Å nei, er så redd jeg har kreft. Orker ikke si det til noen, bare engster meg

[Anonym bruker]

Jeg har hatt symptomer i et par år egentlig. Symptomer som også kunne være noe annet, helt ufarlig. Har fått fastslått at jeg har den andre, ufarlige "sykdommen" og har fått medisiner som om det var det ufarlige, for å dempe plagsomme symptomer.
Men nå har det gradvis blitt verre.
Så jeg skulle få operasjon.
Men da jeg kom til samtale på sykehuset for å diskutere operasjon sa legen der at jeg hadde den ufarlige sykdommen i for liten grad til at operasjon ville hjelpe. Men hvorfor har jeg da symptomer som blir verre og verre? Legen sa at noen av de symptomene jeg har IKKE kunne komme av den ufarlige sykdommen.

Nå skal jeg utredes videre...CT og ultralyd. Dette er undersøkelser for å kartlegge om det er kreft og spredning..

Jeg kan ikke dø ennå, jeg er enke og barna mine har kun meg og må ikke få, oppleve marerittet ved at en forelder får kreft og dør én gang til. Må leve minst til den yngste er ferdig med videregående.

Kjenner jeg bare går og er på gråten. Vil ikke involvere noen andre i dette før jeg vet noe.

 

 

Anonymkode: 35149...710

[Anonym bruker]

Vil bare sende deg noen varme tanke, for en forferdelig situasjon! Ønsker og håper at alt ordner seg for deg <3 

Anonymkode: 2574d...3c3

[Anonym bruker]

Uff, den engstelsen er ikke god. Har kjent på den selv, men hos meg var det en godartet svulst heldigvis.

Hva slags kreft er det snakk om da? Det er jo forskjell på hvor alvorlig en kreftdiagnose er, flere typer har jo veldig høy overlevelsesprosent selv om det er en tøff behandling.

Krysser fingrene for deg.

Anonymkode: a3dc0...da5

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Uff, den engstelsen er ikke god. Har kjent på den selv, men hos meg var det en godartet svulst heldigvis.

Hva slags kreft er det snakk om da? Det er jo forskjell på hvor alvorlig en kreftdiagnose er, flere typer har jo veldig høy overlevelsesprosent selv om det er en tøff behandling.

Krysser fingrene for deg.

Anonymkode: a3dc0...da5

Det er magekreft jeg mener det likner på. Den er veldig skummel, og har jeg det er det game over for meg. Kjenner tre som har dødd av det. 

Anonymkode: 35149...710

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er magekreft jeg mener det likner på. Den er veldig skummel, og har jeg det er det game over for meg. Kjenner tre som har dødd av det. 

Anonymkode: 35149...710

Ja, kreft i magen er skummelt, men det er ikke automatisk game over. Jeg kjenner to som overlevde det, han ene med en del senskader, men i live, hun andre har utlagt tarm og lever et fullverdig liv.

Anonymkode: a3dc0...da5

[Bie-damen]

Men du må finne noen å snakke med! Alt blir verre og skumlere hvis du går med tankene aleine. Fastlegen? Helsepersonell på sykehuset? En fornuftig venn? Kreftforeningen har kanskje noen å foreslå? Det er jo ofte sånn at en tenker det verste, og spesielt når du har mistet mannen din. Men det er tross alt svært sjelden at unge mennesker dør av kreft. Klem. 

[Anonym bruker]

Sannsynligheten for at det ikke er kreft er god med tanke på statistikk så ikke ta sorgene på forskudd. Når det er sagt så blir jeg sint på dine vegne at du ikke har blitt skikkelig undersøkt før mtp ag det er lenge siden symptomene oppsto. Jeg har irritabel tarm, men før jeg fikk den diagnosen (legen min var rimelig sikker på diagnosen før noen undersøkelser) gikk jeg gjennom alle mulige undersøkelser. Jeg har tatt ct og mr av rygg, bryst og mage område. Ultralyd av alle indre organer, endoskopi og gastroskopi og masse blodprøver. Det virket massivt for meg, men legen min var klar på at absolutt alt skulle sjekkes med mine symptomer. 

Anonymkode: aa366...d7d

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er magekreft jeg mener det likner på. Den er veldig skummel, og har jeg det er det game over for meg. Kjenner tre som har dødd av det. 

Anonymkode: 35149...710

Tenker legene og magekreft?

Anonymkode: 72996...817

[Anonym bruker]

Hi, du er alene om ansvaret for barna dine, og da må du begynne å ta ordentlig vare på helsen din! Det inkluderer at du ber om hjelp slik at du får noen å snakke med om den frykten du føler på. Det å gå i uvisse slik du gjør nå, det bare øker frykten, og det tapper deg helt enormt for krefter, både fysisk og psykisk. For dine barns skyld - be om hjelp! Bestill en time til legen din og ta det derfra. Andre som kan hjelpe deg er psykiatrisk sykepleier i kommunen (snakk med legen din om det), kreftsykepleier (om det skulle vise seg å være kreft), støttegrupper i kreftforeningen m.fl.

Husk at det er langt større sannsynlighet for at du har noe annet enn kreft, så ikke ta noen sorger på forskudd. Husk også at det å få kreft i dag trenger ikke å være noen dødsdiagnose!

Ellers tror jeg det er viktig at du involverer minst én person du stoler på og som du vet vil støtte deg. Ikke minst for at minst én er forberedt hvis det skulle være noe mer alvorlig, uansett hva det er. En som kanskje kan bli med deg på sykehuset når du får svar på prøvene eller som kan stille opp som barnevakt om du trenger det for å bli mer fattet før du møter barna hvis det er en alvorlig diagnose. Men også en som kan glede seg med deg hvis det viser seg at det ikke er noe alvorlig galt med deg.

Bestill deg time til legen din og fortell om frykten din og be om hjelp - for dine barns skyld like mye som for din egen! Og snakk med minst én person som står deg nær, som du stoler på og som du vet vil støtte deg. Ikke ta noen sorger på forskudd!

Lykke til

Anonymkode: e2564...b6a

[Gjest H to the Izzo]

Vil bare gi deg en god klem.

[Anonym bruker]

Har du fått diagnosen crohns eller Ulcerøs kolitt og så sier legene at du har det i for liten grad til at operasjon kan hjelpe? Du kan jo ha sykdommen selv om operasjon ikke er et alternativ. Noen sykdommer kan ikke opereres bort, men må kartlegges og finne rett medisin.

 

ved disse to sykdommene finnes mange ulike medisiner og det gjelder å finne akkurat den du trenger. 

 

Har legene sagt de ser etter kreft, eller tar de CT osv for å kartlegge sykdommen?

Anonymkode: 0aec5...cfd

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har du fått diagnosen crohns eller Ulcerøs kolitt og så sier legene at du har det i for liten grad til at operasjon kan hjelpe? Du kan jo ha sykdommen selv om operasjon ikke er et alternativ. Noen sykdommer kan ikke opereres bort, men må kartlegges og finne rett medisin.

 

ved disse to sykdommene finnes mange ulike medisiner og det gjelder å finne akkurat den du trenger. 

 

Har legene sagt de ser etter kreft, eller tar de CT osv for å kartlegge sykdommen?

Anonymkode: 0aec5...cfd

Nei, det er spiserørsbrokk. Plagene det gir er veldig like plager ved magekreft og kreft i spiserør. Det kan holdes i sjakk med medisiner, og jeg har nå gått på medisiner i to og et halvt år. Har tatt gastroskopi to ganger de to årene, og da har de sett at jeg har det brokket, men ikke noe mer.
Når jeg var henvist til sykehuset med samtale om operasjon, fordi medisinene ikke har effekt lenger og plagene har blitt mye verre og spredd seg til andre deler av magen, puss bak i ryggen, sier legene at jeg har for lite brokk til at operasjon vil hjelpe.
Når brokket er såpass lite, blir jeg bekymret over hvorfor jeg har disse store plagene. Legen sier at noen av de plagene jeg har ikke passer med brokket, og at de vil ta CT av buk og lunge, samt ultralyd av indre organer. Han sa aldri at de mistenker kreft, og det er ikke sikkert de gjør det heller, for han sa at det nok kom til å ta lang tid, kanskje over nyttår, før jeg var ferdig med utredningen, og det hadde han vel ikke sagt hvis han trodde det var kreft. Men så fikk jeg plutselig veldig raskt innkalling til disse undersøkelsene og ny samtale etterpå.

Jeg engster meg fordi jeg vet at i hvert fall den ene jeg kjenner som døde av dette også gikk veldig lenge med sånne plager og hun hadde også blitt undersøkt ved gastroskopi uten at de fant noe skummelt. Likevel hadde hun kreft med spredning.

Jeg har en bror som er lege. Han vet om at jeg ikke fikk operasjon og at jeg skal utredes videre, men ikke hvor redd jeg er. Vil ikke belaste ham med det. Han var uvurderlig støtte da mannen min var syk, og han trøstet og beroliget oss veldig bra - men det gikk jo dårlig likevel. Føler at siden jeg vet at det ofte ikke går bra til slutt, blir jeg også ekstra engstelig. Er egentlig ikke redd for å dø, men jeg kan ikke utsette barna mine for dette, det vil knuse dem totalt.

I dag er jeg litt mindre engstelig enn i går da, heldigvis - det er jo en del annet ufarlig det også kan være. Det kan være bivirkninger av medisinen, og det kan være at brokket har blitt større.

 

Takk for fine svar til alle som tok seg tid

 

hi

 

Anonymkode: 35149...710

[Anonym bruker]

Jeg tror KANSKJE du kan lide av helseangst (hypokonderi). Ikke missforstå meg, jeg er selv hypokonder så det er derfor jeg sier det. Det betyr ikke at du ikke har symtomer eller at alt er innbilt, dette er en veldig missforstått diagnose. Jeg har selv masse symtomer, og jeg leser alltid de i værste mulige mening om jeg ikke finner en forklaring på dem.

Du har gått igjenom ganske mye i den siste tiden med tanke på sykdom osv. Det å utvikle angst etter slike perioder er faktisk ganske vanlig. Det at du får samme symtomer som en sykdom som din venninne også har er valdig typisk for denne typen angst. Vet om sykepleiere som har fått symtomer på de sykdommene de pasientene som de pleier har. En som snakket om det pleiet en med MS så fikk hun plutselig masse symptomer på det uten at legen fant noe galt. Senere fikk hun symtomer på mange andre sykdommer en etter en men legen fant ikke noe galt. Etterhvert så var det hun selv som forsto hva det kunne være, helseangst.

Det å ha helseangst betyr ikke at du ikke har symtomer, nermere tvert imot. Ofte så overanalyserer du kroppens signaler og tenker det værste om de symtomene du har. Dette kan skape prosesser i hjernen som gir deg mer symtomer. Det er ikke rart at dette har fått utviklet seg når du har vært så nært alvorlig sykdom. Det å være alene med barna gir deg også et ekstra press på å måtte overleve for å passe på dem. Det er også veldig vanlig å få slike tanker når barna er små, morsinstinktet vil jo passe på dem at ingenting skjer.

Den angsten du nå har bør du få hjelp for slik at du får det bedre med deg selv. Det er naturlig å engste seg under en utredning men å overanalysere alt er ikke bra for psyken din. Forvent gode nyheter og ikke ta sorgene på forskudd, om det skulle være noe så tenk at du får den hjelpen du trenger og at alt blir bra igjen. Snakk med noen om frykten din, det er mulig det også vil hjelpe for å holde alt inni deg slik kan faktisk gjøre angsten værre. 

Anonymkode: 3c5c4...998

[Anonym bruker]

Jeg kan bare anbefale deg å involvere din bror. Ofte er det slik at om en lege skal undersøke en "kollega" eller familie til en "kollega" så blir det gitt en bedre "service" enn ellers. Din bror kan fagsproket og be om relevante undersøkelser i forhold til å få avklart din situasjon.

Anonymkode: a4406...ecf

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det er spiserørsbrokk. Plagene det gir er veldig like plager ved magekreft og kreft i spiserør. Det kan holdes i sjakk med medisiner, og jeg har nå gått på medisiner i to og et halvt år. Har tatt gastroskopi to ganger de to årene, og da har de sett at jeg har det brokket, men ikke noe mer.
Når jeg var henvist til sykehuset med samtale om operasjon, fordi medisinene ikke har effekt lenger og plagene har blitt mye verre og spredd seg til andre deler av magen, puss bak i ryggen, sier legene at jeg har for lite brokk til at operasjon vil hjelpe.
Når brokket er såpass lite, blir jeg bekymret over hvorfor jeg har disse store plagene. Legen sier at noen av de plagene jeg har ikke passer med brokket, og at de vil ta CT av buk og lunge, samt ultralyd av indre organer. Han sa aldri at de mistenker kreft, og det er ikke sikkert de gjør det heller, for han sa at det nok kom til å ta lang tid, kanskje over nyttår, før jeg var ferdig med utredningen, og det hadde han vel ikke sagt hvis han trodde det var kreft. Men så fikk jeg plutselig veldig raskt innkalling til disse undersøkelsene og ny samtale etterpå.

Jeg engster meg fordi jeg vet at i hvert fall den ene jeg kjenner som døde av dette også gikk veldig lenge med sånne plager og hun hadde også blitt undersøkt ved gastroskopi uten at de fant noe skummelt. Likevel hadde hun kreft med spredning.

Jeg har en bror som er lege. Han vet om at jeg ikke fikk operasjon og at jeg skal utredes videre, men ikke hvor redd jeg er. Vil ikke belaste ham med det. Han var uvurderlig støtte da mannen min var syk, og han trøstet og beroliget oss veldig bra - men det gikk jo dårlig likevel. Føler at siden jeg vet at det ofte ikke går bra til slutt, blir jeg også ekstra engstelig. Er egentlig ikke redd for å dø, men jeg kan ikke utsette barna mine for dette, det vil knuse dem totalt.

I dag er jeg litt mindre engstelig enn i går da, heldigvis - det er jo en del annet ufarlig det også kan være. Det kan være bivirkninger av medisinen, og det kan være at brokket har blitt større.

 

Takk for fine svar til alle som tok seg tid

 

hi

 

Anonymkode: 35149...710

Hvis de faktisk mistenker at det er kreft, skal du inn i pakkeforløp for kreft, og skal da skal du informeres om det. Og den utredningen går mye raskere enn til over nyttår! Der er snakk om utredning innen 3 uker. Så da kan det nok ikke være kreft legen mistenker. 

I tillegg kan man i de aller fleste tilfeller se hvis det er kreft når man tar gastroskopi. Tok de biopsi sist? Kreft i magesekk/spiserør skal alltid diagnostiseres ved hjelp av gastroskopi med biopsi, så hvis du ikke har fått innkalling til det er det enda mer som taler imot det. 

Synes du skal be om å få snakke med legen igjen, spørre direkte hva de tenker det kan være.

Men jeg er enig i at du bør involvere noen rundt deg, det høres ut som broren din er et godt forslag, evt foreldrene dine. Jeg er selv alvorlig syk, og har lært med å bruke de rundt meg. Der er selvfølgelig mest for min del, men også fordi det er godt for de rundt meg å "bli brukt". Det er ikke mye de kan gjøre for å gjøre meg frisk, men at de får støtte meg sånn at jeg får det bedre, gjør dem godt også. 

Det er forøvrig veldig uvanlige krefttyper å få som "ung", gjennomsnittsalder for spiserørskreft er 70 år, kreft i magesekk er 75 år. Så du har sannsynligheten på din side! Lykke til!🤞🏼

Anonymkode: 8ce03...e09

[Anonym bruker]

Hi her. Takk for mange fine, trøstende svar.

Jeg snakket med broren min, slik noen her anbefalte meg, og han var som vanlig veldig beroligende.
 Klarte likevel ikke å fjerne angsten min helt, men veldig mye.
Likevel var jeg livredd rett før CT forrige uke. Jeg virkelig skalv av skrekk før jeg gikk hjemmefra.
Men da jeg var der, fikk jeg vite at legen ikke kommer til å se på bildene før etter 1-1 1/2 uke, og sykepleieren/radiologen var veldig likegyldig da jeg sa jeg engstet meg for hva de kunne finne. Og det beroliget meg faktisk litt også. Har ikke hørt noe.

I morgen er det ultralyd, og da håper jeg at jeg får vite noe mer. Er ikke like redd nå. Og da vil jeg i det minste kunne spørre han eller hun som gjennomfører undersøkelsen om hva de ser...litt sånn som de er med ultralyd når man er gravid, vel?

 

Hvis jeg ikke skal dø i denne omgang, har jeg lovet meg selv at jeg skal skrive en roman (eller en novelle, i første omgang).....

Anonymkode: 35149...710

[KellyTaylor]

Hadde de funnet noe alvorlig på CT i forrige uke, så hadde du vært inne til behandling allerede. Sønn av ei venninne av meg tok MR av hodet på morgenen og ble hasteinnlagt på sykehus på kvelden. Dette går nok bra skal du se

[Anonym bruker]

Det at de tar seg så god tid er et veldig godt tegn, hadde de fryktet eller funnet kreft hadde du vært i behandling nå...

Anonymkode: a3dc0...da5

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det at de tar seg så god tid er et veldig godt tegn, hadde de fryktet eller funnet kreft hadde du vært i behandling nå...

Anonymkode: a3dc0...da5

Ja, det er det jeg sier til meg selv, og jeg satser jo på at det er slik.

Men så jeg har jeg jo den dårlige erfaringen med mannen min, da, som døde av kreft, og som var inne til sine første undersøkelser nettopp ved dette sykehuset....De var ikke spesielt kjappe i vendingen i hans tilfelle.

 

hi

Anonymkode: 35149...710

[Anonym bruker]

Krysser fingrene for deg, og håper du blir helt frisk! Klem 

Anonymkode: e90b3...b61

[Anonym bruker]

Hvordan går det, HI?

Anonymkode: 8ac43...4b9