Kan jeg leve med en abort jeg egentlig ikke ønsker selv?

[Anonym bruker]

Saken er slik..

Samboeren min og jeg har vært sammen i fem år. Han er en fantastisk mann!! Fra før har jeg min snart 10 år gamle datter fra mitt tidligere ekteskap. Han har hele veien sagt at han ikke ønsker barn, og jeg har sagt at jeg ønsker fler, men siden jeg har ei prinsesse fra før, så var det ikke vært en dealbreaker når han sa han ikke ønsket. Han er fantastisk med datteren min, og alle barn vi møter trekker seg til han som bier til honning. Selv står han på det at han ikke ønsker egne barn, men håpet i meg om at han vil endre seg har jo alltid vært der.... I fjor snakket vi om å være fosterhjem eller avlastning for barn med behov, dette var han helt med på, og vi hadde hjemmebesøk av en privat institusjon og også godkjent. I ettertid la vi det litt på is, da vi begge var enige om at min datter som bor hos oss 50% kommer først.

Uansett.. fant ut nå at jeg er blitt gravid, syv uker + på vei...! Dette kom som et sjokk, og var ikke akkurat planlagt.. Jeg er på vei inn i studier til høsten, og planene for fremtiden har vært mange, så tidsmessig var ikke dette så ideelt.. Men jeg var allikevel overlykkelig!! Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve dette igjen!!! MEN

..Han vil ikke. Punktum. Det er ikke noe å diskutere,og han har ingen forklaring på hvorfor han ikke vil.. Det er helt uvesentlig at dette ikke er planlagt og at vi begge faktisk har skapt et liv sammen.. og helt uvesentlig at jeg har lengtet etter dette selvom jeg aldri trodde jeg ville oppleve gleden over å ha et liv i magen igjen.. Heller uvesentlig at jeg sier at jeg ikke vet hvordan jeg vil takle det å måtte gå å lure og lengte resten av livet på hva som kunne blitt..! Også uvesentlig at jeg VET han ville blitt et fantastisk pappa.. Når jeg prøver å snakke med han går han.. Det er ingenting å snakke om. Abort er løsningen.. Det virker som et ultimatum...! Derfor ble det til at jeg dro alene og badet i går.. Jeg prøvde å snakke med han, og det virket som om han ble sur.... Når jeg kom tilbake lå han på sofa'n og sov.. Har sagt til han at jeg trenger en forklaring jeg kan leve med, jeg trenger å forstå..! Det klarer han ikke å gi.. ikke annet enn at han rett og slett ikke vil..! Jeg vil ikke miste mannen jeg elsker, men hvordan skal jeg kunne leve med å ta en abort jeg selv ikke ønsker??? Trenger desperat råd, for å snakke med samboeren min virker helt umulig...

Anonymkode: 835e9...e4e

[Anonym bruker]

Uff.  Jeg skjønner at dette er vanskelig 💛 Jeg hadde valgt barnet fremfor mannen. Jeg kan ikke noe for det. Sikkert fordi jeg ser hvor fine mine to barn er med hverandre. Jeg har flere halvsøsken, vi står hverandre like nær som mine helsøsken.Jeg har tatt en abort. Jeg angrer ikke på det, men jeg angrer på at jeg var så dum og satte meg i den situasjonen. Jeg kommer nok aldri over det. Jeg skjønner det er vanskelig mtp at mannen din overhodet ikke vil 🙁  Det er bare du som vet svaret 💛 her har du en klem ! ❤

Anonymkode: 57d87...3d9

[_lengter_]

Takk for svar vakre deg ❤ Jeg er fortsatt veldig i tvil.. Jeg skulle så inderlig ønske at han ga meg et svar på Hvorfor han er så bestemt!? Hvorfor han absolutt ikke vil?? Om jeg forsto så kanskje jeg kunne leve med avgjørelsen

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd noe lignende, men uten at jeg hadde barn fra før og nok var mye yngre en du er nå, så jeg tok abort fordi jeg fryktet å stå helt alene (og uten familie, jobb og ferdig skolegang) noe jeg ikke turte. Resultatet ble jo at jeg da mistet de begge... Fordi jeg sørget (i flere år faktisk) i smug over dette barnet som kunne vært, og følte mer og mer at ultimatet han ga var et svik. Han sviktet når han burde vært der mest. Og følte at det sa så mye om hans karakter. Så et år eller to etterpå dro jeg. Klarte ikke å se på han engang. 

Jeg ser for meg at en samtale med sosionom (vet at sykehuset tilbydde det tidligere iallefall) feks kanskje hadde vert verd å forsøke for å få han til å sette ord på hva som taler så imot for han... Også for din skyld, for det er fort gjort å bli bitter etterpå hvis du har følt deg "tvunget" til noe som du egentlig ikke ønsker. Det er din kropp. 

Anonymkode: 6171b...e7f

[_lengter_]

Jeg har også lurt på dette, hvordan forholde seg til han med en sorg jeg ikke kan validere selv.. Vondt å høre hvordan du har hatt det, og håper du har det bra nå og er med en som støtter og forstår ❤ Jeg er 29 år, og samboeren min er 15 år eldre enn meg.. Jeg har opplevd mye i min egen barndom og som ung voksen, og livet har ikke alltid vært like lett.... Dette er det første forholdet jeg er i som jeg føler meg trygg og som er stabilt..! Jeg flyttet selv hjemmefra som 16åring, og har hele veien prøvd å gjøre det beste ut av enhver situasjon,så jeg kjenner nå at jeg er livredd for å miste den tryggheten og stabiliteten jeg har nå... Vet ikke om jeg hadde orket å starte på nytt, enda en gang.. 

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du klarer å leve med den avgjørelsen dersom du tar bort et barn som er sterkt ønsket fra din side. Jeg tror at den sorgen du blir å få da vil gjøre at du uansett mister mannen din, han kan jo ikke forstå den sorgen, da han ikke har de samme følelsene for dette som du har.

Kan kanskje uansett være lurt å ringe amathea eller noen å få litt rådgivning.

Ønsker deg lykke til med valget, det kan ikke være lett. klem ti deg <3

Anonymkode: d3e70...9a3

[Anonym bruker]

3 timer siden, _lengter_ skrev:

Jeg har også lurt på dette, hvordan forholde seg til han med en sorg jeg ikke kan validere selv.. Vondt å høre hvordan du har hatt det, og håper du har det bra nå og er med en som støtter og forstår ❤ Jeg er 29 år, og samboeren min er 15 år eldre enn meg.. Jeg har opplevd mye i min egen barndom og som ung voksen, og livet har ikke alltid vært like lett.... Dette er det første forholdet jeg er i som jeg føler meg trygg og som er stabilt..! Jeg flyttet selv hjemmefra som 16åring, og har hele veien prøvd å gjøre det beste ut av enhver situasjon,så jeg kjenner nå at jeg er livredd for å miste den tryggheten og stabiliteten jeg har nå... Vet ikke om jeg hadde orket å starte på nytt, enda en gang.. 

Vi er nok ikke så veldig ulike på noen arenaer, du og jeg. Selv flyttet jeg også for meg selv når jeg var 15/16, og ja du forstår sikkert at det hadde sine grunner. 
Den gangen dette skjedde så var jeg selv drøyt 17år, og han var 20 
I dag så er jeg, om ikke direkte glad for utfallet, så iallefall "kontent" med at jeg tok det valget. Men jeg kom ikke over "sorgen" og bitterheten før jeg var ordentlig ærlig med meg selv, og klarte å tilgi meg selv også. Lenge skylte jeg jo på han, i mitt hode, men jeg måtte jo se på meg selv også tilslutt. Og hadde en skam for hva jeg hadde gjort, som gjorde at jeg ikke turte snakke om det i frykt for å bli dømt. Men nå klarer jeg å stå i det.

Nå har jeg funnet en bra mann, som er glad i hele meg (også ettervirkningene av min barne og ungdomstid)  Jeg har fått meg god utdannelse, og jobben jeg elsker. Hus med hvitt stakittgjerde, og gravid med gutt nr 2 (med han) i magen. Så som sagt, jeg er veldig glad mtp hvordan historien utviklet seg tilslutt, selv om veien var vond. Det hender fortsatt at jeg sender det "barnet" en tanke, og sier unnskyld, samtidig vet jeg at hadde jeg blitt hos han så ville historien vært veldig anderledes , og det samme hvis jeg hadde fått barnet alene.

Masse lykke til til deg, og valgene du nå må ta <3 Et tips kan være å kontakte Amathea, jeg har hørt om noen som har hatt godt av å snakke med de.

Anonymkode: 6171b...e7f

[_lengter_]

Tusen takk for gode og ærlige ord ❤ Jeg skal svare i kveld når jeg får tid til å lese dette nøye igjennom og tid for meg selv til å tenke ❤ Tusen takk igjen!!

[Suusa]

Har du tatt en avgjørelse? Tenker på deg!

[Anonym bruker]

På 22.7.2017 den 2.11, Anonym bruker skrev:

Uff.  Jeg skjønner at dette er vanskelig 💛 Jeg hadde valgt barnet fremfor mannen. Jeg kan ikke noe for det. Sikkert fordi jeg ser hvor fine mine to barn er med hverandre. Jeg har flere halvsøsken, vi står hverandre like nær som mine helsøsken.Jeg har tatt en abort. Jeg angrer ikke på det, men jeg angrer på at jeg var så dum og satte meg i den situasjonen. Jeg kommer nok aldri over det. Jeg skjønner det er vanskelig mtp at mannen din overhodet ikke vil 🙁  Det er bare du som vet svaret 💛 her har du en klem ! ❤

Anonymkode: 57d87...3d9

Hei du. Jeg har vært der. Jeg tok abort da min mann ikke ville ha nr 3. Uplanlagt graviditet. Det er 5 år siden. Jeg ber deg, ikke gjør det. Jeg angrer hver dag. Jeg gråt hver dag i to år. Og jeg vet ikke helt om jeg kan tilgi min mann helt. Jeg bærer dette med meg, valget jeg tok. Jeg kommer alltid til å angre. Det er fortsatt vondt. Har vært mye sint på meg selv fordi jeg tok et valg som jeg ikke egentlig ville. Var bare redd for å ødelegge forholdet, og alt ble så slitsomt. Stemningen var grusom hjemme. Jeg valgte det "lette". Det var feil av meg. Men jeg kan ikke ta det tilbake. Anbefalingen min er å ringe Amathea, senter med folk du kan snakke med ang dette. Føler med deg!

Anonymkode: 5650b...a2b