Barn og avlivining av katt - erfaringer?

[Anonym bruker]

Jeg har en gammel og syk katt som nå må avlives, og jeg har time med veterinær neste uke. Men så er det barnet vårt da, som er veldig veldig glad i katten. H*n vet at katten er syk, og ikke kommer til å leve inn i evigheten. Men når er det på tide å fortelle det? Jeg skal selvsagt forberede barnet i forkant, så vi får sagt farvel sammen, men jeg vil jo ikke at h*n skal gå rundt og bekymre eller grue seg i mange dager heller, dersom det ikke er nødvendig. Noen som har erfaringer de vil dele?

Anonymkode: 0ba34...2dc

[Anonym bruker]

Hvis man ignorerer den latterlige tittelen er dette en fin artikkel der psykologer og andre fagpersoner uttaler seg om hvordna man prater med barna om døden og kjæledyr. 

http://www.klikk.no/foreldre/doffen-har-daua-2352442

Anonymkode: 21c23...142

[Anonym bruker]

Hvor gammel er barnet?

Avhengig av alderen på barnet er det ikke alltid det er positivt å fortelle at du avliver dyret. Jeg kommer aldri til å glemme hvor rasende min lillebror ble da vi måtte ta en hund med hofte og leddproblemer. Hunden haltet, klynket, klarte ikke gå i trappene lenger, det var ingen tvil om at han måtte avlives, men det var min lillebror overhodet ikke enig i. Han sammenlignet med vår hofteopererte bestemor som gikk med en krykke, det var da ingen som snakket om å avlive henne.....

Jeg vet ikke om jeg ville latt barnet "ta farvel" engang jeg. Bare sørget for at det ble litt kos kvelden før, og mens barnet var i barnehage/skole bare gjort det. Når barnet da kom hjem ville jeg tatt en hvit løgn og sagt at katten ble sykere, du dro til dyrlegen, men det var ikke mer å gjøre så katten døde.

Anonymkode: 4667a...bd0

[soleia]

Vår katt måtte avlivast akutt, så vi fekk ikkje forberedt ungane (4 og 6 år), og dei var ikkje med på avlivinga.  Sjølve avlivinga gjekk greit, eg klappa pusen medan han sovna, og så fekk han dødssprøyta etter eg gjekk ut, så det kan nok litt større barn vere med på. Vi la den døde pusen på koseteppet sitt i ei pappeske, og så fekk ungane sjå den og klappe på den før vi hadde begravelse i hagen.  Vi har planta blomar der vi gravla den, og ungane snakkar om det framleis to år etter.  Spesiellt 6 åringen blei veldig lei seg, og vi hadde nokon samtaler om døden og himmelen, både om dyr og menneske. 

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvor gammel er barnet?

Avhengig av alderen på barnet er det ikke alltid det er positivt å fortelle at du avliver dyret. Jeg kommer aldri til å glemme hvor rasende min lillebror ble da vi måtte ta en hund med hofte og leddproblemer. Hunden haltet, klynket, klarte ikke gå i trappene lenger, det var ingen tvil om at han måtte avlives, men det var min lillebror overhodet ikke enig i. Han sammenlignet med vår hofteopererte bestemor som gikk med en krykke, det var da ingen som snakket om å avlive henne.....

Jeg vet ikke om jeg ville latt barnet "ta farvel" engang jeg. Bare sørget for at det ble litt kos kvelden før, og mens barnet var i barnehage/skole bare gjort det. Når barnet da kom hjem ville jeg tatt en hvit løgn og sagt at katten ble sykere, du dro til dyrlegen, men det var ikke mer å gjøre så katten døde.

Anonymkode: 4667a...bd0

Huff. Det der er for meg typisk slik som en dårlig mor ville ha gjort, i min bok. Voksne som lyver for barn er siste sort.

Anonymkode: a5d09...0e8

[Anonym bruker]

En venninne av meg måtte nylig gjøre akkurat dette. Hun valgte å snakke med en av pedagogene i barnehagen, for å få råd om hvordan de skulle håndtere det. De fikk god hjelp der. Kort oppsummert fikk de beskjed om å være ærlige med barnet (han var tre og et halvt år), og forklare hva som kom til å skje. Samtidig fikk de anbefalt å forklare hvorfor det er forskjell på dyr og mennesker, blant annet at vi som mennesker må ta slike valg på vegne av dyr vi har tatt til oss, fordi de ikke kan fortelle oss hva vi skal gjøre, og det er vårt ansvar å sørge for at de ikke har det vondt. Man skal for all del styre unna uttrykk som "han sovnet og våkner ikke mer" eller "sovnet stille inn", for da kan barnet bli redd for å dø når de sover. De sa også at det er VIKTIG at han vet hva som kommer til å skje, så han får muligheten til å være ekstra snill mot pus den siste kvelden. Ellers kunne han komme til å angre på at han ikke hadde kost med katten, for eksempel. Det hele endte etter forholdene veldig godt. Treåringen fikk tatt farvel, og var selvfølgelig lei seg, men håndterte det ganske godt.  

Lykke til! 

Anonymkode: a3395...59e

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Huff. Det der er for meg typisk slik som en dårlig mor ville ha gjort, i min bok. Voksne som lyver for barn er siste sort.

Anonymkode: a5d09...0e8

Som sagt, det kommer an på alderen til barnet. Det er stor forskjell på hva en 3-åring, en 7-åring og en 12-åring forstår og kan ta del i.

Jeg ville ikke tatt en 3-åring med til dyrlegen for å avlive dyret det var glad i. Jeg ville gjort det mens barnet var i barnehagen, tatt med med hjem og sørget for en begravelse sammen med barnet.. Jeg tror heller ikke jeg ville brukt ordet avlive som i at vi har tatt livet av dyret, bare sagt at det døde fordi det var sykt/skadet. Dette pga den erfaringen jeg har med min bror, han var så sint fordi "mamma hadde drept hunden hos dyrlegen" når han kunne levd lenger. Men et eldre barn vil selvfølgelig forstå at vi gjør det for dyrets beste.

Jeg lyver ikke til barna, men det er ikke alt man trenger fortelle ned i minste detalj.

Anonymkode: 4667a...bd0

[Anonym bruker]

Takk, dere. Barnet er 7.

Jeg er selv oppvokst med katt på bygda, og der opplevde jeg aldri planlagt avlivning av katt, de ble enten påkjørt eller forsvant. Og da måtte man jo bare håndtere det når det skjedde. Jeg har sånn en vond følelse i magen nå fordi dette er min avgjørelse, selv om jeg vet at det er sånn det må være, og til kattens beste.

Veterinæren kommer forøvrig hjem til oss for å gjøre det. Kanskje burde jeg la barnet være med?

Anonymkode: 0ba34...2dc

[Anonym bruker]

Og forøvrig er det ikke et alternativ for meg å ikke informere barnet i forkant. Dessverre er det heller ikke noen mulighet for å begrave katten i hagen el.l, vi bor i Oslo og kan ikke begynne å grave i bakgården sånn uten videre..

Anonymkode: 0ba34...2dc

[Anonym bruker]

Barnet mitt var nylig fylt to da vi akutt måtte avlive katten hos bestemor og bestefar. Vi er der mye, og katten hadde alltid fotfulgt ungen. Barnet kunne ingenting om døden da, så aksepterte at katten var borte, men synes det var rart, jeg fortalte barnet at katten var borte, men fortsatt i hjertene våre. Når barnet var 3.5 år skjønte det plutselig døden. Og har fått en enorm sorgreaksjon over denne katten i ettertid. Så nå har katten fått egen gravstøtte i hagen (som ungen har funnet selv og dekorert) og vi har plantet diverse der. Ofte tegner eller lager barnet ting som legges på graven til katten. 

Anonymkode: be0ea...803

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Som sagt, det kommer an på alderen til barnet. Det er stor forskjell på hva en 3-åring, en 7-åring og en 12-åring forstår og kan ta del i.

Jeg ville ikke tatt en 3-åring med til dyrlegen for å avlive dyret det var glad i. Jeg ville gjort det mens barnet var i barnehagen, tatt med med hjem og sørget for en begravelse sammen med barnet.. Jeg tror heller ikke jeg ville brukt ordet avlive som i at vi har tatt livet av dyret, bare sagt at det døde fordi det var sykt/skadet. Dette pga den erfaringen jeg har med min bror, han var så sint fordi "mamma hadde drept hunden hos dyrlegen" når han kunne levd lenger. Men et eldre barn vil selvfølgelig forstå at vi gjør det for dyrets beste.

Jeg lyver ikke til barna, men det er ikke alt man trenger fortelle ned i minste detalj.

Anonymkode: 4667a...bd0

At mor di var et fjols som ikke klarte å sukre det triste faktum for broren din rettferdiggjør jo ikke at man skal lyve for barn. Det hun BURDE ha gjort var å snakke godt med ham om hva som må til for at en hund skal være lykkelig og ha et godt liv. En hund med vondt i hofta kan ikke lese bøker eller hygge seg med strikketøy sånn som bestemor, en hund trenger sin bevegelsesfrihet osv. 

Å drive og late som og omskrive for barn er bare med på å lage mer frykt, myter, rykter og spekulasjoner, i barnet og i barnemiljøene.

Anonymkode: a5d09...0e8

[Anonym bruker]

Hvis jeg måtte få beskjed på forhånd når dyr skal dø, så hadde jeg aldri mer ville hatt dyr.. Det er så vondt at det hadde jeg ikke orket. Det er da mye enklere å akseptere at dyret er dødt enn at det skal dø. Her måtte jeg ta hunden for et par år siden, og 4 åringen fikk ikke beskjed på forhånd, hadde aldri fått levert han i bhg den dagen. Men han var veldig klar over at hunden var veldig syk og at han ikke ville bli frisk igjen. Nå skriver du ikke hvor gammelt barnet ditt er, men om ungen her hadde fått vite det på forhånd for å si farvel så hadde han nok vært ganske hysterisk, lei seg og klamret seg til dyret, og dyret hadde ikke hatt det noe bedre av det.

 

Anonymkode: 66e35...1a1

[Anonym bruker]

Da jeg var seks år måtte vi avlive katten vår, han var gammel,og hadde vært der hele livet mitt. Jeg viste at katten var gammel,og at den nok ikke kom til å leve mye lenger, men ar ikke forberedt på at det kom til å skje så fort. Foreldrene mine valgte åikke fortelle meg noe før etterpå. Det resulterte i at i tillegg til å måtte takle sorgen over katten, måtte jeg takle det jeg opplevde som et stort tillitsbrudd fra foreldrene mine. De valgte å ta katten mens jeg var i barnehagen, uten å gi meg muligheten til å ta farvel først. Jeg kunne pået vis akseptere at katten måtte få slippe mer,men jeg fant det veldig vanskelig å takle at dette ble gjort bak ryggen min.

Anonymkode: c3b14...cd6

[❤lille stjerne❤]

Det kommer litt an på barnets alder, men jeg tenker noen dager før er passe. Ville nok sagt det kanskje 3 dager før cirka slik at de har litt tid på seg til å tenke på det og til å ta farvel, men at en hel uke eller mer med å vite det og telle ned dagene er lenge for et barn.

[Anonym bruker]

Jeg var 9 år og ble med inn når hunden vår ble avlivet. Det var tøft, men veldig viktig for meg å få ta farvel. 7 er kanskje for ungt,  til å bli med inn. Men ha en "avslutning" med barnet samme dag, hvor han får si farvel.

Anonymkode: f847d...e84

[Anonym bruker]

Vår katt var utsatt for en ulykke og vi kom til dyreklinikker med en katt med store smerter. Fikk vite at det var liten sannsynlighet for at den ville kunne bli bra og smertefri med operasjon, og valgte etter mye overveielse da avlivning. Vi var ærlige mot 7- åringen. Katten ble på sykehuset og fikk morfin over natten, og vi dro ned dagen etter og barnet klappet den og koste og sa farvel. Klinikken foretok så avlivning. (De anbefalte at barn ikke var med på det).

Det virket som om barnet følte seg forberedt og forsto, og fikk closure (selv om hun var knust), og hun bearbeidet sorgen fint etterpå.

Anonymkode: cb99b...4e1

[Anonym bruker]

Sønnen min er seks år og vi pratet om hva som skulle skje på forhånd. Dette var da snakk om en av hundene våre. Jeg var dønn ærlig, og sannelig viste han stor forståelse for hvorfor - og han fikk være med til veterinæren etter eget ønske. Det hele gikk egentlig veldig fint. Ville ikke løyet til barna.

Anonymkode: 9b428...ce5

[Anonym bruker]

På 5/24/2017 den 10.26, Anonym bruker skrev:

En venninne av meg måtte nylig gjøre akkurat dette. Hun valgte å snakke med en av pedagogene i barnehagen, for å få råd om hvordan de skulle håndtere det. De fikk god hjelp der. Kort oppsummert fikk de beskjed om å være ærlige med barnet (han var tre og et halvt år), og forklare hva som kom til å skje. Samtidig fikk de anbefalt å forklare hvorfor det er forskjell på dyr og mennesker, blant annet at vi som mennesker må ta slike valg på vegne av dyr vi har tatt til oss, fordi de ikke kan fortelle oss hva vi skal gjøre, og det er vårt ansvar å sørge for at de ikke har det vondt. Man skal for all del styre unna uttrykk som "han sovnet og våkner ikke mer" eller "sovnet stille inn", for da kan barnet bli redd for å dø når de sover. De sa også at det er VIKTIG at han vet hva som kommer til å skje, så han får muligheten til å være ekstra snill mot pus den siste kvelden. Ellers kunne han komme til å angre på at han ikke hadde kost med katten, for eksempel. Det hele endte etter forholdene veldig godt. Treåringen fikk tatt farvel, og var selvfølgelig lei seg, men håndterte det ganske godt.  

Lykke til! 

Anonymkode: a3395...59e

Dette! Flott og viktig det du skrev 😊🌼❤

Anonymkode: fc6a0...4db

[Anonym bruker]

På 5/24/2017 den 10.13, Anonym bruker skrev:

Hvor gammel er barnet?

Avhengig av alderen på barnet er det ikke alltid det er positivt å fortelle at du avliver dyret. Jeg kommer aldri til å glemme hvor rasende min lillebror ble da vi måtte ta en hund med hofte og leddproblemer. Hunden haltet, klynket, klarte ikke gå i trappene lenger, det var ingen tvil om at han måtte avlives, men det var min lillebror overhodet ikke enig i. Han sammenlignet med vår hofteopererte bestemor som gikk med en krykke, det var da ingen som snakket om å avlive henne.....

Jeg vet ikke om jeg ville latt barnet "ta farvel" engang jeg. Bare sørget for at det ble litt kos kvelden før, og mens barnet var i barnehage/skole bare gjort det. Når barnet da kom hjem ville jeg tatt en hvit løgn og sagt at katten ble sykere, du dro til dyrlegen, men det var ikke mer å gjøre så katten døde.

Anonymkode: 4667a...bd0

Mor og stefar avlivet katten uten å gi beskjed til småsøstrene mine. De er sure på dem fortsatt, 6 år etterpå. Dårlig gjort. Ræva foreldre!

Anonymkode: fc6a0...4db