Tvangshandlinger hos barn

[Anonym bruker]

Noen som har erfaring med tvangshandlinger hos barn? Når bør varselklokkene ringe? 

Har en 9 åring som jeg mistenker har noen tvangshandlinger. Det mest åpenlyse er at hun vasker hendene sine veldig ofte og grundig. Det blir oftere og oftere.  Vasker til og med hender etter at hun har dusjet. Har et veldig stort behov for å få alle beskjeder bekreftet. Opp til flere ganger. Hun kan gjenta beskjeden 2-3 ganger for å få bekreftelse på at hun har forstått riktig. Og dette er ting som gjelder rutiner vi har hver dag. Å gå ut med søpla må forklares og bekreftes når det gjelder hvilken søppeldunk det skal kastes i. Noe hun allerede vet forskjellen på. Påpeker stadig at vennene ikke har vasket hendene godt nok etter toalettbesøk. 

Så langt virker det ikke som om dette er hemmende for henne. Men jeg er redd dette skal eskalere. 

Jeg har ved enkelte tilfeller sagt at hun ikke trenger å vaske hendene når hun er på vei for å gjøre det. Da har hun latt være, men spurt et par ganger for å få bekreftelse på at det er greit å ikke vaske. 

Virker jeg hysterisk om jeg tar kontakt med helsesøster på skolen om dette. Og hvordan skal jeg prate med datteren min om dette, om jeg bør gjøre det i det heletatt på dette tidspunktet? 

Anonymkode: 5ca21...ae4

[Gjest Antarctica]

Nei, du virker ikke hysterisk. Atferden er uvanlig, og det ligger en mulig spire til sykdom i den.

[Evablaum]

Varsellamper! 

[Anonym bruker]

Er det helsesøster på skolen jeg bør kontakte, eller fastlegen? 

Og hvordan bør jeg ordlegge meg når jeg skal ta dette opp med datteren? Vil for all del ikke sykliggjøre henne, føler at dette bør opp og frem. Vet jo ikke om det er tvangstanker inne i  bildet. Og disse to går jo hånd i hånd. Skal man rett og slett sette seg ned og lese om lidelsen sammen henne og spørre om det er noe hun kjenner seg igjen i? Vi har et ganske åpent forhold og kan  snakke om alt. Men sånn jeg har forstått det, kan tvangstanker virke ganske skummelt og ekkelt for barn. De føler at det er noe galt med de og vil ikke fortelle om det til noen. 

Jeg er også redd for at jeg lager storm i et vannglass, om dette bare er vanlige tvangsdiller som går over etterhvert. 

 

Hi

Anonymkode: 5ca21...ae4

[Anonym bruker]

Vi har gått til barnepsykolog i forbindelse med tvangstanker/handlinger hos vår 6-åring! Jeg tenkte at kanskje vår/hennes historie kan være nyttig for deg.

Vi begynte å tenke at hun kanskje kan trenger hjelp etter at atferden begynte å bli såpass at det hemmet henne i hverdagen. Hun måtte, som ditt barn, ha uendelige bekreftelser på ting, og vi kunne sette oss skikkelig fast i mønstre som gikk på at hun spurte og jeg svarte det samme om igjen og om igjen helt til hun var fornøyd. Hun begynte også å vaske hendene, og ble livredd for bakterier på f.eks dørhåndtak.

Vi hadde god dialog med barnehagen (hun gikk enda i barnehagen da dette startet), og vi tok kontakt med helsesøster ganske raskt. Helsesøster nølte ikke og henviste oss videre til et lavterskel barnepsykologtilbud i kommunen. Det er nok ikke alle kommuner som har et slikt tilbud, men jeg vil anbefale deg å sjekke din kommune. Her fungerer det slik at sånne tilfeller som kanskje ikke er alvorlige nok til å henvises til bup, kan henvises til dette tilbudet. Vi fikk tilbud om samtaletimer med barnepsykolog, både vi foreldre alene og sammen med jenta. 

Det vil lærte er at tvang ofte er en mekanisme for å håndtere følelser.. og gjerne da følelser som skam, redsel, osv. Vi fikk god hjelp i hvordan vi best kan hjelpe datteren vår med å takle de følelsene, uten å måtte ty til tvang. F.eks redsel som kommer av usikkerhet og som fører til et behov for å få bekreftet til gang på gang, møter vi nå med å rett og slett anerkjenne følelsen. Det er en helt legitim følelse å være redd for bakterier på dørhåndtaket. Før ville vi i stor grad ha tydd til fornuftige forklaringer som at det ikke er noe å være redd for, og at det bare er å vaske seg og generelt ha en god håndhygiene osv.. men det vi ikke alltid forstod var i hvilken grad vi da egentlig også sa at det ikke er greit å være redd for det, eller å være redd.. og det igjen fører til skam! 

Følelser er vanskelige greier!

Nå analyserer vi situasjonene, og tenker hele tiden 'hvilke følelse dreier dette seg om?' og så møter vi den følelsen. 

Vi har også snakket mye med henne om følelser. Vi leser bøker om følelser og snakker mye om hvordan vi føler det - vi er opptatt av å vise henne at vi også er redde, triste, glade, sinna osv. Alle følelser er ok! Det er eventuelle handlinger som ikke er det. Det er f.eks en legitim følelse å hate lillebror (vanskelig for mamma å godta det, men jo, følelsen til storesøster er der (i hvert fall i øyeblikket) enten jeg liker det eller ikke), men det er ikke greit å være slem mot han. Vi lar henne i stor grad få utforske alle slike følelser, både postive og negative følelser, og så snakker vi mye om i etterkant hvordan man kanskje på en bedre måte kan håndtere f.eks sinne mot lillebror. "Jeg forstår at du av og til skulle ønske at du ikke hadde noen lillebror. Hvordan tror du livene våre hadde vært da?" og så lar vi oss selv utforske den verdenen med henne (uten at lillebror hører selvfølgelig). Og uten unntak har hun faktisk kommet frem til at det er ganske greit å ha en lillebror likevel..

 

Mitt råd er å følge magefølelsen. Ta kontakt med helsesøster på skolen. Men undersøk også på egenhånd hva slags tilbud som kan finnes i kommunen. Det er selvfølgelig også et alternativ å gå til fastlegen, men for oss har det vært naturlig å følge dette sporet gjennom helsestasjon og etter skolestart helsesøster på skolen. Vi har også hatt god kommunikasjon med lærere og SFO hele veien.

 

Lykke til! Og jeg er sikker på at med en mamma som deg, som ser henne og hennes behov på den måten du tydeligvis gjør, så kommer dette til å gå veldig bra for dere!

Og husk, alle har forskjellige måter å reagere på - noen blir sinte, noen skriker, noen blir innesluttet og noen tyr til mønstre og tvang i atferden for å regulere en følelse som ikke kjennes helt behagelig. 

 

Anonymkode: d2d07...034

[Anonym bruker]

Jeg slet selv med tvangstanker fra jeg var 10-12 år. Dette gikk over av seg selv, og har ikke noe problemer med dette nå.

 

Jeg ønsker bare å si det, slik at du vet at det trenger ikke å ha stor innvirkning videre i livet.

Anonymkode: 96bb0...88f

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi har gått til barnepsykolog i forbindelse med tvangstanker/handlinger hos vår 6-åring! Jeg tenkte at kanskje vår/hennes historie kan være nyttig for deg.

Vi begynte å tenke at hun kanskje kan trenger hjelp etter at atferden begynte å bli såpass at det hemmet henne i hverdagen. Hun måtte, som ditt barn, ha uendelige bekreftelser på ting, og vi kunne sette oss skikkelig fast i mønstre som gikk på at hun spurte og jeg svarte det samme om igjen og om igjen helt til hun var fornøyd. Hun begynte også å vaske hendene, og ble livredd for bakterier på f.eks dørhåndtak.

Vi hadde god dialog med barnehagen (hun gikk enda i barnehagen da dette startet), og vi tok kontakt med helsesøster ganske raskt. Helsesøster nølte ikke og henviste oss videre til et lavterskel barnepsykologtilbud i kommunen. Det er nok ikke alle kommuner som har et slikt tilbud, men jeg vil anbefale deg å sjekke din kommune. Her fungerer det slik at sånne tilfeller som kanskje ikke er alvorlige nok til å henvises til bup, kan henvises til dette tilbudet. Vi fikk tilbud om samtaletimer med barnepsykolog, både vi foreldre alene og sammen med jenta. 

Det vil lærte er at tvang ofte er en mekanisme for å håndtere følelser.. og gjerne da følelser som skam, redsel, osv. Vi fikk god hjelp i hvordan vi best kan hjelpe datteren vår med å takle de følelsene, uten å måtte ty til tvang. F.eks redsel som kommer av usikkerhet og som fører til et behov for å få bekreftet til gang på gang, møter vi nå med å rett og slett anerkjenne følelsen. Det er en helt legitim følelse å være redd for bakterier på dørhåndtaket. Før ville vi i stor grad ha tydd til fornuftige forklaringer som at det ikke er noe å være redd for, og at det bare er å vaske seg og generelt ha en god håndhygiene osv.. men det vi ikke alltid forstod var i hvilken grad vi da egentlig også sa at det ikke er greit å være redd for det, eller å være redd.. og det igjen fører til skam! 

Følelser er vanskelige greier!

Nå analyserer vi situasjonene, og tenker hele tiden 'hvilke følelse dreier dette seg om?' og så møter vi den følelsen. 

Vi har også snakket mye med henne om følelser. Vi leser bøker om følelser og snakker mye om hvordan vi føler det - vi er opptatt av å vise henne at vi også er redde, triste, glade, sinna osv. Alle følelser er ok! Det er eventuelle handlinger som ikke er det. Det er f.eks en legitim følelse å hate lillebror (vanskelig for mamma å godta det, men jo, følelsen til storesøster er der (i hvert fall i øyeblikket) enten jeg liker det eller ikke), men det er ikke greit å være slem mot han. Vi lar henne i stor grad få utforske alle slike følelser, både postive og negative følelser, og så snakker vi mye om i etterkant hvordan man kanskje på en bedre måte kan håndtere f.eks sinne mot lillebror. "Jeg forstår at du av og til skulle ønske at du ikke hadde noen lillebror. Hvordan tror du livene våre hadde vært da?" og så lar vi oss selv utforske den verdenen med henne (uten at lillebror hører selvfølgelig). Og uten unntak har hun faktisk kommet frem til at det er ganske greit å ha en lillebror likevel..

 

Mitt råd er å følge magefølelsen. Ta kontakt med helsesøster på skolen. Men undersøk også på egenhånd hva slags tilbud som kan finnes i kommunen. Det er selvfølgelig også et alternativ å gå til fastlegen, men for oss har det vært naturlig å følge dette sporet gjennom helsestasjon og etter skolestart helsesøster på skolen. Vi har også hatt god kommunikasjon med lærere og SFO hele veien.

 

Lykke til! Og jeg er sikker på at med en mamma som deg, som ser henne og hennes behov på den måten du tydeligvis gjør, så kommer dette til å gå veldig bra for dere!

Og husk, alle har forskjellige måter å reagere på - noen blir sinte, noen skriker, noen blir innesluttet og noen tyr til mønstre og tvang i atferden for å regulere en følelse som ikke kjennes helt behagelig. 

 

Anonymkode: d2d07...034

Tusen takk for at du delte historien deres! Hvordan går det med henne nå? Virker som at dere håndterer dette veldig bra. 

Når jeg ser på det med nye øyne etter innlegget ditt, tror jeg at tvangen har eskalert etter noen utfordringer hun har hatt på skolen. Det har vært vanskelig i friminuttene fordi hun blir dratt imellom flere venner, og enkelte av de utnytter hennes empati for å få det som de vil. Og dette har resultert i en fortvilet jente som føler hun er slem når hun må velge mellom vennene. Dette ser ut til å gå riktig vei nå heldigvis. Hun har vært igjennom en periode med ekstrem seperasjonsangst for noen år siden også. Da ble BUP koblet inn og hun fikk time nesten på dagen. Vi har jobbet mye med angsten hjemme. Hun suger til seg alt av inntrykk og andres følelser som en svamp. Er kanskje ikke rart det kan vise seg i tvangshandlinger når det henger godt sammen med håndtering av følelser. Angsten er nesten helt borte, i den form at det ikke foringer livskvaliteten hennes noe mer enn hva som kan ses på som normalt. 

Og takk, for de fine ordene. Det gjør godt å lese og jeg begynte å gråte litt 😢 Det er tøft og tar på når barna ikke har det helt bra. Spesielt når utenforstående ikke kan se hva som feiler en. 

 

Det er også godt å lese at noen har vokst det av seg. 

 

Hi

Anonymkode: 5ca21...ae4