Ny som bonusmamma, trenger råd

[Anonym bruker]

Min kjæreste har en sønn på tre år fra et tidligere forhold. Gutten er herlig, og jeg føler vi har fått god kontakt. 

 

Meen, jeg hadde kanskje trodd at dette skulle være lettere enn det er. Mulig jeg er litt naiv. For det første er jeg allerede sykt lei av barnemor, hun er ikke interessert i at jeg skal ha noe med gutten å gjøre, noe som til en viss grad kan være forståelig. Hun og min kjæres familie går svært godt overens. Hver gang vi er på besøk hos de, blir det prat og mimring tilbake til den gang da. Dette er fryktelig slitsomt, og har resultert i at jeg rett og slett ikke føler meg velkommen. 

Som nevnt tidligere syns jeg gutten er herlig, men jeg syns kanskje kjæresten min kunne gjort litt ting annerledes. Men jeg har ingen barn fra før, så jeg vet rett og slett ikke. Når sønnen er her føler jeg meg oversett og som tredje hjul, noe jeg forsåvidt hadde forventet. Men jeg merker at jeg syns det er trist å ikke føle at det er plass til meg. Er det slik for alle bonusmødre uten egne barn? Ser på fremtiden og tenker at her må jeg bare stålsette meg og være selvstendig. 

 

Siste problemstilling er legging. Barnet vil absolutt ikke ligge i egen seng. Faren gir etter, og han ender opp i sengen med oss. Men jeg sover så utrolig dårlig når han deler seng med oss, og i tillegg får vi voksne altså ikke så mye alene tid. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe hånd om dette, da jeg føler at faren må ta ansvar. 

 

Er for å være ærlig litt bekymret for hva slags tilbakemeldinger jeg kommer til å få på dette. Syns den nye rollen er vanskelig, men jeg prøver så godt jeg kan. Takker for alle innspill. 

Anonymkode: c8537...0c1

[Anonym bruker]

Helt ærlig, finn deg en mann uten barn. Da vil alt dere opplever være deres alene og for første gang for begge.

Har en venninne som har vært bonusmor i mange år, nå er barnet nesten voksent. Hun forteller at hun føler seg som 5 hjul på vogna og at far og barn rotter seg sammen mot henne. Hjelp sier jeg bare

Anonymkode: 0cb1e...586

[Cayetana]

Jeg er selv stemor, jeg valgte å ignorere de følelsene du sitter med i begynnelsen. Jeg var jo stormende forelsket. Og jeg skulle så inderlig ønske at noen på nett hadde fortalt meg at det ikke er verdt det og at jeg kunne finne meg en mann uten barn. Så mye enklere livet mitt hadde vært da, så mye bedre. Det er ikke verdt det og hadde jeg vært deg så hadde jeg funnet meg en mann uten barn. Ikke begå den samme tabben som meg!!! 

[Anonym bruker]

Jeg tror nok du må regne med å ha mange sånne motstridende følelser i årene framover. Hvis du velger en partner med barn, får du en helt annen hverdag. Sånn er det bare... Barn krever mye. Ofte både dag og natt. 

Jeg forstår godt at det føles overveldende. Det er krevende å ha biologiske barn. Bonusbarn er krevende på andre måter, og mer utfordrende rent følelsesmessig. 

Det er fornuftig å gå noen runder med seg selv tidlig i forholdet. For å forsøke å finne ut om det er verdt det rent egoistisk for deg. Det er forståelig samme hva du kommer fram til...

 

Anonymkode: 45011...f42

[Anonym bruker]

47 minutter siden, Cayetana skrev:

Jeg er selv stemor, jeg valgte å ignorere de følelsene du sitter med i begynnelsen. Jeg var jo stormende forelsket. Og jeg skulle så inderlig ønske at noen på nett hadde fortalt meg at det ikke er verdt det og at jeg kunne finne meg en mann uten barn. Så mye enklere livet mitt hadde vært da, så mye bedre. Det er ikke verdt det og hadde jeg vært deg så hadde jeg funnet meg en mann uten barn. Ikke begå den samme tabben som meg!!! 

Huff, samme her. Vi ventet lenge (2,5 år) med å flytte sammen og jeg trodde dette skulle gå så bra. Nå er jeg ganske lei stebarna og deres væremåte og verdier. Lei av slik samboeren er mot barna også. Nei, skulle valgt en fyr uten barn (dog måtte han valgt meg med barn....). Men for deg, som ikke har egne barn, vil jeg bare si "løp"! 

Anonymkode: 6d6fc...ff4

[Anonym bruker]

Har vært bonusmamma i 9,5 år. Har dessverre ikke de beste følelsene for barnet, mye grunnet barnets mor og alt hun påførte mannen min etter bruddet. Barnet lyver mye, plager av og til det ene felles barnet vi har (som er 7 år yngre), og har måter å være på som gjør at jeg nesten vemmer meg. Det har blitt værre med årene. Hun er her to helger pr mnd. 

Du vil alltid måtte høre historier etc om barnets familie/mor bla bla bla... det er ikke enkelt. Tenk deg om før du involverer deg mer. Er han virkelig din drømmeprins ellers? 

Det er mest sannsynlig en like bra mann der ute uten barn som du kan være minst like lykkelig med. Spørsmålet er hva du er villig til å ofre og satse på denne kjærligheten. Det vet bare du.

Anonymkode: c42fe...f53

[Anonym bruker]

Jeg har vært bonusmamma i 5 år nå. Jeg hadde de tankene du beskriver i starten, og brukte mye energi på det. Det var slitsomt og sårt. Men, det har på en måte gått over av seg selv. Vi er faktisk en del på besøk hos ekskona hans, og, nå klarer jeg å glede meg over mimringen deres. Mannen har valgt å leve med MEG - men jeg må tåle at han har hatt et liv før meg, og at han også har gode minner derfra. Stedatteren min er en skikkelig god jente, og jeg er utrolig glad i henne. Hun ER virkelig en bonus. Tror det skjer oftere at jeg og henne rotter oss sammen mot pappan, enn det er de to mot meg. Og somregel er det veldig uskyldig, konflikter løser nemlig jeg og mannen på en skikkelig måte, uten å involvere et barn. 

Anonymkode: 5b0f8...e07

[Anonym bruker]

For alles skyld bør du avslutte forholdet nå. Om du alt nå kjenner på at det er vanskelig å dele kjæresten med en treåring blir det ikke bedre med årene. 

Det er snakk om en treåring som ikke får bo med pappaen sin og som trenger ekstra omsorg for å føle seg trygg. At du sover dårlig og ikke får alenetid med kjæresten (ærlig talt, hvor mange dager i mnd er det snakk om?) er faktisk ikke viktig i det hele tatt. 

Anonymkode: 525f1...6d8

[Anonym bruker]

For å ta det praktiske, bytt seng da vel så får du sove. Du må finne dine egne løsninger så det funker for deg.

At det ikke er plass til deg? Altså, å være småbarnsforeldre er å være et arbeidslag, kysset på kinnet kommer etter barnets leggetid satt litt på spissen. Vil du ha din plass får du sette igang med bollebaking med treåringen (mens mannen hviler eller gjør husarbeid), og lage middag mens mannen leker med barnet eller omvendt. Gå på skogstur i lag etc. Du får nok ikke mer plass enn du «arbeider» for. Hvis du er passiv vil far ikke ha tid til deg, å ha barn går ikke av seg selv.

Anonymkode: 39552...4f7

[Anonym bruker]

Stakkars far som må slites mellom en 3åring og et voksent barn (såkalt "bonusmamma") som knives om fars oppmerksomhet og tid.

Vet du, HI, slik er det å være foreldre! Barn krever mye og dersom du vil være en bonus så må du komme på banen og gidet lille ekstra (som en bonus faktisk er). Du kan ikke forvente at ting skal legges til rette for deg. Har man barn i hus så gårdet meste av tid og oppmerksomhet til barna. De vil sove i samme seng, leke, tøyse, trasse, grine etc. Livet blir uforutsigart og går sjelden på skinner. Vil du leke mamma så må du tø opp og bli voksen.

Anonymkode: a59db...5a9

[Anonym bruker]

Må dere absolutt bo sammen? Hva med å være kjærester, og treffes når barnet er hos mor? Og så over lang tid bli bedre kjent med barnet.

Anonymkode: 6b360...f40

[Anonym bruker]

Det suger å være stemor og du kan aldri vinne, uansett hvor grei du er og hvor hardt du prøver, så løp mens du kan. Du er verdt mer enn dette.

Anonymkode: 6e182...338

[Anonym bruker]

57 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Må dere absolutt bo sammen? Hva med å være kjærester, og treffes når barnet er hos mor? Og så over lang tid bli bedre kjent med barnet.

Anonymkode: 6b360...f40

Jeg ville ikke hatt en kjæreste som kun ville være med meg når jeg hadde barnefri! Kjæresten må selvsagt bli kjent med barnet å tilbringe tid med oss. Hadde han stikket av hver gang jeg hadde barnet mitt så hadde han blitt dumpet rimelig kjapt!

 

Anonymkode: 0f6b9...52d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Stakkars far som må slites mellom en 3åring og et voksent barn (såkalt "bonusmamma") som knives om fars oppmerksomhet og tid.

Vet du, HI, slik er det å være foreldre! Barn krever mye og dersom du vil være en bonus så må du komme på banen og gidet lille ekstra (som en bonus faktisk er). Du kan ikke forvente at ting skal legges til rette for deg. Har man barn i hus så gårdet meste av tid og oppmerksomhet til barna. De vil sove i samme seng, leke, tøyse, trasse, grine etc. Livet blir uforutsigart og går sjelden på skinner. Vil du leke mamma så må du tø opp og bli voksen.

Anonymkode: a59db...5a9

Ærlig talt, det var akkurat slike svar jeg var redd jeg kom til å få. Jeg kan forsikre deg om at jeg er allerede på banen, og gjør det lille ekstra som du så fint kaller det. 

At vi kniver om fars oppmerksomheten vil jeg heller ikke si. Jeg kan fint føle meg tilsidesatt uten at jeg skaper noe oppmerksomhetskrig med en tre åring for det. Men dette sier seg egentlig selv i mitt hodet. 

Jeg snakker om rent følelsesmessig å føle seg tilsidesatt og uønsket, det betyr ikke at jeg sitter å henger med leppa og skaper kvalme. Selvfølgelig prøver jeg å gjøre situasjonen så enkel og hyggelig som mulig for alle parter, og respekt for far og barns tid sammen? Det har jeg så absolutt! 

Anonymkode: c8537...0c1

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ærlig talt, det var akkurat slike svar jeg var redd jeg kom til å få. Jeg kan forsikre deg om at jeg er allerede på banen, og gjør det lille ekstra som du så fint kaller det. 

At vi kniver om fars oppmerksomheten vil jeg heller ikke si. Jeg kan fint føle meg tilsidesatt uten at jeg skaper noe oppmerksomhetskrig med en tre åring for det. Men dette sier seg egentlig selv i mitt hodet. 

Jeg snakker om rent følelsesmessig å føle seg tilsidesatt og uønsket, det betyr ikke at jeg sitter å henger med leppa og skaper kvalme. Selvfølgelig prøver jeg å gjøre situasjonen så enkel og hyggelig som mulig for alle parter, og respekt for far og barns tid sammen? Det har jeg så absolutt! 

Anonymkode: c8537...0c1

Hvor mye har far barnet sitt da?

Anonymkode: 0f6b9...52d

[Anonym bruker]

Jeg blir jo litt bekymret når jeg leser alle dere som råder meg til å ende forholdet. Dette er ikke et alternativ for meg. 

Jeg er mer gira på å finne løsninger på problemene istedenfor å bare eliminere meg selv fra situasjonen.

Når jeg gjelder leggetid, og råd om at jeg kan legge meg i egen seng. Dette har jeg prøvd, men barnefar likte ikke ideen om dette i dere hele tatt, etter mye om å men er vi nå tilbake til å dele seng alle tre. 

Anonymkode: c8537...0c1

[Anonym bruker]

Far og mor har ingen samværsavtale, så far har barn når han "vil" og det er greit for mor. 

Jeg har vært veldig gira på samværsavtale og prøvd å overtale til ihvertfall to helger i mnd. Dette fungerte kjempe bra en periode, til barnemor ikke ville mer. 

Nå har han barnet en uke, pga ferie i barnehagen. 

Anonymkode: c8537...0c1

[Anonym bruker]

Jeg er helt klart av den oppfatning at det ikke trenger være en motsetning mellom å gi god omsorg til sine barnet samtidig gi god omsorg til sin partner og ikke minst seg selv. En kan være helt selvutslettende som forelder, men man trenger det ikke.

Han har valgt deg, å ta deg inn i sitt hjem. Da må han klare å være en mann for deg, ikke bare styre rundt med en treåring. Forutsatt atctrråringen er frisk. 

Det er en familie og i en familie skal det være plass til alle, det er da ingen motsetninger der. Enten er HI for kravstor, eller så er mannen hennes ufin mot henne. 

Her er det to voksne og et barn, skal da ikke være så fryktelig umulig å fordele oppmerksomheten rundt omkring.

Anonymkode: a4151...208

[Anonym bruker]

Kan bare si at det blir ikke noe enklere. En tre-åring er lettere å hanskes med enn enn 5-6åring. Som stemor står du bakerst uansett og de virkelige verdiforskjellene kommer når dere får felles barn. Det er da det virkelig blir tungt og mye kamelsvelging. Slik jeg ser det ønsker du mer struktur rundt samvær o.l mens far ikke nødvendigvis ønsker det. Det kan potensielt bli et stort problem etterhvert, for før eller siden vil du bli lei av å ikke kunne planlegge noe og hele tiden måtte ta hensyn. Har selv vært stemor nå i 5 år og jeg hadde aldri valgt det igjen. Har godt og nært samarbeid med mor, men det er utrolig slitsomt å alltid måtte ta hensyn til dem mtp ferier, hvor vi vil bo, arbeidstid osv. I tillegg er det unntakstilstand annenhver helg nå som stebarnet er i en alder der hun til de grader tester grenser noe som fører til mye rabalder og det går utover hennes søsken og. Vi går alle sammen på familiekontoret for å løse utfordringene best mulig sammen og det krever mye jobb og smidighet. Jeg er veldig glad i stebarnet mitt, men jeg ser jo at det er vanskelig når man har ulike verdier og ønsker ifht oppdragelse når man har flere barn i huset. Jeg og samboer ønsker å flytte på oss for å komme nærmere familie, men det må vente til stebarnet er voksen siden vi gjerne vil se henne mest mulig og at hun får et nært forhold til søsken osv. Det er mye du må tenke over, mange problemer ser man ikke før man står der med et felles barn og da er det for sent.

Anonymkode: 414ce...61f

[Anonym bruker]

10 timer siden, Cayetana skrev:

Jeg er selv stemor, jeg valgte å ignorere de følelsene du sitter med i begynnelsen. Jeg var jo stormende forelsket. Og jeg skulle så inderlig ønske at noen på nett hadde fortalt meg at det ikke er verdt det og at jeg kunne finne meg en mann uten barn. Så mye enklere livet mitt hadde vært da, så mye bedre. Det er ikke verdt det og hadde jeg vært deg så hadde jeg funnet meg en mann uten barn. Ikke begå den samme tabben som meg!!! 

🙌🏼 Denne kan jeg skrive under på også! Har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har tatt meg i å tenke "hadde jeg bare ikke...".

Bor dere sammen, HI?

Anonymkode: 7845a...b49

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan bare si at det blir ikke noe enklere. En tre-åring er lettere å hanskes med enn enn 5-6åring. Som stemor står du bakerst uansett og de virkelige verdiforskjellene kommer når dere får felles barn. Det er da det virkelig blir tungt og mye kamelsvelging. Slik jeg ser det ønsker du mer struktur rundt samvær o.l mens far ikke nødvendigvis ønsker det. Det kan potensielt bli et stort problem etterhvert, for før eller siden vil du bli lei av å ikke kunne planlegge noe og hele tiden måtte ta hensyn. Har selv vært stemor nå i 5 år og jeg hadde aldri valgt det igjen. Har godt og nært samarbeid med mor, men det er utrolig slitsomt å alltid måtte ta hensyn til dem mtp ferier, hvor vi vil bo, arbeidstid osv. I tillegg er det unntakstilstand annenhver helg nå som stebarnet er i en alder der hun til de grader tester grenser noe som fører til mye rabalder og det går utover hennes søsken og. Vi går alle sammen på familiekontoret for å løse utfordringene best mulig sammen og det krever mye jobb og smidighet. Jeg er veldig glad i stebarnet mitt, men jeg ser jo at det er vanskelig når man har ulike verdier og ønsker ifht oppdragelse når man har flere barn i huset. Jeg og samboer ønsker å flytte på oss for å komme nærmere familie, men det må vente til stebarnet er voksen siden vi gjerne vil se henne mest mulig og at hun får et nært forhold til søsken osv. Det er mye du må tenke over, mange problemer ser man ikke før man står der med et felles barn og da er det for sent.

Anonymkode: 414ce...61f

Mulig jeg ordla meg feil. Far ønsker å se barnet mer, men mener ikke at en samværsavtale er nødvendig. Mens barnemor ikke klarer to dager uten barnet. Noe som selvfølgelig byr på utfordringer. 

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

🙌🏼 Denne kan jeg skrive under på også! Har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har tatt meg i å tenke "hadde jeg bare ikke...".

Bor dere sammen, HI?

Anonymkode: 7845a...b49

Han bor hos meg, men vi skal få oss et større sted sammen neste år. Det er problematisk, da jeg ikke har mye plass, og barnet som regel må sove på madrass på vårt soveromsgulv, men jeg pleide som regel å ende opp på madrassen og han i sengen. 

Anonymkode: c8537...0c1

[Anonym bruker]

For det første, faste samværsavtaler. Dette skaper struktur for dere voksne, men ikke minst for barnet. Trygghet er stikkordet.

Om far absolut vil ha barnet i senga om natta, og også deg der, sett grenser, fortelle han at du gidder ikke å sove der, da du ikke sover noe godt. Gi han et ultimatum at enten sover du i egen seng, ellers gjør barnet det. Jeg mener ikke far nødvendigvis trenger å "kaste" barnet ut av sengen fordi du skal dit, men kanskje en gradvis tilvenning til egen seng.

Anonymkode: 6bc55...5a7

[Anonym bruker]

løp, før det er for sent

Anonymkode: 3fad4...b51

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

løp, før det er for sent

Anonymkode: 3fad4...b51

Jeg syns kanskje dette er litt snaut svar. Lyst til å utdype? 

Anonymkode: c8537...0c1

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mulig jeg ordla meg feil. Far ønsker å se barnet mer, men mener ikke at en samværsavtale er nødvendig. Mens barnemor ikke klarer to dager uten barnet. Noe som selvfølgelig byr på utfordringer. 

Han bor hos meg, men vi skal få oss et større sted sammen neste år. Det er problematisk, da jeg ikke har mye plass, og barnet som regel må sove på madrass på vårt soveromsgulv, men jeg pleide som regel å ende opp på madrassen og han i sengen. 

Anonymkode: c8537...0c1

Skjønner dette, men det jeg mener at sånne problemer kun har en tendens til å bli større. Mtp samvær altså. Det er utrolig vanskelig å forholde seg til løse avtaler og ikke ha noe forutsigbarhet. Dette gjelder for alle, inkludert barnet. Og det vil bli vanskeligere når barnet er større og kan bestemme mer selv.

Vi hadde også stedatteren min inne på vårt rom om natta en periode fordi hun var utrygg, men da i egen seng. Da var hun ca 2 år gammel. Nå er hun straks 6 år og slår i vegger og blir illsint fordi hun plutselig har fått for seg at hun skal sove i vår seng. Det er helt uaktuelt, for hun bare sparker og tuller hele natta. I tillegg sover vårt felles barn på eget rom og vil isåfall også ville sove inne hos oss. Jeg er i tillegg gravid så det er ikke sjans til å ha to unger oppi senga i tillegg (ikke ønskelig heller). Problemet er at hun sover i senga til sin mor hjemme og forventer naturlig nok det samme her og det er jammen ikke lett. De første årene gikk ting relativt greit og ting var fryd og gammen, men jeg kan love det endret seg. Nå består dagene av mas om hvorfor mor og far ikke kan bo sammen, at jeg ikke kan bestemme noe for jeg er ikke moren hennes, sjalusi ifht småsøsken som har sine ting her, mens hun har klær og ting både hos mor og far. Alt dette må man nesten forvente og jobbe med, men jeg hadde glatt valgt en mann uten barn og sluppet alt dette styret om jeg bare hadde visst bedre den gangen. 

Anonymkode: 414ce...61f