Ved alvorlig sykdom vises det hvem som er gode venner

[Anonym bruker]

Jeg er så skuffet og lei meg. Jeg har vært alvorlig syk. En som jeg trodde var en god venninne har ikke spurt meg om hvordan det går, eller sagt god bedring. Ikke besøkt meg. 

Jeg har så vidt møtt henne etter jeg ble frisk (møtte hun tilfeldig på butikken). Da snakket hun bare om seg selv, ikke da en gang ble jeg spurt om hvordan det går. 

Når jeg tenker tilbake på vennskapet så merket jeg at alt har handlet om henne. Kan virke som om hun mangler empati. Alt har handlet om henne i alle år, jeg har bare ikke tenkt over det siden jeg er en person som bryr meg om andre og spør hvordan det går. 

Jeg har funnet ut at dette ikke er en venninne å ta vare på. Men jeg sørger. Hvordan kommer jeg meg videre? Noen med gode råd? 

Jeg kommer til å møte henne senere siden vi har samme omgangskrets, så kan ikke blokkere henne helt ut. 

Anonymkode: a746a...872

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til alvorlig sykdom. Jeg har to venninner som begge har mødre med kreft og jeg spør hvordan det går med de, men jwg er nok kkke den i vennegjengen gen man går til for trøst. Jeg er den man bruker til å få gode råd og realistisk syn (on jeg kan kalle det det). Alle har sin funksjon i vennegjengen. Jeg klarer rett og slett ikke forholde meg til alvor og defor prater jeg bort alt alvor. Jeg er ikke en dårlig venn av den grunn. 

Anonymkode: 3d5cd...995

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til alvorlig sykdom. Jeg har to venninner som begge har mødre med kreft og jeg spør hvordan det går med de, men jwg er nok kkke den i vennegjengen gen man går til for trøst. Jeg er den man bruker til å få gode råd og realistisk syn (on jeg kan kalle det det). Alle har sin funksjon i vennegjengen. Jeg klarer rett og slett ikke forholde meg til alvor og defor prater jeg bort alt alvor. Jeg er ikke en dårlig venn av den grunn. 

Anonymkode: 3d5cd...995

Dessverre uenig. Å "prate bort alt alvor" slår beina under på prosjekt bestevenn i min bok, i alle fall.

Anonymkode: feefc...4b2

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dessverre uenig. Å "prate bort alt alvor" slår beina under på prosjekt bestevenn i min bok, i alle fall.

Anonymkode: feefc...4b2

Så du mener alle skal takle alvor ved å være fulle av empati og daglig spørre hvordan det går? 

Jeg ville nok spurt, men jeg takler alvorlig sykdom og alvorlige ting veldig dårlig. Og her var det ikke snakk om en bestevenn heller. Med bestevennen min ville jwg kanskje spurt oftere, men jeg ville nok hele tiden forsøkt å dreie tema over på alt som er positivt tross alt alvor. 

Anonymkode: 3d5cd...995

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så du mener alle skal takle alvor ved å være fulle av empati og daglig spørre hvordan det går? 

Jeg ville nok spurt, men jeg takler alvorlig sykdom og alvorlige ting veldig dårlig. Og her var det ikke snakk om en bestevenn heller. Med bestevennen min ville jwg kanskje spurt oftere, men jeg ville nok hele tiden forsøkt å dreie tema over på alt som er positivt tross alt alvor. 

Anonymkode: 3d5cd...995

"Så du mener at..." bør helst etterfølges av noe som ligner på den meningen forrige taler har uttrykt. 

Jeg sa at du neppe ville bli min bestevenn hvis du prater bort alt alvor. Og enda verre hvis du bare gjør det fordi mitt ubehag er pinlig for deg selv. Dårlig venn, slik jeg definerer vennskap.

Anonymkode: feefc...4b2

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

"Så du mener at..." bør helst etterfølges av noe som ligner på den meningen forrige taler har uttrykt. 

Jeg sa at du neppe ville bli min bestevenn hvis du prater bort alt alvor. Og enda verre hvis du bare gjør det fordi mitt ubehag er pinlig for deg selv. Dårlig venn, slik jeg definerer vennskap.

Anonymkode: feefc...4b2

Heldigvis er vi ikke talere her.

Pinlig for meg selv? Det har jeg da ikke sagt. 

Min bestevenn er strålende fornøyd med meg og har vært det de siste 20 år. De andre i vennegjengen mener det samme. Jeg er bare litt redd for alvor og prøver derfor å se det som er positivt i det alvorlige. 

Men fint jeg ikke skal være din venn. Det hadde nok blitt dårlig match om du frastøter deg mennesker fordi de ikke takler alvorlig sykdom.

Anonymkode: 3d5cd...995

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Heldigvis er vi ikke talere her.

Pinlig for meg selv? Det har jeg da ikke sagt. 

Min bestevenn er strålende fornøyd med meg og har vært det de siste 20 år. De andre i vennegjengen mener det samme. Jeg er bare litt redd for alvor og prøver derfor å se det som er positivt i det alvorlige. 

Men fint jeg ikke skal være din venn. Det hadde nok blitt dårlig match om du frastøter deg mennesker fordi de ikke takler alvorlig sykdom.

Anonymkode: 3d5cd...995

"Ikke takler alvorlig sykdom"? 

"Prater bort alt alvor" var vel det du skrev og det jeg reagerte på. Ikke helt det samme.

Fint du ikke er alvorlig syk, da.

 

Anonymkode: feefc...4b2

[Anonym bruker]

Sier meg enig med hun over. Jeg er også en person som ikke takler sykdom, død og alvor generelt. Så jeg er heller ikke den venninnen som man går til for å finne trøst. Rett og slett fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til det. 

Jeg tenker dette går på personlige ferdigheter. Jeg har andre ferdigheter som er mine styrker som mine venner får nytte av i hverdagen. Sykdom og alvorlig tema er dessverre ikke ett av dem.

I utgangspunktet tenker jeg dette handler om at vennegjengen kan utfylle hverandre. Kari er den mest empatiske, hun kan jeg gå til for alvorlig tema. Johanne er den mest kreative og løsningsorienterte, så hun kan jeg gå til for råd og støtte. Lise er den mest følsomme, så hun kan jeg gå til for en god samtale. Og så videre...

Handler det ikke om at man tilsammen kan utfylle hverandre? Vi har alle hver vår bagasje og ulike ferdigheter, styrker og svakheter. 

Det fine er at man TILSAMMEN blir en fantastisk vennegjeng. 😊

Anonymkode: 55199...d85

[Anonym bruker]

Jeg syntes det er merkelig med dere som ikke takler alvorlig sykdom og død. Det koster dere så utrolig lite og sende en sms med: hei, hvordan går det? Da slipper dere å snakke med personen også. Det betyr så mye for den personen så mottar en slik melding. 

Jeg er såret, litt empati og omsorg skal venninner kunne vise hverandre. Hennes barn og mann får det, da må hun klare å vise det til gode venninner også. 

Hi 

Anonymkode: a746a...872

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

I utgangspunktet tenker jeg dette handler om at vennegjengen kan utfylle hverandre. Kari er den mest empatiske, hun kan jeg gå til for alvorlig tema. Johanne er den mest kreative og løsningsorienterte, så hun kan jeg gå til for råd og støtte. Lise er den mest følsomme, så hun kan jeg gå til for en god samtale. Og så videre...

Handler det ikke om at man tilsammen kan utfylle hverandre? Vi har alle hver vår bagasje og ulike ferdigheter, styrker og svakheter. 

Det fine er at man TILSAMMEN blir en fantastisk vennegjeng. 😊

Anonymkode: 55199...d85

Men skal stakkars Kari helt alene belastes med all elendigheten til hele gjengen? Jeg er også usikker på hvordan jeg skal møte folk som har det vanskelig, men skjerper meg og gjør det likevel. Særlig hvis det er en nær venninne som står i noe som er tøft eller trist. 

Anonymkode: bef3f...e4c

[Anonym bruker]

For noen venner noen av dere er Når noen er alvorlig syke, så får man sette sine egne følelser til side, ta seg sammen å stille opp. Makan!

Anonymkode: c9152...98c

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Sier meg enig med hun over. Jeg er også en person som ikke takler sykdom, død og alvor generelt. Så jeg er heller ikke den venninnen som man går til for å finne trøst. Rett og slett fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til det. 

Jeg tenker dette går på personlige ferdigheter. Jeg har andre ferdigheter som er mine styrker som mine venner får nytte av i hverdagen. Sykdom og alvorlig tema er dessverre ikke ett av dem.

I utgangspunktet tenker jeg dette handler om at vennegjengen kan utfylle hverandre. Kari er den mest empatiske, hun kan jeg gå til for alvorlig tema. Johanne er den mest kreative og løsningsorienterte, så hun kan jeg gå til for råd og støtte. Lise er den mest følsomme, så hun kan jeg gå til for en god samtale. Og så videre...

Handler det ikke om at man tilsammen kan utfylle hverandre? Vi har alle hver vår bagasje og ulike ferdigheter, styrker og svakheter. 

Det fine er at man TILSAMMEN blir en fantastisk vennegjeng. 😊

Anonymkode: 55199...d85

Så ett menneske i venninnegjengen skal sitte med alt det tunge og triste for alle sammen? Jammen sa jeg gode venner. Jeg tror slike som deg er de vennene man har inntil krisen rammer og så skjønner man at du ikke er så mye å samle på når du forsvinner når det stormer som verst. Synd for deg, fint for de som blir kvitt deg.

Anonymkode: f5fcb...093

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg syntes det er merkelig med dere som ikke takler alvorlig sykdom og død. Det koster dere så utrolig lite og sende en sms med: hei, hvordan går det? Da slipper dere å snakke med personen også. Det betyr så mye for den personen så mottar en slik melding. 

Jeg er såret, litt empati og omsorg skal venninner kunne vise hverandre. Hennes barn og mann får det, da må hun klare å vise det til gode venninner også. 

Hi 

Anonymkode: a746a...872

Problemet er ikke "hei, hvordan går det?" Problemet er "det går ikke særlig bra. Jeg vet ikke om jeg overlever dette" man må svare noe. Man aner ikke hva. Så blir det ca 100 utkast før man dropper å sende. Det beste man kom opp med var nemlig "selvsagt overlever du. For overlever ikke du, så overlever ikke jeg😂😂"

Anonymkode: 3d5cd...995

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Problemet er ikke "hei, hvordan går det?" Problemet er "det går ikke særlig bra. Jeg vet ikke om jeg overlever dette" man må svare noe. Man aner ikke hva. Så blir det ca 100 utkast før man dropper å sende. Det beste man kom opp med var nemlig "selvsagt overlever du. For overlever ikke du, så overlever ikke jeg😂😂"

Anonymkode: 3d5cd...995

Huff, så trist det må være å mangle dybde... 

Anonymkode: 7c207...35b

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Problemet er ikke "hei, hvordan går det?" Problemet er "det går ikke særlig bra. Jeg vet ikke om jeg overlever dette" man må svare noe. Man aner ikke hva. Så blir det ca 100 utkast før man dropper å sende. Det beste man kom opp med var nemlig "selvsagt overlever du. For overlever ikke du, så overlever ikke jeg😂😂"

Anonymkode: 3d5cd...995

Men da er du jo akkurat som jeg skisserte: greier ikke alvor fordi du føler på din egen opplevelse av "pinlighet". 

Syns du virker overfladisk, hvis ditt største problem i andres dødskamp er hvordan du skal formulere noe elegant i en sms.

Dessverre forsterker det bare mitt inntrykk av at du neppe har noen intime vennskap, og at det sikkert er like greit.

Anonymkode: feefc...4b2

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men da er du jo akkurat som jeg skisserte: greier ikke alvor fordi du føler på din egen opplevelse av "pinlighet". 

Syns du virker overfladisk, hvis ditt største problem i andres dødskamp er hvordan du skal formulere noe elegant i en sms.

Dessverre forsterker det bare mitt inntrykk av at du neppe har noen intime vennskap, og at det sikkert er like greit.

Anonymkode: feefc...4b2

Hva har pinlig med dette å gjøre? Og overfladisk er jeg nok før jeg blir kjent med folk. Ikke er jeg avhengig av intime vennskap heller. Jeg er ikke en klemmer. Jeg liker ikke intimkontakt. Men det betyr ikke at jeg er et dårlig menneske. Jeg sliter bare med å takle det som er vanskelig. Men jeg har flere som anser meg som sin beste venn. Jeg orker ikke å ha en gedigen vennegjeng heller. De fleste vennene mine er også menn.

Anonymkode: 3d5cd...995

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Huff, så trist det må være å mangle dybde... 

Anonymkode: 7c207...35b

Jeg har det helt fint jeg... 

Anonymkode: 3d5cd...995

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva har pinlig med dette å gjøre? Og overfladisk er jeg nok før jeg blir kjent med folk. Ikke er jeg avhengig av intime vennskap heller. Jeg er ikke en klemmer. Jeg liker ikke intimkontakt. Men det betyr ikke at jeg er et dårlig menneske. Jeg sliter bare med å takle det som er vanskelig. Men jeg har flere som anser meg som sin beste venn. Jeg orker ikke å ha en gedigen vennegjeng heller. De fleste vennene mine er også menn.

Anonymkode: 3d5cd...995

Så lurt. Menn kan jo ikke bli alvorlig syke og ha bruk for forståelse eller noen varme ord.

Anonymkode: feefc...4b2

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener TS. Jeg har hatt noen veldig tøffe år med bl.a mye sykdom og noen venner har virkelig glimret med sitt fravær.

Jeg ble alvorlig syk for noen år siden og husker spesielt at hun ene som jeg anså for en nær venninne, forsvant helt. Ikke engang når jeg tok kontakt svarte hun! Etter hvert tok vi kontakten opp igjen (når jeg var på bedringens vei og tilbake i jobb) og hun unnskyldte seg med at hun hadde slitt veldig i en periode og jeg godtok det.

Men nå er jeg blitt syk igjen (ikke samme sykdom) og må igjen på sykehus og opereres og hele pakka. Og jeg merker at hun er allerede samme sted som sist, vi snakket litt på sms og jeg nevnte at jeg skulle inn til undersøkelse og da ble det helt stille, så nylig møttes vi for første gang på lenge og hun spurte  hverken om hvordan jeg hadde det eller hvordan undersøkelsen gikk og når jeg selv etter to timer nevnte at jeg hadde vært hos legen og hva de konkluderte med, merket jeg at hun ble merkbart ille til måte og nesten litt avvisende. Og jeg kjente at jeg ble bare så utrolig skuffet. Hun er absolutt en raus og snill dame på veldig mange måter og jeg er veldig glad i henne, men jeg tror hun er rett og slett umoden rent følelsesmessig. Vi har kjent hverandre lenge og vi er begge godt voksne og jeg har hørt mye på hennes problemer, men føler kanskje litt at hvis jeg har ting jeg har behov for å snakke om, skal det fleipes og tulles vekk og sykdom skal helst ikke nevnes i det hele tatt. Resultatet er at jeg merker at det å omgås henne gir meg stadig mindre. 

Det er ikke det at jeg forventer at venner skal engasjere seg like mye som familien min, men jeg har flere  venner som jeg hører ikke så ofte fra og jeg merker allikevel at de tenker på meg og bryr seg når vi først snakkes, de spør hvordan det går og hva som skjer fremover, uten at det blir til en terapitime hvor sykdom er det eneste vi skal snakke om! 

 

Anonymkode: 15c02...eff

[Anonym bruker]

Det må være trist å være et menneske som ikke klarer å forholde seg til alvorlig sykdom tenker jeg! Jeg er selv alvorlig syk, og har opplevd noe av det du beskriver.  Men de aller, aller fleste klarer å sende en melding. Vet man ikke hva man skal skrive så skriver man nettopp det: "jeg mangler ord, vet ikke hva jeg skal si. Men du skal vite at jeg tenker på deg". 

Det betyr så enormt mye å vite at folk bryr seg.

Anonymkode: d66c4...ce5

[Iiiiik]

Det slår meg stadig når jeg er på DiB at verden er full av folk som stiller utrolig høye krav til vennene sine. Da faren min døde for et par år siden, merket jeg helt klart at noen venner tåler død og sorg, noen takler det dårlig. Det er jo trist, men først og fremst for dem. Alle må på et eller annet tidspunkt forholde seg til døden og sorgen uten mulighet til å trekke seg unna. For meg er det allikevel ikke et alternativ å droppe dem som ikke er der i stormen. Noen er godværsvenner, og sånn er det. 

Så er det selvfølgelig også sånn at sorg, sykdom, ulykker og traumer gjør de aller fleste nokså nærsynte. Det er vanskelig å være raus på andres vegne, og det er lett å synes synd på seg selv. Det har man selvfølgelig også grunn til i slike situasjoner. Å vrake en venn mens man har det som aller verst, er kanskje allikevel ikke lurt. På et eller annet tidspunkt kommer sola tilbake til livet, og da kan det hende at godværsvennene hadde vært fine å ha. 

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Iiiiik skrev:

Det slår meg stadig når jeg er på DiB at verden er full av folk som stiller utrolig høye krav til vennene sine. Da faren min døde for et par år siden, merket jeg helt klart at noen venner tåler død og sorg, noen takler det dårlig. Det er jo trist, men først og fremst for dem. Alle må på et eller annet tidspunkt forholde seg til døden og sorgen uten mulighet til å trekke seg unna. For meg er det allikevel ikke et alternativ å droppe dem som ikke er der i stormen. Noen er godværsvenner, og sånn er det. 

Så er det selvfølgelig også sånn at sorg, sykdom, ulykker og traumer gjør de aller fleste nokså nærsynte. Det er vanskelig å være raus på andres vegne, og det er lett å synes synd på seg selv. Det har man selvfølgelig også grunn til i slike situasjoner. Å vrake en venn mens man har det som aller verst, er kanskje allikevel ikke lurt. På et eller annet tidspunkt kommer sola tilbake til livet, og da kan det hende at godværsvennene hadde vært fine å ha. 

Min erfaring er vel at der kommer andre og overtar plassen til godværsvennene. De som melder seg på akkurat når ting er som verst, og ikke blir beklemt av mitt ubehag eller min krise, dem kan jeg også stole på i godvær...

Et annet moment er at når jeg føler meg sviktet av noen, så interesserer de meg gradvis mindre. Jeg merker at tankene mine flagrer vekk når en venninne f eks snakker om oppussingen sin, eller en gjerne vil fortelle om spenningen i at to fyrer kurtiserer henne på en gang. Det fenger meg ikke, fordi folks overflatiske fascinasjon av dating og nye gardiner ikke helt står i forhold til de ting jeg selv bruker huet på for tida.

Og når folk ikke interesserer meg lenger, da er det ikke noe poeng.

Anonymkode: feefc...4b2

[Anonym bruker]

Du ble alvorlig syk og møtte henne etter at du ble frisk. For å være djevelens advokat, så ble du faktisk frisk. Snakker vi 10 års kamp mot kreft eller nyrebekkenbetennelse på 7 dager? Du skriver at mye har dreid seg om henne, men her snakker du om at hun ikke har "vært nok" for deg. Mulig du har et snev av "alt dreier seg om deg" syndromet selv. 

Anonymkode: c9bdb...13f

[Helene Harepus]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du ble alvorlig syk og møtte henne etter at du ble frisk. For å være djevelens advokat, så ble du faktisk frisk. Snakker vi 10 års kamp mot kreft eller nyrebekkenbetennelse på 7 dager? Du skriver at mye har dreid seg om henne, men her snakker du om at hun ikke har "vært nok" for deg. Mulig du har et snev av "alt dreier seg om deg" syndromet selv. 

Anonymkode: c9bdb...13f

Hun sier at hun var alvorlig syk, da handler det nok om mer enn 7 dagers nyrebekkenbetennelse.. Og er det virkelig "alt dreier seg om meg" - syndrom å forvente litt mer av gode venner enn at de melder seg ut 100% så fort det røyner på? 

[Iiiiik]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Min erfaring er vel at der kommer andre og overtar plassen til godværsvennene. De som melder seg på akkurat når ting er som verst, og ikke blir beklemt av mitt ubehag eller min krise, dem kan jeg også stole på i godvær...

Et annet moment er at når jeg føler meg sviktet av noen, så interesserer de meg gradvis mindre. Jeg merker at tankene mine flagrer vekk når en venninne f eks snakker om oppussingen sin, eller en gjerne vil fortelle om spenningen i at to fyrer kurtiserer henne på en gang. Det fenger meg ikke, fordi folks overflatiske fascinasjon av dating og nye gardiner ikke helt står i forhold til de ting jeg selv bruker huet på for tida.

Og når folk ikke interesserer meg lenger, da er det ikke noe poeng.

Anonymkode: feefc...4b2

Jeg skjønner at man ikke liker folk man føler seg sviktet av. Det er grunnpremisset - at de svikter hvis de ikke er der ved sykdom og død - jeg stiller spørsmål ved. Det er selvfølgelig ikke noe det er så lett å bestemme seg for, i hvert fall ikke når livet er svart. Jeg opplevde at mannen dro fra en dag til en annen da min eldste var nyfødt. Han hadde truffet en annen, og hatt henne på si' siden samme uke som datteren ble født. I den situasjonen var det noen som virkelig viste seg som venner som var der, og andre som trakk seg unna. Jeg var både overrasket og skuffet, men er i ettertid glad jeg ikke forkastet dem som ikke tålte min tristhet. Et par av dem var perifere da pappa døde en del år etterpå også, men i de 15 årene i mellom har vi hatt det fint som venner. Hvis de kun skulle måles på vekten "er der når det stormer", hadde jeg gått glipp av mye fint.