Melde min bekymring til barnevernet ang venninne?

[Anonym bruker]

Nei, det i seg selv er ikke forsømmelse. Får han mat? Går han i rene klær? Får han omsorg og kjærlighet hjemme? Går han på skole? I såfall kan du ikke si at han er forsømt selv om hun enten ikke vil innse at barnet mest sannsynligvis var en diagnose eller ikke. Det er en sorgprosess man må gjennom når man får en såpass alvorlig diagnose. Skjønner godt om hun fornektet det eller ikke vil dele det med hele verden. Ingen her vet om hun allerede har kontaktet f.eks BUP og lege, men ikle tør å fortelle det til noen. Skolen må på banen- ikke barnevernet.

 

Anonymous poster hash: 0e220...b07

Han er 12 år og får ikke den undervisningen eller tilretteleggingen han har krav på. Å få en utredning når noe feiler barnet, er barnets rettighet.

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

[Anonym bruker]

Han er 12 år og får ikke den undervisningen eller tilretteleggingen han har krav på. Å få en utredning når noe feiler barnet, er barnets rettighet.

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

 

Hva slags tilrettelegging? På skolen fungerer han jo åpenbart brukbart nok, siden ikke skolen har tatt tak i det.

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

[Anonym bruker]

 

Hva slags tilrettelegging? På skolen fungerer han jo åpenbart brukbart nok, siden ikke skolen har tatt tak i det.

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

 

 

Faglig er han sterk. Sosialt er det selvsagt så som så, men har noen venner. Ang beskjeder på skolen, så får han med seg relativt lite. I og med at flere samtaletimer har handlet utelukkende om alt som ikke fungerer, så betyr det at ting ikke går smertefritt akkurat. 

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

[Anonym bruker]

Jeg har svart tidligere i tråden, bl.a. skrevet om min mors venninne som også nektet å innse at sønnen hennes trengte hjelp. Hun var også svært opptatt av fasaden og ingen skulle ha noe å utsette på henne. Til tross for at han sener fikk vurdert sitt funksjonsnivå som svært dårlig, så gikk han altså gjennom både barnehage og skole 1.-10. uten at noen tok tak i det. Han forsøkte seg også på videregående uten at det gikk, heller ikke der var det noen som fanget ham opp.

Total ansvarsfraskrivelse fra absolutt alle som burde tatt tak i det og som liksom hadde utdanning nok til å avsløre slike tegn på alvorlig diagnose. Fem minutter sammen med ham var nok til at man stusset veldig, etter en halv time hadde "alle" konkludert med at han måtte ha en diagnose. Bare ikke moren, besteforeldrene, barnehageansatte, helsesøster, lærere...

 

Jeg synes det er veldig skremmende at så mange i denne tråden mener at Hi ikke skal melde dette til barnevernet!

 

En annen skrev som kommentar til et av mine tidligere svar at barnevern ikke er riktig instans, men at Hi bør kontakte lærer eller bup eller ppt. Det er jeg veldig uenig i! Om Hi kontakter lærer blir det enda et mellomledd. Da kan det bokstavelig talt gå både vinter og vår uten at noe mer skjer. Lærer tar det kanskje opp med mor, som igjen er veldig "flink" til å bortforklare alt, for hennes misjon er jo å holde fasaden for enhver pris. Dermed risikerer Hi at det ikke skjer noe mer. Om læreren tar kontakt med ppt eller bup (jeg tror ikke lærer kan ta direktekontakt med bup?) så vil det da være enda et mellomledd Hi - lærer - ppt.

Hvor alvorlig ppt ev. tar dette vil være helt avhengig av en lærer som i flere år ikke har tatt signal på alvor og som kanskje kvier seg for å innrømme dette, og som i tillegg trolig er påvirket av mor som har "gode" forklaringer på all avvikende adferd.

Dermed er det stor risiko for at gutten ikke vil få hjelp om Hi tar det den veien!

Det beste er å ha færrest mellomledd!

 

Hi, du har snakket mange ganger med guttens mor, hun sier klart at det ikke er noen problemer og at hun ikke vil oppsøke hjelp.

Det å hindre sitt barn fra å få nødvendig helsehjelp ER omsorgssvikt. Det er absolutt ingen tvil om akkurat det!

Og ved omsorgssvikt ER barnevernet riktig instans å kontakte!

 

Jeg har skrevet det før, Hi, jeg mener du skal varsle barnevernet og gjøre det med fullt navn. Om du mister henne som venninne så er ikke det så farlig, bare gutten hennes får hjelp. Hun har tydeligvis mistet de fleste andre venninnene sine, og det er også noe som muligens bør nevnes hvis mors væremåte og benektelse av sønnens problemer er en av årsaken til at venner har trukket seg unna henne.

Melder du med navn vil bekymringsmeldingen veie tyngre. Du er en person som har omgåtts familien over tid, du har et jevnaldrende barn med denne gutten, du kan vise til mange samtaler med mor om guttens problemer og at mor blånekter på at det er noe galt med ham og derfor nekter å søke helsehjelp/utredning for ham. Dette vil veie tungt. Spesielt sammen med det at han er så gammel som han er og at han risikerer å falle enda mer utenfor når han kommer på ungdomsskolen. Skal gutten ha hjelp så må han få det nå!

 

Det er et par som har nevnt i tråden at det ble en merbelastning for dem at noen meldte dem til barnevernet og råder Hi til å ikke melde til bv av den grunn. Men det kan ikke sammenlignes, for de som svarte dette hadde selv kontaktet helsevesenet for å få nødvendig utredning og helsehjelp til sine barn. His venninne nekter å skaffe sønnen sin nødvendig helsehjelp, og det er ikke lov. Når Hi vet 100 % sikkert at det ikke er noen utredning på gang og at mor blånekter å oppsøke nødvendig helsehjelp for sønnen, da kan hun bare takke seg selv for at det blir meldt en bekymringsmelding til barnevernet. Uansett, så er det ikke foreldre man skal ta hensyn til i slike saker, det avgjørende er bekymring for barnet!

 

Hi - meld til barnevernet, og gjør det med navn i håp om at det veier tyngre og kanskje kan få fortgang i saken.

Du mister kanskje din venninne på den måten, men du redder kanskje også sønnen hennes.

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

[Anonym bruker]

Jeg svarer igjen: dette er ingen barnevernssak, men et barn som trenger utredning og hjelp.

Vi er flere med diagnosebarn her som har svart det samme.

Du må snakke med venninnen din. Fortell henne f.eks. at en på jobben din har en sønn med liknende problematikk. Og han er til utredning. Si at du ser mange likheter med hennes sønn, og så oppfordrer du henne til å starte prosessen.

BV er helt feil sted å begynne, de har ingen kompetanse på området, og det er bortkastet tid. Det vil trenere hjelpen enormt! Det kan også skade ungen mere enn å hjelpe.

Mor eller skolen må kontakte PPT og BUP.

 

Anonymous poster hash: b4f98...3cb

[Anonym bruker]

Jeg svarer igjen: dette er ingen barnevernssak, men et barn som trenger utredning og hjelp.

Vi er flere med diagnosebarn her som har svart det samme.

Du må snakke med venninnen din. Fortell henne f.eks. at en på jobben din har en sønn med liknende problematikk. Og han er til utredning. Si at du ser mange likheter med hennes sønn, og så oppfordrer du henne til å starte prosessen.

BV er helt feil sted å begynne, de har ingen kompetanse på området, og det er bortkastet tid. Det vil trenere hjelpen enormt! Det kan også skade ungen mere enn å hjelpe.

Mor eller skolen må kontakte PPT og BUP.

 

Anonymous poster hash: b4f98...3cb

Alle er enige om at BUP og ppt må på banen, men nå er det frivillig hjelp fra begge de instansene og foresatte må samtykke. Dermed blir det en barnevernsak for gutten får ikke nødvendig helsehjelp og han vil mest sannsynlig utvikle tilleggsvansker som følge av dette. Du beskriver jo hva som BURDE skje, mens hi allerede har forklart mange ganger at det er nettopp dette som ikke går. Så hva er det da? Om ikke en barnevernsak?

 

Anonymous poster hash: 8b1bf...0bf

[Anonym bruker]

Jeg svarer igjen: dette er ingen barnevernssak, men et barn som trenger utredning og hjelp.

Vi er flere med diagnosebarn her som har svart det samme.

Du må snakke med venninnen din. Fortell henne f.eks. at en på jobben din har en sønn med liknende problematikk. Og han er til utredning. Si at du ser mange likheter med hennes sønn, og så oppfordrer du henne til å starte prosessen.

BV er helt feil sted å begynne, de har ingen kompetanse på området, og det er bortkastet tid. Det vil trenere hjelpen enormt! Det kan også skade ungen mere enn å hjelpe.

Mor eller skolen må kontakte PPT og BUP.

 

Anonymous poster hash: b4f98...3cb

 

Men ser du ikke at Hi har snakket med guttens mor mange ganger og mor blånekter for at det er noe galt med sønnen?

Barnevernet ER riktig instans om foreldre nekter barn nødvendig helsehjelp!

 

"Dersom foreldrene motsetter seg at barnet får nødvendig helsehjelp, kan helsepersonells opplysningsplikt til barneverntjenesten inntre, jf. helsepersonelloven § 33, jf. barnevernloven § 4–10."

"...om behandlingsnekten er av slik karakter at barnet ikke får nødvendig helsehjelp. I så fall må barneverntjenesten kobles inn."

"Dersom barnets helse settes i fare ved foreldrenes atferd, skal helsepersonell melde forholdet til barneverntjenesten, jf. helsepersonelloven § 33."

https://helserett.wordpress.com/2013/09/03/barns-rett-til-helsehjelp/

 

Barnevernet har dessuten en lovpålagt plikt til å samarbeide med helsevesenet - også ang. barns psykisk helse.

 

Denne gutten blir bare eldre og eldre. Mor nekter å skaffe han hjelp. Læreren/lærerne som har fulgt ham i årevis har også lukket øynene for guttens behov. Da må man gå til andre enn disse, da disse til fulle har vist at de ikke ser guttens behov.

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

[Anonym bruker]

 

Jeg har svart tidligere i tråden, bl.a. skrevet om min mors venninne som også nektet å innse at sønnen hennes trengte hjelp. Hun var også svært opptatt av fasaden og ingen skulle ha noe å utsette på henne. Til tross for at han sener fikk vurdert sitt funksjonsnivå som svært dårlig, så gikk han altså gjennom både barnehage og skole 1.-10. uten at noen tok tak i det. Han forsøkte seg også på videregående uten at det gikk, heller ikke der var det noen som fanget ham opp.

Total ansvarsfraskrivelse fra absolutt alle som burde tatt tak i det og som liksom hadde utdanning nok til å avsløre slike tegn på alvorlig diagnose. Fem minutter sammen med ham var nok til at man stusset veldig, etter en halv time hadde "alle" konkludert med at han måtte ha en diagnose. Bare ikke moren, besteforeldrene, barnehageansatte, helsesøster, lærere...

 

Jeg synes det er veldig skremmende at så mange i denne tråden mener at Hi ikke skal melde dette til barnevernet!

 

En annen skrev som kommentar til et av mine tidligere svar at barnevern ikke er riktig instans, men at Hi bør kontakte lærer eller bup eller ppt. Det er jeg veldig uenig i! Om Hi kontakter lærer blir det enda et mellomledd. Da kan det bokstavelig talt gå både vinter og vår uten at noe mer skjer. Lærer tar det kanskje opp med mor, som igjen er veldig "flink" til å bortforklare alt, for hennes misjon er jo å holde fasaden for enhver pris. Dermed risikerer Hi at det ikke skjer noe mer. Om læreren tar kontakt med ppt eller bup (jeg tror ikke lærer kan ta direktekontakt med bup?) så vil det da være enda et mellomledd Hi - lærer - ppt.

Hvor alvorlig ppt ev. tar dette vil være helt avhengig av en lærer som i flere år ikke har tatt signal på alvor og som kanskje kvier seg for å innrømme dette, og som i tillegg trolig er påvirket av mor som har "gode" forklaringer på all avvikende adferd.

Dermed er det stor risiko for at gutten ikke vil få hjelp om Hi tar det den veien!

Det beste er å ha færrest mellomledd!

 

Hi, du har snakket mange ganger med guttens mor, hun sier klart at det ikke er noen problemer og at hun ikke vil oppsøke hjelp.

Det å hindre sitt barn fra å få nødvendig helsehjelp ER omsorgssvikt. Det er absolutt ingen tvil om akkurat det!

Og ved omsorgssvikt ER barnevernet riktig instans å kontakte!

 

Jeg har skrevet det før, Hi, jeg mener du skal varsle barnevernet og gjøre det med fullt navn. Om du mister henne som venninne så er ikke det så farlig, bare gutten hennes får hjelp. Hun har tydeligvis mistet de fleste andre venninnene sine, og det er også noe som muligens bør nevnes hvis mors væremåte og benektelse av sønnens problemer er en av årsaken til at venner har trukket seg unna henne.

Melder du med navn vil bekymringsmeldingen veie tyngre. Du er en person som har omgåtts familien over tid, du har et jevnaldrende barn med denne gutten, du kan vise til mange samtaler med mor om guttens problemer og at mor blånekter på at det er noe galt med ham og derfor nekter å søke helsehjelp/utredning for ham. Dette vil veie tungt. Spesielt sammen med det at han er så gammel som han er og at han risikerer å falle enda mer utenfor når han kommer på ungdomsskolen. Skal gutten ha hjelp så må han få det nå!

 

Det er et par som har nevnt i tråden at det ble en merbelastning for dem at noen meldte dem til barnevernet og råder Hi til å ikke melde til bv av den grunn. Men det kan ikke sammenlignes, for de som svarte dette hadde selv kontaktet helsevesenet for å få nødvendig utredning og helsehjelp til sine barn. His venninne nekter å skaffe sønnen sin nødvendig helsehjelp, og det er ikke lov. Når Hi vet 100 % sikkert at det ikke er noen utredning på gang og at mor blånekter å oppsøke nødvendig helsehjelp for sønnen, da kan hun bare takke seg selv for at det blir meldt en bekymringsmelding til barnevernet. Uansett, så er det ikke foreldre man skal ta hensyn til i slike saker, det avgjørende er bekymring for barnet!

 

Hi - meld til barnevernet, og gjør det med navn i håp om at det veier tyngre og kanskje kan få fortgang i saken.

Du mister kanskje din venninne på den måten, men du redder kanskje også sønnen hennes.

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

 

 

Det jeg har markert lengre opp er fullstendig usannsynlig.

I et slikt tilfelle hvor de som kjenner barnet best og ser det daglig ikke mener at noe tyder på en diagnose, så er det en langt større mulighet for at barnet blir usikker på og oppfører seg merkelig eller får ticks rundt enkeltpersoner (som så mener at barnet burde ha en diagnose)

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

[Anonym bruker]

 

Det jeg har markert lengre opp er fullstendig usannsynlig.

I et slikt tilfelle hvor de som kjenner barnet best og ser det daglig ikke mener at noe tyder på en diagnose, så er det en langt større mulighet for at barnet blir usikker på og oppfører seg merkelig eller får ticks rundt enkeltpersoner (som så mener at barnet burde ha en diagnose)

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

 

 

Nei, det er akkurat slik det er. Alle (!) som møter han ser med en gang at noe er galt. Man trenger virkelig ikke stort mer enn 15 min for å se det. Eller for å mistenke det. Det er det som er så utrolig merkelig. Ingen av besteforeldrene vil ha han på besøk, for "det er så mye med han". Flere av mine venner og familie har møtt han og alle lurer på hva som feiler han etter å ha møtt han en eneste gang. 

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

[Anonym bruker]

 

Jeg har svart tidligere i tråden, bl.a. skrevet om min mors venninne som også nektet å innse at sønnen hennes trengte hjelp. Hun var også svært opptatt av fasaden og ingen skulle ha noe å utsette på henne. Til tross for at han sener fikk vurdert sitt funksjonsnivå som svært dårlig, så gikk han altså gjennom både barnehage og skole 1.-10. uten at noen tok tak i det. Han forsøkte seg også på videregående uten at det gikk, heller ikke der var det noen som fanget ham opp.

Total ansvarsfraskrivelse fra absolutt alle som burde tatt tak i det og som liksom hadde utdanning nok til å avsløre slike tegn på alvorlig diagnose. Fem minutter sammen med ham var nok til at man stusset veldig, etter en halv time hadde "alle" konkludert med at han måtte ha en diagnose. Bare ikke moren, besteforeldrene, barnehageansatte, helsesøster, lærere...

 

Jeg synes det er veldig skremmende at så mange i denne tråden mener at Hi ikke skal melde dette til barnevernet!

 

En annen skrev som kommentar til et av mine tidligere svar at barnevern ikke er riktig instans, men at Hi bør kontakte lærer eller bup eller ppt. Det er jeg veldig uenig i! Om Hi kontakter lærer blir det enda et mellomledd. Da kan det bokstavelig talt gå både vinter og vår uten at noe mer skjer. Lærer tar det kanskje opp med mor, som igjen er veldig "flink" til å bortforklare alt, for hennes misjon er jo å holde fasaden for enhver pris. Dermed risikerer Hi at det ikke skjer noe mer. Om læreren tar kontakt med ppt eller bup (jeg tror ikke lærer kan ta direktekontakt med bup?) så vil det da være enda et mellomledd Hi - lærer - ppt.

Hvor alvorlig ppt ev. tar dette vil være helt avhengig av en lærer som i flere år ikke har tatt signal på alvor og som kanskje kvier seg for å innrømme dette, og som i tillegg trolig er påvirket av mor som har "gode" forklaringer på all avvikende adferd.

Dermed er det stor risiko for at gutten ikke vil få hjelp om Hi tar det den veien!

Det beste er å ha færrest mellomledd!

 

Hi, du har snakket mange ganger med guttens mor, hun sier klart at det ikke er noen problemer og at hun ikke vil oppsøke hjelp.

Det å hindre sitt barn fra å få nødvendig helsehjelp ER omsorgssvikt. Det er absolutt ingen tvil om akkurat det!

Og ved omsorgssvikt ER barnevernet riktig instans å kontakte!

 

Jeg har skrevet det før, Hi, jeg mener du skal varsle barnevernet og gjøre det med fullt navn. Om du mister henne som venninne så er ikke det så farlig, bare gutten hennes får hjelp. Hun har tydeligvis mistet de fleste andre venninnene sine, og det er også noe som muligens bør nevnes hvis mors væremåte og benektelse av sønnens problemer er en av årsaken til at venner har trukket seg unna henne.

Melder du med navn vil bekymringsmeldingen veie tyngre. Du er en person som har omgåtts familien over tid, du har et jevnaldrende barn med denne gutten, du kan vise til mange samtaler med mor om guttens problemer og at mor blånekter på at det er noe galt med ham og derfor nekter å søke helsehjelp/utredning for ham. Dette vil veie tungt. Spesielt sammen med det at han er så gammel som han er og at han risikerer å falle enda mer utenfor når han kommer på ungdomsskolen. Skal gutten ha hjelp så må han få det nå!

 

Det er et par som har nevnt i tråden at det ble en merbelastning for dem at noen meldte dem til barnevernet og råder Hi til å ikke melde til bv av den grunn. Men det kan ikke sammenlignes, for de som svarte dette hadde selv kontaktet helsevesenet for å få nødvendig utredning og helsehjelp til sine barn. His venninne nekter å skaffe sønnen sin nødvendig helsehjelp, og det er ikke lov. Når Hi vet 100 % sikkert at det ikke er noen utredning på gang og at mor blånekter å oppsøke nødvendig helsehjelp for sønnen, da kan hun bare takke seg selv for at det blir meldt en bekymringsmelding til barnevernet. Uansett, så er det ikke foreldre man skal ta hensyn til i slike saker, det avgjørende er bekymring for barnet!

 

Hi - meld til barnevernet, og gjør det med navn i håp om at det veier tyngre og kanskje kan få fortgang i saken.

Du mister kanskje din venninne på den måten, men du redder kanskje også sønnen hennes.

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

 

 

Du fremstår også som lett hysterisk, og bør nok vokte deg litt for å være så skråsikker og se dette så sort- hvitt.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

[Anonym bruker]

 

Hva slags tilrettelegging? På skolen fungerer han jo åpenbart brukbart nok, siden ikke skolen har tatt tak i det.

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

Tror du virkelig han samhandler normalt med de andre barna, når HI beskriver hans samspill med sitt barn...?

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

[Anonym bruker]

 

Det jeg har markert lengre opp er fullstendig usannsynlig.

I et slikt tilfelle hvor de som kjenner barnet best og ser det daglig ikke mener at noe tyder på en diagnose, så er det en langt større mulighet for at barnet blir usikker på og oppfører seg merkelig eller får ticks rundt enkeltpersoner (som så mener at barnet burde ha en diagnose)

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

Å få tics og nervøse rykninger er jo del av en diagnose, da.

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

[Anonym bruker]

Ga opp å lese alle svarene men noen hevder at BV ikke kan gjøre noe, jo de kan kreve utredning. Om hverken mor eller skolen sørger for utredning hos PPT/BUP så må så klart BV inn i bildet og sørge for utredning. Om mor er ærlig så skjer det jo ingenting av utredning og da er både mor og skolen tafatt og da kan BV åpne øynene deres. BV er ikke bare for å ta barn fra foreldre, de kan hjelpe til med mye.

 

Ikke tenk på vennskapet deres, gutten sitt liv er viktigere.

 

Anonymous poster hash: cbde4...2e1

[Anonym bruker]

 

Men ser du ikke at Hi har snakket med guttens mor mange ganger og mor blånekter for at det er noe galt med sønnen?

Barnevernet ER riktig instans om foreldre nekter barn nødvendig helsehjelp!

 

"Dersom foreldrene motsetter seg at barnet får nødvendig helsehjelp, kan helsepersonells opplysningsplikt til barneverntjenesten inntre, jf. helsepersonelloven § 33, jf. barnevernloven § 4–10."

"...om behandlingsnekten er av slik karakter at barnet ikke får nødvendig helsehjelp. I så fall må barneverntjenesten kobles inn."

"Dersom barnets helse settes i fare ved foreldrenes atferd, skal helsepersonell melde forholdet til barneverntjenesten, jf. helsepersonelloven § 33."

https://helserett.wordpress.com/2013/09/03/barns-rett-til-helsehjelp/

 

Barnevernet har dessuten en lovpålagt plikt til å samarbeide med helsevesenet - også ang. barns psykisk helse.

 

Denne gutten blir bare eldre og eldre. Mor nekter å skaffe han hjelp. Læreren/lærerne som har fulgt ham i årevis har også lukket øynene for guttens behov. Da må man gå til andre enn disse, da disse til fulle har vist at de ikke ser guttens behov.

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

 

 

Skjønner du virkelig ikke at dette ikke kommer inn under "nødvendig helsehjelp"?

 

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

[Anonym bruker]

Tror du virkelig han samhandler normalt med de andre barna, når HI beskriver hans samspill med sitt barn...?

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

 

Jeg ville ikke ha trodd det ut fra beskrivelsen hennes nei, men at gutten har venner tyder på at han må fungere sånn noenlunde i forhold til flere av dem.

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

[Anonym bruker]

Å få tics og nervøse rykninger er jo del av en diagnose, da.

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

 

Hvorfor tror du det?

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

[Anonym bruker]

 

Det jeg har markert lengre opp er fullstendig usannsynlig.

I et slikt tilfelle hvor de som kjenner barnet best og ser det daglig ikke mener at noe tyder på en diagnose, så er det en langt større mulighet for at barnet blir usikker på og oppfører seg merkelig eller får ticks rundt enkeltpersoner (som så mener at barnet burde ha en diagnose)

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

 

 

Nei, det var dessverre akkurat dette som var faktum i den saken. ALLE forstod dette. Mor blånektet og bortforklarte til alle, også pedagoger i barnehage og skole.

 

Den gutten jeg fortalte om er helt ødelagt. Han kunne hatt et helt annet liv om han hadde fått den profesjonelle hjelpen han kunne og burde fått allerede fra han var svært liten. Da kunne også mor ha fått hjelp til å hjelpe sønnen på riktig måte - istedenfor å alltid late som om han var normal.

 

Dette var noe alle i min mors og denne morens omgangskrets snakke om og var bekymret for. Og dessverre var det ingen som meldte fra om dette - det ville jo være så belastende for mor å bli meldt til barnevernet. Og han var jo alltid ren og pen i tøyet. Han hadde den mer introverte varianten av diagnosen, eller det var i hvert fall slik han utviklet seg, det ble nok en overlevelsesstrategi. Hadde han vært typen som utagerte ville han nok fått hjelp tidlig, for det er jo så brysomt for barnehage og lærere med utagerende barn...

 

Og i dette tilfellet er det jo heller ingen tvil - han fikk flere diagnoser, men dessverre først som 25-åring. Da hadde han vokst opp helt ensom utenom mor, helt uten hjelp til å få venner og lære seg å være sosial, helt uten at noen som hadde forståelse for hans diagnoser kunne hjulpet ham til å fungere bedre i samfunnet. Det er ikke tvil i min sjel at han kunne fått et langt bedre liv om han hadde fått hjelp. Han fikk en alvorlig diagnose innen autismespekteret, han fikk en eller to andre diagnoser og han fikk diagnosen sosial angst (som hadde utviklet seg fordi han aldri hadde lært seg å forholde seg til noen). Fordi han aldri fikk den hjelpen han kunne fått fra han var barn, så har ingen kunnet hjelpe ham i etterkant heller, han responderer ikke på behandling. Han lever i en bitteliten leilighet som moren vasker for ham, han handler selv. Og så sitter han inne, hjemme, alltid. Snakker aldri med noen, isolerer seg fra alt og alle, han takler ikke verden. Og moren, selv om hun måtte "godta" diagnosene hans da han omsider fikk dem, hun later fremdeles som at det ikke er noe spesielt galt med ham. At han ikke jobber skylder hun på hans fysiske helse for.

 

Så jo, dessverre er det veldig mulig at også slike alvorlige syke diagnosebarn går under radaren til alle som burde se og som også burde ha kompetanse til å se. Foreldre med skylapper som blånekter og som i tillegg er flink til å ordlegge seg og gjør alt for å opprettholde en falsk fasade kan dessverre være så ødeleggende at de også greier å overtale fagpersoner til å se det samme som de gjør - dvs. overse det som alle andre ser. Og dermed blir liv ødelagt!

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

[Anonym bruker]

 

Hvorfor tror du det?

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

Fordi jeg jobber med (normale) barn og aldri har sett dem få tics på de 17 årene jeg har vært i jobb. Når et barn får tics, regner jeg straks med at det skyldes noe spesifikt. Friske mennesker har kontroll over musklene sine fra de kommer i skolealder og oppover.

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

[Anonym bruker]

 

Skjønner du virkelig ikke at dette ikke kommer inn under "nødvendig helsehjelp"?

 

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

 

 

Beklager, det er dessverre du som har misforstått veldig!

 

Det å nekte et barn med så store adferdsproblemer utredning og helsehelp går under det å nekte et barn nødvendig helsehjelp.

Det er ikke bare akutte fysiske ting som går under denne kategorien!

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

[Anonym bruker]

 

Nei, det var dessverre akkurat dette som var faktum i den saken. ALLE forstod dette. Mor blånektet og bortforklarte til alle, også pedagoger i barnehage og skole.

 

Den gutten jeg fortalte om er helt ødelagt. Han kunne hatt et helt annet liv om han hadde fått den profesjonelle hjelpen han kunne og burde fått allerede fra han var svært liten. Da kunne også mor ha fått hjelp til å hjelpe sønnen på riktig måte - istedenfor å alltid late som om han var normal.

 

Dette var noe alle i min mors og denne morens omgangskrets snakke om og var bekymret for. Og dessverre var det ingen som meldte fra om dette - det ville jo være så belastende for mor å bli meldt til barnevernet. Og han var jo alltid ren og pen i tøyet. Han hadde den mer introverte varianten av diagnosen, eller det var i hvert fall slik han utviklet seg, det ble nok en overlevelsesstrategi. Hadde han vært typen som utagerte ville han nok fått hjelp tidlig, for det er jo så brysomt for barnehage og lærere med utagerende barn...

 

Og i dette tilfellet er det jo heller ingen tvil - han fikk flere diagnoser, men dessverre først som 25-åring. Da hadde han vokst opp helt ensom utenom mor, helt uten hjelp til å få venner og lære seg å være sosial, helt uten at noen som hadde forståelse for hans diagnoser kunne hjulpet ham til å fungere bedre i samfunnet. Det er ikke tvil i min sjel at han kunne fått et langt bedre liv om han hadde fått hjelp. Han fikk en alvorlig diagnose innen autismespekteret, han fikk en eller to andre diagnoser og han fikk diagnosen sosial angst (som hadde utviklet seg fordi han aldri hadde lært seg å forholde seg til noen). Fordi han aldri fikk den hjelpen han kunne fått fra han var barn, så har ingen kunnet hjelpe ham i etterkant heller, han responderer ikke på behandling. Han lever i en bitteliten leilighet som moren vasker for ham, han handler selv. Og så sitter han inne, hjemme, alltid. Snakker aldri med noen, isolerer seg fra alt og alle, han takler ikke verden. Og moren, selv om hun måtte "godta" diagnosene hans da han omsider fikk dem, hun later fremdeles som at det ikke er noe spesielt galt med ham. At han ikke jobber skylder hun på hans fysiske helse for.

 

Så jo, dessverre er det veldig mulig at også slike alvorlige syke diagnosebarn går under radaren til alle som burde se og som også burde ha kompetanse til å se. Foreldre med skylapper som blånekter og som i tillegg er flink til å ordlegge seg og gjør alt for å opprettholde en falsk fasade kan dessverre være så ødeleggende at de også greier å overtale fagpersoner til å se det samme som de gjør - dvs. overse det som alle andre ser. Og dermed blir liv ødelagt!

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

Nå må du puste med magen og innse at dette ikke er samme sak. Den aktuelle gutten har venner. Det har også skjedd _mye_ med skolevesenet og ansvar de siste tiårene.

 

Anonymous poster hash: d7590...f95

[Anonym bruker]

Nå må du puste med magen og innse at dette ikke er samme sak. Den aktuelle gutten har venner. Det har også skjedd _mye_ med skolevesenet og ansvar de siste tiårene.

 

Anonymous poster hash: d7590...f95

 

Tydeligvis ikke så mye som har skjedd siden tilfeller som Hi forteller om fremdeles går under radaren til lærerne. Det har nok skjedd mye med skolevesenet, men det vil likevel være helt avhengig av den/de enkelte lærer og dennes relasjon til foreldre.

 

Denne saken er klar. Hi har tatt opp gjentatte ganger med mor, mor nekter å oppsøke helsehjelp for sønnen. Det er omsorgssvikt, og da er barnevernet riktig instans å kontakte!

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

[Anonym bruker]

 

Tydeligvis ikke så mye som har skjedd siden tilfeller som Hi forteller om fremdeles går under radaren til lærerne. Det har nok skjedd mye med skolevesenet, men det vil likevel være helt avhengig av den/de enkelte lærer og dennes relasjon til foreldre.

 

Denne saken er klar. Hi har tatt opp gjentatte ganger med mor, mor nekter å oppsøke helsehjelp for sønnen. Det er omsorgssvikt, og da er barnevernet riktig instans å kontakte!

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

Gutten er så stor at det må være flere enn én lærer som har hatt klassen hans.

 

Anonymous poster hash: d7590...f95

[Anonym bruker]

Gutten er så stor at det må være flere enn én lærer som har hatt klassen hans.

 

Anonymous poster hash: d7590...f95

 

Men da han var yngre, var det nok lettere å unnskylde det med umodenhet, selv for læreren. 

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

[Anonym bruker]

Gutten er så stor at det må være flere enn én lærer som har hatt klassen hans.

 

Anonymous poster hash: d7590...f95

 

Det er likevel et faktum at ingen av dem har tatt tak i guttens problemer.

 

Når Hi og alle andre bekjente som omgås gutten ser det samme, da er det mer enn nok grunn til å melde bekymring til barnevernet.

 

Hvorfor kjemper du så hardt for å vise at denne gutten ikke har behov for hjelp? Kjenner du ham?

Jeg vil tro Hi kjenner ham og moren bedre enn deg, og er i stand til å bedømme guttens situasjon langt bedre enn deg.

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

[Anonym bruker]

Hi her. 

 

Takk for alle svar. Jeg er enda noe usikker på hva jeg skal gjøre videre. En ting er dog sikkert, gutten må få hjelp. Jeg har et annet litt eldre barn også, med diagnose. Og jeg ser jo selv hvor utrolig stor forskjell det gjorde i hans liv at vi visste og forsto diagnosen hans. Vi kunne møte han på en helt annen måte og livet hans er garantert bedre nå enn det ville vært. 

 

Hele situasjonen er vanskelig. Jeg har i flere år vurdert å melde til barnevernet uten å ha fått meg til å gjøre det. Jeg har en slik rolle i barnets liv (og foreldrenes) at jeg ikke bare kan risikere å bli uvenn med dem. Derfor må jeg dessverre melde anonymt om jeg går til det skrittet. Så det står mellom å ta en ordentlig forberedt prat med foreldrene eller å melde anonymt. 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2