Hvordan skaffe venner???

[Anonym bruker]

Jeg er en kvinne på 46 som opplever at det er vanskelig å finne venner, og også å holde på de jeg finner. Jeg skjønner at jeg «gjør noe galt», men skjønner ikke helt hva. Reflekterer ofte over situasjoner jeg har vært i , men det er vanskelig å se seg selv. Jeg synes dette er sårt, og tør liksom ikke spørre de venner jeg har om de kanskje kan forstå hvorfor ting er som de er...

Er det noen som har samme erfaring? Og som har tips å komme med??

Anonymkode: 76a52...137

[Anonym bruker]

Tror det er lurt å prøve å snakke fortrolig med en av de som er "nærmest". Være ærlig, først si at dette må være mellom dere, så fortelle om situasjonen din og be om vedkommende kan fortelle hvordan hun opplever deg sosialt. Det er ikke sikkert du gjør noe galt! Kanskje du tenker så mye på dette dette at du ikke oppfører deg helt naturlig? Prøv å være deg selv, ha gode tanker om deg selv  Jeg sliter også med å ikke forstå det sosiale helt. Blir ofte såret og lei meg. Noen er så kalde. Jeg vet at jeg må være den jeg er, ikke ta det så personlig hva andre gjør. 

Anonymkode: c4ed9...377

[Anonym bruker]

Samme her, jeg er også passert 40 å sliter med å finne nye venner - som jeg kan stole på. 

Har vært igjennom en del saker med tidligere venninner, som lever og ånder for baksnakking/sverting osv.  Den som først forlater selskapet  er det neste samtaleemnet . 

Det er ikke min stil, men når man har en ledervenninne som styrer hele gruppa, som har vært lederen siden barneskolen, så er det lett for å bli hengende med på leken og dens regler for ikke å falle i unåde. Kvinner er kvinner verst og det kan jeg skrive under på.

Jeg har mer enn en gang meldt meg ut av "klubben" , men da har jeg stått helt uten venner, og siden jeg jeg ikke er den mest utadvendte i gjengen , så har jeg ikke klart å finne nye venner sånn i en fart...så da var det lettere å skli tilbake i samme mønster og "blitt venn" med gjengen igjen, for at jeg skulle slippe å være så ensom og være det største samtaleemnet. For det er sannelig ikke noe festlig å bli omtalt på måter man selv ikke kjenner seg igjen på..

Når jeg nå tenker meg om, så skammer jeg meg stort. At jeg ikke har hatt ryggrad nok til å komme meg vekk tidligere og forbli utmeldt fra den sladdergjengen.. 

Nå er jeg utmeldt og og har vært det en stund, jeg skal aldri inn igjen, har vennet  meg til ensomheten, men drømmer fortsatt om at jeg en dag skal treffe de rette personene for mitt liv. 

Jeg har gjennom jobb fått andre venner, men i.o.m at de bor i andre byer og ikke har barn som meg, så blir det deretter med kontakten, synest at  2-3 treff i året er litt lite, men selvfølgelig bedre enn ingenting.

Kunne tenkt meg venner jeg kunne delt Sorger og ikke minst gleder med  😊

 

Anonymkode: 77ebd...2b8

[Dr.Roy]

Hei sann du gutt på 40..Kunne tenkt meg å treffe nye mennesker 👌