Melde min bekymring til barnevernet ang venninne?

[Anonym bruker]

 

Hi her. 

 

Takk for alle svar. Jeg er enda noe usikker på hva jeg skal gjøre videre. En ting er dog sikkert, gutten må få hjelp. Jeg har et annet litt eldre barn også, med diagnose. Og jeg ser jo selv hvor utrolig stor forskjell det gjorde i hans liv at vi visste og forsto diagnosen hans. Vi kunne møte han på en helt annen måte og livet hans er garantert bedre nå enn det ville vært. 

 

Hele situasjonen er vanskelig. Jeg har i flere år vurdert å melde til barnevernet uten å ha fått meg til å gjøre det. Jeg har en slik rolle i barnets liv (og foreldrenes) at jeg ikke bare kan risikere å bli uvenn med dem. Derfor må jeg dessverre melde anonymt om jeg går til det skrittet. Så det står mellom å ta en ordentlig forberedt prat med foreldrene eller å melde anonymt. 

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

 

 

Unnskyld at jeg sier det, men du har i flere ÅR vært bekymret for dette barnet uten å gå videre med det.... Det er faktisk forferdelig å høre!

 

Du har forsøkt å snakke med dem, det har ikke hjulpet. Da melder du barnevernet!

 

Du har vært bekymret i årevis. Årevis hvor du har visst at denne gutten har trengt hjelp og ikke fått det. Du har erfaring med diagnosebarn selv og har sett hvor mye det har gjort for ditt barn å få riktig hjelp - og så har du likevel valg å ikke si fra!?!?!?

Jeg blir forbanna av slik unnlatenhet.

 

Slutt å tenke og lure. Få deg selv i gir og gjør det du VET du må gjøre!

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

[Anonym bruker]

Har bare skumlest tråden, men du vet at PPT eller BUP ikke er innblandet? Fordi mor ikke ønsker, hvis jeg forstod det riktig? Da er det jo en viss mulighet for at det allerede er sendt en bekymring til barnevernet fra skolen.

 

Anonymous poster hash: b24c9...07a

[Anonym bruker]

 

Unnskyld at jeg sier det, men du har i flere ÅR vært bekymret for dette barnet uten å gå videre med det.... Det er faktisk forferdelig å høre!

 

Du har forsøkt å snakke med dem, det har ikke hjulpet. Da melder du barnevernet!

 

Du har vært bekymret i årevis. Årevis hvor du har visst at denne gutten har trengt hjelp og ikke fått det. Du har erfaring med diagnosebarn selv og har sett hvor mye det har gjort for ditt barn å få riktig hjelp - og så har du likevel valg å ikke si fra!?!?!?

Jeg blir forbanna av slik unnlatenhet.

 

Slutt å tenke og lure. Få deg selv i gir og gjør det du VET du må gjøre!

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

 

 

Ja, i flere år dessverre. Jeg er ikke venninne med moren som jeg skrev først. Jeg sitter i en mye vanskeligere posisjon, derfor har jeg slitt med valget. 

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

[Anonym bruker]

 

Ja, i flere år dessverre. Jeg er ikke venninne med moren som jeg skrev først. Jeg sitter i en mye vanskeligere posisjon, derfor har jeg slitt med valget.

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

Det er din søster..?

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

[Anonym bruker]

Fordi jeg jobber med (normale) barn og aldri har sett dem få tics på de 17 årene jeg har vært i jobb. Når et barn får tics, regner jeg straks med at det skyldes noe spesifikt. Friske mennesker har kontroll over musklene sine fra de kommer i skolealder og oppover.

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

Vel, da har du nok ikke vært spesielt våken og/eller jobbet med mange barn...

Det er helt normalt at alt fra babyer til ungdommer får tics. Forskjellen er når de har både verbale og motoriske tics/alvorlige tics/tourettes. Fe fleste barn med vanlige tics vokser det av seg.

Les artikkelen nedenfor du:

 

http://www.abcnyheter.no/livet/2015/12/07/195185869/derfor-far-noen-barn-tics

 

Såkalte "friske" mennesker har ikke alltid kontroll over kroppen sin fra de begynner på skolen slik du påstår. Jeg har som sagt en gutt med både autisme og tourettes. Har også en mor som hadde tics da hun gikk på barneskolen. Hun vokste av seg ticsene før hun begynte på ungdomsskolen og det har ikke skjedd på nytt igjen eller utviklet sev. Din omtale om "friske mennesker" vs "syke" er forøvrig trangsynt og lite tiltalende. Som mor til et barn med handicap (nei, det er ikke en sykdom) så syns jeg at skjærer alt og alle over samme kam.

 

Anonymous poster hash: 0e220...b07

[Anonym bruker]

 

Ja, i flere år dessverre. Jeg er ikke venninne med moren som jeg skrev først. Jeg sitter i en mye vanskeligere posisjon, derfor har jeg slitt med valget. 

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

 

 

Da vil jeg tro det er familie. Er det ikke enda verre å vite at et barn i familien din ikke får den hjelpen det trenger?

 

Dessverre er det akkurat slike holdninger, at folk gruer for å "blande seg" og håper at foreldrene skal forstå eller skjerpe seg og selv forstå at de trenger hjelp, som gjør at barn ender med å lide i årevis.

 

Dette kan du ikke lenger sitte og se på uten å gjøre noe med det. Meld anonymt om du må, men meld. Nå er det tydeligvis så ille at du følte for å opprette denne tråden. Da vet du at noe må gjøres. Og du har fått den utakknemlige oppgaven å gjøre det. Den gutten har tydeligvis ikke andre som kan tale hans sak, da må du være hans stemme.

 

Om du må melde anonymt, så gjør det. Men meld fra til barnevernet!!!

 

Her finner du meldeskjema:

https://www.bufdir.no/Barnevern/Melde_fra_til_barnevernet/Melde_fra_til_barnevernet__privatperson/

 

Som du ser rett under ang. det å ev. være anonym, så ser du at du kan melde med navn og relasjon til de som du melder bekymring om, og be om at denne informasjonen holdes tilbake fra de det gjelder. Denne informasjonen vil i så fall ikke komme ut til denne guttens mor/far uten at det endre som en sak med omsorgsovertakelse. Og det er jo ikke noe som tyder på at det noengang vil komme til det i denne saken. Ergo kan du trolig melde med navn og likevel være anonym overfor denne moren.

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

[Anonym bruker]

Vel, da har du nok ikke vært spesielt våken og/eller jobbet med mange barn...

Det er helt normalt at alt fra babyer til ungdommer får tics. Forskjellen er når de har både verbale og motoriske tics/alvorlige tics/tourettes. Fe fleste barn med vanlige tics vokser det av seg.

Les artikkelen nedenfor du:

 

http://www.abcnyheter.no/livet/2015/12/07/195185869/derfor-far-noen-barn-tics

 

Såkalte "friske" mennesker har ikke alltid kontroll over kroppen sin fra de begynner på skolen slik du påstår. Jeg har som sagt en gutt med både autisme og tourettes. Har også en mor som hadde tics da hun gikk på barneskolen. Hun vokste av seg ticsene før hun begynte på ungdomsskolen og det har ikke skjedd på nytt igjen eller utviklet sev. Din omtale om "friske mennesker" vs "syke" er forøvrig trangsynt og lite tiltalende. Som mor til et barn med handicap (nei, det er ikke en sykdom) så syns jeg at skjærer alt og alle over samme kam.

 

Anonymous poster hash: 0e220...b07

Du har et barn med autisme og Tourettes. Begge deler er DIAGNOSER.

 

Derfor tenker jeg DIAGNOSE hver gang jeg ser et barn med tics. (Jo, jeg har sett dem, men da har vi som regel vært informert om at barnet har en diagnose som bl a gir tics.)

 

At du er overfølsom på dette (og ikke klarer å se sammenhengen mellom din mors og ditt barns tilstand), endrer ikke på at alle mennesker i verden vil reagere på en person med tics og rykninger, og tenke at der er en diagnose i bunnen som gir disse. Om det er cerebral parese, Tourettes, Parkinsons, Huntingdons eller noe annet, det er sånn sett ikke så veldig spennende for oss utenfra. Men at foreldrene til et barn med noe lignende bare later som om det "ikke er noe" er i alle fall destruktivt, så lenge ALLE utenfra ser at det faktisk er det.

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

[Jallavalla]

Dette høres ekstremt spesielt ut. Veldig rart at ikke skolen har meldt i fra til barnevernet.

Høres jo ut som han har en lidelse alla autisme/asberger, og det er klart denne familien trenger hjelp og veiledning. Venninna di kan jo ikke være helt god hvis hun ikke ser det selv.

[Anonym bruker]

Alle er enige om at BUP og ppt må på banen, men nå er det frivillig hjelp fra begge de instansene og foresatte må samtykke. Dermed blir det en barnevernsak for gutten får ikke nødvendig helsehjelp og han vil mest sannsynlig utvikle tilleggsvansker som følge av dette. Du beskriver jo hva som BURDE skje, mens hi allerede har forklart mange ganger at det er nettopp dette som ikke går. Så hva er det da? Om ikke en barnevernsak?

 

Anonymous poster hash: 8b1bf...0bf

Hi har jo gått rundt grøten... Hvordan kan det være lettere å kontakte barnevern enn å ta en skikkelig prat med venninnen?

 

 

Anonymous poster hash: b4f98...3cb

[Anonym bruker]

Hi har jo gått rundt grøten... Hvordan kan det være lettere å kontakte barnevern enn å ta en skikkelig prat med venninnen?

 

 

Anonymous poster hash: b4f98...3cb

 

Hun har jo tatt den samtalen flere ganger uten at mor vil gjøre noe med det. Mor blånekter for at det er noe galt med sønnen og nekter å få ham utredet. Dette er noe som har pågått i årevis. På et tidspunkt må man for barnets skyld si at nok er nok. Mor har fått xx antall sjanser, men nekter fremdeles å se det bekymringsfulle ved sønnens adferd. Da er det barnevernet neste.

Da kan barnet få en utredning og gutten og foreldrene kan få hjelp til å takle sønnens utfordringer på en riktigere måte enn det som er gjort til nå.

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

[Anonym bruker]

At et barn ikke fungerer optimalt betyr ikke at barnet blir utsatt for omsorgssvikt!

Det er mange dyktige, kjærlige foreldre som kan ha barn med utfordringer.

At et barn er annerledes betyr ikke at foreldrene ikke tar seg godt nok av det.

At et barn er annerledes betyr ikke at det er en barnevernssak.

 

At du ikke er blitt fortalt om hva og hvilke tiltak skole, og helsepersonell gjør forhold til denne gutten betyr ikke at de ikke er involvert.

Det er nemlig ikke slik at et barn med for eksempel asbergers blir helt normal bare fordi BUP har utredet barnet. Det finnes ingen kur.

 

At mor ikke har fortalt det til deg, betyr ikke at det ikke er gjort. Det eneste du vet er at hun ikke har informert deg. Er han så annerledes som du beskriver så har nok andre instanser koblet inn de nødvendige, de som ser barnet mer enn deg.

 

Kanskje det nettopp er fordi mor er flink, skolen gjør tiltak etter råd fra BUP som er grunnen til at han faktisk er en skoleflink gutt med venner.

 

Du kan ikke bare anta her. Det som for oss som leser fremstår som mest klart er at du har lite toleranse, du viser lite respekt, og lite innsiktsfull.

Kanskje gutten blir nervøs rundt deg og ditt barn som er nedlatende mot han?

 

Anonymous poster hash: 487e1...407

[Anonym bruker]

Hallllooooo...

Hun er jo ikke "flink" hvis hun ignorerer at barnet oppfører seg helt inadekvat!

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

[Anonym bruker]

At et barn ikke fungerer optimalt betyr ikke at barnet blir utsatt for omsorgssvikt!

Det er mange dyktige, kjærlige foreldre som kan ha barn med utfordringer.

At et barn er annerledes betyr ikke at foreldrene ikke tar seg godt nok av det.

At et barn er annerledes betyr ikke at det er en barnevernssak.

 

At du ikke er blitt fortalt om hva og hvilke tiltak skole, og helsepersonell gjør forhold til denne gutten betyr ikke at de ikke er involvert.

Det er nemlig ikke slik at et barn med for eksempel asbergers blir helt normal bare fordi BUP har utredet barnet. Det finnes ingen kur.

 

At mor ikke har fortalt det til deg, betyr ikke at det ikke er gjort. Det eneste du vet er at hun ikke har informert deg. Er han så annerledes som du beskriver så har nok andre instanser koblet inn de nødvendige, de som ser barnet mer enn deg.

 

Kanskje det nettopp er fordi mor er flink, skolen gjør tiltak etter råd fra BUP som er grunnen til at han faktisk er en skoleflink gutt med venner.

 

Du kan ikke bare anta her. Det som for oss som leser fremstår som mest klart er at du har lite toleranse, du viser lite respekt, og lite innsiktsfull.

Kanskje gutten blir nervøs rundt deg og ditt barn som er nedlatende mot han?

 

Anonymous poster hash: 487e1...407

 

Helt uenig!!!

 

Hi er trolig i familie med denne gutten ("venninnen" var en avsporing), hun har observert dette i flere år og snakket med barnets mor gjentatte ganger. Hun vet med 100 % sikkerhet at barnet ikke har noen oppfølging pga. sine problemer og at barnet ikke har fått noen utredning mtp. ev. diagnose.

 

Helt utrolig med slike uttalelser som du kommer med her - ville du hatt like høy terskel for å melde mistanke om at et barn ble utsatt for fysisk eller psykisk vold? Eller hva om du mistenkte at barnet ble utsatt for seksuelle overgrep? Eller hva om det bare var at foreldrene ikke var egnet på annen måte, men barnet var ren og pen i klærne?

 

Det er enkelt, om man mistenker at et barn blir utsatt for omsorgssvikt (det å hindre sitt barn fra å få nødvendig helsehjelp er omsorgssvikt!), da SKAL man melde til barnevernet.

Det er IKKE slik at man må være helt sikker på at et barn utsettes for omsorgssvikt. Om det bare er grunn mistanke skal man melde!

 

Å nekte sitt barn nødvendig helsehjelp er ulovlig. Man kan til og med straffes for det. Om barnet etter utredning ikke har noen diagnose så vil livet fortsette som før. Om barnet får påvist en diagnose så vil det gi barnet større sjanse til å bli mer velfungerende hvis foreldrene forstår barnets diagnose og hvordan denne utarter seg og hvordan man best kan hjelpe barnet. Og om et barns adferd er så avvikende fra normalen som det er i dette tilfellet så er det grunn til at barnet bør utredes, og har rett til å bli utredet. Foreldre har i slike tilfeller ikke rett til å la være å utrede barnet.

 

Hvorfor du føler behov for å påpeke at barn med aspergers blir normale bare fordi de har fått diagnosen, det forstår jeg ikke. Det er jo ingen som uttrykker slike tanker i tråden. Men de fleste (bortsett fra deg?) vet at skal man hjelpe barn som har slike diagnoser, da bør man først vite om diagnosen, så forstå dens særtrekk, så forstå hvordan den uttrykker seg i det enkelte barn, og så finne måter å hjelpe barnet å tilpasse seg de fleste situasjoner i livet - ikke bare på skolen. Dette er bortimot umulig hvis foreldre benekter at det er en diagnose i utgangspunktet.

 

Som tidligere sagt, om en utredning viser at barnet ikke har noen diagnose - ingenting er bedre enn det. Men da er det likevel tydelig at familien trenger veiledning slik at gutten kan lære seg vanlig adferd for barnet alder.

 

 

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9