Ny som bonusmamma, trenger råd

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Begge barna mine har kommet inn i senga vår om de har våkna på natta, helt opp i seksårsalderen. De kommer jo fordi de trenger nærhet og trygghet, hvorfor skal vi nekte dem det?

Om mannen blir en eks og får ny dame som har problemer med det, så får det bli deres sak å løse, barna mine får komme til meg om natten så mye de vil.

Anonymkode: fa9d0...430

Men hvis mannen din heller vil sove i en annen seng, så godtar du det? 

Samboeren til HI ønsker at hun sover i samme seng som dem. 

Anonymkode: 38c8b...d5b

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du nekte de det pga det er natt selvsagt! Du burde lære barnet at om dagen da får han/hun masse nærhet og trygghet,men om natten da skal alle sove i sine egne senger. SØstren min hadde samme holdning som deg så nå har hun tre barn  sengen;å hun eldste på 9år  tør ikke sove i sin egen seng for det er hun ikke vant til. Hun kom også hjem fra overnatting hos en venninne fordi det ble skummelt å sove alene i sengen. Sånn går det når ikke foreldrene ikke har vett nok å sette grenser ,og trygge barnet på å sove på sitt eget rom.

Anonymkode: 0f6b9...52d

Vel, nå er barna mine 8 og 11 år, og ingen av den kommer i senga vår på natta lenger (som sagt gjorde de det fram til de var ca 6 år), og begge overnatter hos andre uten noen problemer. Så det gikk helt fint hos meg 😊

Anonymkode: fa9d0...430

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du nekte de det pga det er natt selvsagt! Du burde lære barnet at om dagen da får han/hun masse nærhet og trygghet,men om natten da skal alle sove i sine egne senger. SØstren min hadde samme holdning som deg så nå har hun tre barn  sengen;å hun eldste på 9år  tør ikke sove i sin egen seng for det er hun ikke vant til. Hun kom også hjem fra overnatting hos en venninne fordi det ble skummelt å sove alene i sengen. Sånn går det når ikke foreldrene ikke har vett nok å sette grenser ,og trygge barnet på å sove på sitt eget rom.

Anonymkode: 0f6b9...52d

Sånn kan det kanskje går, men det er nok ikke ofte det skjer og da har foreldrene feilet i å gi barna trygghet utenom  

Vi har tre barn som har ligget med oss til 4-5 års alderen og da har de sluttet av seg selv. Trygge og fine barn som aldri har hatt problemer med å sove borte, selv ikke i den perioden de kom inn til oss hver natt. 

Selv om du har erfart en ting, betyr ikke det at det er fasiten for alle. 

Anonymkode: 525f1...6d8

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vel, nå er barna mine 8 og 11 år, og ingen av den kommer i senga vår på natta lenger (som sagt gjorde de det fram til de var ca 6 år), og begge overnatter hos andre uten noen problemer. Så det gikk helt fint hos meg 😊

Anonymkode: fa9d0...430

Hos oss kom eksens elleveåring i ektesenga på natta og ville sove på rommet med oss. Dette vedvarte til hun var 14. Jeg overhørte til slutt henne si til ei venninne at hun gjorde det for å forsikre seg om at vi ikke hadde sex i hennes samværshelger. Så ikke alle slutter å komme i senga til foreldrene når de er store...

Anonymkode: f2e30...df0

[Anonym bruker]

På 14. august 2017 den 8.59, Anonym bruker skrev:

Jeg blir jo litt bekymret når jeg leser alle dere som råder meg til å ende forholdet. Dette er ikke et alternativ for meg. 

Jeg er mer gira på å finne løsninger på problemene istedenfor å bare eliminere meg selv fra situasjonen.

Når jeg gjelder leggetid, og råd om at jeg kan legge meg i egen seng. Dette har jeg prøvd, men barnefar likte ikke ideen om dette i dere hele tatt, etter mye om å men er vi nå tilbake til å dele seng alle tre. 

Anonymkode: c8537...0c1

Hvis han ikke likte den ideen, får han begynne å venne barnet til den andre ideen. Stemor eller biologisk mor: hvis ên av partene sover dårlig med samsoving, da må det ryddes opp i.

Anonymkode: c9442...94f

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis han ikke likte den ideen, får han begynne å venne barnet til den andre ideen. Stemor eller biologisk mor: hvis ên av partene sover dårlig med samsoving, da må det ryddes opp i.

Anonymkode: c9442...94f

Jeg er forsåvidt enig, men usikker på hvordan ta hånd om situasjonen. Da som nevnt tidligere, vi har snakket om det, han sier han forstår, men ingenting blir gjort for å endre det. 

hi

Anonymkode: c8537...0c1

[Anonym bruker]

På 14.8.2017 den 8.59, Anonym bruker skrev:

Jeg blir jo litt bekymret når jeg leser alle dere som råder meg til å ende forholdet. Dette er ikke et alternativ for meg. 

Jeg er mer gira på å finne løsninger på problemene istedenfor å bare eliminere meg selv fra situasjonen.

Når jeg gjelder leggetid, og råd om at jeg kan legge meg i egen seng. Dette har jeg prøvd, men barnefar likte ikke ideen om dette i dere hele tatt, etter mye om å men er vi nå tilbake til å dele seng alle tre. 

Anonymkode: c8537...0c1

Det er ikke vondt ment at vi er flere som råder deg til å avslutte forholdet. Det går nok mer på at vi er mange som har gått inn i samme situasjon, naive (meg selv inkludert) og tenkt at "dette skal bli bra!". For så å oppleve at ting blir forferdelig vanskelig, gjerne etter at det er kommet felles barn. Og vi vil jo ikke at andre opplever det samme.

Jeg forguder mannen min, men hadde jeg hatt valget igjen så hadde jeg aldri gått inn i forholdet igjen. 

Anonymkode: 7845a...b49

[Anonym bruker]

Jeg har vært stemor i 4 år. Barna var 3 år (tvillinger). 

Jeg hadde mange vonde følelser i begynnelsen. Sårt at partneren min hadde barn med noen andre, at jeg måtte godta å være på "andre" plass hele tiden, mye kontakt med eksen sov. 

Jeg prøvde i tre år å "vinne" kjæresten min. Jeg ønsket ikke at barna skulle være her, jeg ønsker ikke at kjæresten min skulle føle noe for dem osv. Tenkte hele tiden at ting hadde vært bedre hvis det ikke var barn i bilde. Tankene mine var (herregud) sikkelig kjipe!! I tillegg til dette trodde ingen at vi kom til å holde sammen. Grunnen til det er at jeg er 11 år yngre. Jeg var da bare 25 (ble 26) år og kjæresten 37. 

 

Nå har det gått fire år. Fire vanskelige år. Men jeg elsker kjæresten min. Vi har giftet oss og har det veldig bra sammen. Barna er her annen hver helg. Men nå begynner barna å bli store (8 år) og det er ikke lenge til barna skal bo fast hos eksen. Dette fordi de bor rett ved skolen. Vi må kjøre i 25 min for å komme til skolen. Barna har alle vennene sine hos eksen. Så det er veldig naturlig at de bor mer og mer der.  Men alt dette har ikke begynt å skje før nå.. altså etter fire år. Men jeg kjenner i hjerte at det er deilig at barna får sine "egne" liv. Mindre avhengig av foreldrene og tar sine egne valg. Kjæresten og eksen snakker nesten ikke sammen i det hele tatt lengre fordi barna er så store og klarer fint å ta imot en beskjed og lignende. 

Det jeg kan si er; ting er veldig tøft i begynnelsen. Uventetet ting kommer opp og ulike følelser kommer. Dette slutter aldri. Men følelsene vil godta alt som er vanskelig/ kjipt. Tankene kommer til å tenke anerledes etter hvert. Det lover jeg deg. Ta tiden med hjelp. Nyt heler tiden med kjæresten din når dere alene. Synes du noen dager er vanskeligere enn andre når dere har barnet hos dere så finne på dine egne ting. Hev deg over mennesker som bare ønsker eksen tilbake. Du må ikke glemme at det er dere to nå og heller hvise disse menneskene at det er dere to  

Anonymkode: 3a470...e5d

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært stemor i 4 år. Barna var 3 år (tvillinger). 

Jeg hadde mange vonde følelser i begynnelsen. Sårt at partneren min hadde barn med noen andre, at jeg måtte godta å være på "andre" plass hele tiden, mye kontakt med eksen sov. 

Jeg prøvde i tre år å "vinne" kjæresten min. Jeg ønsket ikke at barna skulle være her, jeg ønsker ikke at kjæresten min skulle føle noe for dem osv. Tenkte hele tiden at ting hadde vært bedre hvis det ikke var barn i bilde. Tankene mine var (herregud) sikkelig kjipe!! I tillegg til dette trodde ingen at vi kom til å holde sammen. Grunnen til det er at jeg er 11 år yngre. Jeg var da bare 25 (ble 26) år og kjæresten 37. 

 

Nå har det gått fire år. Fire vanskelige år. Men jeg elsker kjæresten min. Vi har giftet oss og har det veldig bra sammen. Barna er her annen hver helg. Men nå begynner barna å bli store (8 år) og det er ikke lenge til barna skal bo fast hos eksen. Dette fordi de bor rett ved skolen. Vi må kjøre i 25 min for å komme til skolen. Barna har alle vennene sine hos eksen. Så det er veldig naturlig at de bor mer og mer der.  Men alt dette har ikke begynt å skje før nå.. altså etter fire år. Men jeg kjenner i hjerte at det er deilig at barna får sine "egne" liv. Mindre avhengig av foreldrene og tar sine egne valg. Kjæresten og eksen snakker nesten ikke sammen i det hele tatt lengre fordi barna er så store og klarer fint å ta imot en beskjed og lignende. 

Det jeg kan si er; ting er veldig tøft i begynnelsen. Uventetet ting kommer opp og ulike følelser kommer. Dette slutter aldri. Men følelsene vil godta alt som er vanskelig/ kjipt. Tankene kommer til å tenke anerledes etter hvert. Det lover jeg deg. Ta tiden med hjelp. Nyt heler tiden med kjæresten din når dere alene. Synes du noen dager er vanskeligere enn andre når dere har barnet hos dere så finne på dine egne ting. Hev deg over mennesker som bare ønsker eksen tilbake. Du må ikke glemme at det er dere to nå og heller hvise disse menneskene at det er dere to  

Anonymkode: 3a470...e5d

Stakkars unger som ikke er veldig ønsket hos pappa, og de er bare 8 år. Du burde ha gått for 4 år siden, og ikke gjort dette mot barna

Anonymkode: 287b8...12d

[Anonym bruker]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er bare egoistiske foreldrene som setter sitt eget behov først,som velger 50/50 løsningen.Mens vi andre oppgående foreldrene velger selvsagt det som er best for barnet å det er å slippe å bytte hjem hver uke.Jeg og barnefaren er ikke sammen men barnet lider ikke å har ikke livet i en bag,for vi har ikke valgt en så egoistisk løsning som 50/50. Her setter vi BARNET sitt behov først.

Anonymkode: 0f6b9...52d

Og jeg tipper da at du har hovedomsorgen? Og du kommer selvsagt til å si at det hadde vært helt greit om du hadde sett barnet kun annenhver helg også hvis Pappan hadde vært best egnet? 

Det er viktig for tilknytning mellom barn og foreldre å oppleve foreldrene også i rutinedagene. Hva er den store forskjellen mellom å bytte for eksempel hver mandag som annenhver onsdag til mandag? 

Her kan barna bestemme selv og de vil se begge like mye og ønsker ikke å endre samværet. Vi har sagt at vi skal prøve ut hvor barna er litt mer hos meg da jeg bor nærmere skolen men barna satt seg på bakbeina. 

De bør heller ikke i en bag. Alt er dobbelt. Og det lille som må pakkes pakker jeg og eksen for de og overleverer uten at barna er involvert. 

De er nå 9 og 11. 

Anonymkode: 91f0a...4c9

[Mrs Smith]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er fryktelig vanskelig å skulle ta opp dette med faren, da barnet faktisk ikke er mitt. Jeg vil ikke bli oppfattet som et "ste-monster", så jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal ta hånd om denne situasjonen. Jeg har nevnt det for faren flere ganger, og han sier han er enig men ingen ting blir gjort for å endre situasjonen. 

hi

Anonymkode: c8537...0c1

Skjønner nå at han bare har barnet annenhver helg, da er det jo hav av tid dere kan sove sammen. Ville latt barnet sove sammen med faren hvis det er det han vil. 

[Anonym bruker]

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært stemor i 4 år. Barna var 3 år (tvillinger). 

Jeg hadde mange vonde følelser i begynnelsen. Sårt at partneren min hadde barn med noen andre, at jeg måtte godta å være på "andre" plass hele tiden, mye kontakt med eksen sov. 

Jeg prøvde i tre år å "vinne" kjæresten min. Jeg ønsket ikke at barna skulle være her, jeg ønsker ikke at kjæresten min skulle føle noe for dem osv. Tenkte hele tiden at ting hadde vært bedre hvis det ikke var barn i bilde. Tankene mine var (herregud) sikkelig kjipe!! I tillegg til dette trodde ingen at vi kom til å holde sammen. Grunnen til det er at jeg er 11 år yngre. Jeg var da bare 25 (ble 26) år og kjæresten 37. 

 

Nå har det gått fire år. Fire vanskelige år. Men jeg elsker kjæresten min. Vi har giftet oss og har det veldig bra sammen. Barna er her annen hver helg. Men nå begynner barna å bli store (8 år) og det er ikke lenge til barna skal bo fast hos eksen. Dette fordi de bor rett ved skolen. Vi må kjøre i 25 min for å komme til skolen. Barna har alle vennene sine hos eksen. Så det er veldig naturlig at de bor mer og mer der.  Men alt dette har ikke begynt å skje før nå.. altså etter fire år. Men jeg kjenner i hjerte at det er deilig at barna får sine "egne" liv. Mindre avhengig av foreldrene og tar sine egne valg. Kjæresten og eksen snakker nesten ikke sammen i det hele tatt lengre fordi barna er så store og klarer fint å ta imot en beskjed og lignende. 

Det jeg kan si er; ting er veldig tøft i begynnelsen. Uventetet ting kommer opp og ulike følelser kommer. Dette slutter aldri. Men følelsene vil godta alt som er vanskelig/ kjipt. Tankene kommer til å tenke anerledes etter hvert. Det lover jeg deg. Ta tiden med hjelp. Nyt heler tiden med kjæresten din når dere alene. Synes du noen dager er vanskeligere enn andre når dere har barnet hos dere så finne på dine egne ting. Hev deg over mennesker som bare ønsker eksen tilbake. Du må ikke glemme at det er dere to nå og heller hvise disse menneskene at det er dere to  

Anonymkode: 3a470...e5d

Nå fikk jeg vondt langt inni hjerterota at disse stakkars tvillingene har deg som såkalt "bonusmor". Ikke mye bonus for barna det der! 

Anonymkode: 91f0a...4c9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært stemor i 4 år. Barna var 3 år (tvillinger). 

Jeg hadde mange vonde følelser i begynnelsen. Sårt at partneren min hadde barn med noen andre, at jeg måtte godta å være på "andre" plass hele tiden, mye kontakt med eksen sov. 

Jeg prøvde i tre år å "vinne" kjæresten min. Jeg ønsket ikke at barna skulle være her, jeg ønsker ikke at kjæresten min skulle føle noe for dem osv. Tenkte hele tiden at ting hadde vært bedre hvis det ikke var barn i bilde. Tankene mine var (herregud) sikkelig kjipe!! I tillegg til dette trodde ingen at vi kom til å holde sammen. Grunnen til det er at jeg er 11 år yngre. Jeg var da bare 25 (ble 26) år og kjæresten 37. 

 

Nå har det gått fire år. Fire vanskelige år. Men jeg elsker kjæresten min. Vi har giftet oss og har det veldig bra sammen. Barna er her annen hver helg. Men nå begynner barna å bli store (8 år) og det er ikke lenge til barna skal bo fast hos eksen. Dette fordi de bor rett ved skolen. Vi må kjøre i 25 min for å komme til skolen. Barna har alle vennene sine hos eksen. Så det er veldig naturlig at de bor mer og mer der.  Men alt dette har ikke begynt å skje før nå.. altså etter fire år. Men jeg kjenner i hjerte at det er deilig at barna får sine "egne" liv. Mindre avhengig av foreldrene og tar sine egne valg. Kjæresten og eksen snakker nesten ikke sammen i det hele tatt lengre fordi barna er så store og klarer fint å ta imot en beskjed og lignende. 

Det jeg kan si er; ting er veldig tøft i begynnelsen. Uventetet ting kommer opp og ulike følelser kommer. Dette slutter aldri. Men følelsene vil godta alt som er vanskelig/ kjipt. Tankene kommer til å tenke anerledes etter hvert. Det lover jeg deg. Ta tiden med hjelp. Nyt heler tiden med kjæresten din når dere alene. Synes du noen dager er vanskeligere enn andre når dere har barnet hos dere så finne på dine egne ting. Hev deg over mennesker som bare ønsker eksen tilbake. Du må ikke glemme at det er dere to nå og heller hvise disse menneskene at det er dere to  

Anonymkode: 3a470...e5d

Herregud du virker helt blåst - og utrolig umoden! Stakkars unger 😞😞😞

Anonymkode: 16763...6e5

[Anonym bruker]

Til HI:

La barnet og mannen sove i sengen den lille tiden barnet er hos dere. Men du må sette grenser for deg selv og heller legge deg et annet sted så du får en god nattesøvn og det må far respektere.

Du bør oppmuntre samboeren din på det sterkeste til å få fast samværsavtale. Det for alles beste, spesielt for barnet. At mor ikke orker å være borte fra ungen mer enn en dag er jo bare hårreisende.

Jeg leser at din samboer blir kald og avvisende mot deg når barnet er hos dere og at han bruker mye tid på å fortelle barnet at han er elsket osv. Dette tolker jeg som dårlig samvittighet overfor barnet sitt og et ønske om å beskytte sin tid med barnet og at han rett og slett ikke vil dele denne tiden med deg. Hadde samværet vært mer regelmessig og forutsigbart ville dette sikkert endret seg over tid. Men inntil dere får til dette så ville jeg om jeg var deg rett og slett skygget banen litt, dra ut og gjør andre ting når barnet er der og la de få den tiden alene. Hvis dere skal være sammen resten av livet vil det være masse tid til at du kan knytte deg til barnet etter hvert.

Lykke til!

Anonymkode: a03d3...ed9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Herregud du virker helt blåst - og utrolig umoden! Stakkars unger 😞😞😞

Anonymkode: 16763...6e5

Klapp igjen med deg! Når du skriver sånt til henne, er det DU som er helt blåst og umoden! Tydeligvis har du ingen anelse om stemorsrollen. 😤

Anonymkode: 7845a...b49

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Klapp igjen med deg! Når du skriver sånt til henne, er det DU som er helt blåst og umoden! Tydeligvis har du ingen anelse om stemorsrollen. 😤

Anonymkode: 7845a...b49

Du leste innlegget hun linker til? Det er jo bare nitrist. 

Anonymkode: 91f0a...4c9

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er forsåvidt enig, men usikker på hvordan ta hånd om situasjonen. Da som nevnt tidligere, vi har snakket om det, han sier han forstår, men ingenting blir gjort for å endre det. 

hi

Anonymkode: c8537...0c1

Men da sover du på gjesterommet til han begynner å avvenne sønnen da. Han kan bestemme over mye rart i livet, men han kan ikke på dine vegne velge at du skal miste nattesøvn.

Anonymkode: c9442...94f

[oslofrk]

Hei igjen HI

Jeg svarte deg litt lengre oppe, med kom på en ting til. Jeg vil på det sterkeste anbefale at du jobber med dine grenser!

Hvis det er bedre for deg å sove på gjesterommet når gutten er på besøk - gjør det!

Hvis det er bedre for deg å ta en venninnedag når din kjære og barn skal til svigers - gjør det!

Det kjipeste, synes jeg ihvertfall, er å strekke seg mye for langt og så blir det ikke satt pris på. Da synes jeg det er bedre å delta på det som er bra for meg - det blir jo bedre for alle. Jeg blir med på ganske mye, men ikke ALT. Selv om du vil være med dem og bli kjent, er jo de vant til å være uten deg. Etterhvert, når du ser hvilke aktiviteter både de og du liker, er det mye hyggeligere å gjøre den og unngå de kjipeste. 

Lykke til! 

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Til HI:

La barnet og mannen sove i sengen den lille tiden barnet er hos dere. Men du må sette grenser for deg selv og heller legge deg et annet sted så du får en god nattesøvn og det må far respektere.

Du bør oppmuntre samboeren din på det sterkeste til å få fast samværsavtale. Det for alles beste, spesielt for barnet. At mor ikke orker å være borte fra ungen mer enn en dag er jo bare hårreisende.

Jeg leser at din samboer blir kald og avvisende mot deg når barnet er hos dere og at han bruker mye tid på å fortelle barnet at han er elsket osv. Dette tolker jeg som dårlig samvittighet overfor barnet sitt og et ønske om å beskytte sin tid med barnet og at han rett og slett ikke vil dele denne tiden med deg. Hadde samværet vært mer regelmessig og forutsigbart ville dette sikkert endret seg over tid. Men inntil dere får til dette så ville jeg om jeg var deg rett og slett skygget banen litt, dra ut og gjør andre ting når barnet er der og la de få den tiden alene. Hvis dere skal være sammen resten av livet vil det være masse tid til at du kan knytte deg til barnet etter hvert.

Lykke til!

Anonymkode: a03d3...ed9

Far mener det vil skade vårt forhold dersom vi ligger i forskjellige senger. Derfor dette er vanskelig, fordi barnet og fars ønske kommer først, også blir det jeg som ikke sover. Og joda, det går fint når det ikke er snakk om så ofte. Men jeg er nok en av de som blir mindre tålmodig og til tider mer irritabel uten søvn, og dette gagner ingen. 

Jeg tror også at far sliter med dårlig samvittighet, noe jeg jobber aktiv med å forsøke å forhindre. Jeg forteller han titt og ofte at jeg syns han gjør en glimrende jobb som far (for det syns jeg faktisk!) og vi snakker ofte om dette. Noen ganger gråter han da savnet etter sønnen er stort, noe jeg som kjæreste syns er vondt. Spesielt når det faktisk er så lite jeg kan gjøre for å lette eller hjelpe han, når barnemor ikke er interessert. 

Jeg er derimot uenig i påstanden om at han ikke vil dele tiden med sønnen med meg. i dag dro han ut, skyldte på at han måtte ut og gjøre noe i forhold til jobben. Jeg og sønnen hadde en lang lur sammen i senga og koste oss med kake og tv titting. Storkoste oss begge to. Når far kommer tilbake forteller han at han dro bare sånn at vi to skulle få litt tid sammen til å bli kjent uten han hengende over oss. 

hi

Anonymkode: c8537...0c1

[Anonym bruker]

38 minutter siden, oslofrk skrev:

Hei igjen HI

Jeg svarte deg litt lengre oppe, med kom på en ting til. Jeg vil på det sterkeste anbefale at du jobber med dine grenser!

Hvis det er bedre for deg å sove på gjesterommet når gutten er på besøk - gjør det!

Hvis det er bedre for deg å ta en venninnedag når din kjære og barn skal til svigers - gjør det!

Det kjipeste, synes jeg ihvertfall, er å strekke seg mye for langt og så blir det ikke satt pris på. Da synes jeg det er bedre å delta på det som er bra for meg - det blir jo bedre for alle. Jeg blir med på ganske mye, men ikke ALT. Selv om du vil være med dem og bli kjent, er jo de vant til å være uten deg. Etterhvert, når du ser hvilke aktiviteter både de og du liker, er det mye hyggeligere å gjøre den og unngå de kjipeste. 

Lykke til! 

Tusen takk for gode råd. Jeg skal forsøke å sette flere grenser for meg selv. I dag dro jeg ut og tok en kaffe med ei venninne mens far og sønn drev med sitt, og det var fryktelig godt å få et lite avbrekk (spesielt siden vi alle har ferie, og går oppå hverandre både dag og natt) i tillegg som det var veldig hyggelig å komme tilbake til de. 

hi

Anonymkode: c8537...0c1

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest alle svarene i tråden, men har lest alt du har svart, Hi.

Slik jeg ser dette så bunner dette ned i to ting - en far som ikke vil eller tør stille krav til barnets mor om faste avtaler samt fars kommunikasjonsevner. Og kommunikasjonen mellom deg og samboeren.

En far som ikke sørger for en forutsigbar samværsavtale er etter min mening enten egoistisk eller han er for for pinglete og for dårlig på kommunikasjon til å være en god far. Barn trenger forutsigbarhet for å bli trygge. Å bare skulle til far når far plutselig finner det for godt, det gir ikke barnet noen trygghet eller forutsigbarhet. Dermed vil barnet også ha større behov for trygghet når han først er hos far, og da er det lett å forstå at han ønsker å sove i samme seng som far for å føle seg trygg. Det er tydeligvis også mer problemer mellom far og barnets mor enn det som er kommet frem i tråden. Når det er slike problemer blir det enda viktigere at far er god til å kommunisere, både for barnets skyld, for sin egen skyld og for din skyld.

Du sier at du har tatt opp ting med ham og han sier han forstår, og så skjer ingen endring, ikke en gang forsøk på endring. Da er spørsmålet - forstår samboeren din virkelig hva du forsøker å fortelle ham? Eller forstår han det ikke, men bare snakker deg etter munnen for å få fred og ro akkurat der og da? Hvis han faktisk forstår hva du sier og er enig i at det må gjøres endringer og likevel velger å ikke gjøre det, da er han tafatt, tar lite ansvar og har lite omsorg og respekt for deg. Om han bare snakker deg etter munnen så viser egentlig det det samme, han er falsk, tar ikke ansvar for hverken kommunikasjonen mellom dere eller situasjonen/problemene, og da viser han i hvert fall lite omtanke og respekt for deg. Igjen bunner dette ned til kommunikasjonen mellom deg og ham - den fungerer ikke. Dere snakker sammen uten å egentlig snakke sammen.

Det er også et kommunikasjonsproblem når din samboer synes det er helt greit at han og foreldrene/familien sitter og mimrer om ham og hans eks mye av tiden hver gang dere møtes. Noe er naturlig fordi han og eksen tross alt har en historie og et barn sammen. Men hver gang og mye av tiden, da burde han begynt å sette grenser for det og bytte tema eller faktisk si fra til familien at det er ufølsomt å fremheve hans eks sååå mye hver gang de møter deg. Det at han ikke gjør det mener jeg viser en puslete holdning fra hans side, kanskje feighet, kanskje at han ikke har noen forståelse for at det kan få deg til å føle deg utenfor. Uansett så er det lite hensynsfullt fra hans side å la dette fortsette i så stor grad.

Du sier du føler deg som et femte hjul på vognen når far har sønnen hos seg. Far er da veldig opptatt av sønnen og forteller sønnen mange ganger i timen at han elsker ham. For meg høres det igjen ut som en mann som sliter med kommunikasjon, og kanskje også egne følelser. Det virker som om en del av far egentlig har dårlig samvittighet for at han velger å ha barnet så lite (for han velger å ha barnet så lite siden han ikke går inn for å få faste rammer for samværet med sønnen!) og så skal han overkompensere når han først har sønnen. Mulig han da også får dårlig samvittighet for å ikke være sammen med barnets mor igjen siden han da blir passiv-agressiv mot deg når han har sønnen. Alt tyder på en mann som ikke har god kontakt med egne følelser, ikke tar ansvar for egne valg, ikke er spesielt opptatt av å se sin partner og som sliter i sin kommunikasjon med sin eks, sin nåværende samboer, sin familie, sin sønn. Om han virkelig elsker sønnen sin så mye så ville han krevd mer tid med sønnen, ikke bare hatt ham innimellom og uten faste avtaler. Handling viser langt mer enn ord. Og denne mannens handlinger rekker langt, langt kortere enn hans ord. Ordene er store - han forstår deg, Hi, han elsker, elsker, elsker sønnen. Men i praksis så viser han lite eller ingenting av det. Bare når det passer ham. Og når far har sønnen hos seg, da er Hi et forstyrrende element i hans verden, en som han nesten velger å overse da.

Han har en jobb hvor han er mye borte. Det krever at man er enda bedre til å kommunisere med partneren. Din har en dårlig kombinasjon der. Mye borte og dårlig på kommunikasjon.

Og på toppen av alt dette så har dere trolig et kulturproblem i tillegg, kanskje også et språkproblem.

Hadde du bodd i Norge ville jeg sagt at du må begynne å stille krav til denne mannen. Parterapi for deg og ham. Han må få med mor til mekling og få spikret en fast og forutsigbar samværsavtale. Jeg ville også sagt at om jeg var deg ville jeg ikke kjøpt noe sammen med denne mannen før dere har gjort en grundig jobb med å bedre kommunikasjonen dere imellom og far har fått en bedre kommunikasjon med barnets mor samt en fast samværsavtale. Og jeg ville sagt at du absolutt ikke bør bli gravid med denne mannen før disse tingene er på plass. Og siden du bor i utlandet og har en masse tilleggsutfordringer på toppen av alt dette så blir disse rådene enda viktigere for deg! Skulle du få barn med en mann som er så dårlig på kommunikasjon, da er det stor risiko for at forholdet tar slutt, og da sitter du der, kanskje kan du ikke en gang reise tilbake til Norge pga. regler i landet du bor i eller fordi far motsetter seg det.

Og selv om jeg har skrevet mest om det jeg mener er fars dårlige kommunikasjon så tror jeg du trenger parterapi like mye som samboeren din gjør. Slik jeg oppfatter deg så er du reflektert og har et oppriktig ønske om å få alt til å fungere, du er omtenksom og du forsøker å gjøre alt rett. Men jeg tror også at du i dette forholdet er i ferd med å utslette deg selv. Du forsøker å kommunisere med samboeren din, men du blir ikke hørt, eller han sier han forstår deg, men han gir deg ingen praktiske tegn i handling på at han forstår. Du sitter gang etter gang og hører familien hans og han sitte og fokusere på hans eks. Du forsøker å gjøre alt det rette for sønnen hans, men det blir ikke sett. Dine behov i dette forholdet blir ikke sett, og du er blitt redd for å stille krav. Du er redd for å stille helt naturlige (og ikke storforlangende!) krav i frykt for å virke ufin eller urimelig. Du er så full av håp om fremtiden med denne mannen - bare dere kjøper et større sted å bo, bare dere flytter nærmere eksen, bare dere..... Men hverken det å få et større sted å bo eller det å flytte nærmere hans eks vil løse det som egentlig er problemet deres - at samboeren din er elendig på kommunikasjon og la handling følge ord, og at du er redd for å stille krav som vil gjøre at også du har det godt i dette forholdet.

Du må ha selvtillit nok til å forvente å bli behandlet bedre. Du gir og gir, men du lar deg ikke behandle særlig bra. Om du ikke begynner å stille krav i dette forholdet og ta plass i forholdet, om samboeren din ikke får noen aha-opplevelser når det kommer til kommunikasjon og begynner å vise omtanke og respekt også i handling, om han ikke viser at han tar mer ansvar som far og samboer og skaffer en forutsigbar samværskontrakt, da tror jeg at dette forholdet ryker uansett. Men dessverre tror jeg at du blir den som da har ofret altfor mye for å få forholdet til å fungere.

Still krav til samboeren! Ikke noe av det du har fortalt er umulig å rette på. Da jeg leste hovedinnlegget ditt og de første svarene så tenkte jeg at jeg ikke var enig i de første svarene du fikk, for jeg så ikke noe som ikke kan repareres. Men ut fra helheten i det du har fortalt så må du bli veldig tydelig fremover, og du må stille krav til samboeren. Uten samtaleterapi så tror jeg ikke dere vil greie å ordne opp i forholdet. Til det kommuniserer samboeren din altfor dårlig og han har dessuten et altfor ubevisst forhold til hvordan både hans handlinger og hans mangel på handlinger påvirker omgivelsene, hans sønn, deg, hans eks, hans familie.

Ikke kjøp noe sammen med denne mannen og ikke få barn med ham før alt er ryddet opp i!

Anonymkode: bf448...1d8

[FlightlessBird]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært stemor i 4 år. Barna var 3 år (tvillinger). 

Jeg hadde mange vonde følelser i begynnelsen. Sårt at partneren min hadde barn med noen andre, at jeg måtte godta å være på "andre" plass hele tiden, mye kontakt med eksen sov. 

Jeg prøvde i tre år å "vinne" kjæresten min. Jeg ønsket ikke at barna skulle være her, jeg ønsker ikke at kjæresten min skulle føle noe for dem osv. Tenkte hele tiden at ting hadde vært bedre hvis det ikke var barn i bilde. Tankene mine var (herregud) sikkelig kjipe!! I tillegg til dette trodde ingen at vi kom til å holde sammen. Grunnen til det er at jeg er 11 år yngre. Jeg var da bare 25 (ble 26) år og kjæresten 37. 

 

Nå har det gått fire år. Fire vanskelige år. Men jeg elsker kjæresten min. Vi har giftet oss og har det veldig bra sammen. Barna er her annen hver helg. Men nå begynner barna å bli store (8 år) og det er ikke lenge til barna skal bo fast hos eksen. Dette fordi de bor rett ved skolen. Vi må kjøre i 25 min for å komme til skolen. Barna har alle vennene sine hos eksen. Så det er veldig naturlig at de bor mer og mer der.  Men alt dette har ikke begynt å skje før nå.. altså etter fire år. Men jeg kjenner i hjerte at det er deilig at barna får sine "egne" liv. Mindre avhengig av foreldrene og tar sine egne valg. Kjæresten og eksen snakker nesten ikke sammen i det hele tatt lengre fordi barna er så store og klarer fint å ta imot en beskjed og lignende. 

Det jeg kan si er; ting er veldig tøft i begynnelsen. Uventetet ting kommer opp og ulike følelser kommer. Dette slutter aldri. Men følelsene vil godta alt som er vanskelig/ kjipt. Tankene kommer til å tenke anerledes etter hvert. Det lover jeg deg. Ta tiden med hjelp. Nyt heler tiden med kjæresten din når dere alene. Synes du noen dager er vanskeligere enn andre når dere har barnet hos dere så finne på dine egne ting. Hev deg over mennesker som bare ønsker eksen tilbake. Du må ikke glemme at det er dere to nå og heller hvise disse menneskene at det er dere to  

Anonymkode: 3a470...e5d

FOR en idiot av en mann du har som har tillatt deg å jage barna sine ut av livet sitt. En dag vil han nok se tilbake og innse hvor stort han har feilet.

Jeg håper inderlig for din del at du ikke har fått barn med denne ryggløse unnskyldningen av en pappa..

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært stemor i 4 år. Barna var 3 år (tvillinger). 

Jeg hadde mange vonde følelser i begynnelsen. Sårt at partneren min hadde barn med noen andre, at jeg måtte godta å være på "andre" plass hele tiden, mye kontakt med eksen sov. 

Jeg prøvde i tre år å "vinne" kjæresten min. Jeg ønsket ikke at barna skulle være her, jeg ønsker ikke at kjæresten min skulle føle noe for dem osv. Tenkte hele tiden at ting hadde vært bedre hvis det ikke var barn i bilde. Tankene mine var (herregud) sikkelig kjipe!! I tillegg til dette trodde ingen at vi kom til å holde sammen. Grunnen til det er at jeg er 11 år yngre. Jeg var da bare 25 (ble 26) år og kjæresten 37. 

 

Nå har det gått fire år. Fire vanskelige år. Men jeg elsker kjæresten min. Vi har giftet oss og har det veldig bra sammen. Barna er her annen hver helg. Men nå begynner barna å bli store (8 år) og det er ikke lenge til barna skal bo fast hos eksen. Dette fordi de bor rett ved skolen. Vi må kjøre i 25 min for å komme til skolen. Barna har alle vennene sine hos eksen. Så det er veldig naturlig at de bor mer og mer der.  Men alt dette har ikke begynt å skje før nå.. altså etter fire år. Men jeg kjenner i hjerte at det er deilig at barna får sine "egne" liv. Mindre avhengig av foreldrene og tar sine egne valg. Kjæresten og eksen snakker nesten ikke sammen i det hele tatt lengre fordi barna er så store og klarer fint å ta imot en beskjed og lignende. 

Det jeg kan si er; ting er veldig tøft i begynnelsen. Uventetet ting kommer opp og ulike følelser kommer. Dette slutter aldri. Men følelsene vil godta alt som er vanskelig/ kjipt. Tankene kommer til å tenke anerledes etter hvert. Det lover jeg deg. Ta tiden med hjelp. Nyt heler tiden med kjæresten din når dere alene. Synes du noen dager er vanskeligere enn andre når dere har barnet hos dere så finne på dine egne ting. Hev deg over mennesker som bare ønsker eksen tilbake. Du må ikke glemme at det er dere to nå og heller hvise disse menneskene at det er dere to  

Anonymkode: 3a470...e5d

Wow... du må jo være stemoren fra helvete. Gjør mannen din og barna hans en tjeneste, gå.

Anonymkode: 311ff...371

[Anonym bruker]

På 8/14/2017 den 11.33, Anonym bruker skrev:

Det er det jeg er redd for. Men det er fryktelig vanskelig å vite hva man kan og ikke kan gjøre, når det ikke er mitt barn. Bare det å skulle irettesette syns jeg er fryktelig vanskelig, da jeg ikke vil krysse en grense over hva som er greit eller ikke. 

Forhåpentligvis ville dette bli enklere når vi flytter neste år. Planen er å flytte nærmere barnemor, så håper at vi får se han mer da. Men dette avhenger i stor grad av barnemor. Syns det er fryktelig vanskelig at så mye skal avhenge av et menneske som allerede har bestemt seg for å ikke like meg. 

Vi har ikke barn sammen enda, men har tenkt og snakket mye om det. Jeg er veldig klar ovenfor kjæresten at da blir det samme regler ovenfor alle. Jeg kommer ikke til å forskjellsbehandle dem, hverken i favør for bonusbarn eller eventuelt mot mitt eget barn. Men dette er kanskje lett for meg å si når egne barn ikke er en realitet enda. 

Anonymkode: c8537...0c1

Tro meg, du kommer til å forskjellsbehandle. Du er fryktelig naiv.

Anonymkode: 2fc41...f62

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært stemor i 4 år. Barna var 3 år (tvillinger). 

Jeg hadde mange vonde følelser i begynnelsen. Sårt at partneren min hadde barn med noen andre, at jeg måtte godta å være på "andre" plass hele tiden, mye kontakt med eksen sov. 

Jeg prøvde i tre år å "vinne" kjæresten min. Jeg ønsket ikke at barna skulle være her, jeg ønsker ikke at kjæresten min skulle føle noe for dem osv. Tenkte hele tiden at ting hadde vært bedre hvis det ikke var barn i bilde. Tankene mine var (herregud) sikkelig kjipe!! I tillegg til dette trodde ingen at vi kom til å holde sammen. Grunnen til det er at jeg er 11 år yngre. Jeg var da bare 25 (ble 26) år og kjæresten 37. 

 

Nå har det gått fire år. Fire vanskelige år. Men jeg elsker kjæresten min. Vi har giftet oss og har det veldig bra sammen. Barna er her annen hver helg. Men nå begynner barna å bli store (8 år) og det er ikke lenge til barna skal bo fast hos eksen. Dette fordi de bor rett ved skolen. Vi må kjøre i 25 min for å komme til skolen. Barna har alle vennene sine hos eksen. Så det er veldig naturlig at de bor mer og mer der.  Men alt dette har ikke begynt å skje før nå.. altså etter fire år. Men jeg kjenner i hjerte at det er deilig at barna får sine "egne" liv. Mindre avhengig av foreldrene og tar sine egne valg. Kjæresten og eksen snakker nesten ikke sammen i det hele tatt lengre fordi barna er så store og klarer fint å ta imot en beskjed og lignende. 

Det jeg kan si er; ting er veldig tøft i begynnelsen. Uventetet ting kommer opp og ulike følelser kommer. Dette slutter aldri. Men følelsene vil godta alt som er vanskelig/ kjipt. Tankene kommer til å tenke anerledes etter hvert. Det lover jeg deg. Ta tiden med hjelp. Nyt heler tiden med kjæresten din når dere alene. Synes du noen dager er vanskeligere enn andre når dere har barnet hos dere så finne på dine egne ting. Hev deg over mennesker som bare ønsker eksen tilbake. Du må ikke glemme at det er dere to nå og heller hvise disse menneskene at det er dere to  

Anonymkode: 3a470...e5d

Ikke ofte jeg sier dette, men what the fuck did I just read?

Du trenger jo hjelp, menneske!

Anonymkode: ac171...46d