Reservefamilie

[Anonym bruker]

Er alenemor til 2. Har foreldre som bor nær, men bryr seg mer om seg og sitt.

Jeg savner dem som foreldre, at vi (jeg og barna) blir inkludert i familien. 

Kjenner på dette hele året, men særlig i ferier og helligdager. Nå i påsken reiser di på hytta med min søster og familien hennes. Jeg og barna blir ikke spurt. Når jeg går til det skrittet og prøver og invitere oss med slik at barna skal få en fin opplevelse i ferien så får jeg nølende svar om at det nok ikke er plass til oss i hytta.

Nå er jeg så lei. Hvorfor har jeg slike foreldre?  Ønsker meg foreldre som bryr seg om sine barn og barnebarn og som ønsker å bruke tid med oss. 

Jeg er skuffa, lei og har fått nok.

Finnes det folk rundt i landet som ønsker seg noen å tilbringe hverdag og ferier med meg og barna? Vi bor på SørVestlandet.

Dette høres nesten desperat ut, men håper at dere skjønner hvor jeg vil hen.

Jeg er ikveld så oppgitt og frustrert at jeg klarer nok ikke å få fram med rette ord hva jeg faktisk ønsker for meg og barna. 

Anonymkode: 53ea4...94c

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal si rett ut til dine foreldre og søster at du blir såret av at de tydeligvis bortprioriterer deg og dine barn i ferier og helligdager - at det ikke er plass til dere noen gang. Foreldrene dine ville jeg spurt direkte om hvorfor de forskjellsbehandler deg og din søster, og om de ønsker å bli husket av dine barn som besteforeldrene som brydde seg så mye mer om sine andre barnebarn. Du har ikke så mye å miste på å konfrontere dem, kan det virke som.

Kanskje du kan kontakte f.eks. Frivillighetssentralen der du bor, eller annonsere etter reservebesteforeldre i lokalavisen under bill.merk - da kan du lese "søknader" i fred og ro uten at noen vet hvem du er, og kan vurdere de ulike som ev. svarer. Det finnes folk overalt som savner mer familie selv, så det burde være mulig å finne noen

Ellers er det tøft med slike dysfunksjonelle familier som du tydeligvis har (snakker av erfaring). Så jeg anbefaler deg derfor å få noen å prate med om dette, ikke bare gå med dette alene, for det kan lage vonde sår og arr om du ikke får bearbeidet det en del. Legen din, psykolog, kommunens psykiatriske sykepleier, en prest ev. andre, er kanskje aktuelle å snakke med.

Jeg synes det er bra du begynner å sette ord på det du føler rundt dette. Det er første steg til at du ikke lar andres ubetenksomhet og/eller ufølsomhet få ødelegge mer av livet ditt. Du tenker også konstruktivt med at du ønsker å finne andre som kan erstatte den familien din som ikke oppfører seg særlig som familie. På sikt kan du velge andre gode personer inn i ditt og barnas liv, folk som er positive for dere, personer som viser at vann av og til kan være langt tykkere enn blod

Sender deg en stor klem <3

 

Anonymkode: 1c1c2...726