Å grue seg til barseltiden

[mammalykken]

Hei alle dere flotte mødre og kommende mødre. 

Jeg har lyst til å ta opp en ting som for meg er veldig vanskelig, og vil gjerne ha noen gode råd eller eventuelt litt støtte fra andre som kan relatere. Til dere som ikke har noe problem med barseltiden fordi dere gleder dere og synes besøk er supert - kjempefint! Men jeg vil veldig gjerne slippe å få masse kommentarer om nettopp dette, da dette dessverre ikke er vår situasjon per dags dato. 

Vi skal om en liten måned bli foreldre til vårt første felles barn. Dette er mitt andre barn, men hans første så her er det første barnebarn også. Det er mange som gleder seg til å bli kjent med det nye nurket, forståelig nok, og vi får meldinger om at folk gjerne vil komme samme dag som barnet er født. 

Det har seg dessverre slik at våre egne behov som familie kræsjer veldig med øvrig familie sine ønsker og forventninger, og dette har blitt et tema som har skapt en del reaksjoner. 

Vi har nemlig etter mange måneder med prating oss i mellom funnet ut at det beste for oss som familie er å få ro den første tiden. Vi har gitt beskjed til begge sider av familien om at vi ikke ønsker uanmeldte besøk, og at vi selv til ta kontakt når vi er klare for besøk. Det er viktig for oss å få tid til å bli kjent med det nye barnet, komme inn i rutiner igjen etter fødsel, få til ammingen og ikke minst at den kommende storebror får tid til å venne seg til den nye situasjonen - uten at det raser inn av folk. Vi tenker i utgangspunktet at vi skal se an formen og ta én dag av gangen, men man vet aldri hvor lang tid dette tar. Det kan hende vi er klare for besøk etter et par dager, og det kan hende det tar et par uker. Det er det ingen som vet, så vi ville derfor forberede familien på dette. Det ble tatt godt imot av min familie, som mener det er en selvfølge at vi som foreldre får avgjøre dette selv, mens deler av hans familie nå er rasende for at de ikke får komme med én gang. Og legger selvfølgelig skylden på meg alene, som forventet.

Jeg kan legge til at hovedårsaken er det stresset som barselbesøk medfører for meg. Far har aldri prøvd dette før, men kjenner seg også sliten nå på slutten av svangerskapet og har et sterkt ønske om å få bli kjent med barnet sitt i ro og mak den første tiden. Vi vet at enkelte i familien ville tatt med seg litt mat og hjulpet til i huset i forbindelse med disse besøkene, men dette er snakk om maks tre-fire personer. I resten av tilfellene er det snakk om mennesker som kommer kun for å få kaffe/servering og å henge over babyen, som forventer et strøkent hus fordi jeg er hjemmeværende og som ikke har vett til å dra når de ser at vi er sliten eller å gi babyen tilbake hvis den blir urolig. 

Det jeg lurer på, er egentlig om det er flere der ute med liknende situasjoner som gruer seg skikkelig? Hvordan har dere eventuelt håndtert det? Og hvis det har kommet reaksjoner på deres ønsker, hvordan har dere gått videre? Samboer tenker som så at "synd for dem", mens jeg sitter her og er fylt med skyldfølelse fordi jeg ikke vil såre noen. Men samtidig så vil jeg ikke at jeg skal bli så sliten den første tiden at det går utover barna. 
Kan legge til at jeg er skikkelig, skikkelig introvert og er veldig lite sosial i utgangspunktet (og mannen er likedan). Familiene våre har ikke for vane å besøke oss ellers, og de fleste i hans familie er litt sær og har egentlig ikke brydd seg under svangerskapet. Vi sier altså ikke nei til besøk, men vi ønsker at ingen kommer uten invitasjon de første ukene. Vi synes i utgangspunktet ikke dette er urimelig i det hele tatt, men det gjør tydeligvis enkelte andre. 

Siden det er juletider rundt samme tid så regner vi jo med at vi blir å ta med oss barna på kaffe og litt sånt (som vi gjør hvert år), men det er dette med besøk hjemme hos oss hvor vi blir vert og ikke bare kan reise hjem når vi er slitne, som er vanskelig. 

Besøkstiden og hvem som får komme på barsel er forresten også innskrenket, så det er ikke et alternativ å ta unna alt av besøk før vi reiser hjem. 

Er jeg den eneste i hele verden (slik det føles) som virkelig gruer meg til barseltiden? Vi har så lyst til å møte lille, men med alle hormonene og en traumatisk tidligere fødsel så vil jeg så gjerne at folk skal respektere at vi er nødt til å sette våre behov først, uavhengig av om det betyr ingen besøk de første ukene eller besøk etter en dag eller to. 

Også vil jeg legge til enda en ting: Hvis noen har hatt det slik som oss før fødsel, og fått en helt annen erfaring enn forventet - fortell gjerne! 

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt hva du mener. Blås i om de blir fornærmet. Fortell at de første 14 dagene går du med puppene til lufttørking og blodet renner fra brystvortene, så besøk må vente. 

Kanskje er dere også klar for besøk tidligere. Hvem vet? 

Anonymkode: 7e5d8...af5

[Anonym bruker]

Forstår deg godt. Vi satte samme grenser. Snakket mye med mannen min om det, og forsikret meg om at vi var enige. Han fungerte som buffer/utkaster  Jeg ville ha amming på plass, blødning litt roligere, og eventuelle sting litt mindre vonde, før besøk. Og besøkene skulle vare MAX 1-1,5t  -Smertelig erfart fra førstemann 😏😉 

Allerede dag to tok jeg en liten svipptur innom lekeplassen i nabolaget med begge barna og møtte på noen naboer og venner i en liten halvtime. Men jeg fødte hjemme, var i knallform, stolt som en hane over nyeste medlem i flokken, og det var på mine Premisser. 

Etter det så tok det ca en uke før familie kom inn døra.  Angrer ikke. Og ingen ble fornærmet, i allefall ikke som de sa til oss  Og opplevelsen ble bedre for alle parter. 

Det er virkelig ikke stas å sitte der med hetetokter, kraftig renselse , vonde sting, såre/sprengte bryst og full av hormoner. Sett dine egne grenser! Babyen er akkurat like søt når den er to uker gammel som to dager, og skal være der i mange år fremover  

Anonymkode: 46b47...ba7

[Anonym bruker]

Selvom dere ikke får ta imot så mye besøk på barsel er det gjerne fellesarealer dere kan treffes på. Hva med å la de nærmeste komme å hilse på baby på sykehuset, hvis du er sliten kan far evt trille baby ut å vise frem alene? Ellers er det innafor å si nei til uanmeldt besøk. Dere kan heller foreslå å komme på en kaffe? Så reiser dere når dere er slitne/baby er lei. 

Anonymkode: d679c...8f4

[Anonym bruker]

under første fødsel var jeg svært svekket, og ble nedrent av besøk. angrer og fikk kjempe angst til sist fødsel. valgte derfor å flytte vekk, og føde langt unna. fikk mer enn nok ro, og var faktisk litt ensom, da jeg følte meg tipp topp og kjempeklar for besøk.... bor fremdeles langt vekk, men vurderer å flytte nærmere for å føde og bo nær familie denne gangen.. følg det som er rett for deg. det er du som skal føde og ha denne påkjenningen. ingen andre

Anonymkode: cde5f...f99

[Atemor]

Jeg trengte overraskende mye tid i min første barseltid. Eneste som fikk komme på kort besøk de første ukene var besteforeldrene. Da var jeg tydelig på at jeg ikke orket å forberede noe. Så de måtte ta med evt servering selv.

Dette er din barseltid. Tenk på hva du trenger og hva som er godt for deg. Prøv å sleng bort samvittigheten din. Hvis familie og venner ikke kan respektere  din og deres avgjørelse tenker jeg at noe er galt med dem. Det er ikke ditt problem! 

Det er din og deres baby. Din energi. Din sårbare periode. Ta vare på deg selv og dine behov. Det er viktigst av alt og d bør gode venner og familie respektere! 💖

[Anonym bruker]

Ser at innlegget er noen måneder gammelt, men jeg svarer likevel da det nok er relevant for flere. Er nok litt krass også, men det får så være. 

Først; jeg skjønner deg/dere veldig godt. Selv om man så skal bli værende på sykehus ei hel uke er det for meg irrelevant hva andre familiemedlemmer ønsker de første dagene etter hjemkomst, man skal få tid til å venne seg til hverdagen hjemme også før det ramler inn masse folk! Jeg har også forståelse for at familie vil se babyen, men de får jaggu vente til den bittelille kjernefamilien er klar for det. At de som gjør det skylder på deg sier mer om dem enn enn deg da de tydeligvis har liten/null forståelse og respekt for deg som mor til barnet, men dessverre er det ofte et dilemma som dukker opp. 

Vi har sagt ifra selv nå med 2-3 uker igjen (maks) at alle får vente med å komme til vi i alle fall har fått en uke hjemme ca. Dette er da vårt andre barn. Noen ble snurt, men det er meg revnende likegyldig! Eneste unntaket er at svigermor spurte om å få komme rundt den 20. denne måneden og hun er den eneste som har fått ja da hun har lang reisevei og ikke kan på mange uker, i værste fall måneder etter dette så det sa jeg ja til da hun er et fantastisk menneske også. Skal sies at hadde hun ikke hatt nesten 8 timer kjørevei hadde jeg sagt hun kunne ventet slik som alle andre som vil komme. 

Med første ble mange sure for at de ikke fikk komme samme dag eller i løpet av de første dagene og det var vanskelig både før og etter fødsel. Min mann prøvde å si ifra, men det endte med at min svoger tok et par krasse telefoner. Vi bodde hos han da fordi vi var på sommerferie og vi fikk nekt for å reise hjem (7-8 timer med bil som inkluderer en tur over fjellet) fordi jeg begynte å blø. Det endte med at vi fikk lite besøk i det hele og seg selv og masse kritikk etterpå. Gikk veldig inn på meg der og da, men det gikk heldigvis over. 

Jeg grugleder meg til barnselstiden i dag da jeg vet enkelte fortsatt kommer til å bli litt snurt, men med forrige episode friskt i minne tror jeg det har herdet meg litt heldigvis. Problemet denne gangen blir vel heller at min mann vil møte lite forståelse for at han gjerne vil være litt hjemme da det er mye farting nå på kaffebesøk nå når jeg går omskolering og han driver eget firma med 60% jobb. 

Langt svar, men håper det kan hjelpe noen.

Anonymkode: 1e40d...172