Hvordan fordele husjobbene når man jobber forskjellig?

[Anonym bruker]

Jeg har vært samboer i snart 8 mnd. Min samboer jobber skift, så noen ganger er det nattjobbing, noen ganger morgenskift, andre ganger kveldsskift osv. Jeg har stor forståelse for at det er slitsomt når han jobber natt, eller når han jobber tidlig (må opp kl. 4, starter 5) og har prøvd å tilrettelegge for han i de ukene. De ukene han jobber vanlig (dagtid) så drar han ofte tidlig på jobb fordi han våkner tidlig. 

Han sover som det passer han og de mest slitsomme ukene har jeg tatt meg av alt matlagning og innkjøp, husarbeid og annet. Han har to barn som han har relativt uregelmessig, noen ganger passer han dem på kvelden hos eksen, noen ganger har han hatt dem her i helgen.

Jeg jobber ikke. Jeg har hovedansvar for tre barn (11, 13 og 19). Det krever sitt av både organisering, oppfølging, ordne ditt og datt, matlagning, klesvask osv. Jeg tar en tilleggstutdannelse som jeg bruker noe tid på og så prøver jeg å starte opp som personlig trener. Det tar tid, og jeg har ikke mange kunder ennå og har holdt på ett års tid. Dagene mine er fulle, jeg setter ofte av en halv dag til husarbeid. Det går en del tid til å handle og lage mat - dere vet hvordan det er.

Etter denne stunden vi har bodd sammen så har han gjort lite av både husarbeid og matlagning. Ordningen har blitt litt som om han bor på hotell her, selv om han ikke direkte gir uttrykk for det. Han er forsåvidt takknemlig for at alt jeg gjør. Men jeg har begynt å bli lei, og føler det sånn at dette blir helt feil. Jeg har tatt det opp flere ganger i vinter men det hjelper kun et par uker, så er vi tilbake. 

De siste ukene har han jobbet dagtid, og selv om han har vært tidlig på jobb (eget valg) så har han kommet hjem til middag. Men ikke før sist fredag, da jeg hadde vært på kurs hele dagen, så hadde han satt i gang med middagslaging. 

Det har blitt sånn: jeg styrer min husholdning slik jeg har gjort i flere år, han har flyttet inn og jobber slik som før, ser barna sine nesten mindre enn før eller omtrent det samme, men han slipper unna alt som heter organisering og faste gjøremål. Han går gjerne i butikken hvis jeg sier hva han skal kjøpe. Denne helgen har han hatt fri fredag, lørdag og søndag og sa fra lørdag morgen at han skulle gjøre husarbeidet (når jeg kom hjem fra kurs hadde han kun støvsugd, sa han skulle vaske badet søndag eller mandag morgen...han har altså fremdeles muligheten, jeg kan bare ikke fatte hvorfor han ikke bare gjør det med en gang).

Så hvordan blir dette rettferdig? Altså, jeg ser jo at jeg har en mye mer liberal timeplan enn han (men jeg har heller ikke en fet lønnslipp hver morgen og lever på en helt annen måte enn han kan. Men det blir vel ikke rettferdig at han ikke skal delta i husarbeid eller matlagning. Han nevnte en gang at jeg lagde jo mat uansett og at det ikke hadde noe å si om han spiste eller ikke....og mente likeså da jeg sa at det gikk jo begge veier, men nei, det var ofte at han ikke spiste noe særlig eller bare noe frokostblanding til middag fordi han ikke gadd å lage.

I de siste ukene har jeg trukket meg lenger og lenger unna. Jeg later som ingenting, men forholdet vårt har godt rett i grøfta. Vi deler ikke noe særlig lenger, snakker ikke mye sammen, bare helt overfladisk. Jeg har overhodet ingen dårlig samvittighet for det, men jeg ser jo at det ikke er heldig da.

Så er det rettferdig at jeg, med min lettere timeplan, tar mer ansvar, fordi det hadde jeg måttet ha gjort likevel=

Anonymkode: c79f4...63f

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket og bare bedt han flytte ut igjen. Kanskje dere kan klare å treffes av og til som særboere, men spørs om du har så lyst til det når det komemr til stykket nå som du vet hvordan han er.

Anonymkode: bbc19...de1

[Anonym bruker]

Vel, jeg jobber turnus (2-delt) og merker meget godt at jeg har mindre kapasitet enn mannen som jobber fullt. 

Jeg gjør nok 50% av innearbeidet, men bare ca 20% av utearbeidet og 5% av bilarbeidet. Jeg har rett og slett ikke ork til mer. Jeg gjør kanskje mest når det gjelder ungene, men etter seinvakt etterfulgt av tidligvakt er det i det hele tatt vanskelig å holde seg våken. Jeg bare kan ikke dra min del av lasset da.

Anonymkode: ac92f...a2f

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vel, jeg jobber turnus (2-delt) og merker meget godt at jeg har mindre kapasitet enn mannen som jobber fullt. 

Jeg gjør nok 50% av innearbeidet, men bare ca 20% av utearbeidet og 5% av bilarbeidet. Jeg har rett og slett ikke ork til mer. Jeg gjør kanskje mest når det gjelder ungene, men etter seinvakt etterfulgt av tidligvakt er det i det hele tatt vanskelig å holde seg våken. Jeg bare kan ikke dra min del av lasset da.

Anonymkode: ac92f...a2f

HI

Ja, jeg har jo forstått at det er vanskelig, og jeg har lagt til rette for han de ukene. Men selv de ukene han ikke jobber tidlig eller natt, så er det ikke noe særlig hjelp å få. Han prøver å ta over matlagingen noen ganger når jeg er godt i gang, men når jeg først står der og holder på så er det lite hjelp for meg at han skal komme å røre i gryta. 

Men han har en slags slapphet i forhold til dette. Han tar lite initiativ. Det er vel der problemet ligger. 

Anonymkode: c79f4...63f

[Anonym bruker]

Du har skrevet om denne mannen tidligere, har du ikke, HI? Allerede et par måneder etter han flyttet inn, og så et par måneder etter det igjen?

Det å jobbe turnus kan, som hun over sier, være mer slitsomt, det er ingen tvil om det. Men likevel, om mannen bodde alene så måtte han gjort langt mer enn han gjør i dag. Denne mannen vil ikke delta i familien og ta ansvar. Da forstår jeg ikke hvorfor du skal gidde å ha ham i familien og ta ansvar for å ta vare på ham.

Et sånt forhold hadde jeg ikke orket. Hadde heller ikke orket et forhold med en mann som velger å ikke ha særlig kontakt med barna sine, det sier noe om hans ansvarsfølelse generelt, og det sier kanskje enda mer om hans følelsesmessige evner.

 

Anonymkode: 0a80e...77e

[Anonym bruker]

Jeg har også en mann som jobber til rare tider, og som jobber langt mer enn 100% (selvstendig næringsdrivende). Ha betaler seg ut av dette ved å bruke sine "lommepenger" på vaskehjelp

 

Anonymkode: 57f45...0d0

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI

Ja, jeg har jo forstått at det er vanskelig, og jeg har lagt til rette for han de ukene. Men selv de ukene han ikke jobber tidlig eller natt, så er det ikke noe særlig hjelp å få. Han prøver å ta over matlagingen noen ganger når jeg er godt i gang, men når jeg først står der og holder på så er det lite hjelp for meg at han skal komme å røre i gryta. 

Men han har en slags slapphet i forhold til dette. Han tar lite initiativ. Det er vel der problemet ligger. 

Anonymkode: c79f4...63f

En liten type-o der. Skulle stå at mannen jobber dagtid. Vi jobber 100% begge to.

Anonymkode: ac92f...a2f

[Anonym bruker]

Men er det rettferdig at jeg tar alt? Det er jo ikke det. 

Hvordan få han til å skjønne det da? Forholdet går jo rett ad undas og jeg sitter igjen og føler at det er min feil.

Anonymkode: c79f4...63f

[Anonym bruker]

Jeg har samboer, på 24.året nå, og han jobber skift, dag/ettermiddag/natt. Som denne helgen innebærer 2 nattskift (natt til lørdag og natt til søndag) og 1 ettermiddag (så er kun hjemme og sover i dag før jobb igjen). Tidligere denne uken har det vært 3 dagskift. Han har jobbet skift slik i 20 år, han er nå 43 år.  Dette tuller til døgnrytme og alt som er. Min har blitt værre "med alderen", hadde ingen problemer før. Nå sliter han med å få sovnet når han bør, få snudd om døgnrytmen hele tiden. Han er våken om natten når han skal tidlig på jobb enkelte dager. Og jeg ser han fungerer dårlig i perioder, kroppen vil ikke være helt med. Hvor gammel er din samboer? Har han jobbet slik lenge?

Her er det jeg som tar meg av alt av husarbeid/ innendørs, innkjøp, med barn, har oversikt over hvem som skal hva og når, deltar på dugnader (det gjør han også om han kan). Han kan ta med seg søppel ut dersom det står klart ved ytterdøra.

Samtidig ordner han alt ute, med biler (reparerer stort sett alt selv), vi har ungdom som også har bil og trenger hjelp. Han er bedre på å følge opp barna nå enn da de var små. Vi har fire barn, tre av dem er tenåringer og trenger en del praktisk hjelp, det gjør han. Brøyter, strør, sager ved, vedlikeholder vei, ordner rundballer til hestene, klipper plen etc. Så han gjør jo mye han også. Samtidig krever jeg ikke at han skal gjøre til et visst tidspunkt, jeg maser ikke og han gjør ting når han orker. Han liker å jobbe. Vi har også leieboere som innimellom trenger hjelp til noe. 

Jeg jobber 100%, ofte mer, driver egen bedrift med 15 ansatte. Det krever mye tid, blir ofte sene kvelder.

Jeg synes ikke det høres ut som dere bør bo sammen, virker ikke som dere helt forstår hverandre? Samtidig er det naturlig at du tar mest siden du ikke jobber. Er det ikke fint å få unna ting, så dere kan finne på noe sammen når han har fri? 

Anonymkode: 359e4...4ec

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har samboer, på 24.året nå, og han jobber skift, dag/ettermiddag/natt. Som denne helgen innebærer 2 nattskift (natt til lørdag og natt til søndag) og 1 ettermiddag (så er kun hjemme og sover i dag før jobb igjen). Tidligere denne uken har det vært 3 dagskift. Han har jobbet skift slik i 20 år, han er nå 43 år.  Dette tuller til døgnrytme og alt som er. Min har blitt værre "med alderen", hadde ingen problemer før. Nå sliter han med å få sovnet når han bør, få snudd om døgnrytmen hele tiden. Han er våken om natten når han skal tidlig på jobb enkelte dager. Og jeg ser han fungerer dårlig i perioder, kroppen vil ikke være helt med. Hvor gammel er din samboer? Har han jobbet slik lenge?

Her er det jeg som tar meg av alt av husarbeid/ innendørs, innkjøp, med barn, har oversikt over hvem som skal hva og når, deltar på dugnader (det gjør han også om han kan). Han kan ta med seg søppel ut dersom det står klart ved ytterdøra.

Samtidig ordner han alt ute, med biler (reparerer stort sett alt selv), vi har ungdom som også har bil og trenger hjelp. Han er bedre på å følge opp barna nå enn da de var små. Vi har fire barn, tre av dem er tenåringer og trenger en del praktisk hjelp, det gjør han. Brøyter, strør, sager ved, vedlikeholder vei, ordner rundballer til hestene, klipper plen etc. Så han gjør jo mye han også. Samtidig krever jeg ikke at han skal gjøre til et visst tidspunkt, jeg maser ikke og han gjør ting når han orker. Han liker å jobbe. Vi har også leieboere som innimellom trenger hjelp til noe. 

Jeg jobber 100%, ofte mer, driver egen bedrift med 15 ansatte. Det krever mye tid, blir ofte sene kvelder.

Jeg synes ikke det høres ut som dere bør bo sammen, virker ikke som dere helt forstår hverandre? Samtidig er det naturlig at du tar mest siden du ikke jobber. Er det ikke fint å få unna ting, så dere kan finne på noe sammen når han har fri? 

Anonymkode: 359e4...4ec

HI

Jo, jeg ser poenget ditt og er vel enig. Jeg ser at hans situasjon er vanskelig, men det jeg oppdager er at selv i de periodene hvor han jobber kun dag, så er det ikke noe hjelp å få.

Som sist helg hvor han tom. hadde fri fredag, mens jeg den uken var på kurs tors-fre-lør - selv da har han ikke tatt seg sammen og hjulpet til mer. Jeg har faktisk tre barn og selv om de ikke krever slik som før hjelp til alt de skal gjøre, så er det en del oppfølging der likevel. Jeg føler at jeg er aktiv omtrent fra jeg står opp til jeg legger meg og har brukt mye tid på mye ubetalt jobb denne vinteren (prøver å bygge opp en kundekrets). 

Det hadde vært ålreit om han hadde tatt middagen et par ganger i uka f.eks. Jeg ber ikke om mye. Men sånn det er nå, så føler jeg at han bare bor på hotell. 

Og vi har ikke felles barn. Hadde dette vært far til mine barn, hvor hans inntekt hadde kommet oss til gode, så hadde det vært noe helt annet. Det er ikke tilfelle. Han betaler en husleie, men det er alt.

Anonymkode: c79f4...63f

[Anonym bruker]

Er ikke dette tråd nr 100 om ditt totalt dysfunksjonelle familieliv, HI?

Har bare ett råd: kvitt deg med daukjøttet! 

Anonymkode: 5ba02...9b8

[Nyttårs barn]

Ja jeg mener også at du har skrevet om dette før.

Tar seg ikke av barna sine osv, dine barn må underholde hans når de er der..

[Anonym bruker]

HI

Ja, det er det samme. Jeg prøver bare å forstå hans side, det at han jobber skift og at han er sliten. Jeg skriver om og om igjen, fordi jeg på alle mulige måter prøver å finne ut av om det er jeg som er kravstor eller lite forståelsesfull - det ønsker jeg ikke å være. Jeg blir bare så sliten av å konstatere at det ikke tar seg opp, at han nesten ikke prøver en gang. Og så synes jeg det er utrolig synd at forholdet vårt ryker pga det.

Jeg skjønner at jeg bør ta mer av husarbeidet, men jeg ser jo at han heller ikke stiller opp noe særlig de ukene han jobber vanlig eller har mer fri. Han skylder ofte på at han ikke kan, ikke vet osv når det kommer til matlagning. Han skjønner ikke at det ikke holder å si det i det lange løp, da lærer han jo aldri. Jeg krever jo ikke gourmetretter, men at han tar mer ansvar.

Jeg snakket med en venninne om dette og hun nevnte noe om dette at noen(mange) menn trengte en guide, en som de kunne henge på og som visste alt som skulle gjøres og som sa hva som måtte gjøres. Fordi de ikke klarte å tenke selv på alle disse hus-tingene. De hadde nok med jobb og alt annet, men når det kom til det dagligdagse, så var de hjelpesløse.

Jeg vet han kommer til å skylde på at jeg er mye mer nøye enn han, og at han ikke ser at det trengs en vask. Han mener nok at jeg er for nøysom og at jeg aldri blir fornøyd - og jeg tror faktisk han tror på det i sitt eget hode. At han ikke kan fordi jeg er sånn og sånn. Og så blir det en unnskyldning. Men hvordan blir det om 10 år da, når barna er flyttet. Vil det fremdeles være sånn? Vil han fremdeles synes det er greit med tre uker uten å vaske badet, fordi det ikke ser skittent ut? Vil han da ta tak i kjeler og kjøkkenutstyr og lage middag til oss to? Ville han ha gjort det om jeg hadde jobbet fullt? Eller hadde vi bare sittet der begge to og ikke orket å gjøre noe med huset...eller vil jeg måtte gjøre det?

Det er disse spørsmålene som gjør at jeg tviler på at det kommer til å fungere mellom oss i lengden. Jeg ønsker jo ikke å gå i fra han fordi han ikke vasker badet eller lager mat....men når alt kommer til alt, så er det jo der det ryker.

Anonymkode: c79f4...63f

[Anonym bruker]

Dere må jo bare bli enige om fordeling av goder og byrder i deres felles hjem! 

Du har overskudd på tid, han har overskudd på penger. 

Anonymkode: 68e7a...444

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Dere må jo bare bli enige om fordeling av goder og byrder i deres felles hjem! 

Du har overskudd på tid, han har overskudd på penger. 

Anonymkode: 68e7a...444

HI

lettere sagt enn gjort. Han skulker unna. Jeg har gjort alt de siste ukene uten å si noe som helst. Så kom sist helg hvor jeg var opptatt og han hadde fri. Men da var han på kino, ute på kafé, ute for å se på en tilstelning....og i dag så vasket han oppi doen ikke på setet) og satte oppi ny sånn duftfrisker oppi doen. Badekaret er ikke vasket, vasken er ikke vasket, Søppelposen sto igjen, han sto opp først men jeg tømte oppvaskmaskinen. 

Han kommer sikkert til å påstå at det er fordi jeg er så "annerledes" og at jeg ikke snakker til han noe særlig (jeg prøver men det er ikke alltid jeg får svar). Han har låst seg inn i en boble hvor han nesten kun snakker til barna mine og ikke til meg. Han furter ikke men han lukker seg helt. Det er driiiitvanskelig å kommunisere med en person som oppfører seg slik, han skulle bare ha visst.

Anonymkode: c79f4...63f

[Anonym bruker]

Det er nok ikke så lett å flytte inn i et etablert hvem heller, du og dine barn har rutiner på husarbeid og matlaging også skal han brøyte seg inn og finne sin plass, overta arbeidsoppgaver osv og finner ut at han ikke lever opp til din standard for han har aldri vært så nøye på det selv. Selvfølgelig blir han usikker.. 

Det høres dessverre ut som dere er en dårlig match 

Anonymkode: 57f45...0d0

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er nok ikke så lett å flytte inn i et etablert hvem heller, du og dine barn har rutiner på husarbeid og matlaging også skal han brøyte seg inn og finne sin plass, overta arbeidsoppgaver osv og finner ut at han ikke lever opp til din standard for han har aldri vært så nøye på det selv. Selvfølgelig blir han usikker.. 

Det høres dessverre ut som dere er en dårlig match 

Anonymkode: 57f45...0d0

HI

Ja, det er mulig det er dårlig match her. Og det er mulig at han synes det er vanskelig å hoppe inn i rutiner som fungerer. Men jeg ser ikke at han prøver. Jeg har forklart hvor deilig jeg synes at han lager mat f.eks. Men han gjør det nesten aldri. Hvor vanskelig kan det være da? 

Men tanken har slått meg at han er utrolig sensitiv, og at en liten kommentar fra meg gjør at han faller sammen og alt blir fælt. Det er det jeg oppdager mer og mer. 

Samtidig så er han flink til å si sånn som "vi må vel snart klippe gresset" eller "sluket på badet er visst tett igjen". Så går det to uker uten at noe skjer med det. Det er der jeg synes det blir vanskelig å takle fordi jeg ser at han ser hva som må gjøres, han sier det jo til og med. Og så gjør han ingenting. Det kan ikke ta tre måneder fra du sier du burde gjøre noe, til det gjøres. Det funker ikke. Vi er fem stykker i en relativt liten leilighet - ting må gjøres når det må gjøres ellers går det jo ikke rundt. 

Anonymkode: c79f4...63f

[Anonym bruker]

Nå har du klager så mye her over snyltern at det er på tide du kaster han ut.

Anonymkode: 240af...919

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

HI

lettere sagt enn gjort. Han skulker unna. Jeg har gjort alt de siste ukene uten å si noe som helst. Så kom sist helg hvor jeg var opptatt og han hadde fri. Men da var han på kino, ute på kafé, ute for å se på en tilstelning....og i dag så vasket han oppi doen ikke på setet) og satte oppi ny sånn duftfrisker oppi doen. Badekaret er ikke vasket, vasken er ikke vasket, Søppelposen sto igjen, han sto opp først men jeg tømte oppvaskmaskinen. 

Han kommer sikkert til å påstå at det er fordi jeg er så "annerledes" og at jeg ikke snakker til han noe særlig (jeg prøver men det er ikke alltid jeg får svar). Han har låst seg inn i en boble hvor han nesten kun snakker til barna mine og ikke til meg. Han furter ikke men han lukker seg helt. Det er driiiitvanskelig å kommunisere med en person som oppfører seg slik, han skulle bare ha visst.

Anonymkode: c79f4...63f

What a big baby. 

Etter å ha lest alle trådene syns jeg han virker nesten evneveik. Og du bygger opp rundt hans tafatthet. 

Anonymkode: 5ba02...9b8

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

What a big baby. 

Etter å ha lest alle trådene syns jeg han virker nesten evneveik. Og du bygger opp rundt hans tafatthet. 

Anonymkode: 5ba02...9b8

Hi

HI

Det er vel derfor jeg sliter her. Jeg legger ut om det som ikke funker, han har selvfølgelig mange gode sider også. Han ER ikke evneveik for å si det sånn. Men tafatt, slapp, uten initiativ - det er han. Jeg tror han synes han gir nok her i livet ved å jonglere med å ha barna sine litt her og litt der, og gå på en jobb som "sliter på han" pga jobbtidene. Men samtidig vil han ikke bytte jobb, jeg tror han er redd for hva han kan ende opp med og synes forsåvidt at tryggheten av å ha en jobb er viktig slik at han kan få betalt bidrag til barna sine.

Jeg tror han er ansvarsfull på en måte, men samtidig skjønner han ikke alt som må gjøres i et hjem og hvorfor det er viktig. Tror han glatt gikk flere uker uten å vaske hjemme hos seg selv når han bodde alene (jeg visste ikke det da, men det er det jeg får inntrykk av når vi nå snakker om det).

Jeg ser det er daukjørt allerede, men for egen del har jeg følt det riktig å diskutere det fullt ut her inne slik at jeg er sikker på at det ikke ER jeg som er kjempevanskelig. 

Men når alt kommer til alt så tror jeg dessverre at det var én av grunnene til at han ville flytte inn her, fordi da slapp han å tenke på alt som kommer i tillegg til jobb og barn, altså alt som har med husarbeid, matinnkjøp og matlagning. Men å få han til å innrømme det er noe helt annet. Det er derfor det er så vanskelig å snakke om, fordi han alltid har unnskyldningene klare.

Anonymkode: c79f4...63f

[Anonym bruker]

Han er full av unnskyldninger fordi det er så veldig mye enklere for ham om status quo - hvor du gjør alt sammen og han gjør en absolutt minimumsinnsats - fortsetter. At du snakker med ham og han lover dyrt og hellig at jammen selvsagt skal han skjerpe seg! ...i en uke før alt går tilbake til det gamle, meget komfortable for ham, er rett og slett bevisst sabotasje slik at han skal slippe unna. Ikke tro at han "bare glemmer" av ting, eller han er "så sliten at han ikke så det," for i realiteten så vil han slettes ikke, og han vet jo at så lenge han vrir seg unna med en eller annen halvgod unnskyldning så kommer du til å gjøre det for ham. For dét har du nemlig lært ham, at hvis han ikke gjør det? Jo, da kommer HI og gjør det istedet! 

 

Du må ta opp dette med ham, ellers er forholdet over. Og når du gjør det, sett deg selv og dine behov i sentrum. "Jeg må ha hjelp i hverdagen fordi jeg klarer ikke å gjøre alt alene." For hvordan skal han liksom unnskylde det bort? "Joda, men jeg er så sliten etter jobb..." endrer jo ikke på det faktum at du kan ikke gjøre alt alene, og at du må få hjelp fra ham. 

 

Du må også begynne å gi ham konsekvenser for å ikke gjøre ting! Hvis han ikke tømmer oppvaskmaskinen når han står opp tidligere, si til ham at han må tømme den, ikke gjør det for ham. Han vasker inni doen, men ingenting annet? "Badekaret og vasken må også vaskes, kan du gjøre det før middag?" 

 

Men for å være helt ærlig, jeg skjønner ikke hvorfor du fortsatt er sammen med ham. Han høres ut som en udugelig slabbedask som ikke gidder å gjøre en innsats i hjemmet og skylder det på alt slags mulig vås. Du vet at det finnes andre menn der ute som vil ha deg, ikke sant? Som både evner og fatter å gjøre husarbeid. Du er ikke stuck med han her, altså. Og det er vel kanskje på tide at du sier til ham at hvis han ikke begynner å gjøre en innsats for forholdet og deg ved å dra sin egen vekt når det kommer til husarbeid, så kan ikke dette forholdet fortsette.

 

 

Anonymkode: 6d602...cf8

[Anonym bruker]

Du har slitt med det samme fra dere flyttet sammen. Første tråden hadde du allerede etter dere hadde bodd sammen bare to måneder. Nå er det gått åtte måneder, og alt er akkurat det samme. Om han ikke er "lettere møblert" så vil det si at det at han skulker unna og snylter på deg er bevisste valg fra hans side.

Jeg tror jeg har sagt det i alle trådene dine, det virker ikke som om dette forholdet har særlig fremtid, dere er for forskjellige. Han ønsker seg tydeligvis en dame som kan ta alt i hus og hjem, du vil (forståelig nok) ikke ta alt.

Om du likevel vil forsøke pga. hans andre gode sider, da tror jeg du må kreve parterapi, fortell ham rett ut at nå er du så lei av at han ikke bidrar praktisk i deres felles hjem, du orker ikke lenger være den som tar alt, du ønsker å fortsette forholdet pga. hans gode sider, men da må han også ta sin del i hjemmet. Si at hvis dere skal ha noen fremtid så må dere i parterapi - så spør du ham om han er villig til å bli med i det, samt at dere sammen lager lister over hvordan dere fordeler oppgaver i hjemmet. Må han virkelig ha det inn med teskje, så skriv liste at vask, bad, dusj, toalett, speil, gulv må vaskes når badet vaskes, og at det også innebærer at han vasker toalettet utvendig, ringen osv. også, at han vasker det utenfra og innover osv. Men, jeg forstår ikke at du fortsatt gidder, egentlig. Er han virkelig verdt alle disse frustrasjonene dine?

Anonymkode: 0a80e...77e

[Nyttårs barn]

Men i himmelens navn da.

Du har skrevet at ting ikke fungerer når barna hans er hos dere. Du har ikke lyst til å dra på ferie med de. Han forventer at du og dine barn skal ta vare på hans barn når de er der. Du skal ta alt husarbeidet, han skal bare bo der "på stas"

Hva skal du med denne mannen HI? Hadde dere hatt felles barn, så kunne dere kjempet en runde til men slik det er nå er det ikke verdt det.

[Anonym bruker]

Når denne problematikken sliter så på dere/ deg allerede nå er det liten sjanse for at det blir enklere og bedre med tiden. Om han kan leve i et hus som ikke rengjøres på ukesvis er det lite sjans fot at han plutselig skal følge din standard og behov som høres helt normale ut. 

Jeg og min mann jobber ikke så ulikt men han har noe lengre skift og reisevei. Jeg har ca 80% ansvar for det innendørs - klesvask, innkjøp, vask etc mens han har 90% ansvar for alt utendørs - bygge terrasse, stor hage, garasje, biler mm. Jeg føler meg overveldet av alt som skal gjøres ved siden av full jobb og to barnehagebarn og det sosiale så nå har jeg ordnet vaskehjelp som starter snart. Bare tanken på at huset blir rent og ordentlig vasket 2 ganger i måneden uten at jeg sliter meg ut er herlig - å vaske gulv og tørke støv er såå kjedelig... 

Tror du innerst inne vet at dere ikke kan fortsette som nå og at å endre han heller ikke er mulig, så da må du finne ut om det finnes andre løsninger?!? 

Anonymkode: 0589b...810

[Anonym bruker]

På 1.5.2017 den 15.35, Anonym bruker skrev:

HI

Ja, det er mulig det er dårlig match her. Og det er mulig at han synes det er vanskelig å hoppe inn i rutiner som fungerer. Men jeg ser ikke at han prøver. Jeg har forklart hvor deilig jeg synes at han lager mat f.eks. Men han gjør det nesten aldri. Hvor vanskelig kan det være da? 

Men tanken har slått meg at han er utrolig sensitiv, og at en liten kommentar fra meg gjør at han faller sammen og alt blir fælt. Det er det jeg oppdager mer og mer. 

Samtidig så er han flink til å si sånn som "vi må vel snart klippe gresset" eller "sluket på badet er visst tett igjen". Så går det to uker uten at noe skjer med det. Det er der jeg synes det blir vanskelig å takle fordi jeg ser at han ser hva som må gjøres, han sier det jo til og med. Og så gjør han ingenting. Det kan ikke ta tre måneder fra du sier du burde gjøre noe, til det gjøres. Det funker ikke. Vi er fem stykker i en relativt liten leilighet - ting må gjøres når det må gjøres ellers går det jo ikke rundt. 

Anonymkode: c79f4...63f

 

Jeg er ikke enig i det du skrev om at du skal ta mer husarbeid. Når man bor sammen er man et team og husholdningen er en felles greie. Alle bidrar etter evne og utgangspunktet må være at det er likt. At han jobber til rare tider gjør bare at dere må tilpasse oppgavene etter det. 

Her i huset har vi delt det etter oppgaver. I stedet for å ta ting annenhver gang er det mye enklere å ha ansvaret for en oppgave og dermed kunne planlegge den selv. Her det mannen som vasker klær (alt, alltid) og jeg lager middag og rydder (nesten alt, nesten alltid) og annet småtteri (merke klær, tørke støv i skapene, o.l). Vi har vaskehjelp annenhver uke. Det kan dere også ha og det kan han betale for.

Plan for dere: han betaler for vaskehjelp annenhver uke og du vasker/støvsuger huset annenhver uke. Siden det er dine barn er det naturlig at du er ansvarlig for å holde det ryddig og pent på deres rom. Han vasker klær (lett å gjøre med kronglete srbeidstider) og du lager middagene. Han har som fast oppgave å tømme søpla og du holder gang og bad ryddig. 

Ikke gå fra hverandre etter å ha bodd sammen i 8 mnd. Det er kleint. Nå må dere være voksne og finne løsninger på problemene deres. 

Anonymkode: e4004...dc7