Dere med mann ved siden av dere...hvordan tenker mannen?

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet her inne om min samboer før. Han er snill og det er ikke det at han ikke er hjelpsom, men initiativ finnes ikke. Han vet jo at vi må handle, lage mat, støvsuge osv - men dette skjer ALDRI om jeg ikke ber han om det. 

 

Jeg har funnet ut at jeg ikke kommer til å gidde å ha det sånn at jeg resten av livet må BE han om å gjøre ting, noe må det faktisk gå automatikk i.

 

Jeg har snakket om dette med han ved to anledninger siden nyttår, ene gangen reagerte han med forsvar (angrep). Andre gangen, noen uker senere, hørte han meg ut. Det jeg ikke da forsto var at han ikke hadde forstått hva jeg hadde sagt, eller latet som han ikke forsto.

 

Jeg forklarte han rett ut at jeg følte meg som alt annet enn kjæreste; jeg var mamma (det er forsåvidt helt greit), hushjelp, kokk, husøkonom, og ekstramamma. Jeg var ALDRI kjæreste mer og følte at alt av ansvar falt på meg. 

 

Det har gått noen uker, og saken er at han fremdeles ikke gjør stort. Ting som må ryddes blir stående i stua. Han har nevnt flere ganger at vi må vaske ovnen (ikke i det siste dog) men han gjør det aldri selv. Sier vi må få gjort noe med sluket som er litt tett, men det er alt som skjer med det. 

 

Han jobber fullt. Jeg jobber 40 % men har to barn som jeg følger ganske tett opp mtp på skolearbeid. Samt jeg tar en tilleggsutdannelse som krever litt (men som kommer i siste rekke). Altså, vi har nok å gjøre begge to. Når han er hjemme så ser han på film, leser bok eller annet. Jeg setter meg sjelden ned for å slappe av fordi jeg har endel å gjøre/ordne med som hovedansvarlig for min familie.

 

Så den siste uka så har jeg trukket meg unna, snakker ikke noe stort mer, er ikke sur men heller ikke smilende og glad. Jeg lurer på; det kan ikke være sånn at han må ha det inn med teskje heller. Han har jo en jobb som fungerer han bra i og hvor han gjør det han skal, så han er jo ikke dum. Jeg kan ikke fatte og begripe hva som skjer inni hodet hans. 

 

Kan dere med menn ved siden av dere nå være så snill og spørre om hva som i huleste foregår inne hodet hans? Gidder ikke hjelpe til, tenker ikke på å hjelpe til, skjønner ikke at han burde hjelpe til, mener han ikke har tid til å hjelpe til, orker ikke å hjelpe til....what?

 

Jeg er på nippet til å gjøre det hele slutt her, dette er IKKE greit av en 40-åring. Og han som klarer å irettesette barna mine fordi de ikke hjelper til "nok". Og han klager på eksen sin som han fremstiller som et rotehue. 

 

Noen ganger lurer jeg på om han faktisk tenker at siden han har flyttet inn til oss, og at jeg likevel gjorde alle disse tingene tidligere, så kan han like godt kan seile med som gratispassasjer.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 62cf2...6be

[Anonym bruker]

 

Jeg har skrevet her inne om min samboer før. Han er snill og det er ikke det at han ikke er hjelpsom, men initiativ finnes ikke. Han vet jo at vi må handle, lage mat, støvsuge osv - men dette skjer ALDRI om jeg ikke ber han om det.

 

Jeg har funnet ut at jeg ikke kommer til å gidde å ha det sånn at jeg resten av livet må BE han om å gjøre ting, noe må det faktisk gå automatikk i.

 

Jeg har snakket om dette med han ved to anledninger siden nyttår, ene gangen reagerte han med forsvar (angrep). Andre gangen, noen uker senere, hørte han meg ut. Det jeg ikke da forsto var at han ikke hadde forstått hva jeg hadde sagt, eller latet som han ikke forsto.

 

Jeg forklarte han rett ut at jeg følte meg som alt annet enn kjæreste; jeg var mamma (det er forsåvidt helt greit), hushjelp, kokk, husøkonom, og ekstramamma. Jeg var ALDRI kjæreste mer og følte at alt av ansvar falt på meg.

 

Det har gått noen uker, og saken er at han fremdeles ikke gjør stort. Ting som må ryddes blir stående i stua. Han har nevnt flere ganger at vi må vaske ovnen (ikke i det siste dog) men han gjør det aldri selv. Sier vi må få gjort noe med sluket som er litt tett, men det er alt som skjer med det.

 

Han jobber fullt. Jeg jobber 40 % men har to barn som jeg følger ganske tett opp mtp på skolearbeid. Samt jeg tar en tilleggsutdannelse som krever litt (men som kommer i siste rekke). Altså, vi har nok å gjøre begge to. Når han er hjemme så ser han på film, leser bok eller annet. Jeg setter meg sjelden ned for å slappe av fordi jeg har endel å gjøre/ordne med som hovedansvarlig for min familie.

 

Så den siste uka så har jeg trukket meg unna, snakker ikke noe stort mer, er ikke sur men heller ikke smilende og glad. Jeg lurer på; det kan ikke være sånn at han må ha det inn med teskje heller. Han har jo en jobb som fungerer han bra i og hvor han gjør det han skal, så han er jo ikke dum. Jeg kan ikke fatte og begripe hva som skjer inni hodet hans.

 

Kan dere med menn ved siden av dere nå være så snill og spørre om hva som i huleste foregår inne hodet hans? Gidder ikke hjelpe til, tenker ikke på å hjelpe til, skjønner ikke at han burde hjelpe til, mener han ikke har tid til å hjelpe til, orker ikke å hjelpe til....what?

 

Jeg er på nippet til å gjøre det hele slutt her, dette er IKKE greit av en 40-åring. Og han som klarer å irettesette barna mine fordi de ikke hjelper til "nok". Og han klager på eksen sin som han fremstiller som et rotehue.

 

Noen ganger lurer jeg på om han faktisk tenker at siden han har flyttet inn til oss, og at jeg likevel gjorde alle disse tingene tidligere, så kan han like godt kan seile med som gratispassasjer.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 62cf2...6be

Det høres ut som du beskriver mannen min helt forferdelig.. Jeg er drittlei for å si det sånn

 

 

Anonymous poster hash: 7d4a6...25a

[Anonym bruker]

For meg er dette en deal breaker.

 

Anonymous poster hash: 1cb14...70f

[Anonym bruker]

Det høres ut som du beskriver mannen min helt forferdelig.. Jeg er drittlei for å si det sånn

 

 

Anonymous poster hash: 7d4a6...25a

Hi

Altså, jeg klarer ikke å fatte hvor han tror dette fører hen. Han oppfører seg som om dette er helt okay og virker helt "normal"/som vanlig. Noen ganger så tenker jeg at han enten mangler noe vitalt eller så er han litt psykopat. 

 

Anonymous poster hash: 62cf2...6be

[Anonym bruker]

 

Jeg har skrevet her inne om min samboer før. Han er snill og det er ikke det at han ikke er hjelpsom, men initiativ finnes ikke. Han vet jo at vi må handle, lage mat, støvsuge osv - men dette skjer ALDRI om jeg ikke ber han om det.

 

Jeg har funnet ut at jeg ikke kommer til å gidde å ha det sånn at jeg resten av livet må BE han om å gjøre ting, noe må det faktisk gå automatikk i.

 

Jeg har snakket om dette med han ved to anledninger siden nyttår, ene gangen reagerte han med forsvar (angrep). Andre gangen, noen uker senere, hørte han meg ut. Det jeg ikke da forsto var at han ikke hadde forstått hva jeg hadde sagt, eller latet som han ikke forsto.

 

Jeg forklarte han rett ut at jeg følte meg som alt annet enn kjæreste; jeg var mamma (det er forsåvidt helt greit), hushjelp, kokk, husøkonom, og ekstramamma. Jeg var ALDRI kjæreste mer og følte at alt av ansvar falt på meg.

 

Det har gått noen uker, og saken er at han fremdeles ikke gjør stort. Ting som må ryddes blir stående i stua. Han har nevnt flere ganger at vi må vaske ovnen (ikke i det siste dog) men han gjør det aldri selv. Sier vi må få gjort noe med sluket som er litt tett, men det er alt som skjer med det.

 

Han jobber fullt. Jeg jobber 40 % men har to barn som jeg følger ganske tett opp mtp på skolearbeid. Samt jeg tar en tilleggsutdannelse som krever litt (men som kommer i siste rekke). Altså, vi har nok å gjøre begge to. Når han er hjemme så ser han på film, leser bok eller annet. Jeg setter meg sjelden ned for å slappe av fordi jeg har endel å gjøre/ordne med som hovedansvarlig for min familie.

 

Så den siste uka så har jeg trukket meg unna, snakker ikke noe stort mer, er ikke sur men heller ikke smilende og glad. Jeg lurer på; det kan ikke være sånn at han må ha det inn med teskje heller. Han har jo en jobb som fungerer han bra i og hvor han gjør det han skal, så han er jo ikke dum. Jeg kan ikke fatte og begripe hva som skjer inni hodet hans.

 

Kan dere med menn ved siden av dere nå være så snill og spørre om hva som i huleste foregår inne hodet hans? Gidder ikke hjelpe til, tenker ikke på å hjelpe til, skjønner ikke at han burde hjelpe til, mener han ikke har tid til å hjelpe til, orker ikke å hjelpe til....what?

 

Jeg er på nippet til å gjøre det hele slutt her, dette er IKKE greit av en 40-åring. Og han som klarer å irettesette barna mine fordi de ikke hjelper til "nok". Og han klager på eksen sin som han fremstiller som et rotehue.

 

Noen ganger lurer jeg på om han faktisk tenker at siden han har flyttet inn til oss, og at jeg likevel gjorde alle disse tingene tidligere, så kan han like godt kan seile med som gratispassasjer.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 62cf2...6be

Jeg har en som er ganske lik, og har også skrevet om han her inne før. Forskjellen er at vi har to barn sammen, så han har iallfall ingen "unnskyldning" for å ikke ta like mye ansvar som jeg har.

I likhet med deg skjønner jeg virkelig ikke hva som er problemet hans, hvorfor, bare hvorfor sittet han bare og glaner til jeg setter han i gang med ting? Noen ganger har jeg faktisk tatt meg i å tenke på om han er tilbakestående...

Min er også snill, og det er aldri nei i hans munn når jeg spør/ber han om å bidra. Men for himmelens skyld, han må jo se det samme som meg, han har da øyne! Han burde ikke trenge meg til å fortelle han det opplagte!? For eksempel når vi spiser, han setter seg bare ned og forsyner seg både med mat og drikke og begynner å spise. Jeg forsyner selvfølgelig ungene først (2 og 4 år), hjelper dem å skjære opp/smøre på etc, heller opp i drikke, passer på at glass ikke veltes etc. Han lar meg uten problemer sitte og styre på uten å få i meg en matbit, mens han jafser i seg som om han ikke har noe ansvar i det hele tatt. Til og med når han er ferdig med å spise, og jeg fortsatt ikke har fått i meg en matbit, kan han aldri foreslå å ta over med ungene så jeg får spist. Ikke hvis jeg ikke spør han. Det verste er at jeg er ganske overbevist om at dette ikke er et utslag av egoisme, virker som om han oppriktig ikke SER at dette inngår under hans ansvarsområde som en av to foreldre i en familie.

Dette med måltider er bare ett av en lang rekke eksempler fra hverdagslivet. Dagene består i at jeg deler ut ordre til både han og ungene. Som du også forteller, så føler jeg meg som moren til hele bunten.

Min mann har blitt bedre på enkelte områder, men det virker ikke som om han klarer å overføre det til å bli generelt mer "på hugget" og delaktig. Han kan for eksempel lære at han må dele på å ta ungene på badet om kvelden, men det har ingen overføringsverdi til andre områder i hverdagen vår, her må han ha nye instruksjoner om å delta på akkurat dette området.

Jeg synes også dette er et stort problem, et stadig irritasjonsmoment som går utover både trivsel i hverdagen og følelsene mine for han.

 

Anonymous poster hash: 3f9d3...420

[Anonym bruker]

Er det kun dine barn og du jobbet også bare 40% uten han? klarte du deg økonomisk da?

Anonymous poster hash: 2581b...9ed

[Anonym bruker]

 

Er det kun dine barn og du jobbet også bare 40% uten han? klarte du deg økonomisk da?

 

Anonymous poster hash: 2581b...9ed

 

Ja.

 

Anonymous poster hash: 62cf2...6be

[Anonym bruker]

Om jeg sier dette til mannen min kommer han til å tro at det er jeg som har skrevet det Bortsett fra at vi har felles barn og at jeg jobber fullt.

Jeg vet ikke hva som er greie. Mannen min sier at han ikke kommer på disse tingene selv. Og når han kommer på det er det for seint - f. eks "hva skal vi ha til middag, skal jeg handle inn noe", kl. 17. 

For min del, så har jeg latt han ta ansvaret. Altså, jeg har sagt til ham at "dette uka får du ta alt av innkjøp og planlegge middag". Det funker IKKE, og det går utover ungene. Om jeg har sagt at han skal handle inn klær til ungene, så kjøper han særdeles upraktiske klær, som ungene knapt kan bevege seg i, eller som er for små. Jeg gidder ikke å lære ham opp, det har jeg prøvd på i altfor mange år. Så nå går det i beskjeder, som jeg gjør overfor ungene. Jeg vet det ikke er heldig for ungene å vokse opp med dette som rollemodell, men så veier det opp det med at de vokser opp i en relativt ukomplisert hverdag med mamma OG pappa.

Anonymous poster hash: 865d8...e87

[Anonym bruker]

Jeg er singel nå, så har ingen mann å spørre. Men av de jeg har vært sammen med i løpet av livet, så har INGEN vært late og så snyltende som din mann tydeligvis er! Én jeg var sammen med innrømte med det samme at han ikke kunne å se hva som måtte gjøres, han hadde hatt en hjemmeværende mor som gjorde alt før andre en gang hadde tenkt eller sett noe som helst som trengte å gjøres. Han sa at han ikke ønsket å være en partner som overlot alt ansvar til partneren, så han ba meg pent om å lære ham opp.

Det syntes jeg var helt fair. Jeg ga han spesifikke oppgaver, gikk gjennom hvordan jeg tenker om husarbeid, hvilke rutiner må man ha i løpet av en uke. Ble helt grunnleggende ting ofte - som når man skal lage et måltid... har man på forhånd alle varer man trenger i hus, hvis ikke, når er det hensiktsmessig å handle, få rutiner på å notere handlelister osv. Når man skal lage maten...komme til et kjøkken som er ryddig med rene benker og legge merke til hvordan det ser ut, for slik skal det også se ut når måltid og opprydding er ferdig. Gikk så gjennom alle mulige ting som jeg mente var barnelærdom, men han måtte ha det så detaljert, for han hadde aldri lært å tenke slik rundt husarbeid, aldri vært med på å lage mat hjemme. Slike ting som at når søpla er full eller nesten full, da går man ut med søpla med det samme, eller setter den ved utgangsdøren til man skal ut senere og deretter sette i en ny pose.

Samme med å rydde etter seg i hverdagen, planlegge vasking, hvordan vaske huset, hvordan og hvor ofte skifte på sengene,  vask av klær osv. osv.

 

Han glemte ting i begynnelsen, men da var det å bare minne ham på det på en positiv måte, og han husket det som regel neste gang eller etter få ganger. Fordi han mente at dette var noe han burde kunne gjøre. Den gangen var han 26 år. Var ikke alltid han gjorde ting like nøye som det jeg skulle ønske, men i det store og hele gjorde han det godt.

Som han selv sa - han kunne ikke forvente at noen dame skulle orke å være sammen med ham hvis han behandlet henne som en ubetalt tjener han tok for gitt.

 

Og de andre jeg har vært i forhold med, de har alle - bortsett fra den ene som jeg fortalte om over - uten unntak sett på det som en selvfølge at det gjør sin del. Jeg er 47 år nå og har aldri (!) kranglet om husarbeid! De jeg har vært sammen med har vært ordentlige menn - ikke unnasluntrende, egoistiske og utnyttende latsabber...

 

Vis gjerne mannen din svarene du får i denne tråden, HI!

 

Til His mann - hvorfor synes du det er greit å snylte på din samboer?

Det du gjør med henne kan sidestilles med denne situasjonen - tenk deg at du og en av dine nærmeste kolleger har hver deres arbeidsansvar på jobben. Dere to til felles skal løse en viss mengde arbeidsoppgaver, det er ting som må gjøres daglig og kontinuerlig, det er ting som må gjøres ekstra underveis, det er ting som gjøres ukentlig, månedlig og kvartalsmessig. I tillegg må dere følge med på sesonendringer og ligge i forkant. Mye av det dere skal gjøre må planlegges og dere må disponere tiden deres hver eneste dag slik at alt blir gjort, både det daglige, og det som må gjøres periodevis. Oppgavene du og din kollega må gjøres, ingen andre enn dere kan gjøre dem. Dere får lik lønn for jobben og dere har selv søkt dere til disse jobbene, helt frivillig å takke ja til stillingene. Men det å takke ja til stillingene krever selvfølgelig også at dere faktisk gjør jobben deres.

Men, så har det seg slik at din kollega kommer på jobb, går rett på internett og surfer på personlige ting, tar noen personlige samtaler, legger beina på bordet og ser en film, roter rundt seg i lunsjen og også på ditt arbeidsbord uten å rydde opp, alt av oppgaver som skal gjøres blir bare overlatt til deg. Kort fortalt, din kollega kommer på jobb og er tilstede og mottar full lønn for dette, får sine ferier osv. Du derimot, du må jobbe for to. Hver dag, hele dagene, år etter år. Og du får selvfølgelig ikke noe mer lønn for jobben enn din kollega. Du får heller ikke noen lunsjpause, for det har du jo ikke tid til når du må jobbe for to. Du må begynne tidligere på jobb enn din kollega, og du må stadig jobbe mye overtid for å få unna alt arbeidet. Det hender din kollega kommer tidligere eller blir lenger, men da kun fordi det er noe han må følge opp på sosiale medier eller se ferdig en film. Du får selvfølgelig heller ikke ferie, for siden din kollega ikke gjør noe på jobb, så må du også jobbe i ferien din. Du får selvfølgelig ingen kompensasjon for overtid eller tap av lunsj, helger, ferier. Å snakke med kollegaen om dette, det hjelper ingenting, for kollegaen din bare lytter til deg og så fortsetter han på samme måten. Å bli frustrer, sur eller sint hjelper heller ingenting, kollegaen sier at han hører hva du sier, men endrer likevel absolutt ingenting. Det eneste endringen er at han begynner å påpeke enda flere oppgaver du burde ha gjort.

 

Mannen til HI - hvordan ville du følt det om du hadde denne jobben? Hva ville du følt for denne kollegaen?

Ville du fortsatt i den jobben? Hadde du følt deg utnyttet og ikke satt pris på? Hadde du blitt sint på kollegaen og ledelsen som mente dette var en selvfølge? Ville du blitt sint fordi det var en selvfølge at du skulle bli utnyttet, jobbe for to og alltid bli tatt for gitt?

 

Helt ærlig, mannen til HI - hadde du akseptert å fortsette slik i årevis?

Jeg tror du hadde sluttet i jobben rimelig raskt om det ikke skjedde en endring.

 

Det du må innse nå er at din samboer er "deg" i denne teoretiske jobbsituasjonen. Jobben er deres hjem. Hun er den som alltid jobber for to, du er unnasluntreren som får alle fordeler uten å gidde å løfte en finger - eller mange nok fingre.

Hun er nå der at hun er rett ved å si opp jobben, for hun orker ikke lenger å bli utnyttet av sin makker - deg. Hun gidder ikke lenger være den som blir tatt for gitt. Hun gidder ikke lenger gjøre din jobb.

 

Hadde jeg vært din samboer hadde jeg gått fra deg for flere år siden. Jeg gidder ikke leve livet mitt sammen med en som ikke respekterer meg nok til å ta sin del av felles oppgaver i hjemmet. Jeg hadde ikke giddet å leve sammen med en egoistisk og snyltende "mann"! En Mann tar ansvar, han tar initiativ og han gjør omtrent halvparten av det som trengs å gjøres for å kalle en bolig et hjem! Pr. i dag er du ikke i nærheten en gang å oppføre deg som en mann. Pr. i dag oppfører du seg som en bortskjemt tenåringsgutt som fremdeles tror at mamma skal gjøre alt for ham. Det er frekt, det er komplett respektløst! Og det har ingenting med kjærlighet å behandle din samboer på denne måten!

Nå må du ta et valg - vil du beholde familien din, da tar du nå initiativ til å ta din del av ansvaret i hjemmet og med familien!

Hvis du er som han 26-åringen jeg var sammen med, altså at du ikke ser hva som må gjøres, ikke vet hvordan ting skal gjøres, da må du se til å ta ansvar for at du lærer deg hvordan du gjør din del. Om det er det dere må, skriv lister for hver dag og så gjennomfører du dine lister slavisk. Eller kanskje vil du egentlig bli kvitt familien? I så fall er du på god vei til å kaste bort familien, for ingen kvinner vil i lengden godta å bli utnyttet slik du utnytter din samboer. Hun fortjener bedre, og hun burde gått fra deg for lenge siden, din respektløse snylter!

Vil du beholde familien begynner du å oppføre deg som en mann og ta ansvar! Foreslå gjerne også at dere går i parterapi, for jeg tror dere trenger å lære å kommunisere - du, trenger det i hvert fall siden du aldri gjør noe med det din samboer tar opp.

 

Til HI - gi ham en siste sjanse. Gidder han fremdeles ikke - ikke kast bort livet på en slik slask!

Anonymous poster hash: dd851...6cc

[Anonym bruker]

Han er lat så lenge du tillater han å være lat.

 

Anonymous poster hash: 9f16b...3a0

[Anonym bruker]

 

Jeg er singel nå, så har ingen mann å spørre. Men av de jeg har vært sammen med i løpet av livet, så har INGEN vært late og så snyltende som din mann tydeligvis er! Én jeg var sammen med innrømte med det samme at han ikke kunne å se hva som måtte gjøres, han hadde hatt en hjemmeværende mor som gjorde alt før andre en gang hadde tenkt eller sett noe som helst som trengte å gjøres. Han sa at han ikke ønsket å være en partner som overlot alt ansvar til partneren, så han ba meg pent om å lære ham opp.

Det syntes jeg var helt fair. Jeg ga han spesifikke oppgaver, gikk gjennom hvordan jeg tenker om husarbeid, hvilke rutiner må man ha i løpet av en uke. Ble helt grunnleggende ting ofte - som når man skal lage et måltid... har man på forhånd alle varer man trenger i hus, hvis ikke, når er det hensiktsmessig å handle, få rutiner på å notere handlelister osv. Når man skal lage maten...komme til et kjøkken som er ryddig med rene benker og legge merke til hvordan det ser ut, for slik skal det også se ut når måltid og opprydding er ferdig. Gikk så gjennom alle mulige ting som jeg mente var barnelærdom, men han måtte ha det så detaljert, for han hadde aldri lært å tenke slik rundt husarbeid, aldri vært med på å lage mat hjemme. Slike ting som at når søpla er full eller nesten full, da går man ut med søpla med det samme, eller setter den ved utgangsdøren til man skal ut senere og deretter sette i en ny pose.

Samme med å rydde etter seg i hverdagen, planlegge vasking, hvordan vaske huset, hvordan og hvor ofte skifte på sengene,  vask av klær osv. osv.

 

Han glemte ting i begynnelsen, men da var det å bare minne ham på det på en positiv måte, og han husket det som regel neste gang eller etter få ganger. Fordi han mente at dette var noe han burde kunne gjøre. Den gangen var han 26 år. Var ikke alltid han gjorde ting like nøye som det jeg skulle ønske, men i det store og hele gjorde han det godt.

Som han selv sa - han kunne ikke forvente at noen dame skulle orke å være sammen med ham hvis han behandlet henne som en ubetalt tjener han tok for gitt.

 

Og de andre jeg har vært i forhold med, de har alle - bortsett fra den ene som jeg fortalte om over - uten unntak sett på det som en selvfølge at det gjør sin del. Jeg er 47 år nå og har aldri (!) kranglet om husarbeid! De jeg har vært sammen med har vært ordentlige menn - ikke unnasluntrende, egoistiske og utnyttende latsabber...

 

Vis gjerne mannen din svarene du får i denne tråden, HI!

 

Til His mann - hvorfor synes du det er greit å snylte på din samboer?

Det du gjør med henne kan sidestilles med denne situasjonen - tenk deg at du og en av dine nærmeste kolleger har hver deres arbeidsansvar på jobben. Dere to til felles skal løse en viss mengde arbeidsoppgaver, det er ting som må gjøres daglig og kontinuerlig, det er ting som må gjøres ekstra underveis, det er ting som gjøres ukentlig, månedlig og kvartalsmessig. I tillegg må dere følge med på sesonendringer og ligge i forkant. Mye av det dere skal gjøre må planlegges og dere må disponere tiden deres hver eneste dag slik at alt blir gjort, både det daglige, og det som må gjøres periodevis. Oppgavene du og din kollega må gjøres, ingen andre enn dere kan gjøre dem. Dere får lik lønn for jobben og dere har selv søkt dere til disse jobbene, helt frivillig å takke ja til stillingene. Men det å takke ja til stillingene krever selvfølgelig også at dere faktisk gjør jobben deres.

Men, så har det seg slik at din kollega kommer på jobb, går rett på internett og surfer på personlige ting, tar noen personlige samtaler, legger beina på bordet og ser en film, roter rundt seg i lunsjen og også på ditt arbeidsbord uten å rydde opp, alt av oppgaver som skal gjøres blir bare overlatt til deg. Kort fortalt, din kollega kommer på jobb og er tilstede og mottar full lønn for dette, får sine ferier osv. Du derimot, du må jobbe for to. Hver dag, hele dagene, år etter år. Og du får selvfølgelig ikke noe mer lønn for jobben enn din kollega. Du får heller ikke noen lunsjpause, for det har du jo ikke tid til når du må jobbe for to. Du må begynne tidligere på jobb enn din kollega, og du må stadig jobbe mye overtid for å få unna alt arbeidet. Det hender din kollega kommer tidligere eller blir lenger, men da kun fordi det er noe han må følge opp på sosiale medier eller se ferdig en film. Du får selvfølgelig heller ikke ferie, for siden din kollega ikke gjør noe på jobb, så må du også jobbe i ferien din. Du får selvfølgelig ingen kompensasjon for overtid eller tap av lunsj, helger, ferier. Å snakke med kollegaen om dette, det hjelper ingenting, for kollegaen din bare lytter til deg og så fortsetter han på samme måten. Å bli frustrer, sur eller sint hjelper heller ingenting, kollegaen sier at han hører hva du sier, men endrer likevel absolutt ingenting. Det eneste endringen er at han begynner å påpeke enda flere oppgaver du burde ha gjort.

 

Mannen til HI - hvordan ville du følt det om du hadde denne jobben? Hva ville du følt for denne kollegaen?

Ville du fortsatt i den jobben? Hadde du følt deg utnyttet og ikke satt pris på? Hadde du blitt sint på kollegaen og ledelsen som mente dette var en selvfølge? Ville du blitt sint fordi det var en selvfølge at du skulle bli utnyttet, jobbe for to og alltid bli tatt for gitt?

 

Helt ærlig, mannen til HI - hadde du akseptert å fortsette slik i årevis?

Jeg tror du hadde sluttet i jobben rimelig raskt om det ikke skjedde en endring.

 

Det du må innse nå er at din samboer er "deg" i denne teoretiske jobbsituasjonen. Jobben er deres hjem. Hun er den som alltid jobber for to, du er unnasluntreren som får alle fordeler uten å gidde å løfte en finger - eller mange nok fingre.

Hun er nå der at hun er rett ved å si opp jobben, for hun orker ikke lenger å bli utnyttet av sin makker - deg. Hun gidder ikke lenger være den som blir tatt for gitt. Hun gidder ikke lenger gjøre din jobb.

 

Hadde jeg vært din samboer hadde jeg gått fra deg for flere år siden. Jeg gidder ikke leve livet mitt sammen med en som ikke respekterer meg nok til å ta sin del av felles oppgaver i hjemmet. Jeg hadde ikke giddet å leve sammen med en egoistisk og snyltende "mann"! En Mann tar ansvar, han tar initiativ og han gjør omtrent halvparten av det som trengs å gjøres for å kalle en bolig et hjem! Pr. i dag er du ikke i nærheten en gang å oppføre deg som en mann. Pr. i dag oppfører du seg som en bortskjemt tenåringsgutt som fremdeles tror at mamma skal gjøre alt for ham. Det er frekt, det er komplett respektløst! Og det har ingenting med kjærlighet å behandle din samboer på denne måten!

Nå må du ta et valg - vil du beholde familien din, da tar du nå initiativ til å ta din del av ansvaret i hjemmet og med familien!

Hvis du er som han 26-åringen jeg var sammen med, altså at du ikke ser hva som må gjøres, ikke vet hvordan ting skal gjøres, da må du se til å ta ansvar for at du lærer deg hvordan du gjør din del. Om det er det dere må, skriv lister for hver dag og så gjennomfører du dine lister slavisk. Eller kanskje vil du egentlig bli kvitt familien? I så fall er du på god vei til å kaste bort familien, for ingen kvinner vil i lengden godta å bli utnyttet slik du utnytter din samboer. Hun fortjener bedre, og hun burde gått fra deg for lenge siden, din respektløse snylter!

Vil du beholde familien begynner du å oppføre deg som en mann og ta ansvar! Foreslå gjerne også at dere går i parterapi, for jeg tror dere trenger å lære å kommunisere - du, trenger det i hvert fall siden du aldri gjør noe med det din samboer tar opp.

 

Til HI - gi ham en siste sjanse. Gidder han fremdeles ikke - ikke kast bort livet på en slik slask!

 

Anonymous poster hash: dd851...6cc

 

 

Og en ting til ang. den kollegaen... han forstår ikke at du synes jobbfordelingen er noe problem. Han forstår det virkelig ikke. For det skjer da innimellom at han gjør noe. Riktignok ikke uten at du har mast om at han må gjøre det, og han gjør det så godt som aldri før du har bedt, ropt og skreket til ham at han skal gjøre den ene spesifikke oppgaven. Og veldig ofte sier han at han skal gjøre det senere... etter han er ferdig med spillet han holder på med, den private samtalen han holder på med, filmen han ser, siestaen han hadde tenkt å ta akkurat nå osv. Veldig ofte betyr "senere" at han ikke gjør det og du må gjøre det selv på overtid.

Men det er vel helt greit for deg, selvfølgelig?

 

Anonymous poster hash: dd851...6cc

[Anonym bruker]

 

Jeg er singel nå, så har ingen mann å spørre. Men av de jeg har vært sammen med i løpet av livet, så har INGEN vært late og så snyltende som din mann tydeligvis er! Én jeg var sammen med innrømte med det samme at han ikke kunne å se hva som måtte gjøres, han hadde hatt en hjemmeværende mor som gjorde alt før andre en gang hadde tenkt eller sett noe som helst som trengte å gjøres. Han sa at han ikke ønsket å være en partner som overlot alt ansvar til partneren, så han ba meg pent om å lære ham opp.

Det syntes jeg var helt fair. Jeg ga han spesifikke oppgaver, gikk gjennom hvordan jeg tenker om husarbeid, hvilke rutiner må man ha i løpet av en uke. Ble helt grunnleggende ting ofte - som når man skal lage et måltid... har man på forhånd alle varer man trenger i hus, hvis ikke, når er det hensiktsmessig å handle, få rutiner på å notere handlelister osv. Når man skal lage maten...komme til et kjøkken som er ryddig med rene benker og legge merke til hvordan det ser ut, for slik skal det også se ut når måltid og opprydding er ferdig. Gikk så gjennom alle mulige ting som jeg mente var barnelærdom, men han måtte ha det så detaljert, for han hadde aldri lært å tenke slik rundt husarbeid, aldri vært med på å lage mat hjemme. Slike ting som at når søpla er full eller nesten full, da går man ut med søpla med det samme, eller setter den ved utgangsdøren til man skal ut senere og deretter sette i en ny pose.

Samme med å rydde etter seg i hverdagen, planlegge vasking, hvordan vaske huset, hvordan og hvor ofte skifte på sengene,  vask av klær osv. osv.

 

Han glemte ting i begynnelsen, men da var det å bare minne ham på det på en positiv måte, og han husket det som regel neste gang eller etter få ganger. Fordi han mente at dette var noe han burde kunne gjøre. Den gangen var han 26 år. Var ikke alltid han gjorde ting like nøye som det jeg skulle ønske, men i det store og hele gjorde han det godt.

Som han selv sa - han kunne ikke forvente at noen dame skulle orke å være sammen med ham hvis han behandlet henne som en ubetalt tjener han tok for gitt.

 

Og de andre jeg har vært i forhold med, de har alle - bortsett fra den ene som jeg fortalte om over - uten unntak sett på det som en selvfølge at det gjør sin del. Jeg er 47 år nå og har aldri (!) kranglet om husarbeid! De jeg har vært sammen med har vært ordentlige menn - ikke unnasluntrende, egoistiske og utnyttende latsabber...

 

Vis gjerne mannen din svarene du får i denne tråden, HI!

 

Til His mann - hvorfor synes du det er greit å snylte på din samboer?

Det du gjør med henne kan sidestilles med denne situasjonen - tenk deg at du og en av dine nærmeste kolleger har hver deres arbeidsansvar på jobben. Dere to til felles skal løse en viss mengde arbeidsoppgaver, det er ting som må gjøres daglig og kontinuerlig, det er ting som må gjøres ekstra underveis, det er ting som gjøres ukentlig, månedlig og kvartalsmessig. I tillegg må dere følge med på sesonendringer og ligge i forkant. Mye av det dere skal gjøre må planlegges og dere må disponere tiden deres hver eneste dag slik at alt blir gjort, både det daglige, og det som må gjøres periodevis. Oppgavene du og din kollega må gjøres, ingen andre enn dere kan gjøre dem. Dere får lik lønn for jobben og dere har selv søkt dere til disse jobbene, helt frivillig å takke ja til stillingene. Men det å takke ja til stillingene krever selvfølgelig også at dere faktisk gjør jobben deres.

Men, så har det seg slik at din kollega kommer på jobb, går rett på internett og surfer på personlige ting, tar noen personlige samtaler, legger beina på bordet og ser en film, roter rundt seg i lunsjen og også på ditt arbeidsbord uten å rydde opp, alt av oppgaver som skal gjøres blir bare overlatt til deg. Kort fortalt, din kollega kommer på jobb og er tilstede og mottar full lønn for dette, får sine ferier osv. Du derimot, du må jobbe for to. Hver dag, hele dagene, år etter år. Og du får selvfølgelig ikke noe mer lønn for jobben enn din kollega. Du får heller ikke noen lunsjpause, for det har du jo ikke tid til når du må jobbe for to. Du må begynne tidligere på jobb enn din kollega, og du må stadig jobbe mye overtid for å få unna alt arbeidet. Det hender din kollega kommer tidligere eller blir lenger, men da kun fordi det er noe han må følge opp på sosiale medier eller se ferdig en film. Du får selvfølgelig heller ikke ferie, for siden din kollega ikke gjør noe på jobb, så må du også jobbe i ferien din. Du får selvfølgelig ingen kompensasjon for overtid eller tap av lunsj, helger, ferier. Å snakke med kollegaen om dette, det hjelper ingenting, for kollegaen din bare lytter til deg og så fortsetter han på samme måten. Å bli frustrer, sur eller sint hjelper heller ingenting, kollegaen sier at han hører hva du sier, men endrer likevel absolutt ingenting. Det eneste endringen er at han begynner å påpeke enda flere oppgaver du burde ha gjort.

 

Mannen til HI - hvordan ville du følt det om du hadde denne jobben? Hva ville du følt for denne kollegaen?

Ville du fortsatt i den jobben? Hadde du følt deg utnyttet og ikke satt pris på? Hadde du blitt sint på kollegaen og ledelsen som mente dette var en selvfølge? Ville du blitt sint fordi det var en selvfølge at du skulle bli utnyttet, jobbe for to og alltid bli tatt for gitt?

 

Helt ærlig, mannen til HI - hadde du akseptert å fortsette slik i årevis?

Jeg tror du hadde sluttet i jobben rimelig raskt om det ikke skjedde en endring.

 

Det du må innse nå er at din samboer er "deg" i denne teoretiske jobbsituasjonen. Jobben er deres hjem. Hun er den som alltid jobber for to, du er unnasluntreren som får alle fordeler uten å gidde å løfte en finger - eller mange nok fingre.

Hun er nå der at hun er rett ved å si opp jobben, for hun orker ikke lenger å bli utnyttet av sin makker - deg. Hun gidder ikke lenger være den som blir tatt for gitt. Hun gidder ikke lenger gjøre din jobb.

 

Hadde jeg vært din samboer hadde jeg gått fra deg for flere år siden. Jeg gidder ikke leve livet mitt sammen med en som ikke respekterer meg nok til å ta sin del av felles oppgaver i hjemmet. Jeg hadde ikke giddet å leve sammen med en egoistisk og snyltende "mann"! En Mann tar ansvar, han tar initiativ og han gjør omtrent halvparten av det som trengs å gjøres for å kalle en bolig et hjem! Pr. i dag er du ikke i nærheten en gang å oppføre deg som en mann. Pr. i dag oppfører du seg som en bortskjemt tenåringsgutt som fremdeles tror at mamma skal gjøre alt for ham. Det er frekt, det er komplett respektløst! Og det har ingenting med kjærlighet å behandle din samboer på denne måten!

Nå må du ta et valg - vil du beholde familien din, da tar du nå initiativ til å ta din del av ansvaret i hjemmet og med familien!

Hvis du er som han 26-åringen jeg var sammen med, altså at du ikke ser hva som må gjøres, ikke vet hvordan ting skal gjøres, da må du se til å ta ansvar for at du lærer deg hvordan du gjør din del. Om det er det dere må, skriv lister for hver dag og så gjennomfører du dine lister slavisk. Eller kanskje vil du egentlig bli kvitt familien? I så fall er du på god vei til å kaste bort familien, for ingen kvinner vil i lengden godta å bli utnyttet slik du utnytter din samboer. Hun fortjener bedre, og hun burde gått fra deg for lenge siden, din respektløse snylter!

Vil du beholde familien begynner du å oppføre deg som en mann og ta ansvar! Foreslå gjerne også at dere går i parterapi, for jeg tror dere trenger å lære å kommunisere - du, trenger det i hvert fall siden du aldri gjør noe med det din samboer tar opp.

 

Til HI - gi ham en siste sjanse. Gidder han fremdeles ikke - ikke kast bort livet på en slik slask!

 

Anonymous poster hash: dd851...6cc

 

Hi

Hei, og tusen takk for et fantastisk svar og for at du tok deg tid til å skrive. 

 

Jeg merker at jeg er så lei av dette, han flyttet inn for 6 mnd siden og han har gjort husarbeid to ganger på oppfordring. Jeg er lei allerede, for dette var IKKE det jeg ventet meg og som vi hadde snakket om på forhånd. Jeg var VELDIG spesifikk på at jeg ikke hadde som mål å sitte med eneansvar for husarbeid. Han sa at han måtte få beskjed om hva han skulle gjøre. Men altså - jeg trodde ikke det gjaldt HVER uke resten av livet. I begynnelsen ja, men etter hvert så må han da kjenne til "rutinene".

 

Det verste er at han sitter her selv og klager over de han har ansvar for på jobben sin. Når de har et "ledig øyeblikk" så er det noen av dem som står og glaner ut i det blå og han er så lei av å se dette. Han mener at de må vise initiativ og ikke stå og henge bare. 

 

Så hvordan kan man være såååå veldig uten selvinnsikt?? Hvordan????

 

Anonymous poster hash: 62cf2...6be

[Anonym bruker]

Han er lat så lenge du tillater han å være lat.

 

Anonymous poster hash: 9f16b...3a0

Men handler det nødvendigvis om å være lat?

 

 

Anonymous poster hash: 3f9d3...420

[Anonym bruker]

 

Hi

Hei, og tusen takk for et fantastisk svar og for at du tok deg tid til å skrive. 

 

Jeg merker at jeg er så lei av dette, han flyttet inn for 6 mnd siden og han har gjort husarbeid to ganger på oppfordring. Jeg er lei allerede, for dette var IKKE det jeg ventet meg og som vi hadde snakket om på forhånd. Jeg var VELDIG spesifikk på at jeg ikke hadde som mål å sitte med eneansvar for husarbeid. Han sa at han måtte få beskjed om hva han skulle gjøre. Men altså - jeg trodde ikke det gjaldt HVER uke resten av livet. I begynnelsen ja, men etter hvert så må han da kjenne til "rutinene".

 

Det verste er at han sitter her selv og klager over de han har ansvar for på jobben sin. Når de har et "ledig øyeblikk" så er det noen av dem som står og glaner ut i det blå og han er så lei av å se dette. Han mener at de må vise initiativ og ikke stå og henge bare. 

 

Så hvordan kan man være såååå veldig uten selvinnsikt?? Hvordan????

 

Anonymous poster hash: 62cf2...6be

 

 

Åh, det er deg, ja... du har hatt minst en tråd om denne "mannen" tidligere - første bare to måneder etter at dere ble samboere?

 

Be ham lese det jeg skrev og si at dette er siste sjanse, enten får dere til en ordning som vil fungere for begge to, eller så er det ikke vits å fortsette samboerskapet. Foreslå parterapi i tillegg.

 

Ingen vilje til endring og ingen faktisk endring - bli kvitt dødlasten!

 

Anonymous poster hash: dd851...6cc

[Jippipippi]

Gi han konkrete arbeidsoppgaver, som for eksempel ryddig av kjøkken, gulvvask og klesbretting. Det har han ansvar for. Funket fint her, no gjør mannen mest😉

[Anonym bruker]

Jeg har en som deg, HI.

I tillegg så klagde han på at jeg ikke ville ha sex så ofte lenger og at han følte seg avvist.. really? jeg er pokker så sliten av å jobbe 100%, kronisk sykt barn, en 4 åring som tror natten er en fest, hund, hus, hage og hele fordømrade logistikken. Jeg kjører slalom mellom jobb, barnehage, butikken og aktiviteter. Jeg har hver eneste uke et "Mount Everest" av klær som må gå igjennom vask. Sist gang jeg fikk trene eller gjøre ting for bare meg selv var før krigen. Jeg klipper håret mitt selv for å spare tid (og penger)

Siste tingen jeg tenker på når jeg legger meg er ikke sex, men tydeligvis er det hans tanke og nå føler han seg såret og avvist..

Og alle sier: Husk å være nær hverandre, ha god sex, da blir hverdagen så mye bedre. F.... U sier jeg da, orker ikke lenger. Tror jeg vil klone meg selv og gifte meg med meg selv for å kunne delt litt på alt.

 

 

Anonymous poster hash: 45b51...318

[Anonym bruker]

Mannen min sier. (Jeg leste i korte trekk det du skrev)

 

Mannen din forstår hva som forventes av han men han er lat og gidder ikke.

Mest sannsynlig tok du over han rett fra mora og han tror at han kan slippe unna ved å bare være sløv.

I begynnelsen, var du så forelsket at du syntes det var hyggelig å gjøre alt dette for han?

 

Anonymous poster hash: dc7a4...b09

[Anonym bruker]

Sånn er min også!! Bare at vi har tre barn og begge 100% jobb. Jeg gjør ALT hjemme. Han gjør ikke en dritt. I går da jeg kom hjem fra jobb (han var hjemme da, sykt barn) lagde jeg middag. Etterpå orket jeg ikke å gjøre mer, var helt tom for energi!! Derfor står alt fra i går på disken. Hadde egentlig trodd han skulle ta det da, siden han hadde vært hjemme.. Men nei...

 

I dag tidlig da han gikk på kjøkkenet ble han dritsur! Han mumla for seg selv (høgt, så jeg hører det, veldig passiv-aggressiv), om ikke noen hadde tenkt å rydde.. Ropte fra stua at ja! Det trodde jeg også! Da ble han snurt..

 

Orker ikke mer. Det er som å ha en sur tenåring i hus. Han som faktisk er tenåring i huset er mye flinkere enn faren sin. Han vasker opp, lager middag, henger opp klær, spør meg om jeg trenger hjelp for han ser jeg er sliten, lurer på om jeg vil ha kaffe osv. Han er en herlig gutt, og jeg er sikker på hans fremtidige kone kommer til å få det godt med ham.

 

Anonymous poster hash: 19bf2...006

[Anonym bruker]

Akkurat som å lese om min også. I tillegg blir han rasende om jeg ber om hjelp, eller maser i hans hode. Jeg kan si at jeg må nesten be deg ellers blir det ikke gjort: "ja, men hør på den jævla nægete stemmen din da".

 

Vi fortjener vel bedre enn dette?

 

Anonymous poster hash: 84def...3c6

[Anonym bruker]

Jeg gidder ikke spørre mannen. Han har ett fornuftig svar, men klarer bare ikke å praktisere dette selv. Etter å ha følt meg som mamma til ett voksent barn, hushjelp, økonom osv i 10 år har jeg fått nok å er på husjakt!

 

Anonymous poster hash: c783c...9c5

[Anonym bruker]

 

Om jeg sier dette til mannen min kommer han til å tro at det er jeg som har skrevet det Bortsett fra at vi har felles barn og at jeg jobber fullt.

Jeg vet ikke hva som er greie. Mannen min sier at han ikke kommer på disse tingene selv. Og når han kommer på det er det for seint - f. eks "hva skal vi ha til middag, skal jeg handle inn noe", kl. 17.

For min del, så har jeg latt han ta ansvaret. Altså, jeg har sagt til ham at "dette uka får du ta alt av innkjøp og planlegge middag". Det funker IKKE, og det går utover ungene. Om jeg har sagt at han skal handle inn klær til ungene, så kjøper han særdeles upraktiske klær, som ungene knapt kan bevege seg i, eller som er for små. Jeg gidder ikke å lære ham opp, det har jeg prøvd på i altfor mange år. Så nå går det i beskjeder, som jeg gjør overfor ungene. Jeg vet det ikke er heldig for ungene å vokse opp med dette som rollemodell, men så veier det opp det med at de vokser opp i en relativt ukomplisert hverdag med mamma OG pappa.

 

Anonymous poster hash: 865d8...e87

Du skriver "med mamma OG pappa" som om du beskriver noe fordelaktig for barnet?

 

Altså, du lærer dem helt bevisst opp med rollemodeller fra 1950-tallet, slik at de kan videreføre det også når de selv blir store, og dette beskriver du som noe fint? Eller i alle fall som noe bedre enn å vokse opp i 2017 med kun mamma?

 

Well, I beg to differ...

 

Anonymous poster hash: 1cb14...70f

[Anonym bruker]

Mannen min er dansk, så du får unnskylde språkbruken 😂👌🏼 Dette sa han:

 

"Ej så bliver han krafteme nødt til at tage sig sammen. Ellers er han fandeme ikke en mand man skal bruge sin tid på. Lyder som en 16-årig dreng hun har boende."

 

Så, han er rimelig klar på at fyren skal ta seg sammen😂

 

Anonymous poster hash: defc4...4bb

[Mostly Harmless]

Hvordan han tenker? Jeg er privilegert nok til å ha en mann som tenker selv også på hjemmebane. Det finnes selvsagt enkelte oppgaver i huset som bare jeg "ser", men det gjelder jammen meg andre veien også. Dryppende kjøkkenkraner, vepsebol på loftet og knirkende dører er ikke min sterke side, akkurat som merking av klær ikke er hans. De innlysende hverdagsoppgavene ser vi likevel begge. Bare tull at menn ikke "ser" at det står oppvask på benken, for eksempel. Har han IQ til å holde på en jobb, har han IQ til å identifisere og plassere en skitten tallerken. Han kan være for uinteressert eller for lat, men han kan virkelig ikke påstå at han er for dum for en slik oppgave.

[Anonym bruker]

Han er lat så lenge du tillater han å være lat.

 

Anonymous poster hash: 9f16b...3a0

Dummeste jeg har hørt! Ser det ut til at hi tillater dette??

 

Anonymous poster hash: 21f11...3e6