Dødt forhold, vi passer ikke sammen, men føler jeg ikke kan gå

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 13 år, gift i 10. Vi har hele veien hatt problemer, og det viser seg nå at mannen nok har ADHD. Han utredes i disse dager. Jeg hadde dårlig selvbilde da vi ble sammen (20 år gammel), men har vokst veldig på disse årene, og er nå blitt trygg på meg selv. Mannen min er litt som et barn for meg, jeg må drive familien AS, han gjør bare det han får beskjed om. Dette er veldig tungt, og har vært det i lang tid. Mannen min er også veldig mye sint og oppfarende, og krangler mye. Jeg har lyst å gå, men han er ikke interessert i skilsmisse, og han sier han er så fornøyd med meg (!!?) Han har flyttet til mitt hjemsted, og har lite kontakt med familien sin. Dette er så tungt...! Skal jeg virkelig ha det slik hele livet, ikke ha en partner..? Føler meg så alene....

 

Anonymous poster hash: 2001d...01b

[Anonym bruker]

Han er ikke interessert i skilsmisse?? Det er det vel ikke (bare) han som bestemmer?

 

Har dere prøvd parterapi?

 

Anonymous poster hash: d694b...72f

[Anonym bruker]

Da jeg leste overskriften tenkte jeg med en gang "vi er mange i samme båt som deg".

 

For det er mange som lever i et dødt forhold men som likevel velger å bo sammen. Pga barna, økonomien osv.

 

Jeg tenker at så lenge samarbeidet er godt, man ikke krangler, og begge har det sånn tålelig greit i hverdagen kan dette gå for en periode.

 

Men.... i ditt tilfelle??? Nei, du må (og bør) ikke leve sånn!! Jeg hadde seriøst klikka om jeg skulle bodd med en mann som oppførte seg som et barn. Jeg tenker at du nok har det bedre uten han!

 

Jeg hadde uten tvil gått hadde jeg vært i dine sko!

 

Anonymous poster hash: 070a9...620

[Anonym bruker]

Jeg var deg inntil for et par år siden. Jeg valgte da å gå fra min mann. Det var en stor og vanskelig avgjørelse som jeg brukte uendelig lang tid på. Men jeg har aldri angret ett sekund. Har fått et mye enklere og bedre liv etterpå uten å måtte forholde meg til en slik mann. Det har rett og slett vært en lettelse fra ende til annen.

 

Anonymous poster hash: 2f3cd...98b

[Anonym bruker]

Jeg var deg inntil for et par år siden. Jeg valgte da å gå fra min mann. Det var en stor og vanskelig avgjørelse som jeg brukte uendelig lang tid på. Men jeg har aldri angret ett sekund. Har fått et mye enklere og bedre liv etterpå uten å måtte forholde meg til en slik mann. Det har rett og slett vært en lettelse fra ende til annen.

 

Anonymous poster hash: 2f3cd...98b

Har dere barn sammen?

 

 

 

Anonymous poster hash: 2001d...01b

[februarprins2013]

og det fant du ut nå så lenge etterpå

[Anonym bruker]

Hvis dere har barn så ville jeg forsøkt parterapi, samt å avvente utredning og eventuell behandling for mannen din.

 

Hvis han ikke gjennom behandling og terapi klarer å ta en voksenrolle, dere klarer å få liv i forholdet, avklare og oppfylle forventninger til hverandre, da er det verdt å forsøke å forsøke videre.

 

Om dette ikke endres ville jeg gått, uavhengig om du synes synd på mannen eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 7eb31...5b5

[Anonym bruker]

Som en som fikk påvist ADHD sent i livet...gi han sjanse til å ta litt ritalin. Blir ofte mye bedre.

Anonymous poster hash: 1a885...1f3

[Anonym bruker]

Ikke vær mor for en voksen mann. Det er ikke din jobb.

 

Anonymous poster hash: 4436f...6a0