De som mister barna sine til barnevernet.

[Anonym bruker]

Jeg lurer på ett par ting. Har foreldre som har mistet barna sine kontakt med barnet sitt helt til det er myndig? Man får jo samvær, så hvor lenge «varer» dette? Kutter de ut kontakten litt etter litt? 

Barnevernet ber foreldre å ikke vise følelser under samværet og ikke fortelle barna at de er glad i dem. Er det ikke «litt» umenneskelig å be om slikt? 

Hvis du hadde mistet barnet ditt til barnevernet og det var pga en misforståelse eller feil grunnlag, og du da hadde tapt alle rettsrunder. Hva gjør du da? Har du egentlig noe annet valg enn å akseptere at du må leve videre uten barnet ditt? 

Anonymkode: ed089...248

[Anonym bruker]

Søsteren min mistet barna til bv for 5 år siden å de har like mye kontakt med moren som når de ble tatt. Selvsagt skal hun ha kontakt med barna til de er myndig,det er tross hun som er moren deres! 

Anonymkode: 01597...d2a

[Anonym bruker]

Vet om to tilfeller. Der er samværet begrenset til 4 timer under tilsyn to ganger i året. Blir jo ikke rare kontakten da. Den ene saken vil jeg si er til barnets beste  men den andre saken er slett ikke til barnas beste. 

Anonymkode: 5e22d...e26

[Anonym bruker]

Selvfølgelig har de kontakt så lenge barna ikke reserverer seg mot dette når de vokser til?  I noen tilfeller kutter de kontakten men da ligger det svært mye bak!

Å hvor har du det ifra at foreldrene ikke kan si at de er glade i barna?!? Det er feil! Men om foreldrene utagerer under samvær så må selvfølgelig barnevernet bryte inn på grunnlag av barnets beste.

Anonymkode: f8351...ff3

[Anonym bruker]

mitt barns søsken er i fosterhjem, de ser henne 3 ganger i året.. Fosterforeldrerne skal adoptere henne til våren , og barnevernet ønsker at foreldrene ikke skal ha kontakt,men dette er det Adoptivforeldrene som bestemmer som jeg har skjønt. De har sagt de er glad i henne, og bv har ikke sagt noe på det,men eneste de har sagt er at de skal bruke fornavene sine og ikke si mamma og pappa.

det andre tilfelle jeg kjenner, har de fått kontakt etter barna ble voksene, men ikke noe når de var barn

Anonymkode: 0fae4...865

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

mitt barns søsken er i fosterhjem, de ser henne 3 ganger i året.. Fosterforeldrerne skal adoptere henne til våren , og barnevernet ønsker at foreldrene ikke skal ha kontakt,men dette er det Adoptivforeldrene som bestemmer som jeg har skjønt. De har sagt de er glad i henne, og bv har ikke sagt noe på det,men eneste de har sagt er at de skal bruke fornavene sine og ikke si mamma og pappa.

det andre tilfelle jeg kjenner, har de fått kontakt etter barna ble voksene, men ikke noe når de var barn

Anonymkode: 0fae4...865

Fornavnene?

Nå er jo ikke jeg i den situasjonen.. og derfor forsår jeg kanskje ikke mekanismene.. men hadde jeg mistet omsorg for datteren min ville det jo vært helt absurd å gå over fra å omtale meg til mamma og til å bruke fornavn..

Anonymkode: 536f5...d32

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Fornavnene?

Nå er jo ikke jeg i den situasjonen.. og derfor forsår jeg kanskje ikke mekanismene.. men hadde jeg mistet omsorg for datteren min ville det jo vært helt absurd å gå over fra å omtale meg til mamma og til å bruke fornavn..

Anonymkode: 536f5...d32

skjønner den, men de må det her. hadde synes det var spesielt selv,men hadde godtatt det i steden for og miste kontakt med barna mine

Anonymkode: 0fae4...865

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selvfølgelig har de kontakt så lenge barna ikke reserverer seg mot dette når de vokser til?  I noen tilfeller kutter de kontakten men da ligger det svært mye bak!

Å hvor har du det ifra at foreldrene ikke kan si at de er glade i barna?!? Det er feil! Men om foreldrene utagerer under samvær så må selvfølgelig barnevernet bryte inn på grunnlag av barnets beste.

Anonymkode: f8351...ff3

Det stemmer at de ikke får lov. Min manns ex ble fratatt barnet sitt. Og når han har samvær får han ikke lov til å vise følelser. Barnet skal kun kjenne opphavet sitt, ikke ha noen tilknytning.

Og til HI. Hvordan man lever med det? Min mann dør litt på innsiden hver dag mens han kjemper en umulig kamp.

Anonymkode: 52086...aec

[Anonym bruker]

Vet om en far som er en flink far, men som ikke fikk barnet da mora mistet det akutt. 

Han hadde ikke formelt foreldreansvar, så han fikk ikke innsyn før den saken ble avsluttet. Så fikk han innsyn og partsrettigheter da hadde barnet opparbeidet seg tilknytning til fosterforeldre. 

Vet ikke alt om saken, men det har vært en langdryg prosess. Mye konflikt. Kamp mellom far og mor, kamp mellom mor og barnevernet, kamp mellom far og barnevernet. Begge vil ha ungen, og påstår ungen får det best hos seg. 

Han fremstår for meg som en grei type. Han bytter på å levere/hente i barnehagen. Han har jobb, og de har hus. Kona hans virker veldig søt, jobber i hjemmesykepleien. 

Alt er normalt, bortsett fra at han har et barn dra før som er satt i fosterhjem, som han ikke får hjem til seg. 

Nå skal saken opp igjen har jeg hørt. Tror det er begrenset hvor ofte de kan søke. 

Forstår ikke helt gangen i det der. Det er en del av systemet de fleste av oss ikke har innsikt i. Når vi vanlige dødelige får innsikt i dette, så sitter vi igjen som spørsmålstegn.

Han drar på samvær, et par ganger i året eller noe sånt, men det er svært begrenset for at det ikke skal bli opprivende for barnet. Tror også det er strenge regler for hva han kan si, som dette med glad i deg etc. Ikke kjøpe for fine gaver, og ikke gjøre stas med aktiviteter, for det skal være normalt. Det er jo helt unormalt, hele situasjonen.

Anonymkode: e2b55...19d

[Anonym bruker]

Hvor har du hørt dette? Fra foreldrene? Husk at alle saker er ulike.

Jeg har vært borte i dette gjennom jobb. Mange barn reagerer sterkt på samvær. Flere hadde sterke reaksjoner i forkant og etterkant, tisset på seg, gråt, slo, problemer med å sove osv. Etter en uke eller to roet barnet seg, viste mer tegn på trygghet for så å begynne å grue seg til nytt samvær. Opplevde ofte at foreldrene lempet sine bekymringer og sorger over på barnet ved å si ting som at «mamma har det så trist uten deg, mamma får ikke sove eller spise, har ingen grunn til å leve uten deg» osv. Barnet har ikke ansvar for å trøste foreldrene eller føle skyld for det som har skjedd. Det er til barnets beste at ikke fokuset blir på alt det triste under samværet, men at foreldrene prøver å støtte barnet. Det handler ikke om å ikke vise følelser, eller fortelle barnet at man er glad i det. Handler om at samværet skal føles trygt og godt for barnet. 

Anonymkode: ec829...0be

[Anonym bruker]

Dere som er så sikre på at dere vet, om det er til barnas beste eller ikke, hvordan kan dere vite det? Tror dere virkelig foreldre innrømmer de grusomme tingene de har gjort mot barnet sitt?

Min far grovt seksuelt misbrukte meg fra jeg var 3 år, moren min bedrev psykisk terror da hun ble sjalu, og mente eg tok mannen hennes.

Utad framsto de som perfekt foreldre, ikke engang de nærmeste hadde den minste anelse. Ikke engang min storesøster som var 10 år eldre, hun hadde overhodet ingen anelse om hva jeg opplevde. Vi har forskjellig far.

Og mine foreldre nektet selvfølgelig for alt de hadde gjort mot meg, og da jeg ble tatt av barnevernet som 14 åring, så var historien at jeg var så vanskelig, gjorde kriminelle ting, så de orket ikke å ha meg mer.

Anonymkode: aeba9...27a

[Anonym bruker]

Jeg sier ikke at jeg vet best. Jeg sier bare at det er en verden som er ukjent for de fleste av oss, og som de fleste av oss kanskje ikke forstår oss på. 

Mulig denne mannen i vår barnehage ikke er noe bra fyr. Han fremstår som helt OK, og han har tre andre barn. Greie unger så langt jeg kan se. Han forsøker jo også å få omsorgen for det barnet han fikk da han var 17, og det får han tydeligvis ikke. 

Det er jo for mange av oss litt rart. 

Leit å høre om din oppvekst. Det er nok mye stygt der ute.

Anonymkode: e2b55...19d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hvor har du hørt dette? Fra foreldrene? Husk at alle saker er ulike.

Jeg har vært borte i dette gjennom jobb. Mange barn reagerer sterkt på samvær. Flere hadde sterke reaksjoner i forkant og etterkant, tisset på seg, gråt, slo, problemer med å sove osv. Etter en uke eller to roet barnet seg, viste mer tegn på trygghet for så å begynne å grue seg til nytt samvær. Opplevde ofte at foreldrene lempet sine bekymringer og sorger over på barnet ved å si ting som at «mamma har det så trist uten deg, mamma får ikke sove eller spise, har ingen grunn til å leve uten deg» osv. Barnet har ikke ansvar for å trøste foreldrene eller føle skyld for det som har skjedd. Det er til barnets beste at ikke fokuset blir på alt det triste under samværet, men at foreldrene prøver å støtte barnet. Det handler ikke om å ikke vise følelser, eller fortelle barnet at man er glad i det. Handler om at samværet skal føles trygt og godt for barnet. 

Anonymkode: ec829...0be

Jeg kjenner også til noen slike tilfeller. Ene tilfellet slet begge foreldrene med rus og hadde ingen selvinnsikt eller forståelse for den grove omsorgssvikten de hadde utsatt barna for. De mistet barna, gikk fra hverandre, og da kunne de begge to, hver for seg, på nytt og på nytt søke om at saken ble omgjort, at de skulle få tilbake barna. Annethvert år kunne de søke, og det endte med at barna måtte gjennom samme skrekken med nye sakkyndige, ny rettsgang, hvert eneste år. For far søkte ett år, mor året etter, far året etter det igjen. Så de hadde aldri fred for prossessen. Foreldrene hadde samvær to ganger i året, men fikk store problemer før og etter hvert besøk, og enda verre før hver rettsrunde. Til slutt mistet heldigvis disse foreldrene helt retten til også å møte sine barn, og de ble adoptert av fosterforeldrene. Disse barna fikk ptsd pga. at de hvert eneste år måtte gjennom et slikt skrekkvelde, som det var for dem å leve med angsten for å måtte tilbake til foreldrene. Fosterforeldrene forsøkte så godt de kunne å gjøre de to samværene pr. år hyggelig og normale, f.eks. bakte de sammen før jul o.l., men det var til slutt ikke mulig å fortsette med samvær eller alle rettsakene hvert år, for det ødela ungene, selv om foreldrene etterhvert lærte seg å oppføre seg normalt på disse samværene. Fosterforeldrene og psykologer måtte bygge barna opp igjen etter hver runde, det var forferdelig. Da barna fikk vite at de var adoptert og aldri trengte møte foreldrene igjen gråt de av lykke og spurte om igjen og om igjen om det betydde at de nå slapp å møte foreldrene igjen, slapp sakkyndige, slapp flere rettssaker. Og om det betydde at de tilhørte fosterforeldrene helt og fullt slik at ingen noen gang kunne ta dem derfra.

I de tilfellene en forelder som er skikket, men har falt utenfor pga. den andres problemskaping og omsorgssvikt (der foreldrene ikke bor sammen), der må det være forferdelig når de senere ikke får omsorgen for barnet fordi barnet har fått for sterk tilknytning til fosterforeldrene. Det tror jeg må være noe av det tøffeste, for da er det jo ikke fordi man selv ikke har omsorgsevne. Likevel, om barnet har funnet ro og blitt helt trygg på sin fosterfamilie så tenker jeg at det er til barnets beste å få bli der fremfor å måtte rykkes opp med roten enda en gang for å begynne med enda en ny forelder. Men det skal et enormt hjerte til for å greie å akseptere at det er til barnets beste, tror jeg.

Jeg synes det er fornuftig at det settes en del klare regler for samvær der foreldre ikke er skikket for å ha omsorg for barna sine, for det kan ellers bli traumatisk med disse møtene for barna.

Anonymkode: eebb4...aee

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det stemmer at de ikke får lov. Min manns ex ble fratatt barnet sitt. Og når han har samvær får han ikke lov til å vise følelser. Barnet skal kun kjenne opphavet sitt, ikke ha noen tilknytning.

Og til HI. Hvordan man lever med det? Min mann dør litt på innsiden hver dag mens han kjemper en umulig kamp.

Anonymkode: 52086...aec

Så det du egentlig sier er at du er sammen en mann som mistet ungen sin til barnevernet! Fin fyr! Not!

Anonymkode: 2001d...b70

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det stemmer at de ikke får lov. Min manns ex ble fratatt barnet sitt. Og når han har samvær får han ikke lov til å vise følelser. Barnet skal kun kjenne opphavet sitt, ikke ha noen tilknytning.

Og til HI. Hvordan man lever med det? Min mann dør litt på innsiden hver dag mens han kjemper en umulig kamp.

Anonymkode: 52086...aec

Det er vel din manns eks og din mann som er fratatt barnet, ellers ville barnet vært hos dere. 

Anonymkode: e491e...5dd

[Anonym bruker]

Hvis foreldre mener at ungen ble fratatt urettferdig og det virkelig er urettferdig, er det da ingneting i verden man kan gjøre for å få barnet sitt tilbake? 

Anonymkode: ed089...248

[skjotta]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg sier ikke at jeg vet best. Jeg sier bare at det er en verden som er ukjent for de fleste av oss, og som de fleste av oss kanskje ikke forstår oss på. 

Mulig denne mannen i vår barnehage ikke er noe bra fyr. Han fremstår som helt OK, og han har tre andre barn. Greie unger så langt jeg kan se. Han forsøker jo også å få omsorgen for det barnet han fikk da han var 17, og det får han tydeligvis ikke. 

Det er jo for mange av oss litt rart. 

Leit å høre om din oppvekst. Det er nok mye stygt der ute.

Anonymkode: e2b55...19d

Dersom han fikk barnet når han var 17 og senere har fått 3 nye barn regner jeg med at barnet har bodd i fosterhjem ganske lenge? 

Ikke sikkert det er til barnets beste å bli tatt ut fra det trygge/kjente fosterhjemmet for å flytte inn hos en til dels fremmed far, hans kone og deres 3 felles barn. 

Greit at biologi teller, men den er ikke magisk. Den der fantastiske magnetiske Dagningen mot biologiske foreldre eller barn er ikke så virkelig som på film og i bøker...

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Så det du egentlig sier er at du er sammen en mann som mistet ungen sin til barnevernet! Fin fyr! Not!

Anonymkode: 2001d...b70

Barnet er for knyttet til fosterforeldrene til at han kan tilbakeføres. Skam deg for å tro at verden er bare sort eller hvit.

Anonymkode: 52086...aec

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er vel din manns eks og din mann som er fratatt barnet, ellers ville barnet vært hos dere. 

Anonymkode: e491e...5dd

Barnet er for knyttet til fosterforeldrene for å kunne tilbakeføres. Det finnes mer med en sak enn hva øyet ser.

Anonymkode: 52086...aec

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis foreldre mener at ungen ble fratatt urettferdig og det virkelig er urettferdig, er det da ingneting i verden man kan gjøre for å få barnet sitt tilbake? 

Anonymkode: ed089...248

Man går til sak for å få barna tilbake, og får flere sjanser der. Og noen har jo mistet barna sine grunnet en feil, og fått de tilbake igjen. For det skal gjennom rettsvesenet. Så barnevernet må bevise at barnet har det ikke bra hos foreldrene, og foreldrene må bevise at de er gode foreldre. Og at evt. bevis barnevernet har er feil.

Anonymkode: aeba9...27a

[Anonym bruker]

Hvordan kan det skje at barnevernet tar barnet fra en mor som har foreldreansvar alene, for deretter å plassere barnet i fosterhjem uten å først undersøke om biologisk far ville være egnet?!

Anonymkode: 87a17...af2

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man går til sak for å få barna tilbake, og får flere sjanser der. Og noen har jo mistet barna sine grunnet en feil, og fått de tilbake igjen. For det skal gjennom rettsvesenet. Så barnevernet må bevise at barnet har det ikke bra hos foreldrene, og foreldrene må bevise at de er gode foreldre. Og at evt. bevis barnevernet har er feil.

Anonymkode: aeba9...27a

Det er nesten umulig å bevise at barnevernet tar feil siden alle sakkyndige psykologer er kjøpt og betalt av barnevernet.

Og barnevernets hoved prinsippe er å aldri inrømme at de tok feil.

Anonymkode: 570d7...f96

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan kan det skje at barnevernet tar barnet fra en mor som har foreldreansvar alene, for deretter å plassere barnet i fosterhjem uten å først undersøke om biologisk far ville være egnet?!

Anonymkode: 87a17...af2

Fordi hvis far må gå rettens vei for å få omsorgsretten. Deretter må han gå til sak mot barnevernet for å prøve å få barnet tilbake. Dette tar tid. Om barnet var veldig lite når det ble tatt risikerer far at pga tilknytning avgjør bv at barnet må bli i fosterhjemmet for å unngå faren for påkjenninger hos barnet.

Anonymkode: 52086...aec

[Anonym bruker]

Har foreldre som har mistet barna sine kontakt med barnet sitt helt til det er myndig? Man får jo samvær, så hvor lenge «varer» dette? Kutter de ut kontakten litt etter litt? 

Dette varierer. Når Fylkesnemnda eller høyere rettsinstanser bestemmer at foreldre ikke skal ha den daglige omsorgen, fastsetter de også samvær. Det kan være alt fra null samvær til omfattende samvær. Typisk er det mindre samvær i saker hvor man regner med at barnet skal vokse opp utenfor hjemmet, og vesentlig mer i saker hvor man går ut fra at flyttingen er av kortere varighet. Det som fastsettes her, gjelder inntil noe annet bestemmes i retten.

En gang i året kan foreldrene så be om ny vurdering, her kan både selve flyttingen og samværsmengden endres. Dessuten står barneverntjenesten fritt til å gi foreldrene mer samvær enn rettsinstansen har bestemt.

Barnevernet ber foreldre å ikke vise følelser under samværet og ikke fortelle barna at de er glad i dem. Er det ikke «litt» umenneskelig å be om slikt? 

Jeg har aldri vært borti at barnevernet ber om noe slikt. Vi ber ofte om at foreldrene i en akuttfase unngår å "snakke sak" med barnet. Selvfølgelig kan de fortelle barna at de er glad i dem. Det oppfordrer jeg alltid til. Som oftest har foreldrene anledning til veiledning i forbindelse med samvær, og da snakker man gjerne om hvordan ting fungerer og ikke fungerer, om f.eks barnet har sterke reaksjoner på noe spesielt etc. Ofte kan det være utfordrende for barnet om foreldrene viser voldsom fortvilelse under samværet.

Hvis du hadde mistet barnet ditt til barnevernet og det var pga en misforståelse eller feil grunnlag, og du da hadde tapt alle rettsrunder. Hva gjør du da? Har du egentlig noe annet valg enn å akseptere at du må leve videre uten barnet ditt?

Sånn i utgangspunktet er det en situasjon jeg har vanskelig for å forestille meg. Ja, justismord forekommer i Norge, men ut fra hvilke saker som har blitt gjenopptatt, tyder mye på at det er virkelig ekstremt sjelden. Men dersom jeg hadde mistet omsorgen for et barn og tapt anken i alle rettsinstanser, tror jeg det mest hensiktsmessige ville være å sette alle kluter til på å endre alt som ble satt som grunnlag for omsorgsovertakelsen, dokumentere dette og be om ny vurdering etter et år.

mvh barnevernkonsulent

Anonymkode: a917b...bc2

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er nesten umulig å bevise at barnevernet tar feil siden alle sakkyndige psykologer er kjøpt og betalt av barnevernet.

Og barnevernets hoved prinsippe er å aldri inrømme at de tok feil.

Anonymkode: 570d7...f96

Jo det er mulig, og man kan skaffe sine egne sakkyndige og. Kjenner noen som går gjennom dette nå. Og dessverre håper jeg at de ikke får barnet tilbake. Da de ikke er gode omsorgspersoner. Men evner nok ikke å se det selv, da de sliter veldig psykisk.

Anonymkode: aeba9...27a