Sosial angst og tilstelninger på skolen. Andre?

[Anonym bruker]

Jeg sliter litt for tiden. Jeg får så angst av folkemengder! Jeg blir svimmel, tungpustet og iblant panikkanfall så jeg bare må komme meg vekk. Snart er det juletrefest for barna på skolen. De gleder seg så masse til å vise fram hva de øver på og spør og jeg gleder meg til å se. Jeg juger og sier selvfølgelig ja. Jeg gruer meg så forferdelig, og gråter av dårlig samvittighet. Føler meg som en idiot og dårlig mamma. Er så redd de skal få varige men av at mamma ofte sender bestemor eller pappa'n alene. Jeg prøver å få hjelp, men det tar så lang tid. Noen som har noen motiverende ord? Erfaringer? Tips? Trøst? 

Anonymkode: 6843d...bd9

[Anonym bruker]

Det mest effektive er "dop". Jeg får sobril, men det er jo ikke å anbefale, selv om jeg tar det maks tre ganger i året. 

Andre tips, som funker for meg, er å gå sammen med noen. Virker som at du uansett går sammen med barnas far? Hvis ikke, kan du alliere deg med en av de andre foreldrene, og gå sammen? Jeg pleier også å komme i god tid, sånn at jeg kan sitte der jeg vil. Da slipper jeg også å marsjere inn mens jeg føler at alle ser på meg. 

Ellers er det bare å kvinne seg opp. Vær forberedt på angsten, men husk at angsten tross alt bare er angst.  

Anonymkode: a471d...3e8

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det slik som du har det nå. Jeg ble svimmel, tungpustet, kaldsvettet og følte jeg kom til å besvime. Gikk til psykolog og fikk beskjed om å utfordre angsten. Så det gjorde jeg. Begynte i det små, gikk på butikken og hadde alltid handlevogn selvom jeg bare skulle kjøpe tre ting. Det ga meg en slags trygghet. Oppholdt meg på steder med mye mennesker og tenkte at jeg besvimer ikke. Det bare kjennes slik ut. 

Husker jeg satt på informasjonsmøte for alle 1.klassingene når min sønn skulle begynne på skolen. Jeg hadde puls på 150 og jeg satt helt i ro. Hadde bare lyst til å løpe vekk, men sa inni meg at jeg skulle ta et minutt av gangen. Og jeg holdt ut hele møtet. 

Jeg ville prøvd å bli med. Sitt deg nærmest utgangen slik du kan gå ut hvis det blir for tøft. Men det er viktig å ikke stenge seg inne, for du blir ikke bedre av det. 

Jeg er helt kvitt min sosiale angst og mye er nok fordi jeg utfordret meg selv hele tiden 

Anonymkode: e937e...4b0

[Anonym bruker]

Jeg tar meg sammen for sønnen min sin skyld. Har det helt forferdelig, men har det verre når han blir skuffet og lei seg over at jeg ikke kommer. Angst er ikke farlig, og det går alltid over, selv om det er grusomt når det står på. Drar med mannen min, som støtter meg og står i det sammen med meg, det hjelper (å vite at noen vet).  

Jeg tar ingen medisiner (fordi angsten blir verre etterpå). Det beste er faktisk "eksponeringsterapi", for hver gang du går på noe sånt (og ser at det går bra) så går det litt bedre neste gang (dette er "bevist"). Prøv å unngå "angst for angsten". Si til deg selv at dette går bra, "dette klarer du! Og hvis du skulle få angstanfall så går det bra, verden går ikke under."

Masse lykke til! Bli motivert av å tenke på barnas glede i dette at du kommer. 

Anonymkode: 4f95c...044

[Anonym bruker]

Nei, de får nok ikke varige men av den grunn. Jeg har vokst opp med en far som er sånn. Han gikk bare ikke på sånt, det var vi ungene klar over, og ikke noe mer oppstuss rundt det. Han var da med i konfirmasjon og vitnemål utdeling på universitetet. 

Han gjorde mye annet med oss, vår mor kom jo. Det var bare slik det var, uten at vi snakket om sosial angst.

Anonymkode: 59c55...8fb

[Anonym bruker]

Jeg har hatt sosial angst i mange år, men jeg ville da aldri la angsten på noen måte stå i veien for barnet mitt. Angst er ikke rasjonelt eller virkelig/håndgripelig. Men det er barnet ditt!

Du må tvinge deg selv ut i det, det er ikke annet å gjøre. 

Anonymkode: 76a01...d94

[Anonym bruker]

Jeg er en som fremstår som kjempe sosial, skravler med alt og alle. Kun de nærmeste vet jeg har sykt sosial angst og hater store folkemengder . Setter meg alltid ytterst og nærmest døra. Og jeg er en rydder . Da slipper jeg sitte å bli stressa 😅 Jeg skravler mer, jo mer nervøs jeg blir , så de som ikke kjenner meg så godt mener at jeg alltid er den som kan lede kvelden osv ved avslutninger. Jeg har null problem å stå foran i små forsamlinger ( er lærer ) men når vi snakker over 100 stk begynner det dra seg til i halsen min 😅 Jeg er en som alltid kommer først på avslutninger osv, lettere være der enn å komme når endel har kommet . 

Anonymkode: f3d53...365

[Anonym bruker]

Hva gjør du for å bli kvitt angsten?

jobber du eller sitter du stort sett hjemme?

 

stiller du opp for barna på andre ting? Feks håndballkamper, dugnad, prater med vennene sine foreldre?

 

det er dårlig gjort å gi barn forventninger om du skal komme og så svikte de gang på gang. Da er det bedre å forklare de at mamma har en sykdom dom gjør at hun ikke ka være med på slike ting.

Anonymkode: c8e33...505