LANGT innlegg fra en som akkurat har vært gjennom helvette

[LeonM]

Vil begynne innlegget mitt med å si at dette ikke er ment som kritikk eller klaging. Jeg kom innom denne siden da jeg er selv i en lignende situasjon, og trenger selv informasjon om hva jeg kan gjøre nå.

Litt om min situasjon.
Jeg heter Leon, er 38 år og har de siste 6 årene bodd sammen med moren til barnet vårt. Vi er ikke gifte. Jeg er født i Norge, mens mine foreldre er tyske, og min kjære (nå ex) er fra vietnam, og hun er 31 år. Jeg fikk henne hit til Norge i 2011, som samboer med intensjon om giftemål. Etter en stund ønsket ikke hun å gifte seg mer, og grunnlaget ble derfor samboerskap med felles barn. Vår datter er snart 5 år. Hele marerittet startet for min del for ca 2 år siden. Det har vært min store drøm å få mine egne unger, og starte en familie og tanken på å være pappa smelter meg helt, så gleden var enorm da vår datter ble født. Ingen reagerte på at hun lignet mest på moren og hadde svært lite trekk fra meg. Dette kunne vel komme senere tenkte vi. Men etter 3 år, så begynte jeg å få en slik indre uro om at noe var galt. Datteren min lignet mer på samboeren min sin venn fra vietnam som fornøyelig hadde fått seg jobb i olja og bodde bare 10 minutter spasertur fra oss. Jeg forsøkte å snakke med min samboer om dette, og hun ble øyeblikkelig hvesende forbannet og freste noe om at jeg måtte ikke våge å komme til henne og anklage henne for å ha vært utro. Hvis jeg ikke stolte på henne kunne jeg for pokker ta en DNA test..

Jeg ble så forulempet av reaksjonen hennes at jeg trodde henne. Der gikk nesten 3 måneder til før jeg plutselig kom til å tenke på hva hun hadde sagt om DNA test. Jo mer jeg så på datteren min og vennen til samboeren min, jo mer sikker ble jeg i min sak, og bestilte så en DNA test for meg og min datter. Sa ingenting til moren om dette. Prøven skulle sendes helt til USA, så det gikk nesten 10 dager før jeg fikk resultatet. Det fikk jeg selvfølgelig på min egen bursdag, akkurat i det gjestene begynte å komme. Snek meg på badet for å lese eposten fra laben, og der kom knyttneven i magen på meg. 0.00% sansynlighet for at jeg var faren. Jeg slet meg gjennom selskapet som føltes ut som det aldri skulle ta slutt. Det gikk en hel måned hvor jeg nesten ikke spiste, og nesten ikke sov, og min samboer begynte å bli veldig bekymret.

Jeg tok resultatet med meg til en kompis som jeg anser som veldig skarp og snarrådig. Forklarte hele greia og ba om råd. Vi brukte flere dager på å diskutere opp og ned hva dette egentlig hadde kostet meg (ikke i penger, men erfaring, opplevelser, tid, sjangser osv) og vi fant ut jeg skulle ta igjen med samme mynt. Ikke for å ta hevn, men for å redde forholdet og fortsatt være pappa til den jenta jeg forgudet over alt i verden. Smerten jeg satt med var  og er ubeskrivelig. Vi forfalsket rapporten fra lab'en til å være 99.99% sikkert at jeg var faren, og jeg tok godt vare på orginalen i en bankboks i min datters navn, så min datter kunne få vite sannheten senere dersom noe skulle skje med meg.

Så konfronterte jeg samboeren min, uten å si resultatet sa jeg at jeg hadde tatt en DNA test. Jeg så skrekken i øynene hennes øyeblikkelig og pang.. hun ga meg en kraftig ørefik før hun falt i gulvet gråtende. Hun hadde visst hele tiden at barnet ikke var mitt. Jeg sa fortsatt ingenting og lot henne fortelle ferdig før jeg la den forfalskede rapporten på bordet. Hun forsto ingenting og jeg klarte ikke se om hun ble forbannet eller glad. Men jeg er ganske sikker på den dag i dag at det var den utløsende faktoren til at forholdet vårt nå er over. Jeg sa jeg tilga henne for å ha vært utro, men at det ville ta lang tid før jeg ville klare å stole på henne igjen. Deretter hadde vi det svært bra sammen i ca 1 år, før det gradvis ble bare verre og verre. Det spiste veldig på psyken å ha denne hemligheten, ikke bare for min samboer men også alle mine venner og hele familien vår.

Nå, januar 2017 tok jeg henne på fersken med en annen mann. En norsk mann denne gangen. Jeg så svart og skuffelsen var så stor at jeg tok en paraply som lå høvelig innen rekkevidde og slo denne mannen ut av huset og litt nedover gaten før jeg gikk inn og pakket en koffert til min samboer og ga henne den og ba henne komme seg til helvette vekk fra meg.

Da jeg låste døren bak henne, våknet lykketrollet vårt og lurte på hva som foregikk.Hadde mest lyst å gråte, men klarte å holde meg på nippet. Det gikk nesten 2 måneder før jeg hørte noe som helst fra min samboer igjen. Hun hadde flyttet inn til denne mannen og ønsket å hente tingene sine. Jeg var oppriktig bekymret for jenta vår, for vi hadde alltid vært veldig klengete og glade rundt henne. Jeg spurte om hun ikke ønsket samvær i det minste, men fikk til svar at jeg kunne bare beholde henne. Det var helt for jævlig å se moren, min samboer slik. Hun hadde kuttet alle bånd til oss. Hun fikk med seg tingene og forsvant uten engang å ta farvel med vår lille. Jeg tok ut sykemelding fra jobb for å prøve å få verden til å gå rundt igjen, og tok kontakt med NAV. Der fikk jeg vite min tidligere samboer hadde fått seg jobb og en grei inntekt i firma til han hun nå bodde med. NAV mente jeg skulle kreve barnebidrag, så jeg gjorde som fortalt.

Det ble kalt inn til mekling hvor det ble skrevet en samværskontrakt, men moren viste lite interesse til å følge denne og hentet ikke som avtalt flere ganger. Nå kunne jeg skrevet en hel bok om hvordan vi følte både meg og vårt lykketroll som vi kaller henne, men i korte trekk så var det skuffelse etter skuffelse. Men så fikk moren endelig kravet om bidrag. DA ønsket hun plutselig delt bosted og 50/50 samvær. Hun ønsket ikke å betale noe som helst. Og de siste ukene mens vi har kranglet om akkurat dette, så har moren fått det for seg at lykketrollet umulig kan være min datter, og truer med å kreve DNA test i retten. Kun fordi hun ikke ønsker å betale.

Jeg har vært litt fortvilt og letet derfor etter svar på hva jeg kan gjøre, hva slags rettigheter jeg har osv da jeg fant denne siden. Og jeg ble sjokkert over å finne over 29 sider med innlegg om damer som ikke vet hvem som er faren til barnet.

Jeg trodde dette var ett fenomen som tilfeldigvis hadde skjedd meg fordi hun var vietnamesisk, men du verden så feil man kan ta..
Er virkelig dere damer så unnskyld uttrykket, løse? Jeg finner ikke ord, og at dere kan ta så lett på en unnskyldning uten å forstå at det er flere personers liv som blir ødelagt av dette. Jeg er ikke ofte berørt av slike ting, men dette får meg til å kjenne klumpen i halsen. Ja, vi menn er ikke helt uskyldige vi heller, men når jeg ser mengden av innlegg bare på denne siden.. for ikke å tenke på alle som ikke vet om denne siden engang. Grøss å gru altså.

Så her sitter vi altså, min datter som ikke er min datter og jeg. Hun har mistet moren sin OG i hennes verden er jeg den eneste faren hun vet om og kjenner, den eneste hun stoler på. 5 år gammel og helt alene egentlig. Jeg har mistet 6 år hvor jeg kunne møtt mitt eget barn, opplevelsene med å bli far for mitt eget barn og alt som følger det, jeg har faktisk levd en annen manns liv de siste 6 årene, og mistet mine egne sjangser. Den jenta på 5 år som ligger fint ved siden av meg her nå og sover tungt, helt uskyldig og har mistet både mor og far, og hun vet det ikke selv engang. Min ex, hun har mistet en datter, og lever nå på falsk lykke med en annen mann og må betale bidrag de neste 13 årene.

Alt dette fordi hun var utro.. (og ifølge henne selv bare en eneste gang)

Så tenk dere litt om damer og menn..  Det er ikke bare deres liv dere leker med. Håper min historie kan være til skrekk og advarsel til neste gang dere "har sjangsen".

 

Leon

[Anonym bruker]

Huff, for en situasjon. Jeg skjønner at du er lei deg.. men hva er egentlig det rette å gjøre i denne situasjonen? På en side så er det fantastisk at jenta får være hos deg og at du ønsker å ta vare på henne som dine egen datter. Men på en annen side så er dette feil ovenfor henne. Hva med hennes biologiske far? Fortjener ikke han å vite? Hva med jenta? Hun fortjener også å bli kjent med sin far og sitt biologiske opphav.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ville gjort. Men jeg tenker at dette får store konsekvenser for deg og jenta dersom det kommer frem at du har vist dette og dersom det kommer frem at du har forfalsket papirene. 

Ja, moren har gjort en stor feil her. Og jeg skjønner at det er skummelt om sannheten kommer frem i lyset, i og med at hun faktisk har sviktet datteren sin på denne måten og ikke vil ha henne. 

Hun har det utvilsomt best hos deg. Men uansett.. huff

Anonymkode: 5e838...0b2

[Anonym bruker]

Huff 😒 Min datter er 5 år. Hun har vokst opp med en pappa som ikke er hennes biologiske. Han hat vært der siden jeg ble gravid, og hun ser på han som pappa. Han elsker henne like mye som han elsker sønnen vår (som er hans biologiske). Hun har nå nylig fått vite at hun har en annen pappa også, som hun møter innimellom. Det går foreløpig fint. Jeg syns at datteren din bør få vite sannheten en dag, før hun blir for stor. Hun kommer ikke til å velge deg bort, det er jeg nesten helt sikker på. Forferdelig situasjon du/dere er i. Jeg klarer ikke forstå mødre som forlater sine barn. Lykke til ❤️

Anonymkode: 42a7d...527

[Anonym bruker]

Teknisk sett har du nærmest kidnappet ett barn som ikke er ditt. Jeg gir faen i hvor løse du synes damer er. Du forfalsket ett dokument og stjal en annen manns barn. Det er faen meg noe av det verste jeg har lest her inne og jeg håper du tuller for du er den siste til å ha rett til å dømme noen du med din enorme løgn og kriminelle handling.

Anonymkode: 664fd...30b

[Babywishing]

Jeg skjønner han godt. Den kjerringa er ikke verdt fem flate øre. En god sinnet mann. Keep it going. Men, for å slippe feks fengsel burde du si sannheten. Og til den siste kommentar, han trodde det var sin i flere år, hva f.... Hadde du gjort? Han er hvertfall en far som gir jenta ett liv. 

[Babywishing]

På 5.11.2017 den 18.12, Anonym bruker skrev:

Teknisk sett har du nærmest kidnappet ett barn som ikke er ditt. Jeg gir faen i hvor løse du synes damer er. Du forfalsket ett dokument og stjal en annen manns barn. Det er faen meg noe av det verste jeg har lest her inne og jeg håper du tuller for du er den siste til å ha rett til å dømme noen du med din enorme løgn og kriminelle handling.

Anonymkode: 664fd...30b

Utro selv??? 🤔 

[Anonym bruker]

Herre, for en suppe! 

Jeg skjønner at du er skuffet over ex’en, men du kan spare deg for de viktorianske holdningene. Livet skjer, og noen ganger vet man ikke hvem som er far. Det er ikke å være «løs». 

Videre tenker jeg at du bør få juridisk hjelp til å kartlegge dine rettigheter. Jeg antar du har signert farskapserklæring ved fødsel? Det må være verdt noe? Jeg får helt vondt av jentungen, hun trenger stabilitet hos deg nå. Videre må du slutte å si at hun har mistet faren sin, for du skal vel ingen steder? 

Jeg foreslår også at du dropper å dele så mye her, for jentas skyld. Blir fort gjenkjennelig. 

Anonymkode: 23682...296

[Anonym bruker]

Håper det går bra med jenta! 

Anonymkode: 496b0...2d3