Når synes dere enker/enkemann kan begynne å date igjen.

[Anonym bruker]

Her er det ingen barn å ta hensyn til. Barna er i 30-åra.

Gift og godt ekteskap i ca 40 år. 

Anonymkode: adb5e...560

[Anonym bruker]

Tenker vel at de fleste ikke er klar for det før det har gått 0,5-1 år hvertfall. Men på den annen side så møter man ikke en passende partner hver dag i den alderen heller, så møter man noen så møter man noen. 

Anonymkode: 98056...c52

[Anonym bruker]

Det tenker jeg fint lite om. Folk er forskjellige og det finnes ingen fasit. 

Anonymkode: 80350...d5c

[Anonym bruker]

Når de selv vil. Gjerne sagen etter begravelsen om de vil.

Anonymkode: 974b9...720

[Anonym bruker]

Når de føler de er klar for det.

Anonymkode: bc3b7...90c

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel at det eneste egentlig skikkelig upassende er å ha med nye daten i begravelsen😳

Anonymkode: 98056...c52

[❤lille stjerne❤]

Når de selv føler at de er klar for å møte en ny. Om det er etter 3 mnd eller 5 år har ingenting å si. Kjærligheten er uforutsigbar og man vet aldri når den rette dukker opp i livet .

[Anonym bruker]

når de selv føler de er klare.  ingen kan bestemme hvordan et annet menneske skal sørge  

leste en forskningsartikkel som indikerte at enke/enkemann som har levd i et god forhold faktisk var de raskeste til å finne ny partner, mens de som hadde levd i et 'dårlig forhold' ikke nødvendigvis så seg om etter noen ny.

 

Anonymkode: 3f2d9...5c6

[Anonym bruker]

Faren til en gutt i klassen til eldstemann var ute på sjekkemarkedet veldig raskt... Vi er flere som har reagert... To av barna er eldre, mens yngste ikke er to år ennå. Mor døde av kreft. Synes det er veldig vanskelig å forholde seg til det... personlig synes jeg det er altfor tidlig å date nye damer når det ikke har gått ett år siden kona døde... Skjønner at ikke det er min "plass" å skulle mene noe, men tenker dette må være tøft for de to eldste barna 😪

Anonymkode: 1fdc4...09c

[Iiiiik]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

når de selv føler de er klare.  ingen kan bestemme hvordan et annet menneske skal sørge  

leste en forskningsartikkel som indikerte at enke/enkemann som har levd i et god forhold faktisk var de raskeste til å finne ny partner, mens de som hadde levd i et 'dårlig forhold' ikke nødvendigvis så seg om etter noen ny.

 

Anonymkode: 3f2d9...5c6

Ja, det har jeg også lest, og det gir mening. Hvis man har hatt et godt forhold, blir det vanskeligere å være alene enn hvis man har vært "alene i et forhold". 

[Iiiiik]

Jeg synes folk skal være ytterst forsiktige med å mene noe som helst om dette. Jeg har en venninne som ble enke da hun var 35. Mannen var syk i et par år før det, og hun stelte ham til det siste. Nokså kort etter at han døde var hun etablert med ny mann, og de fikk et barn sammen mindre enn to år etter at mannen hennes døde. Jeg vet at noen har ment noe om det, men vi nærmeste tenker at det var flott, og jeg vet at også familien til hennes avdøde mann var glade på hennes vegne. 

[Anonym bruker]

40 minutter siden, ❤lille stjerne❤ skrev:

Når de selv føler at de er klar for å møte en ny. Om det er etter 3 mnd eller 5 år har ingenting å si. Kjærligheten er uforutsigbar og man vet aldri når den rette dukker opp i livet .

Mener du virkelig det? Hva om svogeren din fikk ny dame tre måneder etter søsteren din døde f.eks? Hadde det vært problemfritt for deg??

Anonymkode: 1fdc4...09c

[Anonym bruker]

H is jeg skulle dø nå håper jeg mannen min ville finne en ny dame raskt som kunne hjelpe ham å komme over tapet av meg. Jeg vet at han ville gjort det på en fin måte for jentene også.

Anonymkode: 974b9...720

[❤lille stjerne❤]

Kan kanskje føles litt rart og uvant for noen, men jeg synes faktisk ikke det er noe resten av slekta kan mene/bestemme. Svigerfaren min ble sammen med en ny relativt kort tid etter at hans samboer som vi var veldig glade i døde av kreft. Jeg syntes kanskje tanken på at det var en annen der var litt uvant og rar til å begynne med, men mest var vi glade for at han fant en ny dame å være sammen med og at han fikk det bedre etter en tøff tid over 2 år med alvorlig sykdom og død. Ingen har tatt hennes plass i våre hjerter, men jeg gleder meg faktisk over at han har et menneske å dele dagene sine med.

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Mener du virkelig det? Hva om svogeren din fikk ny dame tre måneder etter søsteren din døde f.eks? Hadde det vært problemfritt for deg??

Anonymkode: 1fdc4...09c

Var ikke meg du spurte, men jeg svarer likevel.

For en del år tilbake møtte jeg en mann, det var da akkurat tre måneder siden han hadde mistet kona. Han forelsket seg pladask i meg, og var mildt sagt sjokkert over det selv, men måtte bare innrømme at slik var det. Av ulike årsaker så tok det nesten et halvt år til før vi ble sammen, mest pga. lang avstand mellom der vi bodde. Før det var gått ett år var jeg på besøk hos ham. Han hadde et barn som jeg tilfeldigvis også hadde møtt noen ganger før mannen forelsket seg i meg.

Han bodde på et lite sted. Svigerforeldrene bodde rett over gata for ham. To dager etter jeg kom dit var jeg på fest sammen med ham hos hans kones søster. Hans avdøde kones søster var det som aller tydeligst uttrykte glede over at han hadde truffet meg. Hun hadde fått vite om meg allerede da han møtte meg, tre måneder etter søsteren var gravlagt. Det første hun gjorde var å gi meg en bamseklem, holdt meg lenge før hun holdt meg litt ut fra seg og så meg rett i øynene og sa hun var så glad for at han hadde truffet meg. Når folk kom til festen så var det flere som reagerte. Da sa hun og hennes mann fra til alle, at de var så utrolig takknemlige for at han hadde truffet en ny å være glad i, at han hadde stått fjellstøtt ved hennes søsters side inntil hun døde, og at hennes søster aldri hadde ønsket at han skulle leve alene, det var han en for god mann til. Etter det ble jeg ønsket velkommen av alle der. Et par uker etter møtte jeg hennes foreldre som ga meg omtrent samme velkomst. I kjærestens familie møtte jeg med svært få unntak også bare velvilje og varm velkomst.

Historien bak var at de allerede 2,5 år før hun døde at hun kom til å dø av det som feilet henne. Hun levde bare noe lenger enn legene først hadde trodd. En forferdelig sykdomshistorie, men min kjærest hadde stått sammen med henne i alt hele veien. Hans kone hadde også sagt til ham at hun forventet at han gikk videre i livet, at livet hans allerede hadde stått på vent i over to år hvor de levde uten å leve, bare ventet på slutten. Han hadde blitt nesten sint på henne, for han kunne ikke da tenke seg å gå videre. Men hun hadde insistert og til slutt fått ham til å love at han skulle gå videre. Hun hadde også sagt til familien sin at hun forventet at de tok godt imot den som ble hans nye dame i fremtiden.

Så det er fullt mulig at også nærmeste familie greier å ta imot kjærlighet. Som de sa til meg - han er en så fantastisk god mann, han har vist vår datter/søster så enormt mye kjærlighet, han har tenkt på henne før seg selv i alle sykdomsårene, han har aldri vært annet enn trygg og god. Han fortjener å møte noen som kan være glad i ham, han fortjener å ha det godt, han fortjener å være lykkelig igjen. Ingenting kan gi oss tilbake vår datter/søster, og hun ville ikke likt om han gravde seg ned i sorg. Når hun er gått bort så gjør det det enklere for oss å vite at han som elsket henne så høyt nå kan få lov til å puste, leve, elske og le igjen. Disse personene visste virkelig hva kjærlighet er! <3

Anonymkode: bc3b7...90c

[Anonym bruker]

Min mor ble kjæreste med min stefar fem år før hans kone døde av sykdom. Når de ble sammen hadde hans kone allerede ligger fire år på sykehjemmet med alvorlig sykdom hun. Hun hadde alsheimers og ms som hun fikk som ganske og reagerte ikke på noe eller noen ting. Hadde bare ett veldig godt hjerte. 

Det var en delforskjellige reaksjoner rundt dette, men hans barn var glad for at han fikk noen å dele livet med og ikke bare satte det på vent i enda flere år.

Anonymkode: d515f...bfd

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Var ikke meg du spurte, men jeg svarer likevel.

For en del år tilbake møtte jeg en mann, det var da akkurat tre måneder siden han hadde mistet kona. Han forelsket seg pladask i meg, og var mildt sagt sjokkert over det selv, men måtte bare innrømme at slik var det. Av ulike årsaker så tok det nesten et halvt år til før vi ble sammen, mest pga. lang avstand mellom der vi bodde. Før det var gått ett år var jeg på besøk hos ham. Han hadde et barn som jeg tilfeldigvis også hadde møtt noen ganger før mannen forelsket seg i meg.

Han bodde på et lite sted. Svigerforeldrene bodde rett over gata for ham. To dager etter jeg kom dit var jeg på fest sammen med ham hos hans kones søster. Hans avdøde kones søster var det som aller tydeligst uttrykte glede over at han hadde truffet meg. Hun hadde fått vite om meg allerede da han møtte meg, tre måneder etter søsteren var gravlagt. Det første hun gjorde var å gi meg en bamseklem, holdt meg lenge før hun holdt meg litt ut fra seg og så meg rett i øynene og sa hun var så glad for at han hadde truffet meg. Når folk kom til festen så var det flere som reagerte. Da sa hun og hennes mann fra til alle, at de var så utrolig takknemlige for at han hadde truffet en ny å være glad i, at han hadde stått fjellstøtt ved hennes søsters side inntil hun døde, og at hennes søster aldri hadde ønsket at han skulle leve alene, det var han en for god mann til. Etter det ble jeg ønsket velkommen av alle der. Et par uker etter møtte jeg hennes foreldre som ga meg omtrent samme velkomst. I kjærestens familie møtte jeg med svært få unntak også bare velvilje og varm velkomst.

Historien bak var at de allerede 2,5 år før hun døde at hun kom til å dø av det som feilet henne. Hun levde bare noe lenger enn legene først hadde trodd. En forferdelig sykdomshistorie, men min kjærest hadde stått sammen med henne i alt hele veien. Hans kone hadde også sagt til ham at hun forventet at han gikk videre i livet, at livet hans allerede hadde stått på vent i over to år hvor de levde uten å leve, bare ventet på slutten. Han hadde blitt nesten sint på henne, for han kunne ikke da tenke seg å gå videre. Men hun hadde insistert og til slutt fått ham til å love at han skulle gå videre. Hun hadde også sagt til familien sin at hun forventet at de tok godt imot den som ble hans nye dame i fremtiden.

Så det er fullt mulig at også nærmeste familie greier å ta imot kjærlighet. Som de sa til meg - han er en så fantastisk god mann, han har vist vår datter/søster så enormt mye kjærlighet, han har tenkt på henne før seg selv i alle sykdomsårene, han har aldri vært annet enn trygg og god. Han fortjener å møte noen som kan være glad i ham, han fortjener å ha det godt, han fortjener å være lykkelig igjen. Ingenting kan gi oss tilbake vår datter/søster, og hun ville ikke likt om han gravde seg ned i sorg. Når hun er gått bort så gjør det det enklere for oss å vite at han som elsket henne så høyt nå kan få lov til å puste, leve, elske og le igjen. Disse personene visste virkelig hva kjærlighet er! <3

Anonymkode: bc3b7...90c

Ja, dette er jo et prakteksempel på hvordan det kan gå. Men jeg er veeeldig usikker på at de fleste vil takle det på denne måten! Hvis folk svarer ærlig er jeg sikker på at de fleste ville at problemer med at deres far var etablert i nytt forhold 3 måneder etter deres mor døde. Eller at svogeren deres var i gang med ei ny tre måneder etter deres søster var død. En søster som kanskje etterlot seg noen barn, Det er utrolig naivt å ikke tro at det vil skape såre følelser for de nærmeste.

Anonymkode: 1fdc4...09c

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Her er det ingen barn å ta hensyn til. Barna er i 30-åra.

Gift og godt ekteskap i ca 40 år. 

Anonymkode: adb5e...560

Når de har lyst. Sorg kommer i alle former og farger og ofte i rykk og napp. Og den bearbeides forskjellig. 

Anonymkode: 76406...24b

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Faren til en gutt i klassen til eldstemann var ute på sjekkemarkedet veldig raskt... Vi er flere som har reagert... To av barna er eldre, mens yngste ikke er to år ennå. Mor døde av kreft. Synes det er veldig vanskelig å forholde seg til det... personlig synes jeg det er altfor tidlig å date nye damer når det ikke har gått ett år siden kona døde... Skjønner at ikke det er min "plass" å skulle mene noe, men tenker dette må være tøft for de to eldste barna 😪

Anonymkode: 1fdc4...09c

Nei, dette er det faktisk ikke på din plass å mene noe om. Du synes det er vanskelig å forholde deg til det? Ærlig talt. Skjerp deg. 

Anonymkode: 76406...24b

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, dette er jo et prakteksempel på hvordan det kan gå. Men jeg er veeeldig usikker på at de fleste vil takle det på denne måten! Hvis folk svarer ærlig er jeg sikker på at de fleste ville at problemer med at deres far var etablert i nytt forhold 3 måneder etter deres mor døde. Eller at svogeren deres var i gang med ei ny tre måneder etter deres søster var død. En søster som kanskje etterlot seg noen barn, Det er utrolig naivt å ikke tro at det vil skape såre følelser for de nærmeste.

Anonymkode: 1fdc4...09c

Vel, som familien til hans avdøde kone sa - vi får det ikke bedre av at han overholder sørgetiden eller lider alene. Vi vet hvor mye han elsket henne. Nå fortjener han å få leve videre.

Ang. barn i det forholdet jeg var i, han hadde et barn som jeg, som sagt, møtte og hadde gode samtaler med før det ble noe mellom meg og faren. Barnet og jeg hadde utrolig god kontakt fra første gang vi møttes. Barnet fikk vite at faren hadde blitt sammen med meg, og det var barnet som begynte å spørre om jeg ikke snart kunne komme til dem. Så noen ganger kan det gå bra. Jeg snakket med barnet senere om dette, og da sa barnet at h*n langt heller ville ha en far som var lykkelig enn en far som både sørget over kona og i tillegg lengtet etter meg. Barnet sa at jeg gjorde faren gladere, og at barnet følte det var lettere når faren var blitt gladere igjen. Barnet sa at det føltes som om det var mer lov å være glad igjen selv også når faren også begynte å bli mer glad igjen.

Jeg mener at andre ikke skal ha forventninger til andres sorg. Det å treffe en raskt trenger ikke bety at det ikke har vært sterke følelser mellom dem, og det betyr på ingen måte at sorgen er liten.

Når det er sagt, jeg tror ikke det er det vanligste at det går så greit som det gikk med oss. Jeg tenker at det er lurt at alle som er involvert i en sorgprosess har et bevisst forhold til det å ønske andre det beste. En handling som å innlede et nytt forhold betyr ikke at man glemmer den som døde, det betyr ikke at man ikke respekterte den personen, og det betyr ikke at man ikke respekterer de andre som sørger. Voksne bør forstå det og også greie å unne den som sitter igjen å møte lykke igjen.

Når det kommer til barn så mener jeg at det er lurt å bruke tid, introdusere barna for den nye når det er gått nok tid - hva som er nok vil avhenge av familiesituasjonen og barna selv. Barn skal ikke måtte introduseres for mor eller fars nye kjæreste tidligere enn de er klar for det. I mitt tilfelle var det barnet selv som ville jeg skulle komme, og dette var noe barnet tok opp flere ganger med far i de to-tre månedene som gikk fra barnet fikk vite om meg til jeg dro dit. Barnet var såpass stort at når det selv tok det opp med far uten at far hadde snakket om meg eller forholdet, da forstod vi at barnet var klart for at jeg kom. Far og barnet snakket også om hvordan det ville være at jeg kom, at det ville være en dame hjemme som ikke var mamma, at jeg ville overnatte på fars soverom osv. I vårt tilfelle gikk det veldig bra, men jeg tror at mye av årsaken var at barnet og jeg hadde så god kontakt før det ble noe forhold mellom far og meg, i tillegg til at hele familien der var så opptatt av at livet skulle gå videre når man var klar for det, at det å være glad igjen ikke betydde at man ikke hadde vært glad i henne som gikk bort.

Når det er barn inne i bildet så tror jeg det er lurt i de fleste tilfeller å vente, og i hvert fall introdusere den fremtidige partneren forsiktig slik at det blir på barnas premisser. Hvert tilfelle er forskjellig, og de enkelte må finne løsninger som er riktige for dem. Men det vktigste er at man ikke dømmer andre som sørger på en annen måte enn en selv. Barn skal man ta hensyn til, de kommer alltid først. Men voksne bør ha i seg å glede seg på andre vegne, selv når det kan være sårt.

De som ev. er nyforelskede trenger ikke "flashe" sin lykke overdrevent, men det bør heller ikke være nødvendig å gjemme seg bort så lenge man tar hensyn til barna som ev. er involvert.

Jeg kjenner til et annet eksempel, en som plutselig og veldig uventet satt igjen med flere små barn. Han var fullstendig knust. Helt uventet slo lynet ned i form av forelskelse da han møtte en ny dame bare 3-4 måneder etter kona døde så brått fra ham og ungene. Begge familiene var glade på hans vegne fordi han traff den nye så fort, og også når de raskt flyttet sammen. Men mange i lokalsamfunnet var sjokkert og baksnakket ham veldig i lang tid. De to holder sammen fremdeles, mange år etterpå, de har giftet seg og fått barn sammen også. Begge har snakket om hvor avgjørende det var å møte så mye velvilje, forståelse og kjærlighet fra de nærmeste fra begge sider av familiene.

Anonymkode: bc3b7...90c

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

når de selv føler de er klare.  ingen kan bestemme hvordan et annet menneske skal sørge  

leste en forskningsartikkel som indikerte at enke/enkemann som har levd i et god forhold faktisk var de raskeste til å finne ny partner, mens de som hadde levd i et 'dårlig forhold' ikke nødvendigvis så seg om etter noen ny.

 

Anonymkode: 3f2d9...5c6

Dette har jeg også lest, og det tror jeg på! 

Samboeren min døde for 6 måneder siden, og selv om jeg fortsatt elsker ham (ingen over, ingen ved siden) så er det for meg HELT logisk at jeg snart skal finne en ny. 

Kjærlighet er ikke som penger, at man slipper opp for dem når man deler ut. Tvert om. Kjærligheten er en uutømmelig kilde som ikke dør selv om den elskede dør. Så jeg skal elske en annen en gang, eller heller; jeg skal elske én til.

Anonymkode: 775d8...ee3

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mener du virkelig det? Hva om svogeren din fikk ny dame tre måneder etter søsteren din døde f.eks? Hadde det vært problemfritt for deg??

Anonymkode: 1fdc4...09c

Hvis det mot formodning IKKE er problemfritt, bør man klare å sortere tilstrekkelig i sine tanker og følelser til å innse at det handler om ens _egen_ sorg og ikke enkemannens.

Anonymkode: 775d8...ee3

[MarshOfDecay]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Faren til en gutt i klassen til eldstemann var ute på sjekkemarkedet veldig raskt... Vi er flere som har reagert... To av barna er eldre, mens yngste ikke er to år ennå. Mor døde av kreft. Synes det er veldig vanskelig å forholde seg til det... personlig synes jeg det er altfor tidlig å date nye damer når det ikke har gått ett år siden kona døde... Skjønner at ikke det er min "plass" å skulle mene noe, men tenker dette må være tøft for de to eldste barna 😪

Anonymkode: 1fdc4...09c

Jeg har uhelbredelig kreft. Mitt største ønske for min mann er at han skal finne en annen etter min død. At han ikke skal være alene resten av livet. Jeg elsker ham så mye og jeg virkelig håper han får et herlig liv etter jeg er borte. Uansett når det skjer. Bare det skjer. 

Jeg har fortalt ham det og jeg har fortalt det til mine foreldre, søsken og venner, slik at ikke de skal ha den holdningen du har. At de skal støtte ham til å tørre å forelske seg igjen.

Når det gjelder mannen i ditt innlegg: Du vet ikke hva hans kone ønsket for ham. Kanskje hun har sagt nøyaktig det samme til ham? Vær heller glad for at han ser framover og klarer å trives med den nye hverdagen . Han vet hvor skjørt livet er...

[Anonym bruker]

5 minutter siden, MarshOfDecay skrev:

Jeg har uhelbredelig kreft. Mitt største ønske for min mann er at han skal finne en annen etter min død. At han ikke skal være alene resten av livet. Jeg elsker ham så mye og jeg virkelig håper han får et herlig liv etter jeg er borte. Uansett når det skjer. Bare det skjer. 

Jeg har fortalt ham det og jeg har fortalt det til mine foreldre, søsken og venner, slik at ikke de skal ha den holdningen du har. At de skal støtte ham til å tørre å forelske seg igjen.

Når det gjelder mannen i ditt innlegg: Du vet ikke hva hans kone ønsket for ham. Kanskje hun har sagt nøyaktig det samme til ham? Vær heller glad for at han ser framover og klarer å trives med den nye hverdagen . Han vet hvor skjørt livet er...

Det samme vet jeg at min samboer ønsket for meg. Jeg er ung, jeg skal ikke gå og gråte i årevis. Jeg er knust av savn, men jeg vet at jeg skal oppleve kjærlighet igjen. 

Og hvilken tidsfrist andre mener jeg bør ha, det kan jeg jo ikke ta inn over meg.

Til deg kan jeg bare si: jeg håper dine dager blir gode, de du har igjen, og at dine kjære rekker å snakke med deg om alt de ønsker å snakke om. For oss gikk det hele så fort, der er mange spørsmål tilbake. 

Stor klem! 🌸

Anonymkode: 775d8...ee3

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det er noen fasit på dette. Det kommer an på om dødsårsaken var ulykke, selvmord eller sykdom. Har ektefellen vært syk en stund er man mer forberedt enn ved en ulykke, men så lenge det ikke er barn i bildet vil jeg påstå alt er greit. Dersom man har barn må man gjerne date, men man bør vente en god stund til man er helt sikker på forholdet før man introduserer en ny partner. Barna fortjener ikke flere vonde opplevelser kort tid etter å ha mistet en forelder og trenger tid til å bearbeide sorgen. 

Anonymkode: 745de...f6a