, og det verste du kan gjøre er å gjøre dette til et større problem enn det er.

Jeg får inntrykk av at du føler du har fått et takras i hodet nå pga. dette. Da er det lett å gå rett inn i katastrofeberedskap i kroppen din som får alle vanskelige følelser til å blusse opp. Og du vil ikke at det skal skje, du frykter det, og det gir seg uttrykk i sinne. Men sinne nå vil bare skape enda større konflikt for deg mtp. at mannen din også trolig låser seg da.

Slik jeg ser det er din oppgave nå å sette grenser for deg selv, og ikke gå for mye inn i følelsene dine overfor det som nå har skjedd. Du sier at mannen din har satt deg i en situasjon. Men jeg har vanskelig for å tenke meg noe du absolutt må gjøre, det meste kan endres eller avlyses! Og det er din oppgave å sette akseptable grenser for deg selv nå.

Jeg tror jeg ville forsøkt meg på å si noe i denne duren:

"Jeg vet du planla dette/satte meg/oss i denne situasjonen i beste mening. Dessverre er det slik at hvis jeg gjør dette så vil det forsterke min angst så mye at jeg blir syk i lang tid fremover. Dette vet vi jo fra tidligere erfaringer, at det skjærer seg når jeg må presse gjennom noe som trigger angsten for mye. Jeg følger rådene til psykologen, og følger virkelig opp det jeg kan etter det. Men hvis jeg tvinger gjennom dette vil det gjøre meg sykere, og det er hverken jeg, du, barna eller vi som familie tjent med. Det tror jeg du er enig i, selv om jeg har forståelse for at du synes dette er vanskelig. Det å gjøre dette nå er noe jeg ikke kan, så vi må rett og slett finne en annen løsning - hva foreslår du?"

Om du føler så mye sinne/frykt nå at du synes det er vanskelig å snakke med ham uten å bli aggressiv, da synes jeg du skal forsøke å skrive noe à la dette, og la mannen din lese det før dere snakker sammen.

Pust med magen nå. Prøv å ikke gå for mye inn i frykten din. Se på dette som en super sjanse til å trene grensesetting for deg selv. Ikke gå inn i noen frykt/offerrolle - prøv å være konstruktiv overfor mannen. Du trenger ikke forsvare at du ikke kan gjøre dette. Du kan rett og slett konstatere at dette kan du ikke gjøre, og så spørre ham hva han foreslår, og også ev. foreslå en løsning selv som kan fungere for deg. Se på det som skjer nå som trening. Om du takler dette på en konstruktiv måte uten å gå for mye inn i det følelsesmessig så er jeg sikker på at du vil føle langt mer mestring.

Lykke til!

Anonymkode: e4678...647

[LeTwinsA]

Jeg har også samme diagnose og skjønner dere begge. Mannen din virker forståelsesfull, men tenker det kanskje er noe som er viktig for han?

Mitt beste tips til deg nå er å "sove" på det. For å unngå krangel. Slik at du tar det opp på en fin måte. Dette som er skjedd bør du prøve å ikke bruke for mye for å få ting slik du ønsker/vil.

Dreier dette seg om ett juleselskap? nyttår feiring?  

[Anonym bruker]

En ting til. Jeg synes du og mannen din bør gå i parterapi. Dere har gått gjennom mye tøft. Han har hatt angst i flere år, nå har du fått angst +en diagnose som også påvirker forholdet deres.

Forhold kan være utfordrende nok når to er friske. Det blir tøft når den ene er syk. Dere har begge vært syk og du er syk nå. Skal dere greie å beholde et godt forhold videre er det helt avgjørende at dere greier å kommunisere bedre med hverandre, og vise hverandre omtanke. Det er spesielle utfordringer dere har nå, og det påvirker alle i familien. Det er viktig at dere finner måter å takle alt på og kommunsiere godt sammen!

Så få mannen din med i parterapi!

Anonymkode: e4678...647

[Anonym bruker]

Det viktigste er at du trekker inn piggene, for det er vel ganske sikkert at han ikke har gjort dette av ondskap eller fordi han fryder seg over å plage deg?

Jeg er også kronisk syk, og veldig bevisst at det er en belastning også for partneren å alltid måtte ta hensyn. 

Javel, så har han gjort noe som ikke er heldig, og det må selvfølgelig tas opp, men trenger du gjøre det så agressivt? Du trenger jo ikke angripe han så det blir krangel? Hva med å vise forståelse for at han ønsker at du skulle kunne takle dette, at han så gjerne ville at dette skulle gå bra? Samtidig som du forteller at dette er du ikke klar for enda, at han er nødt til å ta dette i ditt tempo og ikke dure på.

Anonymkode: 9a9f8...74b

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jaha, ja.. Du vet lite om hva vi gjør fra før av, kan du ikke heller svare på hvordan jeg unngår at han begynner å krangle? 

Anonymkode: 1f89b...49c

Hva med å bare la være å gjøre det som vil skade deg? Og når/hvis han begynner å mase, eller spør hvorfor du ikke gjør det, så si ganske enkelt "Det kan jeg jo ikke, det er sykdommen som stopper meg. Og dette vet du nå ellers alt om." 

Ikke gå inn i forklaringer, forsvaringer, utflukter, eller detaljer.  Du kan ikke, vil ikke og bør ikke, og han vet hvorfor, og du gidder ikke bli låst fast i noe som helst av ham igjen.

Anonymkode: 545c1...f69