Gruer meg til å fortelle foreldrene mine om graviditeten.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er 29år, førstegangs gravid i uke 11 og har vært sammen med samboeren min i 8år. Det ligger vel i kortene at det står familie for tur, når hus, jobb osv. er på stell. Problemer er bare at jeg gruer meg sånn til å fortelle foreldrene mine nyheten. Graviditeten er planlagt, og vi er både spente, glade og litt redde for omveltningen livet skal få. 

Samboeren min har vært deprimert deler av de siste årene. Det går stadig fremover og han får hjelp. Jeg har valgt å være åpen ovenfor foreldrene mine om dette, noe som har resultert i at de er noe dømmende og negative ovenfor samboeren min, og bekymret for min fremtid (spesielt min mor). Dette går mest på at han har dager hvor han ikke orker å stå opp, ikke orker besøk, og bidrar lite hjemme. 

De sier stadig ting som: "åå, skal du flytte fra han?", "jaa, hva tenker du om fremtiden da?", "du er fortsatt ung, du har hele livet foran deg" o.l. Det sårer meg sånn. Jeg har ALDRI nevnt at jeg vil forlate han, selv om ting har vært tøft i perioder. Det hører med å fortelle at min mor forlot min far pga. hans psykiske helse. 

For tre dager siden lurte min mor på hva jeg tenkte om fremtiden. Noe jeg oppfatter som "stakar deg, hvordan skal nå dette gå". Det koker innvendig. Der sitter jeg gravid, hun skal bli bestemor, men antakelig blir hun bare fortvila når hun får vite det. Jeg er så redd for reaksjonen, for hun er så direkte og kvass. Planen er å fortelle det om et par uker. Hun forteller om alle andre kommende bestemødrene med stor iver og glede - jeg er så redd vi ikke får den samme reaksjonen. 

Vi er voksne, og dette er vårt valg. Jeg står jo naturligvis for dette og gleder meg - uansett kommer vi jo til å klare oss fint. Er bare så redd for å bli såret av meningene til foreldrene mine. 

Noen som har vært i samme situasjon? Noen råd?

Anonymkode: 6ff7a...7af

[Anonym bruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon. Jeg sliter i perioder med angst og panikkanfall. Jeg snakket om at jeg ville ha barn med mora mi og fikk til reaksjon at det syns hu var dumt. Og at hu ikke hadde kapasitet til å hjelpe til Noe ekstra med tanke på angsten. Så ble jeg gravid likevel. Hu ble nok litt sjokkert først, men nå virker det som hu gleder seg litt også. Sier vi har sett noe som ho bare må kjøpe osv. Du kan risikere å få en dårlig reaksjon, men etter min erfaring så går det bedre etterhvert. Kanskje kjæresten din blir bedre også? Et lyspunkt i livet. Mora si må forstå at dette med depresjon vanligst er midlertidig, er barn er for alltid. Masse lykke til! 

P.s jeg må bare si, nå vet jeg ikke hva din far slet med, men stakkars mann hvis han ikke møtte noe forståelse. Heldigvis er psykisk helse ikke så tabu lenger, og heldigvis er det få som tenker at det bare er å ta seg sammen. Mora si trenger å bli fortalt virkeligheten om depresjon og heller prøve å støtte opp. 

Anonymkode: 058cc...2ad

[Anonym bruker]

Du utleverte mannen din for mye til familien din. Når de er så dømmende så kan du ikke det.

Du må jo bare si du er gravid, og forhåpentligvis blir det jubel, og så i fremtiden ikke si noe mer om hans psyke til de. 

Anonymkode: 0d82d...c21