Jeg satte mitt barn på trappa idag

[Anonym bruker]

Herregud. Her var det mange bedrevitere... 

Men det er ikke mange år siden jeg så en reportasje fra en barnevernsinstitusjon, der lederen innrømte å ha sendt et av barna på rommet, låst døra og satt en ansatt utenfor. (Det var riktignok en 13-åring, men metoden er den samme.)

Mora til barnet lagde fullt helvete, fikk NRK til å komme, og presterte å si i et intervju at hun mente de "heller skulle ha satt seg ned og snakket om tingene, for sånn er det jeg alltid har gjort det". 

FYI - hun hadde mistet omsorgen for barnet. Derfor bodde jenta på institusjon. Pedagogene og marte meo-terapeutene og miljøarbeiderne og hele staben på barnehjemmet ellers, bekreftet at dette et en metode de bruker. Slik gjør man innimellom med unger som slår seg helt vrange. Når de har roet seg ned kan man ta praten. Det er umulig å snakke fornuft med en unge som er i blodtåka. Så til dere som hele tiden henviser til snakk, snakk og atter snakk: det er like stor fare for at BV skal reagere på deres metoder som på HIs. Å ikke utvise lederskap er også omsorgssvikt. Beklager å måtte sprekke koseboblen deres, men alt kan virkelig ikke snakkes bort.

(Jeg kjenner ellers lederen av det barnehjemmet, hun har vært leder der i ca 15 år. Nyter stor respekt.) 

Anonymkode: 21cc3...cbf

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Herregud. Her var det mange bedrevitere... 

Men det er ikke mange år siden jeg så en reportasje fra en barnevernsinstitusjon, der lederen innrømte å ha sendt et av barna på rommet, låst døra og satt en ansatt utenfor. (Det var riktignok en 13-åring, men metoden er den samme.)

Mora til barnet lagde fullt helvete, fikk NRK til å komme, og presterte å si i et intervju at hun mente de "heller skulle ha satt seg ned og snakket om tingene, for sånn er det jeg alltid har gjort det". 

FYI - hun hadde mistet omsorgen for barnet. Derfor bodde jenta på institusjon. Pedagogene og marte meo-terapeutene og miljøarbeiderne og hele staben på barnehjemmet ellers, bekreftet at dette et en metode de bruker. Slik gjør man innimellom med unger som slår seg helt vrange. Når de har roet seg ned kan man ta praten. Det er umulig å snakke fornuft med en unge som er i blodtåka. Så til dere som hele tiden henviser til snakk, snakk og atter snakk: det er like stor fare for at BV skal reagere på deres metoder som på HIs. Å ikke utvise lederskap er også omsorgssvikt. Beklager å måtte sprekke koseboblen deres, men alt kan virkelig ikke snakkes bort.

(Jeg kjenner ellers lederen av det barnehjemmet, hun har vært leder der i ca 15 år. Nyter stor respekt.) 

Anonymkode: 21cc3...cbf

Ja kjempe! Nei! Denne jenta var 13 og det er ca alt vi vet. Ett barn på alderen hi snakker om trenger hjelp til å håndtere følelsene sine.

Anonymkode: d810d...b31

[Mamma-til-3-jenter]

4 timer siden, ma(G)ma med to små skrev:

Ser du virkelig ikke forskjellen på å bruke makt til barnets beste, og på å bruke makt i affekt?

Å holde fast/kle på/fysisk flytte bort fra situasjonen er helt greit. Ved å rolig men bestemt gjøre dette, viser du barnet at det er du som har kontrollen, noe som oppleves trygt for barnet på sikt, selv om det kan rase og hyle der og da. 

Problemet oppstår når du er sint mens du gjør det. Da har du ikke lenger kontroll, og det er utrygt for barnet.

Nemlig!!

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Barn med adhd låser seg. De ser stupet komme men klarer ikke å stoppe, selv om de vil. Når sønnen min blir slik vil kjeft/sinne fra meg kun drive han utenfor stupet. De trenger å "resettes". Som å ta med seg barnet, validere følelsene, finne ut hvorfor barnet gikk inn for å provosere, snakke sammen om det. Ofte provoserer barn med adhd fordi det ligger noe helt annet bak, de vet det er galt men trenger veldig ofte hjelp til å sortere følelsene for å klare å stoppe opp.

Anonymkode: d810d...b31

Det er sikkert den beste løsningen, men det er jo ikke alltid mulig. Når man har et barn med adhd som i raseri dytter til lillebror som skaller i en dørkarm, så kan man ikke ta med seg den rasende ungen på rommet for å validere følelser og resette. Da har man et barn som har blitt slått, har vondt og som trenger omsorg, og sikkert også validering av sine følelser. Hva gjør man da med den rasende? For den må jo, sånn jeg ser det, helt klart komme i andre rekke, fjernes fra situasjonen så ikke lillebror i tillegg til verandaleppe får en joggesko i bakhodet, og vente. Det er jo realiteten ellers i samfunnet også. Dama i butikken, bussjåføren osv gir en glatt faen i om dette barnet trenger å "snakke om det", når setetrekket spjæres eller drueklasene flyr. Validering er sikkert vel og bra, men det kan ikke bli den eneste løsningen. Av og til er sitte alene og roe seg ned på egenhånd eneste mulighet, selv om man kanskje bare er fem. 

Anonymkode: 81b36...d49

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja kjempe! Nei! Denne jenta var 13 og det er ca alt vi vet. Ett barn på alderen hi snakker om trenger hjelp til å håndtere følelsene sine.

Anonymkode: d810d...b31

Det trenger en 13-åring også, det. Kanskje enda mer. 

Men hun kan ikke tillates å være en brølende bavian som slår og kaster med ting mens andre tar seg av å være sindig og snakke vennlig om følelser. Hva lærer hun av det? At verden bygger opp om hennes nykker og at ANDRES følelser står som nr. 2.

Anonymkode: 21cc3...cbf

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er sikkert den beste løsningen, men det er jo ikke alltid mulig. Når man har et barn med adhd som i raseri dytter til lillebror som skaller i en dørkarm, så kan man ikke ta med seg den rasende ungen på rommet for å validere følelser og resette. Da har man et barn som har blitt slått, har vondt og som trenger omsorg, og sikkert også validering av sine følelser. Hva gjør man da med den rasende? For den må jo, sånn jeg ser det, helt klart komme i andre rekke, fjernes fra situasjonen så ikke lillebror i tillegg til verandaleppe får en joggesko i bakhodet, og vente. Det er jo realiteten ellers i samfunnet også. Dama i butikken, bussjåføren osv gir en glatt faen i om dette barnet trenger å "snakke om det", når setetrekket spjæres eller drueklasene flyr. Validering er sikkert vel og bra, men det kan ikke bli den eneste løsningen. Av og til er sitte alene og roe seg ned på egenhånd eneste mulighet, selv om man kanskje bare er fem. 

Anonymkode: 81b36...d49

Ja noen ganger skjer slike ting. Det har skjedd her også at den ene er sint og den andre må trøstes. Da har jeg måttet sette barnet med adhd på rommet og trøste den andre. Når jeg har trøstet den andre går jeg på rommet og roer ned barnet med adhd. Men det er en stor forskjell på å sette barnet på rommet i mellomtiden for å så gå inn å snakke, og det å låse det ute på trappen. Det vil alltid finnes situasjoner hvor å gjøre det "riktige" ikke er så enkelt.

Jeg sier ikke det er enkelt, jeg har også gjort mine feil. Noen ganger har jeg mistet besinnelsen og kjeftet også. Problemet er at det forverrer situasjonen, ikke bare der og da, men for framtiden også.

Selv har jeg to barn, ett med adhd og ett uten. Det uten adhd fikk jeg etter å ha gått mange kurs pga han med adhd. Å snakke med og veilede har alltid fungert på dette barnet. Ikke dermed sagt at barnet ikke prøver å trasse eller aldri blir sint, men det går å veilede, jeg har aldri brukt kjeft på dette barnet eller harde konsekvenser. Det gjør meg ikke perfekt og ikke bedre enn andre. Som sagt gjorde jeg mange feil ifht barnet med adhd før jeg tok disse kursene.

Noen ganger får barnet med adhd raserianfall på butikken, gaten, bussen osv. Kan jeg fjerne oss fra situasjonen og roe han ned noe sted gjør jeg det. Hvis ikke, hender det at jeg må la raserianfallet gå sin gang og så snakke når han roer seg, men jeg er der med han så han ikke er alene med sinnet. Det holder hardt, folk ser jo på meg som om jeg har fått horn i pannen.

Noen ganger klarer jeg ikke å beholde roen, men kjefter fordi barnet med adhd har slitt meg ut. Det er bare å kaste bensin på bålet, for da blir han verre. Han blir verre fordi han ikke kan å håndtere sinnet og/eller har låst seg. I tilegg føler han seg avvist og ofte misforstått.

Det er ikke alle dager det går like bra, men for hver dag er det flere ganger det går bra enn ganger det ikke går. Og går det ikke er det en ny dag i morgen hvor man kan klare det bedre.

Det er ikke enkelt for noen, hverken med eller uten adhd. Vi vil alle ha dager hvor barna blir vanskelige. Men må man velge å fjerne barnet fra situasjonen, er det bedre å sette det på rommet/gangen, enn å sette det ute på trappa. Ikke minst fordi barn i sinne kan finne på å stikke av også.

Hi var sikkert kjempefortvilet og det kan jeg forstå. Men hun hadde ikke postet her om hun følte det hun gjorde var rett. Med alle svarene hun har fått kan det hende hun velger annerledes siden og det må jo kunne være positivt.

 

Anonymkode: d810d...b31

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det trenger en 13-åring også, det. Kanskje enda mer. 

Men hun kan ikke tillates å være en brølende bavian som slår og kaster med ting mens andre tar seg av å være sindig og snakke vennlig om følelser. Hva lærer hun av det? At verden bygger opp om hennes nykker og at ANDRES følelser står som nr. 2.

Anonymkode: 21cc3...cbf

Ja det trenger hun. Hun hadde sikkert trengt det lenge og hadde hun blitt møtt på riktig måte hele veien hadde hun kanskje ikke vært en brølende bavian.

Sønnen min var kjempesint en gang. Kastet og slo rundt seg på rommet. Brølte og ropte stygge ting. Jeg satte meg utenfor rommet med døren opp. Han var sint fordi det var noe han ikke hadde fått lov til.

"Er du sint du da" sa jeg

"Ja"

"Jeg skjønner det. Du er sint fordi du ikke får lov?"

"Ja"

"Uff det føles vel ikke noe godt. Du hadde så lyst, men så fikk du ikke"

"Ja"

"Jeg skjønner det. Skulle gjerne latt deg få lov. Men slik ble det ikke nå. Jeg forstår det gjør deg sint og det er lov å være det. Men svaret er likevel nei"

Barnet raser litt til.

"Er du så sint, det er ikke noe kjekt, jeg skjønner det ikke føles noe godt"

Da begynte han å gråte og sinnet roet seg.

Hvis man er sint og ikke føler man blir forstått, ikke vet hvordan man skal håndtere sinnet. Om man som den jenta kanskje i 13 år ikke var gitt riktige verktøy for å sortere følelser. Da er det ikke å bygge opp rundt hennes nykker at man validerer det hun føler, det er ikke nykker, hun vet ille hvorfan hun skal håndtere følelsene sine på en konstruktiv måte og når hun har roet seg, da kan man snakke om at det er lov å være sint men at sinnet bør få utløp på andre måter enn å slå/kaste/brøle.

Det er vi voksne som lærer barna hva følelser er og veileder dem i hvordan de skal takle følelsene. Måten vi lærer dem å gjøre det på tar de med seg inn i voksenlivet.

Ser for meg denne jenta håndtere sinnet sitt i en krangel med feks kjæreste ved å smelle i dørene og brøle til sinnet er borte. For det er hvordan hun har lært at sinne skal takles.

Anonymkode: d810d...b31

[Anonym bruker]

Hvorfor tror dere at barnet har adhd eller at moren var sint? Hun har vel ikke skrevet noen av delene. 

Anonymkode: d00a8...2e3

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja det trenger hun. Hun hadde sikkert trengt det lenge og hadde hun blitt møtt på riktig måte hele veien hadde hun kanskje ikke vært en brølende bavian.

Sønnen min var kjempesint en gang. Kastet og slo rundt seg på rommet. Brølte og ropte stygge ting. Jeg satte meg utenfor rommet med døren opp. Han var sint fordi det var noe han ikke hadde fått lov til.

"Er du sint du da" sa jeg

"Ja"

"Jeg skjønner det. Du er sint fordi du ikke får lov?"

"Ja"

"Uff det føles vel ikke noe godt. Du hadde så lyst, men så fikk du ikke"

"Ja"

"Jeg skjønner det. Skulle gjerne latt deg få lov. Men slik ble det ikke nå. Jeg forstår det gjør deg sint og det er lov å være det. Men svaret er likevel nei"

Barnet raser litt til.

"Er du så sint, det er ikke noe kjekt, jeg skjønner det ikke føles noe godt"

Da begynte han å gråte og sinnet roet seg.

Hvis man er sint og ikke føler man blir forstått, ikke vet hvordan man skal håndtere sinnet. Om man som den jenta kanskje i 13 år ikke var gitt riktige verktøy for å sortere følelser. Da er det ikke å bygge opp rundt hennes nykker at man validerer det hun føler, det er ikke nykker, hun vet ille hvorfan hun skal håndtere følelsene sine på en konstruktiv måte og når hun har roet seg, da kan man snakke om at det er lov å være sint men at sinnet bør få utløp på andre måter enn å slå/kaste/brøle.

Det er vi voksne som lærer barna hva følelser er og veileder dem i hvordan de skal takle følelsene. Måten vi lærer dem å gjøre det på tar de med seg inn i voksenlivet.

Ser for meg denne jenta håndtere sinnet sitt i en krangel med feks kjæreste ved å smelle i dørene og brøle til sinnet er borte. For det er hvordan hun har lært at sinne skal takles.

Anonymkode: d810d...b31

Du er så naiv og uvitende. Ut fra det du skriver så mener du at alle barn er like, har lik personlighet og temperament, og kan håndteres likt. Nei, vi er ikke like. Jeg har et tenåringsbarn som verken trenger tilsnakk eller har noe "opprør". Nr. 2 derimot, som er rett ved tenårene, er et umulig troll 80 % av tiden. Jeg behandler dem likt, og prøver å være ekstra oppmerksom mot nr. 2, men jeg kan da ikke ta hensyn til henne først alltid. Du høres for øvrig ut som en robot som ikke vet hva følelser er for noe, og mener man skal være rolig og behersket/følelsesløs uansett om man har grunn til å føle glede, ekstase, sinne, sorg og så videre. Vi andre er ikke roboter eller ting som er produsert etter en fasit/sjablong.

Anonymkode: 0cd29...632

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er sikkert den beste løsningen, men det er jo ikke alltid mulig. Når man har et barn med adhd som i raseri dytter til lillebror som skaller i en dørkarm, så kan man ikke ta med seg den rasende ungen på rommet for å validere følelser og resette. Da har man et barn som har blitt slått, har vondt og som trenger omsorg, og sikkert også validering av sine følelser. Hva gjør man da med den rasende? For den må jo, sånn jeg ser det, helt klart komme i andre rekke, fjernes fra situasjonen så ikke lillebror i tillegg til verandaleppe får en joggesko i bakhodet, og vente. Det er jo realiteten ellers i samfunnet også. Dama i butikken, bussjåføren osv gir en glatt faen i om dette barnet trenger å "snakke om det", når setetrekket spjæres eller drueklasene flyr. Validering er sikkert vel og bra, men det kan ikke bli den eneste løsningen. Av og til er sitte alene og roe seg ned på egenhånd eneste mulighet, selv om man kanskje bare er fem. 

Anonymkode: 81b36...d49

Du vet, nå i er det populært i det norske samfunnet å ta hensynet til den som oppfører seg verst på bekostning av alle andre. Blir barnet ditt mobbet? Nei, daaakkar mobberen, ta og inviter ham hjem til dere, han har det sikkert kjempevanskelig hjemme. Drit i at barnet ditt dør innvendig fordi hans eneste trygge havn som er hjemmet nå er blitt invadert av mobberen. Oppfører det ene barnet seg skikkelig dårlig? Avlys alle planer du har med de andre barna, drit i om de har blitt såret, og fokuser på den som oppfører seg dårlig. Så lurer man på hvorfor bøller og slemme folk blir "populære" i voksen alder. De får jo alt tilrettelagt fra barndommen av.

Anonymkode: 0cd29...632

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du er så naiv og uvitende. Ut fra det du skriver så mener du at alle barn er like, har lik personlighet og temperament, og kan håndteres likt. Nei, vi er ikke like. Jeg har et tenåringsbarn som verken trenger tilsnakk eller har noe "opprør". Nr. 2 derimot, som er rett ved tenårene, er et umulig troll 80 % av tiden. Jeg behandler dem likt, og prøver å være ekstra oppmerksom mot nr. 2, men jeg kan da ikke ta hensyn til henne først alltid. Du høres for øvrig ut som en robot som ikke vet hva følelser er for noe, og mener man skal være rolig og behersket/følelsesløs uansett om man har grunn til å føle glede, ekstase, sinne, sorg og så videre. Vi andre er ikke roboter eller ting som er produsert etter en fasit/sjablong.

Anonymkode: 0cd29...632

Om det er hva jeg er fordi jeg møter mine barns følelser med ro og forståelse, så får du bare synes det. 

Anonymkode: d810d...b31