Melde min bekymring til barnevernet ang venninne?

[Anonym bruker]

Jeg tenker autismespekterdiagnose og tourettes.

Hilsen mor til sønn med begge disse diagnosene.

Det er hennes ansvar å skaffe gutten hjelp!

 

Anonymous poster hash: b4f98...3cb

 

Men når moren helt klart ikke vil ta dette ansvaret og andre trolig ikke har gjort det heller, da er det viktig at HI melder fra, er du ikke enig?

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

[Anonym bruker]

Høres ut som autisme (evt annen utviklingsforstyrrelse/handicap) og tourettes.

Gutten min har både autisme og tourettes, og mye av det du skriver passer inn.

Her er det skolen som må gripe inn syns jeg (assistent og bedring av det psykososiale miljøet). Er tungt å få vite at ens eget barn har et handicap, og jeg synes ikke det å melde til barnevernet er veien å gå. Fortsett å snakke med denne moren om dine bekymringer, og kanskje andre kan også gjøre det?

Jeg så at noe var virkelig "galt" da gutten min begynte på skolen. Skolen meldte faktisk en bekymringsmelding til barnevernet etter en av episodene der. Det var en ufattelig stor ekstrabyrde å ha barnevernet inne i saken da vi allerede holdt på med utredning og tiltak hos ppt & bup. Så nei, jeg syns ikke barnevernet er veien å gå såfremt ikke barnet blir helt forsømt. Tok mange år med utredninger og tiltak før vi kom dit vi er i dag. Har nå en velbalansert gutt som spiser pent, sier hei/ha det, sier for det meste takk og kan uttrykke de fleste følelsene sine verbalt. Er aldri for sent å få hjelp, men barnevernet er som sagt ikke veien å gå (eter min mening).

 

Anonymous poster hash: 0e220...b07

[Anonym bruker]

Hørtes helt lik ut dom min sønn, han har autisme.

Vi ble meldt til barnevernet midt i utredningen, det var en kjempe belastning!

Kan ikke akkurat si at barnevernet hjalp oss på noen måte eller prøvde å dra i samme retning som oss og utrederen.

Var helt forferdelig!!

Det løste seg heldigvis da diagnosen kom på plass, BV fikk passet påskrevet av utreder og de trakk seg ut og henla saken.

 

Så, jeg mener absolutt at du er helt 100% sikker på at foreldrene ikke er i gang med utredning, eller at de har hatt utredning.

Det er ikke sikkert de forteller alt til deg!

Dersom gutten fungerer så dårlig som du sier er det veldig rart om ikke skolen har tatt tak allerede...

 

Anonymous poster hash: df45f...f2a

[Anonym bruker]

 

Min mor hadde en slik venninne med en slik sønn da jeg vokste opp. Jeg husker at jeg bemerket det for min mor rett etter de var blitt kjent, at den gutten var merkelig. Senere sa jeg til min mor at noe måtte feile ham, for han var ikke som alle andre. Jeg var 8-10 år da min mor og hun ble venninner, gutten et år eller to yngre enn meg.

 

Min mor tok det opp med sin venninne, som bare snakket det bort. Han var jo så liten, han var bare usikker og umoden. Men tegnene ble jo bare tydeligere og tydeligere, og min mor tok det opp et par ganger til. Da holdt venninnen seg borte fra min mor i lange tider, for hun var forferdelig fornærmet, hadde tatt det som personlig kritikk av henne som mor, og oppfattet det som om min mor mente at hun ikke taklet morsrollen. Hun la bl.a. skylden på andre barn som ikke ville være nok sammen med ham osv. Men det var jo helt umulig å få til en samtale med ham eller å finne på noe sammen med ham. Hvis han "var med" var han bare stygg mot andre i alt han sa (men aldri som moren hørte), eller han forstod ikke, heller ikke enkle leker eller spill.

 

Dette var en gutt som leste bra, alltid var ren og pen i klærne, alltid hadde matpakke hjemmefra osv. Så barnehage og skole gjorde aldri noe som helst for å melde fra til barnevernet, selv om det burde vært opplagt ut fra guttens adferd at noe ikke var helt som det skulle med ham. Som barn møtte han blikk innimellom, men jo eldre han ble, jo mindre ble det av det. Etterhvert nektet han også å hilse på folk. Latet som han ikke hørte at noen snakket til ham, bare gikk osv. Han hadde ikke en eneste venn gjennom hele barndom og ungdomsår. Men mor, helsestasjon, helsesøster, barnehage og alle lærere benektet alt og overså alle tegn. En sterk mor som "alltid" hadde gode forklaringer og som bortforklarte alt hjalp selvfølgelig ikke.

Senere angret min mor lenge på at hun ikke gikk til barnevernet. Hadde gutten fått diagnosen som barn kunne han fått den hjelpen han (og mor) trengte, og ressurser kunne blitt satt inn slik at han kunne ha en mer positiv oppvekst.

 

Jeg tror han ble ca. 25 år før han omsider ble utredet. Da fordi han ikke taklet noe lenger. Skole ble for vanskelig, ikke greide han å få venner, ikke greide han å følge opp enkle oppgaver eller jobber. Det var først i nok en runde med Nav at en som hadde han på arbeidsutprøving sa at NÅ måtte noen ta ansvar og få utredet ham.

Viste seg at han var sterkt rammet av en autistisk diagnose, han hadde minst en annen diagnose som jeg ikke husker, og han hadde også utviklet en form for sosial angst på toppen.

 

Kort sagt - Hi, du har prøvd å snakke med din venninne flere ganger, men hun nekter å gi sønnen den medisinske utredningen han helt tydelig trenger. Det er omsorgssvikt! Det er ingen tvil om at det er omsorgssvikt!

Derfor bør du også melde dette til barnevernet. Jeg håper at du gjør det med navn (selv om du risikerer å miste din venninne), for det vil vise bv at du har nærmere kjennskap til gutten, og har fulgt dem over flere år. Det er dermed langt større sjanse for at mor ikke vil greie å bortforklare guttens avvikende adferd, og at bv vil kreve en utredning.

Som beskrevet over her er det fullt mulig at et barn går gjennom både barnehage og skole uten at noen tar tak i situasjonen, selv om tegnene egentlig burde være mer enn tydelig nok.

 

Meld fra til barnevernet! Gutten trenger helt tydelig hjelp, og han trenger den nå med det samme!!!

 

Anonymous poster hash: 634a4...1f9

 

 

Det er ikke BV som skulle kommet på banen men PPT og BUP. Så HI bør heller ringe en av lærerne og fortelle sin bekymring, lærern har taushetsplikt men kan ta det vidre til PPT eller BV om nødvendig. 

 

Anonymous poster hash: 7e2a5...b18

[Anonym bruker]

Er aldri for sent å få hjelp, men barnevernet er som sagt ikke veien å gå (eter min mening).

 

Anonymous poster hash: 0e220...b07

 

Skjønner hva du mener her, men når mor ikke vil innse at gutten har problemer?? Da må vel barnevernet være veien å gå tror jeg...

 

Anonymous poster hash: 4e46c...4b6

[Yellow Brick Road]

Er du en god venninne, så tar du først en alvorsprat med mor. Ta det på en ordentlig og hyggelig måte. Si at du er bekymret for ham og spør hva slags hjelp de får på skolen. Svarer hun at han ikke trenger noen hjelp, så må du bare si rett ut at du reagerer på måten han oppfører seg på og at du er redd for at det skal gå helt galt når han begynner på ungdomskolen. Vær omsorgsfull og bestemt, uten å bebreide, så pass på å si hele tiden at du er bekymret. Kanskje blir hun sint, da kan du jo si noe sånn som at du er lei deg for at hun tar det sånn, men nå klarte du ikke å la være å si noe lenger. Så får hun reagere som hun vil, og om hun reagerer negativt med en gang, så er de jo en sjans for at det går over. 

[Anonym bruker]

Høres ut som autisme (evt annen utviklingsforstyrrelse/handicap) og tourettes.

Gutten min har både autisme og tourettes, og mye av det du skriver passer inn.

Her er det skolen som må gripe inn syns jeg (assistent og bedring av det psykososiale miljøet). Er tungt å få vite at ens eget barn har et handicap, og jeg synes ikke det å melde til barnevernet er veien å gå. Fortsett å snakke med denne moren om dine bekymringer, og kanskje andre kan også gjøre det?

Jeg så at noe var virkelig "galt" da gutten min begynte på skolen. Skolen meldte faktisk en bekymringsmelding til barnevernet etter en av episodene der. Det var en ufattelig stor ekstrabyrde å ha barnevernet inne i saken da vi allerede holdt på med utredning og tiltak hos ppt & bup. Så nei, jeg syns ikke barnevernet er veien å gå såfremt ikke barnet blir helt forsømt. Tok mange år med utredninger og tiltak før vi kom dit vi er i dag. Har nå en velbalansert gutt som spiser pent, sier hei/ha det, sier for det meste takk og kan uttrykke de fleste følelsene sine verbalt. Er aldri for sent å få hjelp, men barnevernet er som sagt ikke veien å gå (eter min mening).

 

Anonymous poster hash: 0e220...b07

Han blir jo forsømt så lenge hun nekter å godta at han feiler noe.

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

[Anonym bruker]

Er du sikker på at hun forteller deg alt og hele sannheten?

Høres merkelig ut dersom gutten er så gammel og har så store problemer at ikke noen har reagert før ( barnehage ,skole) og henvist til rette instanser som bup og ppt.

 

Anonymous poster hash: 486a5...710

[Anonym bruker]

Barnevernet har så og si null kompetanse på slike diagnoser. Så ser ikke helt hva de kan gjøre annet enn å legge sten til byrden.

Jeg hadde tatt en ny prat med venninnen, i håp om at hun ville ta tak i det selv.

 

 

Anonymous poster hash: b4f98...3cb

[Anonym bruker]

Er du sikker på at hun forteller deg alt og hele sannheten?

Høres merkelig ut dersom gutten er så gammel og har så store problemer at ikke noen har reagert før ( barnehage ,skole) og henvist til rette instanser som bup og ppt.

 

Anonymous poster hash: 486a5...710

Jeg er 100% sikker.

 

Så de fleste her synes at barnet trenger hjelp, men bv er ikke veien å gå. Snakke med henne går ikke. Dette er en dame som krangler med alt og alle, og står på sin mening nesten uansett. Jeg kan jo prøve igjen, men det er altså hundre ganger større sannsynlighet for at jeg bare mister henne som venn,som så mange andre av de tidligere vennene hennes. Hva er veien å gå da? Ser én nevner å ringe læreren. Det føles veldig ubehagelig og feil på en måte.

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

[Anonym bruker]

Hun har ikke tatt tak i det. Hun mener at han bare er umoden. Hun er livredd for hjelpeinstanser, fordi familien kan bli et samtaletema. Fasaden betyr alt. Så jeg når absolutt ikke frem med min bekymring nei. Hun har ingen planer om å kontakte noen selv.

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

 

Du svarer ikke på om du har tatt det opp? Har hun sagt at hun tenker slik? Eller er det dine antakelser?

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

[Anonym bruker]

Dette er en sak for BUP, ikke barnevern.

 

Anonymous poster hash: ee424...bc0

[Anonym bruker]

Jeg er 100% sikker.

 

Så de fleste her synes at barnet trenger hjelp, men bv er ikke veien å gå. Snakke med henne går ikke. Dette er en dame som krangler med alt og alle, og står på sin mening nesten uansett. Jeg kan jo prøve igjen, men det er altså hundre ganger større sannsynlighet for at jeg bare mister henne som venn,som så mange andre av de tidligere vennene hennes. Hva er veien å gå da? Ser én nevner å ringe læreren. Det føles veldig ubehagelig og feil på en måte.

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

Jeg kan love deg at bv er mer ubehagelig, og at du i alle fall mister henne som venn hvis du velger den løsningen. Jeg har selv stanget hode i veggen når jeg har bedt om hjelp til min sønn. To ganger ble vi avvist av bup uten at de en gang møtte ham. Vi var fortvilte. Gjorde alt vi kunne. Tok kontakt med helsestasjonen og bv forebyggende team. Deretter privat psykolog. Midt oppe i dette sendte en velmenende person som ikke kjente verken oss eller vår sønn bekymringsmelding til bv, og da startet marerittet. Basert på alvorligheten av bekymringen ble barnet hentet til barnehuset uten at forundersøkelser ble gjort. Når fakta kom på bordet ble saken henlagt raskt, men jeg hadde et helt år hvor jeg våknet ofte med mareritt, gikk som en zombie gjennom dagen og var helt nedbrutt (dette hadde selvfølgelig sammenheng med at jeg allerede var utslitt av å kjempe for å hjelpe barnet, samtidig som jeg prøvde å skåne de andre barna). Ingen hjelp fra bv, men en enorm ekstra byrde, selv om bv opptrådte profesjonelt, og saksbehandleren var dyktig.

Vil du hjelpe må du heller ta det direkte med henne uten å være konfliktsky. Funker det ikke, ville jeg forhørt meg med helsestasjonen, ppt eller bup. De kan ikke drøfte barnet, men kan gi deg råd om hvordan du kan gå frem for å gi riktig hjelp.

 

Anonymous poster hash: d7590...f95

[Anonym bruker]

 

Min venninne har en sønn som virkelig ikke er som alle andre. Han går i 7.klasse og oppfører seg oftest som en 4-åring. Bortsett fra det faktum at han er kunnskapsrik. Han kan mye fakta, men ingenting annet. 

 

Han snakker og går rart. Lager stadig "handikaplyder" eller snakker med en veldig merkelig stemme. Han klarer vanligvis ikke å ordne mat selv uten å føle at det er helt uoverkommelig og klarer feks ikke å finne brødet som ligger der det alltid ligger, hver dag året gjennom. Slik er det med det meste. Han klarer ikke finne noe. Han holder kniver og gafler utrolig rart og kløner til det meste. Han klarer ikke å vite hva han skal pakke med seg i en gymbag eller å vaske seg ordentlig i dusjen (lukter hvert fall ikke slik). 

 

Han ser ikke sin egen rolle i sosial omgang med andre. Jeg har en jente på samme alder, så vi treffes naturligvis med barn ganske ofte. Det blir en del konflikter, og uten å være partisk så er han virkelig årsak til alle. Han eier ikke empati, og gjør absolutt ikke noe for å glede andre. Aldri. Han hjelper ikke til med noe som helst. Han kan be datteren min gi han et glass vann samtidig som hun skal ta til seg selv, men hvis hun spør om han kan sende smøret så må hun spørre penere, eller gjøre ditt eller datt for å få det. Så ikke engang det kan han gjøre. 

 

Han har mat i halve ansiktet etter å ha spist. Uansett hva han spiser, så er ansiktet fullt av mat etterpå. Han forstår ikke selv at han burde vaske det bort, og kan gjerne klemme andre med alle matrestene der. Han sier plutselig ting helt ut av sammenhengen og får da en annen slags stemme. Feks "god jul!" helt ut av det blå. 

 

Jeg syns fryktelig mye skurrer, og de av mine venner som har møtt han spør hva som feiler han. Jeg syns det er helt forferdelig at ingen fanger opp gutten og kan gi han en slags hjelp. Eller gi foreldrene hjelp til å håndtere han. Dette er jo forferdelig stigmatiserende for en så stor gutt. Er dette noe å melde til barnevernet, eller skal jeg bare håpe at ungdomsskolen reagerer? Jeg mister stadig lysten mer og mer når det gjelder å møte min venninne med barna våre. Det er ikke noe hyggelig lenger, både fordi barnet hennes er som han er, men også fordi jeg syns det er så galt at ingen tar tak i dette. 

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

 

 

Tror du skal tenke. Tror nok din venninne sliter men vil ikkje at du skal få innsyn i hennes liv. Vil ikkje at DU skal sjå kor ho sliter og ja jeg tror der er tiltak som ikkje DU skal få vite. Der er mange faktorer som slår inn og tenk kvifor.

 

Jeg har gutt med angst for skule og NEI jeg bretter ikkje ut om det  PGA. BESKYTTER BARNET. 

 

Anonymous poster hash: 2bd42...c4f

[Anonym bruker]

 

Du svarer ikke på om du har tatt det opp? Har hun sagt at hun tenker slik? Eller er det dine antakelser?

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

 

 

Hun tenker slik, det er ikke antagelser. Hun får omtrent panikk bare ved tanken på å skulle ta med barnet til bup. Herlighet, hva om folk finner ut av det? Hun forstår ikke at den typen foreldre folk ikke har noe til overs for, er nettopp den typen hun er nå. De som ikke tar saken videre, når dem selv ikke klarer å hjelpe barna sine. 

 

Det er ikke heller min venninne, men en annen nær person. Jeg vet helt, helt sikkert at det ikke er noen tiltak på gang og at foreldrene heller ikke er på vei for å få hjelp. Barnet får mye kjeft og formaninger om å oppføre seg, men jeg tror ikke han gjør alt dette med mening. Jeg tror selvsagt at han har en diagnose, og med det livet han lever nå, så knekkes selvfølelsen og selvtilliten hans totalt. Det er forsøkt tatt opp med moren flere ganger, men hun mener at han bare er umoden. 

 

I en bekymring til bv hadde jeg selvsagt lagt vekt på at barnet trenger å komme seg til bup. Ikke at foreldrene er dårlige foreldre, men at de ikke følger opp barnets psykiske helse og trenger hjelp med å forstå situasjonen. 

 

Anonymous poster hash: 71ee5...1b2

[Anonym bruker]

Han blir jo forsømt så lenge hun nekter å godta at han feiler noe.

 

Anonymous poster hash: e263c...c67

Nei, det i seg selv er ikke forsømmelse. Får han mat? Går han i rene klær? Får han omsorg og kjærlighet hjemme? Går han på skole? I såfall kan du ikke si at han er forsømt selv om hun enten ikke vil innse at barnet mest sannsynligvis var en diagnose eller ikke. Det er en sorgprosess man må gjennom når man får en såpass alvorlig diagnose. Skjønner godt om hun fornektet det eller ikke vil dele det med hele verden. Ingen her vet om hun allerede har kontaktet f.eks BUP og lege, men ikle tør å fortelle det til noen. Skolen må på banen- ikke barnevernet.

 

Anonymous poster hash: 0e220...b07

[Anonym bruker]

Hva med far? Er han tilsnakkende?

 

Anonymous poster hash: 66f33...cb7

[Sint naken biltyv]

Har en sånn i klassen til ene barnet mitt. De nekter å akspetere at det er noe galt siden barnet er så flink i tegning og engelsk. Barnet sliter og sliter men foreldrene nekter å høre på rektor/lærer/inspektør osv osv. Det er omsorgssvikt og jeg syns du skal melde til bv!

[Anonym bruker]

Har en sånn i klassen til ene barnet mitt. De nekter å akspetere at det er noe galt siden barnet er så flink i tegning og engelsk. Barnet sliter og sliter men foreldrene nekter å høre på rektor/lærer/inspektør osv osv. Det er omsorgssvikt og jeg syns du skal melde til bv!

Du vet at skolen kan kontakte PPT?

Det er jo der de må starte. Nekter foreldrene å samarbeide blir det jo barnevernssak etterhvert.

Men å kontakte BV først er jo bare tull.

De har null kompetanse på diagnoser. De har en treårig høgskoleutdannelse.

PPT, BUP, 3. linjetjenesten og så BV hvis ikke foreldrene følger opp.

 

 

Anonymous poster hash: b4f98...3cb

[Anonym bruker]

Du vet at skolen kan kontakte PPT?

Det er jo der de må starte. Nekter foreldrene å samarbeide blir det jo barnevernssak etterhvert.

Men å kontakte BV først er jo bare tull.

De har null kompetanse på diagnoser. De har en treårig høgskoleutdannelse.

PPT, BUP, 3. linjetjenesten og så BV hvis ikke foreldrene følger opp.

 

 

Anonymous poster hash: b4f98...3cb

Uten å være helt sikker, så tror jeg kanskje at skolen kan henvise til PPT selv om foreldrene ikke samtykker...?

 

Anonymous poster hash: bd8c2...2b2

[Sint naken biltyv]

Du vet at skolen kan kontakte PPT?

Det er jo der de må starte. Nekter foreldrene å samarbeide blir det jo barnevernssak etterhvert.

Men å kontakte BV først er jo bare tull.

De har null kompetanse på diagnoser. De har en treårig høgskoleutdannelse.

PPT, BUP, 3. linjetjenesten og så BV hvis ikke foreldrene følger opp.

 

 

Anonymous poster hash: b4f98...3cb

Foreldrene har to fosterbarn. Faktisk..... Ikke at de tar vare på de sånn ordentlig. De er nok litt redd for faren der også av div grunner så sikkert ikke lett for skole å gjøre noe Endret 14. februar 2017 av Sint naken biltyv

[MJ<3]

Det er ditt ansvar som vitne til omsorgssvikt å melde til barnevernet.

De som sier at barnevernet ikke er veien å gå forstår jeg ikke helt. Nei, barnevernet kan ikke utrede gutten, men barnevernets jobb i denne situasjonen er å sørge for at han blir utredet av de rette instanser.

 

Jeg ville gjort slik:

Snakk med din venninne og spør henne om hun ikke har tenkt å utrede gutten. Fortell henne rett ut at hans fremtreden ikke er normal i forhold til hans aldersgruppe. Dersom mor nekter å innse det som her er innlysende, ville jeg sagt at jeg kommer til å melde dette til barnevernet slik at gutten får hjelp, og hun hjelp til å innse fakta her.

Så får hun bli så furt hun bare vil da, det er viktigere at barnet hennes får den hjelp han har behov for enn å beholde dette vennskapet tenker nå jeg.

 

Da har du også gjort din plikt som medmenneske.

Endret 14. februar 2017 av MJ<3

[Anonym bruker]

Så flott at du bryr deg! Om venninna di trekker seg unna etter at du har snakket med henne, så har du ihvertfall prøvd. Og om gutten får utredning og muligens et bedre liv, så er vel det verdt mer enn ett vennskap du har.

 

Anonymous poster hash: 456a6...3e6

[Anonym bruker]

Jeg kan love deg at bv er mer ubehagelig, og at du i alle fall mister henne som venn hvis du velger den løsningen. Jeg har selv stanget hode i veggen når jeg har bedt om hjelp til min sønn. To ganger ble vi avvist av bup uten at de en gang møtte ham. Vi var fortvilte. Gjorde alt vi kunne. Tok kontakt med helsestasjonen og bv forebyggende team. Deretter privat psykolog. Midt oppe i dette sendte en velmenende person som ikke kjente verken oss eller vår sønn bekymringsmelding til bv, og da startet marerittet. Basert på alvorligheten av bekymringen ble barnet hentet til barnehuset uten at forundersøkelser ble gjort. Når fakta kom på bordet ble saken henlagt raskt, men jeg hadde et helt år hvor jeg våknet ofte med mareritt, gikk som en zombie gjennom dagen og var helt nedbrutt (dette hadde selvfølgelig sammenheng med at jeg allerede var utslitt av å kjempe for å hjelpe barnet, samtidig som jeg prøvde å skåne de andre barna). Ingen hjelp fra bv, men en enorm ekstra byrde, selv om bv opptrådte profesjonelt, og saksbehandleren var dyktig.

Vil du hjelpe må du heller ta det direkte med henne uten å være konfliktsky. Funker det ikke, ville jeg forhørt meg med helsestasjonen, ppt eller bup. De kan ikke drøfte barnet, men kan gi deg råd om hvordan du kan gå frem for å gi riktig hjelp.

 

Anonymous poster hash: d7590...f95

 

Det høres blytungt ut.

Jeg tenker også at dette først og fremst er en sak for BUP eller PPT, og at det er lite barnevernet kan bidra positivt med her.

 

Jeg ville ha lagt mer press på moren, og kommet med noen solskinnshistorier om hvordan andre har fått et lykkeligere barn og en mer harmonisk familie av å få en diagnose og tilpasset hjelp.

 

Men før du konkluderer med at det er fasaden som stopper henne fra å søke hjelp, så bør du vurdere om det kan være andre ting. Kanskje hun for eksempel tenker at sønnens utfordringer er så i grenseland og noe han delvis vil vokse av seg, slik at hun er bekymret for at en diagnose på sikt er til mer ulempe enn til hjelp.

Ticks (slik som lydene) er for eksempel noe 40% av barn vokser av seg i løpet av ett år eller to etter at de har oppstått.

 

Dersom det vedvarer, så hadde jeg eventuelt kontaktet lærer ved skolen for å si hva du tenkte, og for at de kunne vurdere å ta en samtale med mor.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8f7db...69d

[Anonym bruker]

 

Tror du skal tenke. Tror nok din venninne sliter men vil ikkje at du skal få innsyn i hennes liv. Vil ikkje at DU skal sjå kor ho sliter og ja jeg tror der er tiltak som ikkje DU skal få vite. Der er mange faktorer som slår inn og tenk kvifor.

 

Jeg har gutt med angst for skule og NEI jeg bretter ikkje ut om det PGA. BESKYTTER BARNET.

 

Anonymous poster hash: 2bd42...c4f

Hallo.

Ditt barns situasjon har NULL likhetspunkter med saken. HI beskriver et barn som ved sin egen atferd "bretter ut" problemene helt uten andres hjelp.

 

Anonymous poster hash: e263c...c67