Skilles nå vs vente til barna blir store nok

[Anonym bruker]

Hva er fordeler og ulemper? Når er barna store nok? 

Anonymkode: bfd5f...e9f

[Anonym bruker]

Barna blir lykkelig av lykkelige foreldre. Hvis ikke dere er lykkelige, så påvirker det barna. 

Heller gå nå, enn å utsette

Anonymkode: c5225...236

[Leeloo76]

Hvis dere uansett kommer til å gå fra hverandre vil jeg si at det er like greit å gjøre det nå. Hvor gamle er ungene? Jeg har inntrykk av at av alle de jeg kjenner med skilte foreldre så var det verst for dem der foreldrene gikk fra hverandre når ungene var i tenårene, 12-13 og oppover. Da er det så mye annet som endres at en skilsmisse på toppen blir veldig mye å takle. Unger er jo også ulike, noen takler det greit, noen gjør det ikke, uansett alder.

[Anonym bruker]

Jeg kan bare fortelle hva min egen erfaring er, ikke hva som er generelt best for alle. 

Jeg var gift med en mann som overhodet ikke mestret stell og mating og legging av sønnen vår da han var liten. Jeg prøvde å gå fra ham da ungen var rundt 3 år, men gikk tilbake da jeg ikke klarte å sende ungen på samvær hos en som ikke innfridde barnets behov. Så jeg valgte å bli til ungen kunne stelle seg selv og ringe meg dersom det var noe. Min var 9 da jeg dro. Kunne ikke gå tidligere. Min har en diagnose også som krever ekstra voksenstøtte.

Anonymkode: dbd2c...8be

[Anonym bruker]

Jeg og far til barna, gikk fra hverandre da barna var 2 år og 8 år, det var lett for den på 2 år, men veldig tøft for barnet på 8 år. Og det er nå 9 år siden, så har jo gått langt tid.

Anonymkode: 91a39...4a8

[Anonym bruker]

Av alle de vennene jeg har  som har skilte foreldre, så har det gått lettest for dem som opplevde skilsmissen som små. 

Verst var det for tenåringene og de som var flyttet hjemmefra for å studere. Da var det ulike forventninger til samværshelger osv, eller det å brått ikke ha noe hjem å komme hjem til når man hadde ferie som student. Mange av mine venner som slet i tenårene med foreldre som forventet at de var hjemme i samværshelgene, mens ungdommen jo ville være hos vennene sine, ikke i sofaen med mor eller far. 

Anonymkode: 179f7...aea

[Anonym bruker]

Mine foreldre skilte seg da jeg var 9 år.. Jeg taklet det veldig ok! Skjønte at det var bedre at mor og far var lykkelige hver for seg, enn ulykkelige sammen. Og tror det var bedre enn om de skulle skilt seg i tenårene mine!

Anonymkode: 9a205...a2a

[Anonym bruker]

En kamerat av meg opplevde at foreldrene ventet til han var 18 år med å skille seg. Han ble dødsforbanna på at de ikke hadde gjort det tidligere. 

Anonymkode: 88a35...fa9

[Anonym bruker]

Vi gikk fra hverandre når hun var 3. Hun er nå 16. Det har vært vanskelig for henne. Hun har virkelig strevd med det. Så for henne hadde det nok vært katastrofalt om vi hadde ventet lenger, til 9-10-13 årsalderen. 

 

Anonymkode: 8a91d...684

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi gikk fra hverandre når hun var 3. Hun er nå 16. Det har vært vanskelig for henne. Hun har virkelig strevd med det. Så for henne hadde det nok vært katastrofalt om vi hadde ventet lenger, til 9-10-13 årsalderen. 

 

Anonymkode: 8a91d...684

Uff, på hvilken måte har hun strevd?

Anonymkode: b98f1...0fc

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Uff, på hvilken måte har hun strevd?

Anonymkode: b98f1...0fc

Strevet med tanker om hvorfor det ble slutt og at det er synd i pappaen. Merker at hun rett og slett syns det er trist at vi ikke bor sammen. 

Anonymkode: 8a91d...684

[Anonym bruker]

Enig. Her var en 11 og en 5. Lettest for den på 5. 

Anonymkode: c491b...fcd

[Anonym bruker]

Jeg tror også det er bedre å få det overstått hvis man vet at forholdet ikke er liv laga. Tenåringer tar det ofte tyngst, også de som nesten er voksne. Det er som en over her skriver, det er jo da de selv skal ut i verden og mer enn noensinne har behov for at alt annet er på plass. Jeg tror heller ikke barna dine vil takke deg hvis du "holder ut" for deres skyld.

Når det er sagt, er jeg utrolig glad for at jeg ikke bør skilt da barna fremdeles gikk i barnehagen, det hadde gjort hverdagene forferdelig stressende og de hadde fått altfor lange dager. Mine var åtte og elleve, det har gått forbausende smertefritt, selv om de selvfølgelig har sørget over det. Jeg og faren er gode venner og samarbeider bra, det har nok mye å si. 

Anonymkode: 5786c...dcc

[Anonym bruker]

Jeg var 11 og min søster 7. Hun taklet det bedre enn meg. Men jeg følte meg mer ansvarlig for alt. Mange andre ting har og påvirket men jeg har slitt, merkelig nok ikke på skolen men med relasjoner i livet og mitt selvverd 

Anonymkode: 0cd6b...a50

[Anonym bruker]

Mannens barn har taklet skilsmissen vanvittig dårlig. De kommer her, og de har bodd med oss, av egen fri vilje. Samme med deres mor. Hun på 19 har flyttet til sin mor etter brudd med kjæresten. Allikevel kan man ikke si annet enn at de allikevel sliter. 

Vi har vært sammen i 13 år. Like etter bruddet mellom de. 

Anonymkode: d1588...8e0

[Anonym bruker]

Jeg var 10 og taklet det svært dårlig.

Storesøster var 13 og taklet det fint.

Småsøsken 7 og taklet det fint.

 

Anonymkode: f973d...392

[Anonym bruker]

Jeg tror det er enklere for ungene når de er små. Vanskeligere der og da, men på litt lengre sikt går det enklere. Har akkurat flyttet fra min samboer, ene ungen syns det er fryktlig vanskelig selv om det ikke er faren. Som hun sier så husker hun ikke noe av når jeg og faren flyttet fra hverandre, men dette kommer hun til å huske resten sv livet. Hun syns på mange måter det er godt, men det er vanskelig å få alle følelser og tanker til å samkjøre seg. Samvittigheten kræsjer med hva hun føler og ikke følerr blandt annet og det er vanskelig å sette ord på det når hun ikke skjønner så mye av det selv. 

Jeg jobber med en som har nestn voksne barn, de har tatt bruddet mellom foreldrene veldig hardt. De sliter veldig med hvem side de skal ta og ikke ta. De vil ikke ta noen side, men føleer de må på en måte også. Moren har sagt rett ut til de at hun trekke seg tilbake, de skal få lov til å styre dette selv. De skal ikke føle de må ta hennes side, eller føle de gjør noe feil om de tar mannens side. De skal få lov til å føle og mene det de føler, hun er fortsatt moren derres på godt og vondt og støtter de i hva de gjør uansett. Om de velger å være sur på henne, ikke ha konktakt osv så støtter hun de i det for i den første tiden så er alt vanskelig og feil. 

Anonymkode: d5bc6...829