Generasjon prestasjon, hvorfor er ungdomssskolen så mye verre nå enn før?

[Anonym bruker]

Leste et innlegg

 

http://www.aftenbladet.no/magasin/Minas-leserbrev-Det-fantastiske-norske-skolesystemet-539067b.html

 

Og sitter her og tenker tilbake til da jeg gikk på ungdomsskolen. Var masse lekser på den tiden og, mange prøver og prosjekter. Måtte prestere i sport og jobbet på siden av skoletiden. Jeg hadde sommerjobb og lite og ingen ferie. Hva er det med ungdom for tiden? Virker som om de ikke tåler motgang, nedgang og livets kronglete vei genererelt? At det må jobbes på for å oppnå noe i livet. Er det vi som foreldre som gjør de så skjøre?

 

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

[Anonym bruker]

Er ikke de fleste sånn om dagen? Voksne også klarer ikke spare til ferier, oppussing e.l, de tar opp lån for å få akkurat det de ønsker seg. Vi er bortskjemte alle sammen!

Jeg skjønner heller ikke hva som er så annerledes i dag, mot for da jeg gikk på ungdomsskolen på 90-tallet. Men så har vi tidstyven mobilen i dag da..

Anonymous poster hash: 2239f...782

[Anonym bruker]

Lurer jeg også på.. Så den serien med Christine Koht eller hva hun heter på Tv Norge som handlet om dagens ungdommer. Var ikke måte på hvor mye flinkere, bedre, snillere, mer veloppdragne og penere dagens ungdommer er i forhold til tidligere generasjoner. Og de har så mye mer press enn før og alle blir deprimerte for de tåler ikke presset

 

Anonymous poster hash: a1059...e81

[Anonym bruker]

Jeg tok meg selv i å være bekymret for min sønn. Han ønsker å lære å spille ett instrument og gå på fotball. I tillegg har han et aktivitet til. I mine øyne var det alt for mye. Jeg var bekymret hvordan det ville gåed skolen osv. Men så husket jeg på at jeg spilte piano,gikk på fotball,så over til håndball så volleyball. Likevel klarte jeg å gjøre unna lekser,var med på flere arrangementer osv. Jeg husker ikke det var en så stor byrde altså. Kanskje vi gjør barna sånn at de tenker alt er et ork,at det normale er tøft. Det jeg kan garantere,er at internett tar alt for mye fokus fra barn. Det kan skje at barna har to liv,et på internet og det virkelige liv.

 

Anonymous poster hash: 2a02c...0d7

[Anonym bruker]

Jeg tok meg selv i å være bekymret for min sønn. Han ønsker å lære å spille ett instrument og gå på fotball. I tillegg har han et aktivitet til. I mine øyne var det alt for mye. Jeg var bekymret hvordan det ville gåed skolen osv. Men så husket jeg på at jeg spilte piano,gikk på fotball,så over til håndball så volleyball. Likevel klarte jeg å gjøre unna lekser,var med på flere arrangementer osv. Jeg husker ikke det var en så stor byrde altså. Kanskje vi gjør barna sånn at de tenker alt er et ork,at det normale er tøft. Det jeg kan garantere,er at internett tar alt for mye fokus fra barn. Det kan skje at barna har to liv,et på internet og det virkelige liv.

 

Anonymous poster hash: 2a02c...0d7

[Anonym bruker]

Leste et innlegg

 

http://www.aftenbladet.no/magasin/Minas-leserbrev-Det-fantastiske-norske-skolesystemet-539067b.html

 

Og sitter her og tenker tilbake til da jeg gikk på ungdomsskolen. Var masse lekser på den tiden og, mange prøver og prosjekter. Måtte prestere i sport og jobbet på siden av skoletiden. Jeg hadde sommerjobb og lite og ingen ferie. Hva er det med ungdom for tiden? Virker som om de ikke tåler motgang, nedgang og livets kronglete vei genererelt? At det må jobbes på for å oppnå noe i livet. Er det vi som foreldre som gjør de så skjøre?

 

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

Siden man må betale for å lese, så kan du kanskje skrive i korte trekk hva artikkelen dreier seg om

 

Anonymous poster hash: a425a...a6b

[Anonym bruker]

Fordi de er dessertgenerasjonen. De vil ha alt opp i hendene og gidder ofte ikke å gjøre noe på eget initiativ.

 

Anonymous poster hash: 4d4e6...cfe

[MammantilNurket]

Joda, de blir vurdert i alt de gjør. Det er imidlertid noe vi må huske her: de får vite _alle_ kriterier i forkant og de får vite eksakt hva de nå øve på til prøver, kartlegginger osv.

Det er "teaching for the test" over hele linjen.

Det kreves ikke av dem at de selv må finne ut hvilke deler av lærestoffet som er mest relevant.

Når prøven er ferdig er alt glemt, og de er ofte lite flinke til å overføre kunnskap fra en situasjon til en annen.

Mange belønnes også med penger fra sine foreldre hvis de får gode karakterer.

De trenger ikke være redde for å ikke få skoleplass på VGS - alle får plass.

Vi stresset minst like mye som det de gjør. Det er imidlertid slik at barn og ungdom i dag er veldig klar over sine rettigheter, men i liten grad bevisst sine forpliktelser.

De har i tillegg mange flere kanaler hvor de kan uttrykke sine tanker og følelser - det hadde ikke vi.

Endret 3. mars 2017 av MammantilNurket

[Anonym bruker]

Dette synes jeg bare ble syt.. Det var da både prestasjoner og masse prøver da jeg gikk på skolen for 15- 20 år siden også.. og selvsagt skal man følge med i timen. Jeg spilte håndball, og trente fire ganger i uken, jobbet selv på dugnaden i klubben og hadde jobb ved i helger og ferier. Det var ikke snakk om at det var synd på meg, så selvsagt hadde jeg også plikter hjemme i form av husarbeid og barnepass for småsøsken.

 

Sånn var det da for vennene mine også?

 

Vi rakk da likevel å være sosiale, feste og ha det moro! (Jeg hadde også over 5 i snitt, så jeg ga ikke F i skolen..)

 

Tror barn og unge idag har det for enkelt. De er vant til at foreldrene ordner opp for dem, og curler den frem i livet. Ungdom har penger til vesker til mange tusen, fillers, fake vipper og hair extensions. Hvor får de alle disse pengene fra?

 

Anonymous poster hash: 9fd60...f53

[Anonym bruker]

 

Siden man må betale for å lese, så kan du kanskje skrive i korte trekk hva artikkelen dreier seg om

 

Anonymous poster hash: a425a...a6b

Dag inn og dag ut blir vi vurdert. Vi blir vurdert i absolutt alle situasjoner, og det blir så mye at jeg skjønner ikke hvordan de ansatte gidder.

 

Hver eneste time, hele skoledagen, må vi elever sørge for å gjøre vårt beste, og sørge for at vi viser interesse og initativ ovenfor temaet, fordi da får vi pluss. Om vi ikke er forberedt, blir det konsekvenser. Kun fordi læreren har et ansvar for å gi oss en karakter som ikke engang viser virkeligheten.

 

Jeg føler det kun handler om karakterer, ikke hva en kan gjøre bedre. Det virker som om regjeringen bare bryr seg om resultater, og vil ha så gode resultater som mulig for å konkurrere med andre land. At de ikke bryr seg om hva det gjør med ungdommene.

 

Vi burde ikke bli vurdert med tall. Tallet viser ikke hvor intelligent du er, eller hvor mye du kan om et tema, det viser ikke så mye av virkeligheten. Hvem som helst kan sitte oppe hele natta og pugge pensum.

 

Vi brenner oss ut. Det blir faktisk for mye, og det begynner å renne over kanten for mange. Utrolig mange blir deprimerte og ender som totale nervevrak på grunn av skolen, i tillegg til andre ting som påvirker det. Det er utrolig mange jeg kjenner som har det slik. Mange sliter med angst, selvbilde, panikk, depresjoner og generelt stress. Kanskje har de slitt hjemme og opplevd mye annet dritt. Unødvendige ting som de ikke fortjener.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

[Anonym bruker]

Dag inn og dag ut blir vi vurdert. Vi blir vurdert i absolutt alle situasjoner, og det blir så mye at jeg skjønner ikke hvordan de ansatte gidder.

 

Hver eneste time, hele skoledagen, må vi elever sørge for å gjøre vårt beste, og sørge for at vi viser interesse og initativ ovenfor temaet, fordi da får vi pluss. Om vi ikke er forberedt, blir det konsekvenser. Kun fordi læreren har et ansvar for å gi oss en karakter som ikke engang viser virkeligheten.

 

Jeg føler det kun handler om karakterer, ikke hva en kan gjøre bedre. Det virker som om regjeringen bare bryr seg om resultater, og vil ha så gode resultater som mulig for å konkurrere med andre land. At de ikke bryr seg om hva det gjør med ungdommene.

 

Vi burde ikke bli vurdert med tall. Tallet viser ikke hvor intelligent du er, eller hvor mye du kan om et tema, det viser ikke så mye av virkeligheten. Hvem som helst kan sitte oppe hele natta og pugge pensum.

 

Vi brenner oss ut. Det blir faktisk for mye, og det begynner å renne over kanten for mange. Utrolig mange blir deprimerte og ender som totale nervevrak på grunn av skolen, i tillegg til andre ting som påvirker det. Det er utrolig mange jeg kjenner som har det slik. Mange sliter med angst, selvbilde, panikk, depresjoner og generelt stress. Kanskje har de slitt hjemme og opplevd mye annet dritt. Unødvendige ting som de ikke fortjener.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

Dag inn og dag ut blir vi vurdert. Vi blir vurdert i absolutt alle situasjoner, og det blir så mye at jeg skjønner ikke hvordan de ansatte gidder.

 

Hver eneste time, hele skoledagen, må vi elever sørge for å gjøre vårt beste, og sørge for at vi viser interesse og initativ ovenfor temaet, fordi da får vi pluss. Om vi ikke er forberedt, blir det konsekvenser. Kun fordi læreren har et ansvar for å gi oss en karakter som ikke engang viser virkeligheten.

 

Jeg føler det kun handler om karakterer, ikke hva en kan gjøre bedre. Det virker som om regjeringen bare bryr seg om resultater, og vil ha så gode resultater som mulig for å konkurrere med andre land. At de ikke bryr seg om hva det gjør med ungdommene.

 

Vi burde ikke bli vurdert med tall. Tallet viser ikke hvor intelligent du er, eller hvor mye du kan om et tema, det viser ikke så mye av virkeligheten. Hvem som helst kan sitte oppe hele natta og pugge pensum.

 

Vi brenner oss ut. Det blir faktisk for mye, og det begynner å renne over kanten for mange. Utrolig mange blir deprimerte og ender som totale nervevrak på grunn av skolen, i tillegg til andre ting som påvirker det. Det er utrolig mange jeg kjenner som har det slik. Mange sliter med angst, selvbilde, panikk, depresjoner og generelt stress. Kanskje har de slitt hjemme og opplevd mye annet dritt. Unødvendige ting som de ikke fortjener.

 

Saken fortsetter under annonsen.

 

Noen har det så vondt at de får selvmordstanker. Alle disse tingene forårsakes selvfølgelig ikke kun av skole, men det hjelper ikke akkurat. Skole gjør det faktisk enda værre. Mange undersøkelser viser hvordan ungdommen har det:

 

12 prosent av ungdom rapporterer at de er ganske eller veldig mye plaget av depressive symptomer.

En av fire jenter melder om depressive symptomer.

Omfanget av psykiske helseplager for jenter over tid øker, mens færre gutter rapporterer problemer i 2013 enn i årene før.

Én av seks ungdommer rapporterer om selvmordstanker på videregående skole. Flere jenter enn gutter oppgir at de sliter med slike tanker. (Kilde: NOVA, NTNU)

Vi har jo hørt mye om at jenter stresser. Det kan man også se i serien ”Sykt Perfekt” på Tv2 Sumo. For mange så blir det så mye at en slutter å gjøre andre ting. Det eneste en tenker på er tentamenene neste uke eller de 2 presentasjonene etter juleferien.

 

Slappe av? Hvordan er det mulig med alt arbeidet en må gjøre? Nei, det er problemet. Skolen ligger alltid i bakhodet, og vi kan ikke leve livet vårt slik.

 

Vi er ungdommer, vi skal ikke sitte på rommet hele dagen for å øve på prøver og for å gjøre lekser! Faktisk så skal vi være ute på fest og ha det gøy, for å leve livet.

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

[Anonym bruker]

Dag inn og dag ut blir vi vurdert. Vi blir vurdert i absolutt alle situasjoner, og det blir så mye at jeg skjønner ikke hvordan de ansatte gidder.

 

Hver eneste time, hele skoledagen, må vi elever sørge for å gjøre vårt beste, og sørge for at vi viser interesse og initativ ovenfor temaet, fordi da får vi pluss. Om vi ikke er forberedt, blir det konsekvenser. Kun fordi læreren har et ansvar for å gi oss en karakter som ikke engang viser virkeligheten.

 

Jeg føler det kun handler om karakterer, ikke hva en kan gjøre bedre. Det virker som om regjeringen bare bryr seg om resultater, og vil ha så gode resultater som mulig for å konkurrere med andre land. At de ikke bryr seg om hva det gjør med ungdommene.

 

Vi burde ikke bli vurdert med tall. Tallet viser ikke hvor intelligent du er, eller hvor mye du kan om et tema, det viser ikke så mye av virkeligheten. Hvem som helst kan sitte oppe hele natta og pugge pensum.

 

Vi brenner oss ut. Det blir faktisk for mye, og det begynner å renne over kanten for mange. Utrolig mange blir deprimerte og ender som totale nervevrak på grunn av skolen, i tillegg til andre ting som påvirker det. Det er utrolig mange jeg kjenner som har det slik. Mange sliter med angst, selvbilde, panikk, depresjoner og generelt stress. Kanskje har de slitt hjemme og opplevd mye annet dritt. Unødvendige ting som de ikke fortjener.

 

Saken fortsetter under annonsen.

 

Noen har det så vondt at de får selvmordstanker. Alle disse tingene forårsakes selvfølgelig ikke kun av skole, men det hjelper ikke akkurat. Skole gjør det faktisk enda værre. Mange undersøkelser viser hvordan ungdommen har det:

 

12 prosent av ungdom rapporterer at de er ganske eller veldig mye plaget av depressive symptomer.

En av fire jenter melder om depressive symptomer.

Omfanget av psykiske helseplager for jenter over tid øker, mens færre gutter rapporterer problemer i 2013 enn i årene før.

Én av seks ungdommer rapporterer om selvmordstanker på videregående skole. Flere jenter enn gutter oppgir at de sliter med slike tanker. (Kilde: NOVA, NTNU)

Vi har jo hørt mye om at jenter stresser. Det kan man også se i serien ”Sykt Perfekt” på Tv2 Sumo. For mange så blir det så mye at en slutter å gjøre andre ting. Det eneste en tenker på er tentamenene neste uke eller de 2 presentasjonene etter juleferien.

 

Slappe av? Hvordan er det mulig med alt arbeidet en må gjøre? Nei, det er problemet. Skolen ligger alltid i bakhodet, og vi kan ikke leve livet vårt slik.

 

Vi er ungdommer, vi skal ikke sitte på rommet hele dagen for å øve på prøver og for å gjøre lekser! Faktisk så skal vi være ute på fest og ha det gøy, for å leve livet.

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

Så utrolig dølt det kommer til å bli når vi er voksne og vi skal fortelle historier til barna våre. Det eneste vi kan fortelle om er hvor bra vi gjorde det på skolen. Fy søren som vi kommer til å angre. Dagens ungdom sliter også med andre psykiske problemer, søvnproblemer og matlyst på grunn av dette.

 

Vi skal ikke trenge å gå til psykolog på grunn av skolestress.

 

Alle burde få gjøre mer av det de er flinke på, da føler de seg bedre. Det er ikke rart at folk blir lei av skole når vi må gå gjennom masse pensum og til slutt ha en prøve som ikke gir noen mening.

 

Noen ganger tenker jeg: ”Hvorfor i helsikken lærer vi dette?” Jeg er ikke interessert i Apostlene Paulus’ liv eller algebra. Jeg tenker også ”Hvorfor skal vi ha fire prøver denne uka og to presentasjoner den neste?” Vi pugger til prøver, og så glemmer vi alt igjen. Hva er vitsen da? Akkurat som norsklæreren min sa, ”Det finnes ikke fag i virkeligheten.” Det er helt sant.

 

Så hvorfor blir vi da, på skolen, vurdert i hvilken grad vi klarer å pugge ting vi bare glemmer igjen? Det er selvfølgelig ikke alle fag som man glemmer med en gang, men puggefag som KRLE, samfunnsfag og fremmedspråk forsvinner rett etterpå. I matte lærer man mye av det samme, og norsk/sidemål og engelsk handler for det meste om språket.

 

Jeg føler at selvtilliten min synker til bunns hver gang jeg får dårlige resultater, og når andre begynner å snakke om hva de fikk. Ikke at jeg er noe spesielt dårlig på skolen – Jeg får relativt gode karakterer, kommer aldri for sent, har såvidt fravær og ingen anmerkninger. Men, jeg er så lei av at alle spør om hverandres resultater hele tiden. Noen spør bare for å vise frem hva de selv har fått, og noen vil bare sammenligne seg med andre. Ingen av disse grunnene er egentlig noe bra. Men greia er: En kan ikke sammenligne seg med andre. Jeg gjør dette alt for ofte, og det lønner seg ikke. En må fokusere på seg selv, og hva en selv synes er bra.

 

For en stund siden, sa gymlæreren min: ”Dokker må ikkje slita dåkk heilt ud, dåkk vett jo koss det e med jenter som alltid ska ver flinkast”.

 

Når lærere sier dette, da er det faktisk noe å ta tak i. Jeg føler det er noen voksne som driver å bestemmer alt uten å tenke på hvordan konsekvensene blir for oss. De hører ikke på oss. Men det er først og fremst vi som går på skolen, og vi som må tolerere det. Hvis skolegangen vår skal bli bedre, må noen høre på oss!

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

[sug lut]

Generasjon Sjølopptatt SoMe kan nå navlebeskue sin Weltschmerz i atten kanaler 24/7. Før slapp man å forholde seg tenåringens dagbok, nå er gnålet et mål i seg sjøl.

[sug lut]

Dag inn og dag ut blir vi vurdert. Vi blir vurdert i absolutt alle situasjoner, og det blir så mye at jeg skjønner ikke hvordan de ansatte gidder.

 

Hver eneste time, hele skoledagen, må vi elever sørge for å gjøre vårt beste, og sørge for at vi viser interesse og initativ ovenfor temaet, fordi da får vi pluss. Om vi ikke er forberedt, blir det konsekvenser. Kun fordi læreren har et ansvar for å gi oss en karakter som ikke engang viser virkeligheten.

 

Jeg føler det kun handler om karakterer, ikke hva en kan gjøre bedre. Det virker som om regjeringen bare bryr seg om resultater, og vil ha så gode resultater som mulig for å konkurrere med andre land. At de ikke bryr seg om hva det gjør med ungdommene.

 

Vi burde ikke bli vurdert med tall. Tallet viser ikke hvor intelligent du er, eller hvor mye du kan om et tema, det viser ikke så mye av virkeligheten. Hvem som helst kan sitte oppe hele natta og pugge pensum.

 

Vi brenner oss ut. Det blir faktisk for mye, og det begynner å renne over kanten for mange. Utrolig mange blir deprimerte og ender som totale nervevrak på grunn av skolen, i tillegg til andre ting som påvirker det. Det er utrolig mange jeg kjenner som har det slik. Mange sliter med angst, selvbilde, panikk, depresjoner og generelt stress. Kanskje har de slitt hjemme og opplevd mye annet dritt. Unødvendige ting som de ikke fortjener.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

Sytekjerring. zzzzzzzzzzzz

[Anonym bruker]

Sytekjerring. zzzzzzzzzzzz

Enig med deg, men hvorfor er ungdommen blitt så sytete? Hva er det som skjer? Er det foreldrene som har gjort noe helt aldeles graverende feil?

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

[sug lut]

Enig med deg, men hvorfor er ungdommen blitt så sytete? Hva er det som skjer? Er det foreldrene som har gjort noe helt aldeles graverende feil?

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

Det er vrangsida av at barn høres og sees - det tipper over i en hysterisk dyrking av alt de måtte finne på å si. Og siden det er en sjølopptatt dramaqueen i alle unger under tjue, og de slipper til og klappes fram også i seriøse - presumptivt - medier fordi man er livredd for å sette grenser, tror de at de er både viktige, nyskapende og interessante. Newsflash: Det er de ikke.

[Anonym bruker]

Før visste du ikke noe om livene til de du ikke kjente personlig. Du måtte bruke hodet og finne på noe når du kjedet deg. Du hadde ikke tidstyver som internett og smarttelefoner. Jeg skjønner at de føler presset sterkere nå, fordi alle ser alt på SoMe 24/7. Og man MÅ være pålogget hele tiden, hvis ikke, kan man risikere å gå glipp av noe. Jeg er arbeidsgiver for ungdommer, og opplever at jeg må opptre mer som en tilrettelegger og hobbypsykolog en arbeidsgiver. Alt er et problem for dem, og jobb er nederst på listen over det de gidder å prioritere. 

 

Dette er en generalisering, jeg er klar over det. Men hoveddelen av ungdommene er slik i dag; fulle av prestasjonsangst, ego og psykiske problemer. Jeg er oppriktig bekymret over hvordan dette skal gå når de blir voksne og putene under armene ikke er tjukke dunputer lenger. Når de selv må ordne opp i sine egne problemer og skjønne at hele verden ikke kretser om dem hele tiden. 

Anonymous poster hash: 4feb3...d7d

[Anonym bruker]

Så utrolig dølt det kommer til å bli når vi er voksne og vi skal fortelle historier til barna våre. Det eneste vi kan fortelle om er hvor bra vi gjorde det på skolen. Fy søren som vi kommer til å angre. Dagens ungdom sliter også med andre psykiske problemer, søvnproblemer og matlyst på grunn av dette.

 

Vi skal ikke trenge å gå til psykolog på grunn av skolestress.

 

Alle burde få gjøre mer av det de er flinke på, da føler de seg bedre. Det er ikke rart at folk blir lei av skole når vi må gå gjennom masse pensum og til slutt ha en prøve som ikke gir noen mening.

 

Noen ganger tenker jeg: ”Hvorfor i helsikken lærer vi dette?” Jeg er ikke interessert i Apostlene Paulus’ liv eller algebra. Jeg tenker også ”Hvorfor skal vi ha fire prøver denne uka og to presentasjoner den neste?” Vi pugger til prøver, og så glemmer vi alt igjen. Hva er vitsen da? Akkurat som norsklæreren min sa, ”Det finnes ikke fag i virkeligheten.” Det er helt sant.

 

Så hvorfor blir vi da, på skolen, vurdert i hvilken grad vi klarer å pugge ting vi bare glemmer igjen? Det er selvfølgelig ikke alle fag som man glemmer med en gang, men puggefag som KRLE, samfunnsfag og fremmedspråk forsvinner rett etterpå. I matte lærer man mye av det samme, og norsk/sidemål og engelsk handler for det meste om språket.

 

Jeg føler at selvtilliten min synker til bunns hver gang jeg får dårlige resultater, og når andre begynner å snakke om hva de fikk. Ikke at jeg er noe spesielt dårlig på skolen – Jeg får relativt gode karakterer, kommer aldri for sent, har såvidt fravær og ingen anmerkninger. Men, jeg er så lei av at alle spør om hverandres resultater hele tiden. Noen spør bare for å vise frem hva de selv har fått, og noen vil bare sammenligne seg med andre. Ingen av disse grunnene er egentlig noe bra. Men greia er: En kan ikke sammenligne seg med andre. Jeg gjør dette alt for ofte, og det lønner seg ikke. En må fokusere på seg selv, og hva en selv synes er bra.

 

For en stund siden, sa gymlæreren min: ”Dokker må ikkje slita dåkk heilt ud, dåkk vett jo koss det e med jenter som alltid ska ver flinkast”.

 

Når lærere sier dette, da er det faktisk noe å ta tak i. Jeg føler det er noen voksne som driver å bestemmer alt uten å tenke på hvordan konsekvensene blir for oss. De hører ikke på oss. Men det er først og fremst vi som går på skolen, og vi som må tolerere det. Hvis skolegangen vår skal bli bedre, må noen høre på oss!

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

For en syting. Dere kommer til å gå på en skikkelig smell når dere møter arbeidslivet

 

Anonymous poster hash: a425a...a6b

[Anonym bruker]

Var jo tidstyver før også.....

Jeg la kabal 😳

Jeg leste mye, ikke alt hadde særlig med litterær verdi 😳

Jeg så på TV

 

Det er ikke sånn at før hadde vi bare "sunne" aktiviteter.

 

 

Jeg synes forøvrig heller ikke synd i ungdommer som skriver sånn. Hadde en venninne som var totalt nærve rak før prøver og eksamen. Hun fikk diaré.

Var helt på tuppa.

 

Ser ikke de store forskjellene nå og da. Vi hadde standpunkt karakterer og vi hadde prøver.

 

Anonymous poster hash: 754ce...2ee

[Anonym bruker]

Var jo tidstyver før også.....

Jeg la kabal

Jeg leste mye, ikke alt hadde særlig med litterær verdi

Jeg så på TV

 

Det er ikke sånn at før hadde vi bare "sunne" aktiviteter.

 

 

Jeg synes forøvrig heller ikke synd i ungdommer som skriver sånn. Hadde en venninne som var totalt nærve rak før prøver og eksamen. Hun fikk diaré.

Var helt på tuppa.

 

Ser ikke de store forskjellene nå og da. Vi hadde standpunkt karakterer og vi hadde prøver.

 

Anonymous poster hash: 754ce...2ee

Vi hadde ikke bare sunne aktiviteter nei. Men det er noe med å ha en konstant informasjonsstrøm hele tiden som gjør noe med hjernen. Jeg husker INGENTING lenger! Før hadde jeg god hukommelse, nå husker jeg ikke navn, steder eller ting jeg leser. Hjernen er ikke vant til å huske lenger, fordi man kan google alt. Hjernen får ikke tid til å prosessere informasjonen fordi det er for mye av den og det går for fort. Før visste man ikke hva andre holdt på med, nå er det vanskelig å unngå. Alle ser så forbanna lykkelige ut hele tiden i SoMe, og man føler seg mislykket om man ikke er superlykkelig hele tiden selv.

 

Anonymous poster hash: 4feb3...d7d

[Anonym bruker]

Leste et innlegg

 

http://www.aftenbladet.no/magasin/Minas-leserbrev-Det-fantastiske-norske-skolesystemet-539067b.html

 

Og sitter her og tenker tilbake til da jeg gikk på ungdomsskolen. Var masse lekser på den tiden og, mange prøver og prosjekter. Måtte prestere i sport og jobbet på siden av skoletiden. Jeg hadde sommerjobb og lite og ingen ferie. Hva er det med ungdom for tiden? Virker som om de ikke tåler motgang, nedgang og livets kronglete vei genererelt? At det må jobbes på for å oppnå noe i livet. Er det vi som foreldre som gjør de så skjøre?

 

 

 

Anonymous poster hash: 872fe...117

Ja, det er nok oss. Eller, oss også.

 

Og mangelen på reelle krav.

 

Anonymous poster hash: 44e3b...9e2

[Anonym bruker]

Fordi de er dessertgenerasjonen. De vil ha alt opp i hendene og gidder ofte ikke å gjøre noe på eget initiativ.

 

Anonymous poster hash: 4d4e6...cfe

De er ikke dessertgenerasjonen. Det er de som er i 50/60 åra nå. Etterkrigsbarna

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 68645...9b3

[hol(L)y COW]

Du vet den ene, feite og bortskjemte drittungen den gang da............... det er "alle" barn idag.

 

Idag har man knapt ansvar for seg selv til man er 25+. Når alt av materielle goder, mat og hus er på plass helt av seg selv så har man bare seg selv igjen å konsentrere seg om. Egoet. En hær av Napoleoner. Skikkelig sjarmerende.

[Anonym bruker]

Du vet den ene, feite og bortskjemte drittungen den gang da............... det er "alle" barn idag.

 

Idag har man knapt ansvar for seg selv til man er 25+. Når alt av materielle goder, mat og hus er på plass helt av seg selv så har man bare seg selv igjen å konsentrere seg om. Egoet. En hær av Napoleoner. Skikkelig sjarmerende.

Det er hardt å leve øverst i Maslows behovspyramide...

 

Anonymous poster hash: 4feb3...d7d

[Anonym bruker]

Tilværelsens uutholdelige letthet.

 

Vi trenger litt strev i livet. Nå er reelt strev fjernet for de fleste av oss. Få friske i den vestlige verden trenger å kjempe for livsoppholdelse. Vi har i utgangspunktet alle muligheter åpne, og har (i Norge) gratis skolesystem til å hjelpe oss opp. På sidelinjene og tribunene heier foreldrene som har lagt ned mye tid i kjøring og dugnader, og lagt tilrette for barnas fritidsaktiviteter. Vi heier og understreker at alle kan bli akkurat hva de vil. I mangel på kamp for tilværelse skaffer vi oss andre mål, og disse målene er ofte ikke begrenset oppover.

 

Anonymous poster hash: dfda0...e51