Jeg prøver virkelig å være en positiv kjæreste - men mannen er kaos

[Anonym bruker]

Og jeg hater kaos!

 

Alt fungerer på skinner når det bare er meg og barna.. og når vi skal samarbeide er det bare kaos.

 

Jeg har aldri kommet hjem til et ryddig hus, eller at barna er lagt. Tiden ser ut til å stå stille når jeg ikke er hjemme. Null rutiner.

Middag er sjelden servert, det er alltid noe feil med leksene, huset er på halvåtte, økonomien må jeg ta meg av, pkenklipping.. nei. Snømåking.. nei.

 

Er det mulig å få opp humøret under slike forhold? For jeg hadde ikke giddet å være sammen med meg selv.. Men jeg holder på å stryke med av frustrasjon..

 

Anonymous poster hash: b38ad...477

[Anonym bruker]

Kaos eller bare rett og slett lat?

 

Og du lar deg utnytte fordi...?

 

Anonymous poster hash: 9455a...757

[Anonym bruker]

Enten må han gjøre noe med seg selv, eller så må du akseptere at du bor sammen med en latsabb som aldri kommer til å ta ansvar.

 

Du hadde ikke giddet å være sammen med deg selv. Vel, det er et mye større mysterie at du gidder være sammen med en mann som ikke tar ansvar, som behandler deg som han gjør og som får deg til å føle deg så negativ.

 

Parterapi og krev endring. Ingen om og men, still ultimatum. Få ham med på familievernkontoret og ta opp alt der. Etter det kan dere skrive lister om arbeidsfordeling. Må han ha det inn med teskje - skriv lister om hva som skal gjøres, hvilke dager i uken det gjøres, klokkeslett det gjøres, og hvordan det gjøres i detalj om han er helt håpløs.

 

Vil han fremdeles ikke - da har både du og barna det bedre uten ham. Ikke lær barna dine at det er riktig at far aldri bidrar og overlater alt til mor. Ikke lær barna dine at menn ikke skal ta ansvar. Da blir guttene dine slik og jentene dine kommer til å finne seg samme type egoistiske latsabber.

Anonymous poster hash: f0053...5dc

[Anonym bruker]

Kaos eller bare rett og slett lat?

 

Og du lar deg utnytte fordi...?

 

Anonymous poster hash: 9455a...757

Han er ikke lat. Han jobber veldig mye, og går aldri ut med kompiser, reiser på guttetur osv

 

Det er bare det at han ikke funker som en av to i AS familien.

 

Er det forståelig at jeg er konstant sur? Jeg forsøker å bli positiv.. Men så kommer jeg igjen hjem til et hus i total kaos og må begynne å redde stumpene av hverdagen.

 

Tror bare han ikke evner å legge opp enoen plan over oppgaver hjemme.

 

Jeg er liksom ansett for å være en positiv og inspirerende person som. Alltid har noe positivt å si til alle. Men mot mannen er jeg en kaktus som definitivt ikke bidrar til positiv utvikling av hans selvbilde.hater den jeg er sammen med han.. Men han trigger mine negative sider!

 

Happy valentinsdag

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: b38ad...477

[Anonym bruker]

Men hvorfor skal du være positiv mot en som aldri bidrar?

 

Om han ikke greier å planlegge og se ting av seg selv - vel, da får du behandle ham som den ungen han oppfører seg som og lære ham opp. Sånn og sånn setter man på klær, vasker, rydder osv. osv. Da og da gjør man ting. Lær ham opp til å f.eks. lage ti forskjellige middager, så får han variere med å lage disse når det er hans gang å lage middag.

 

Han tar tydeligvis ikke ansvar fordi han aldri har tenkt å ta ansvar hjemme. Dvs. du har skutt deg selv i foten i det forholdet.

 

Gjentar meg selv, men... parterapi og lister over oppgavefordeling!

Anonymous poster hash: f0053...5dc

[Anonym bruker]

 

Men hvorfor skal du være positiv mot en som aldri bidrar?

 

Om han ikke greier å planlegge og se ting av seg selv - vel, da får du behandle ham som den ungen han oppfører seg som og lære ham opp. Sånn og sånn setter man på klær, vasker, rydder osv. osv. Da og da gjør man ting. Lær ham opp til å f.eks. lage ti forskjellige middager, så får han variere med å lage disse når det er hans gang å lage middag.

 

Han tar tydeligvis ikke ansvar fordi han aldri har tenkt å ta ansvar hjemme. Dvs. du har skutt deg selv i foten i det forholdet.

 

Gjentar meg selv, men... parterapi og lister over oppgavefordeling!

 

Anonymous poster hash: f0053...5dc

Dette.

 

Hva med å ta en "observasjonsdag"? Der du leker at du ikke er tilstede og bare følger med på hvordan han planlegger og disponerer tida si?

 

Anonymous poster hash: 5ccd5...be8

[Anonym bruker]

Han er ikke lat. Han jobber veldig mye, og går aldri ut med kompiser, reiser på guttetur osv

 

Det er bare det at han ikke funker som en av to i AS familien.

 

Er det forståelig at jeg er konstant sur? Jeg forsøker å bli positiv.. Men så kommer jeg igjen hjem til et hus i total kaos og må begynne å redde stumpene av hverdagen.

 

Tror bare han ikke evner å legge opp enoen plan over oppgaver hjemme.

 

Jeg er liksom ansett for å være en positiv og inspirerende person som. Alltid har noe positivt å si til alle. Men mot mannen er jeg en kaktus som definitivt ikke bidrar til positiv utvikling av hans selvbilde.hater den jeg er sammen med han.. Men han trigger mine negative sider!

 

Happy valentinsdag

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: b38ad...477

Skjønner godt at han trigger dine negative sider. Gjør han ingenting husarbeid overhodet? Hvor lenge har dere vært sammen? Har han vært sånn hele tiden?

 

Anonymous poster hash: 56e1f...464

[Anonym bruker]

 

Men hvorfor skal du være positiv mot en som aldri bidrar?

 

Om han ikke greier å planlegge og se ting av seg selv - vel, da får du behandle ham som den ungen han oppfører seg som og lære ham opp. Sånn og sånn setter man på klær, vasker, rydder osv. osv. Da og da gjør man ting. Lær ham opp til å f.eks. lage ti forskjellige middager, så får han variere med å lage disse når det er hans gang å lage middag.

 

Han tar tydeligvis ikke ansvar fordi han aldri har tenkt å ta ansvar hjemme. Dvs. du har skutt deg selv i foten i det forholdet.

 

Gjentar meg selv, men... parterapi og lister over oppgavefordeling!

 

Anonymous poster hash: f0053...5dc

Han er veldig god til å lage mat. Men han sliter med å planlegge tid. Og i det siste har han blitt enda dårligere til å gjennomføre matlagingen. Han går fra ting på ovnen og det brenner seg.

 

Nesten så jeg blir litt bekymret.. Men han har alltid vært elendig på å gjennomføre en oppgave fra A til Å

 

HI

 

Anonymous poster hash: b38ad...477

[Anonym bruker]

Dette.

 

Hva med å ta en "observasjonsdag"? Der du leker at du ikke er tilstede og bare følger med på hvordan han planlegger og disponerer tida si?

 

Anonymous poster hash: 5ccd5...be8

Jeg har hatt en observasjonsuke en gang. Satt frem noen ting som han skulle være opp på loftet. Det sto midt i gangen så vi nesten måtte klatre over. Når uka hadde gått bar jeg det opp selv.

 

For meg er det viktig at barna har orden rundt seg og i hverdagen. Derfor gjør jeg ting selv etter å ha maset en stund.

 

Jeg blir bare så sliten

 

Det er mer slitsomt å forvente at noen tar sin del av arbeidet, men ikke gjør det. Enn å gjøre alt selv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b38ad...477

[Anonym bruker]

Men hvorfor tar du ham ikke med i parterapi?

 

Om han er så håpløs til å gjøre ting som du sier bør du i parterapi - foruten arbeidsfordeling og idiotsikre arbeidsbeskrivelser - ta opp om han bør ta en legesjekk.

Anonymous poster hash: f0053...5dc

[Anonym bruker]

Skjønner godt at han trigger dine negative sider. Gjør han ingenting husarbeid overhodet? Hvor lenge har dere vært sammen? Har han vært sånn hele tiden?

 

Anonymous poster hash: 56e1f...464

Jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg tror han aldri har støvsugd, vasket eller skiftet på senga i løpet av de 5 årene vi har bodd her.

 

Men han lager mat, handler, kjører til og fra trening.

 

Problemet er hovedsakelig at han ikke klarer å følge opp barna og sørge for rutiner. Dersom jeg er borte i helgen skjer det sjelden noe aktivitet.

 

Og jeg blir så utrolig irritert..

 

HI

 

Anonymous poster hash: b38ad...477

[Anonym bruker]

Jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg tror han aldri har støvsugd, vasket eller skiftet på senga i løpet av de 5 årene vi har bodd her.

 

Men han lager mat, handler, kjører til og fra trening.

 

Problemet er hovedsakelig at han ikke klarer å følge opp barna og sørge for rutiner. Dersom jeg er borte i helgen skjer det sjelden noe aktivitet.

 

Og jeg blir så utrolig irritert..

 

HI

 

Anonymous poster hash: b38ad...477

Samme som her i huset. Han kjører til og fra trening hvis jeg husker å minne han på trening hver gang det skal være.

 

Han har aldri skiftet på senga. Ikke en gang da vannet mitt gikk og det kom fostervann i sengetøyet (!!!) han passet bare på å legge en søppelsekk under lakenet så ikke madrassen skulle bli ødelagt..

Ufattelig at den mannen er i stand til å drive er stort selskap med ansvar for mange millioner prosjekter!

 

 

 

Anonymous poster hash: 46752...4e5

[Anonym bruker]

Siden du konsekvent unngår å kommentere parterapi og det å kreve at mannen tar mer ansvar så er det bare å anta at du enten er ekstremt konfliktsky, eller at du liker å leve i martyrrollen.

Anonymous poster hash: f0053...5dc

[Anonym bruker]

 

Siden du konsekvent unngår å kommentere parterapi og det å kreve at mannen tar mer ansvar så er det bare å anta at du enten er ekstremt konfliktsky, eller at du liker å leve i martyrrollen.

 

Anonymous poster hash: f0053...5dc

Jeg kan garantere at jeg ikke er konfliktsituasjoner.

 

Han vil ikke i parterapi. Og jeg har ikke hatt energi til å kjempe for det.

 

Innerst inne har jeg vel kanskje gitt opp.. og tror ikke nok på at terapi vil funke.

 

Men jeg skal forsøke å motivere..

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: b38ad...477

[Anonym bruker]

Min mann var også sånn i fjor, og jeg ble også en negativ masete kjerring i samvær med ham. Det viste seg at han var litt deprimert rett og slett, så nå som han er "ovenpå" igjen går ting så mye bedre!

 

Anonymous poster hash: 70859...c51

[Anonym bruker]

Jeg kan garantere at jeg ikke er konfliktsituasjoner.

 

Han vil ikke i parterapi. Og jeg har ikke hatt energi til å kjempe for det.

 

Innerst inne har jeg vel kanskje gitt opp.. og tror ikke nok på at terapi vil funke.

 

Men jeg skal forsøke å motivere..

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: b38ad...477

"Kjempe" for det?

 

Det er da bare å si at du bestiller time. Så hvis han ikke vil med, får du timen for deg selv. (Og når timene med tid og stunder glir sømløst over i "mekling" er det ikke lenger sjans til å melde seg ut.)

 

Anonymous poster hash: 5ccd5...be8

[Anonym bruker]

Jeg kan garantere at jeg ikke er konfliktsituasjoner.

 

Han vil ikke i parterapi. Og jeg har ikke hatt energi til å kjempe for det.

 

Innerst inne har jeg vel kanskje gitt opp.. og tror ikke nok på at terapi vil funke.

 

Men jeg skal forsøke å motivere..

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: b38ad...477

 

Selvfølgelig vil han ikke i parterapi - han er garantert oppegående nok til at han da vil få høre også av utenforstående at han må gjøre mer. Å innrømme for andre at han behandler kona så respektløst er heller ikke akkurat mandig. Så selvfølgelig vil han ikke i parterapi. Og hvorfor skulle han det - du godtar jo å gjøre alt likevel...

 

Så lenge du overlater til ham å bestemme om dere skal i parterapi eller ikke, da får du også akseptere at han bestemmer hvordan forholdet deres skal være. Det han sier til deg når han nekter parterapi er at han ikke gidder gjøre noe mer, og han bryr seg egentlig ikke sååå mye om forholdet. Han vil kun være i forholdet hvis han kan være gratispassasjer og det meste gjøres som han vil, dvs. du gjør det meste.

 

Enten får du bare godta å bli utnyttet og slutte å klage og være sur for det.

Eller så forteller du ham at forholdet ikke fungerer slik det er nå, og at dere må gjøre noe med det.

Vil han ikke i parterapi, still ham konkrete spørsmål - hva har han da tenkt å gjøre for å gjøre sin del, lære seg å gjøre ting riktig, planlegge ting og ikke minst gjennomføre ting uten at du må minne ham på det? Hvilken plan har han for dette?

Har han ingen plan - sett opp en liste over alle ukens arbeidsoppgaver og del den i to.

Vil han ikke - spør hvorfor.

Om han sier ja, men ikke gjør det - ta det opp igjen og spør rett ut - hvorfor lyver han og hvorfor er han ikke villig til å ta sin del av ansvaret i hjemmet. Hvorfor synes han det er greit å la deg gjøre det meste?

 

Og krev parterapi. Enten blir han med, eller så må han også akseptere at han kommer til å miste familien sin.

Når det har gått så langt at du er konstant sur og sint og ikke en gang liker deg selv, da er det bare et spørsmål om tid før forholdet krasjer likevel. Da kan du like gjerne stille ultimatum til ham først som sist. Venter du blir trolig for mye ødelagt til at dere greier å reparere. Nå kan det repareres. Ikke sikkert så om et år eller to eller fem.

 

Anonymous poster hash: f0053...5dc

[Hjertefru]

Det er jo bekymringsfullt at han ikke greier å følge opp mat som står på komfyren- vet ikke hvor gammel mannen din er men fikk litt demens-vibber...

Det at han ikke greier å organisere aktiviteter når du er borte er jo ikke så rart, all den tid han har problemer med å få hverdagen til å gå rundt noenlunde knirkefritt selv om det ikke foregår noe spesielt....

Syk, lat eller bare ekstremt avhengig av deg? Ikke godt å si. Hvis det er det siste, tror jeg at å overlate alt til ham, fex ved at du reiser bort en uke, kan være en vekker. Da må han greie alt selv, og han vil fex se at barna blir roligere hvis de får struktur og noen gode opplevelser. Pluss at man da kan håpe at han finner sine egne måter å gjøre ting på, kan være så banalt som hvilken mat han skal servere ol.