Livet bedre etter du ble mamma?👶🏻👶🏻

[Anonym bruker]

Jeg trodde jeg skulle elske å være mamma, men jeg sliter.Synes rett og slett livet mitt før var så mye bedre enn nå.Jeg er jo glad i barna mine, gjør alt for dem, men jeg gråter hver dag pga noe som skjer.Enten at største trasser eller minste knuser noe.Alt går i hundre og jeg faller av her...sa til mannen at jeg skulle ønske vi ikke hadde fått barn...huff for ei mor😭

 

Anonymous poster hash: e3a2a...7c5

[Anonym bruker]

Samme her. Takler mammalivet ganske dårlig. Jo større de blir jo verre blir det.

 

Anonymous poster hash: 6417e...b61

[Anonym bruker]

Absolutt verre. Gikk fra å jobbe fullt og likevel ha mye overskudd til fullstendig havari et år etter fødselen. Er stort sett stressa, anspent, urolig og anspent hele tiden. Virker som om kroppen jobber på høygir hele tiden og det tapper meg for all energi. Har hatt det slik i fem år nå.

 

Anonymous poster hash: c6611...d44

[Anonym bruker]

Ikke bedre men anderledes.

Jeg elsker barnet så vanvittig høyt. Kan ikke en gang beskrive den følelsen.

Samtidig er jeg så sliten, føler jeg gjør tusen feil hver dag mtp oppdragelse.

Hun er i den verste trassen nå og det er tøft. Hver morgen er en kamp å komme ut døra omtrent. 😔 Vil ikke ta av pysj, vil ikke ha på klær, vil ikke spise frokost skal i allefall ikke ha på jakke og sko. Skal ikke inn i bilen skal ikke ut av bilen.

Herregud jeg må være en elendig mamma tenker jeg som må lokke, lirke og lure. Hvis jeg bare gjør alt med tvang så mister jeg nesten forstanden, det er slitsomt å starte hver morgen med å bale med en illsint toåring.

Hvis jeg ser bort fra alt det ubehagelige (som i disse dager er 50% av tiden) så er det jo fantastisk å få være mamma. De gode klemmene, den lille hånda som stryker meg i håret, våte kyss på kinnet. Alle de morsomme tingene hun gjør og sier.

At det går ann å ha så blandede følelser for én og samme ting.

Ikke så mye bedre, men ikke verre (selvom helger nå har blitt ett slit, før ladet jeg jo opp i helgene)

Å tenke meg et liv uten barnet klarer jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: cc8cb...e66

[Anonym bruker]

Jeg har fått mye etter jeg har blitt mamma, litt uavhengig av det.

 

Bla.a multiallergier, blodpropper, traumer, fobier pga traumer, vektoppgang osv.

 

Det hr kommet ETTER jeg fikk barn. Så livet mitt er mye, mye verre.

 

Men et er Ikke fordi jeg er mamma det p være en mamma er det eneste som holder meg gående. Som gjør at jeg føler en mening med livet

 

Anonymous poster hash: d90fb...eac

[Anonym bruker]

Nei. Men så har jeg aldri vært voksen uten å ha barn så jeg vet egentlig ikke hvordan livet mitt var/kunne vært...

 

Anonymous poster hash: 23f59...912

[Anonym bruker]

Alt i alt så elsker jeg mammalivet og føler at livet var kjedelig før vår datter kom til verden. Hun er 2,5 år og jeg synes det er koselig å tilbringe tid med henne. Nå som hun snakker lange setninger og kan fortelle hva hun har gjort i bhg er det ekstra stas. Nå er hun begynt å si til meg noen ganger "ååå mamma du er så søt".

 

Anonymous poster hash: db750...215

[Anonym bruker]

Nei, ble ikke bedre. Men ville jo ikke byttet det med noe annet. Du høres overveldet ut - ta vare på deg selv så blir det lettere å være mamma også. Sett deg selv først innimellom! 

Anonymous poster hash: 7f346...de1

[Anonym bruker]

Så trist å lese at så mange sliter i det som mange, meg selv inkludert, anser for å være den fineste tiden.

 

Har dere sett på grunnen til at dere er så slitne og at alt virker som en kamp? Er det mulig at dere legger lista for høyt? Alt trenger ikke være perfekt, godt nok holder i massevis.

 

Jeg tror det er utrolig viktig å få en hverdag som fungerer for å gi barna en god barndom og ballast i livet. Ingen skal måtte vokse opp med følelsen av å være i veien og være et heft.

 

Anonymous poster hash: acfae...5cf

[Mumua]

Livet ble mye, mye bedre etter jeg ble mamma. Men så var det temmelig ræva før, så det skulle ikke mye til heller Fikk en kronisk sykdom da jeg var gravid som gjør at livet overhodet ikke kommer til å bli som forventet, men jeg er forferdelig glad for at jeg har fått lov å bli mor. Datteren min har gitt livet mening og jeg er glad hver eneste dag. Selv de dagene jeg griner fordi jeg er utslitt eller møkklei av trassing, mat som blir hivd i gulvet eller hyling for hver minste lille ting tenker jeg at jeg er lykkelig. For meg har barn vært redningen, selv om det har ført med seg en del komplikasjoner.  Har aldri opplevd maken til kjærlighet og innser at for meg er dette meningen med livet, rett og slett. Ikke sikkert jeg tenker det samme når hun når tenårene  

[MammantilNurket]

Ja. Jeg har blitt mye mer sympatisk og har myknet ganske mye

[Anonym bruker]

Ja. Det som har falt seg naturlig har vært fantastisk å få lov å oppleve og det jeg har måttet lære meg har vært ekstremt utviklende og spennende for min egen del. Jeg fikk også motivasjon til å forbedre parforholdet mitt samt masse påfyll av «mening med livet». Og så er jo jenta mi verdens beste.

 

Anonymous poster hash: 3bd4d...1a0

[Evablaum]

Meningen med mitt liv var visst å bli mamma.

[Anonym bruker]

Dere som mener dere elsker mammalivet, har dere mye barnevakt og barnefri? For det har ikke vi og føler det går på hele psyken og forholdet at vi aldri får vært annet enn mamma og pappa

 

Anonymous poster hash: 9aa36...bf2

[Anonym bruker]

Livet har blitt mye, mye verre. Jeg elsker barna mine mer enn noe, men jeg hater livet som småbarnsmor. Og jeg mener det. Alt som er meg er brutt ned, ødelagt, forsvunnet, det er bare en sliten mamma der som prøver å takle hverdagen med to krevende barn. Jeg er sliten hele tiden, jeg gråter hver dag, jeg sover altfor lite, jeg gruer meg til hver eneste morgen fordi da er det morgenstell igjen, og så begynner dagens kamp på nytt. Fødselsdepresjon hele det første året med begge to, ødelagt kropp, dårligere helse - jeg hadde det mye bedre før jeg ble mamma.

 

Jeg gleder meg noe intenst til de er større og mer selvgående. Og hadde jeg visst da det jeg vet nå, er jeg ikke helt sikker på at jeg hadde valgt å få barn. Selv om jeg elsker dem så det verker inni meg, men det er ingenting igjen av mitt liv.

 

Personlig fatter jeg ikke at noen kan synes livet fikk mer mening etter at de ble mamma/pappa. Hva slags liv har man på forhånd da?

 

Jeg savner mitt gamle liv. Jeg ville aldri vært foruten barna mine nå som de først er her, men jeg vet ikke om jeg ville valgt å få barn på nytt hvis jeg hadde visst hvordan det var.

 

Anonymous poster hash: 97fbf...197

[Anonym bruker]

Ikke i det store og hele nei. Jeg fikk som barn ganske tidlig, så jeg hadde ikke noe ordentlig voksenliv uten barn. Det ene barnet mitt har autisme og det er fortsatt mye jobb med barna. Jeg er ganske utslitt. Men jeg må også si at først nå begynner det å hjelpe. Nå kjenner jeg at det stadig blir bedre og bedre. Nå er barna 11 og 13 år gamle. Bhg-årene var et rent helvete.

 

Anonymous poster hash: e02a9...565

[Anonym bruker]

Jeg elsker å være mamma og nyter mye av det, men det er ingen hemmelighet at det ikke er en dans på roser. Har to jenter med mye temperament og den ene har spesielle behov, det har vært operasjoner og div utfordringer og ting er til tider tøft.

I tillegg er det alle de vanlige tingene som hører med, oppkast i senger og biler, våkenetter og feber, trass og vannkopper. Er så sliten innimellom at jeg ikke tenker klart og da kan jeg i blant se litt mørkt på ting. Men i gode perioder og på fine dager så er det helt fantastisk å være mamma og selv på en vanskelig dag så er det alltid mange små øyeblikk av lykke og jeg vil si at jevnt over så er det en lykke å være mamma.

 

Anonymous poster hash: 8e416...e49

[Mumua]

Dere som mener dere elsker mammalivet, har dere mye barnevakt og barnefri? For det har ikke vi og føler det går på hele psyken og forholdet at vi aldri får vært annet enn mamma og pappa

 

Anonymous poster hash: 9aa36...bf2

Barnet mitt er bare 1.5 år, men vi har null familie og lite nettverk i nærheten så vi har aldri hatt barnevakt og "barnefri" har vi når hun sover. Hun er i tillegg er over gjennomsnittet krevende barn, så det har vært ekstremt slitsomt. Fortsatt verdt det og mer til. Det første året var mer som et helvette, men jeg følte meg likevel lykkelig når jeg fikk tid til å kjenne etter. Men som sagt så er hun jo ikke veldig gammel enda, så vi har jo bare kjent forsmaken av det som kan komme. Men etter det forferdelige første året føler jeg vi er forberedt på alt og kan tåle alt. Vi har ikke tid til å være annet enn mamma og pappa, men vi er ikke veldig sosiale typer noen av oss så vi trives godt hjemme og koser oss mye på kveldstid når vi kan. 

[Anonym bruker]

Livet ble helt klart bedre etter jeg ble mamma!

Det har gitt meg både høydepunkter og noen skikkelig forferdelige opplevelser. (Som når ene barnet mitt som helt liten lå på intensiven. Da var jeg redd!) Men jeg lever mye mer intenst nå. Opplever mer. Føler mer.

Kanskje spiller det inn at jeg ikke hadde alle disse rosenrøde drømmene på forhånd om hvordan det skulle bli. Jeg forventet ikke den store babylykke. Jeg forventet at det skulle bli tøft. Det ble det. Samtidig som jeg føler at jeg endelig har funnet min rolle. I dag er det enda bedre. De er fantastiske når de er små. Sjarmerende og festlige. Nå er mine skolebarn. Fantastiske mennesker som jeg gjerne bruker tid sammen med. Man begynner å ane Hva slags mennesker de utvikler seg til. De er selvstendige, har egne meninger og tanker. De utvikler seg konstant. Å være mamma er en skikkelig tøff og vanskelig jobb. Jeg har vært så sliten at jeg satt og gråt i et hjørne. Jeg har komt hjem etter 12 timer på jobb for å fortsette hjemme med å tørke spy, trøste og ordne opp igjennom natten for deretter å gå på jobb igjen dagen etter. Men det er herlig! Det er livet! For meg i alle fall.

 

Anonymous poster hash: d19e6...34e

[Chupa chups]

Det ble innholdsrikt, i motsetning til livet før barna, da vi bare lå på soffaen og festet bort helgene. Jeg lengtet etter barn og familielivet, og er uendelig takknemlig for mine nydelige barn.

Men det er så slitsomt og skaper så mye bekymring at jeg syns absolutt ikke livet ble BEDRE, nei. Å være i full jobb med mye ansvar for så å komme hjem til tre barn krever MYE av et menneske, mer enn jeg forutså. Jeg har hele tiden bekymringer for mine barn (reelle, men også for fremtiden) og det sliter også. Jeg er ikke min egen person lenger, kun mor. Og det føles ikke bra. Men verdt det, ja, det håper jeg.

[*Miss Marple*]

Jeg har vært mamma i over tyve år og husker knapt et liv uten barn, men jeg har et veldig godt liv og kjenner meg heldigvis ikke igjen i alt det tunge jeg leser om her.

 

Jeg elsker å være mamma og har aldri syns det har vært utmattende slitsomt. Har unger med temperament og sterk vilje og vi har jammen hatt våre kamper, men det må man vel regne med når man har ansvar for å lage fungerende mennesker.

 

Da de eldste var små hadde vi bra med barnepass og avlastning, men nå har vi ingen som henter bare for kosen. Vi har kun barnevakt når det er helt nødvendig og alenetid er det ikke mye av. Men jeg savner det heller ikke, jeg vil helst ta meg av ungene mine selv. Jeg er alene med ungene i lange perioder og selvsagt kan det være slitsomt, men jeg vil nye heller være den som er hjemme enn den som må reise.

 

Ungene har brakt oss mye glede og ufattelig sorg, og jeg ville ikke vært en dag foruten.

[Anonym bruker]

Dere som mener dere elsker mammalivet, har dere mye barnevakt og barnefri? For det har ikke vi og føler det går på hele psyken og forholdet at vi aldri får vært annet enn mamma og pappa

 

Anonymous poster hash: 9aa36...bf2

Har litt avlastning i form av besøk av slekt og de «tar over» mens vi er i lag, samt en formiddag i måneden der mormor tar med jenta mi ut på eventyr. Mest avlastning får jeg allikevel av samboer og barnehagen - jeg er bare meg selv på jobb, og samboer drar ofte ut på turer i naturen i helgene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3bd4d...1a0

[Anonym bruker]

Dere som mener dere elsker mammalivet, har dere mye barnevakt og barnefri? For det har ikke vi og føler det går på hele psyken og forholdet at vi aldri får vært annet enn mamma og pappa

 

Anonymous poster hash: 9aa36...bf2

Nei. Jeg er alene med to barn og jobber en del ettermiddag/kveld/helg. Da har jeg barnevakt fordi det ikke går rundt ellers. Men siden jeg må ha såpass mye barnevakt hver uke pga jobb har jeg ikke barnevakt i tillegg for fornøyelser/avslapping/trening/alenetid. Når jeg har fri er jeg med barna mine.

 

 

Anonymous poster hash: d19e6...34e

[Anonym bruker]

Jeg synes det er fint å lese at andre også sliter.. det gjør faktisk at jeg føler meg litt normal og at det blir bedre. Takk for at dere deler <3

 

Anonymous poster hash: 132bf...5b7

[Anonym bruker]

Ja. Jeg har blitt mye mer sympatisk og har myknet ganske mye

Wow, lurer på hvordan du var før! For du er ikke særlig sympatisk utifra svarene dine som jeg har lest🙈

 

Anonymous poster hash: ded15...efb