Hvordan klare å komme over en mann man må forholde seg til omtrent hver dag?

[Anonym bruker]

Jeg har virkelig prøvd, jeg har grått, vært sint, vært trist, men uansett hva jeg gjør blir følelsene sterkere og sterkere for hver dag.

 

Hvordan i himmelens navn klarer man å komme over en man ikke kan unngå?

 

Anonymous poster hash: ddbcc...d3e

[Anonym bruker]

Har dere felles barn?

 

Anonymous poster hash: 83a28...621

[Anonym bruker]

Hvorfor må dere omgås? Og hvorfor må du komme over ham?

Anonymous poster hash: d0011...45c

[Anonym bruker]

Omgås dere på jobb? Bytt jobb.

Er han naboen din? Flytt.

Er han far til barnet ditt? Prat kun om barnet, når det kreves, fatt deg i korthet.

Samme fritidsaktivitet? Slutt.

 

Omgåes dere i andre sammenhenger? La det være.

 

Anonymous poster hash: 4cc47...d53

[Anonym bruker]

Omgås på jobb. Kan ikke si den opp uten å få en annen, og det har jeg ikke fått enda.

 

hi

 

Anonymous poster hash: ddbcc...d3e

[Anonym bruker]

Omgås på jobb. Kan ikke si den opp uten å få en annen, og det har jeg ikke fått enda.

 

hi

 

Anonymous poster hash: ddbcc...d3e

jeg gav megselv en bonus for hver dag jeg ikke forholdt meg til ham.

musikk på øret, konsentrert om jobben, snakke med andre kollegaer, ikke se på ham, filter på email, blokkert på skype, blokkert på telefonen. ikke snakke med ham. faktisk ikke svare på god morgen om han sto ved laffeautomaten når jeg gikk forbi.

 

det funket for meg. etter 4 uker tenkte jeg mindre og mindre på fyren. etter 3 måneder var han helt ute av tankene.

 

vi jobbet ikke på samme avdeling, men på samarbeidene avdelinger. for hver gang info fra ham ikke nådde meg (ikke ofte) skyldte jeg på teknisk funkyness på mail, telefon osv.

 

det var kjipt. og god lærepenge. aldri mer en kollega.

 

Anonymous poster hash: 65ea9...793

[Anonym bruker]

jeg gav megselv en bonus for hver dag jeg ikke forholdt meg til ham.

musikk på øret, konsentrert om jobben, snakke med andre kollegaer, ikke se på ham, filter på email, blokkert på skype, blokkert på telefonen. ikke snakke med ham. faktisk ikke svare på god morgen om han sto ved laffeautomaten når jeg gikk forbi.

 

det funket for meg. etter 4 uker tenkte jeg mindre og mindre på fyren. etter 3 måneder var han helt ute av tankene.

 

vi jobbet ikke på samme avdeling, men på samarbeidene avdelinger. for hver gang info fra ham ikke nådde meg (ikke ofte) skyldte jeg på teknisk funkyness på mail, telefon osv.

 

det var kjipt. og god lærepenge. aldri mer en kollega.

 

Anonymous poster hash: 65ea9...793

Tusen takk for at du delte.

 

Tro meg, jeg holdt igjen så enormt lenge. Overbeviste meg selv om at det ikke var følelser der, prøvde iherdig å lure dem unna, men jeg ble slått i bakken til slutt og måtte bare innrømme for meg selv at det var mye sterkere følelser enn jeg hadde trodd var mulig.

 

Det er ikke mulig å unngå ham dessverre. Men kanskje jeg skal prøve å være enda mer effektiv i jobbsammenheng, færre pratepauser, færre spørsmål osv..

 

Herregud så vondt det gjør. Er helt kvalm og har gått ned mye i vekt. Hadde glemt hvor grusomt vondt det gjør å ha kjærlighetssorg, og den følelsen av at man oppriktig tror det aldri går over og man aldri vil bli lykkelig igjen, den unner jeg ingen.

 

hi

 

Anonymous poster hash: ddbcc...d3e

[Anonym bruker]

Hvorfor kan du ikke "få" ha da?

 

Anonymous poster hash: 9ecb6...84c

[Anonym bruker]

Stor klem til deg, det er fryktelig, ja.

 

Jeg har nettopp blitt dumpet av en elsker, en jeg har fått mye flere følelser for enn jeg planla å få. Jeg elsker ham rett og slett. Men han er en player og har gått videre til neste erobring. Og etterlater meg helt knust.

Vi bor i samme bygd, har barn i samme klasse. Treffes altfor ofte rundt forbi. Det er et helvete for meg. Jeg har måttet tvinge meg selv til å fokusere på helt andre ting. Trening, lesing, neste ferie, barna, slekta, og såklart se meg om så smått etter en annen mann å date. Det er en smertefull og lang prosess. Gi deg selv 6 mnd, ikke tro det vil gå over før det... og vipps, så har du gått videre!

 

Anonymous poster hash: 61ded...320

[Anonym bruker]

Var i din situasjon og jeg måtte bytte jobb. Jeg vet at dette ikke er like enkelt for alle, så skal ikke si at det er det du MÅ.

Ser ellers du har fått gode råd her. Slutt å dyrk sorgen, for det er den som holder det i live.

Stor klem, vet akkurat åssen du har det. Jeg trodde heller ikke jeg skulle bli lykkelig noen gang igjen. Men vettu, det ble jeg. Møtt en fantastisk mann og nå flere år etter så kan jeg faktisk le av åssen jeg holdt på. Snakk om å plage seg selv unødvendig.

 

Anonymous poster hash: 8051c...695

[Yellow Brick Road]

Det som har fungert for meg, er å gi meg selv en tidsramme for hvor lenge jeg skal sørge og ha det vondt. I en plass mellom 4-8 uker (jeg har bestemt eksakt antall) får jeg virkelig lov av meg selv til å ha det forferdelig, til å sørge, være sint og synes fryktelig synd på meg selv. Det må bare organiseres sånn at jeg klarer å fullføre det jeg må, f.eks jobb. Det er fælt, men jeg klarer det fordi jeg har bestemt at det bare skal vare en periode. Så har jeg bestemt at når den tiden er ute, må jeg ha en plan for hvordan jeg skal klare meg videre. Da skal jeg stenge følelsene helt ute, nekte meg selv å være trist og lei, fake-it-till-you-make-it, være opptatt med andre ting så jeg ikke får tid til å tenke og så har jeg som backup at om x-antall uker kan jeg ev ta en vurdering om jeg skal få lov til å sørge litt mer. Men så langt har jeg aldri kommet. 

 

Tingen er at jeg aldri har kommet særlig langt inn i periode 2, kanskje har jeg ikke kommet dit engang. For når jeg bare slipper tak i denne "hvordan skal jeg klare det, jeg må komme meg videre"-tingen, så er det ikke så overkommelig lenger. Kanskje fordi både jeg og underbevisstheten vet at dette bare skal vare en stund, kanskje fordi underbevisstheten begynner å jobbe og den jobber bedre når bevisstheten tar en liten pause.  Ikke vet jeg, men jeg vet at det virker - for meg i alle fall. Uansett om det handler om kjærlighetssorg, triste ting i familien eller andre ting som kan være vanskelig - flytting f.eks. En gang gav jeg meg selv 2 måneder til å mistrives på, jeg fikk lov til å ha det så fælt og å tenke alle tanker om hvor mye jeg savnet den forrige plassen og hvor mange teite ting det var på denne. Etter kort tid klarte jeg ikke å komme opp med flere idiot-tanker, og jeg begynte til og med å le av meg selv og begynte å se mer positivt på det, helt uten at jeg tenkte over det selv. Så lett er det kanskje ikke med kjærlighetssorg, men det er verdt et forsøk.

 

Før du setter i gang kan det også være verdt å minne deg selv om at kjærlighetssorg er en del sorg over det som har vært, men ofte en enda større del av sorg over tapte drømmer om det som kunne blitt. 

 

(Har ikke tid til å se over og å rette skrivefeil, håper ikke det er altfor ille)